Kulturelt referansepunkt (på engelsk): Joe Rogan and the Hard Men
Rasjonalisme er en filosofisk strømning som anser fornuften (latin ratio) og tenkningen som grunnlaget og hovedforutsetning for all erkjennelse. Den står dermed i motsetning til empirismen (og dens ekstremform, sensualismen), som anser erfaring og sansing for å være den viktigste forutsetningen for erkjennelse. Av antikkens filosofer regnes både Platon og til en viss grad Aristoteles og Sokrates som forløpere av rasjonalismen. Platons idélære antar for eksempel at det ligger uforanderlige essenser bak alle fenomener, og at disse bare er tilgjengelige gjennom tenkning, mens sansingen bare forteller noe om enkelttingene (essensialisme).
(Wikipedia)
Egentlig heter det akselrasjonisme og betyr omtrent det samme som “krisemaksimering” men jeg er jo meg så jeg kan ikke dy meg for å koble det sammen med et platonistisk verdenssyn og diverse andre menneskelige fantasier om “evige idèer” som storhet eller hva det nå skal være fra det narcissistiske verktøyskrinet. Skyldfølelse er for eksempel noe annet som plasserer individet i begivenhetenes sentrum og tillegger dem en vekt de ikke fortjener. “Det er min skyld” sier i prinsippet akkurat det samme som “det er min ære”. Man forlanger i begge tilfelle en spesiell posisjon av betydning i forhold til hva det enn var som skjedde. Men nok om det.
Saken er at mange nålevende mennesker hevder at vi lever i en endetid. Samfunnet står for fall og det ene med det andre. Det finnes ulike oppfatninger om årsakssammenhengene, men alle er enige i den ultimate virkningen; den typen økonomi vi har praktisert på artsnivå siden slutten av Den andre verdenskrig kan ikke fremføres særlig mye lengre før hele korthuset kollapser og selveste sivilisasjonen går tapt. Hva som siden følger er noe omdiskutert, men det virker som om mange tror at løsningen på noe slags vis er assosiert med det å være “en hard mann” (hva nå enn det betyr). Det finnes fortsatt ingen egentlig konsensus rundt begrepet styrke, verken som personegenskap eller som egnet adjektiv for den kulturen man lever i. Er man sterkest alene eller ligger styrke i “samhold” mellom mange?
Jeg har ingen svar. Filosofer søker jo ikke “svar” — bare bedre spørsmål. Som for eksempel om akselrasjonistene har rett i sin påstand om at det eneste som kan redde menneskeheten er bedre teknologi. Jeg er uenig i premisset. Det er jo teknologi som har brakt oss til dette punktet av sivilisatorisk sammenbrudd, i den grad det faktisk eksisterer. Det er “geskjeftighet” som fremkaller miljøproblemer, ikke latskap. De som ikke gjør noe gjør jo ikke noe, verken ondt eller godt. Hvor er det de har tenkt seg hen? Jeg vil oppfordre alle til å betrakte med den største mistenksomhet alle de som snakker om å gjøre menneskeheten til en “multiplanetarisk” art. Hvorfor trenger vi en koloni på Mars? Vi vet jo med sikkerhet – i den grad vi overhodet vet noe om astrofysikk – at menneskene aldri kommer til å forlate dette solsystemet, så det eneste vi eventuelt kan få til er en ekstremt dyr – når man ser på relasjonen mellom kostnad og vinning – koloni på både Mars og månen. Så da må spørsmålet bli: Hvorfor? Hva har de der som vi ikke har her? Er det noe vi behøver?
