Årets store bekymring blant de under 25 år er – ifølge NRK.no – prisstigningen i sin alminnelighet, men særlig rentene, ettersom vi beveger oss stadig lengre hinsides den tiden da man kunne finansiere et vanlig hus med en vanlig økonomi. Det har ikke sklidd like langt ut i Norge som i mange andre land, men alt beveger seg i denne retningen og for de som lurer på hva det er som foregår så foreslår jeg at man teller hvor mange det er som jobber med produktivt arbeid, altså slikt som fremstiller materielle verdeier, i forhold til hvor mange det er som jobber i den såkalte servicenæringen. Jeg har ingen tall, men min “intuitive følelse” (som kommer til meg på magisk vis) forteller meg at det finnes et smertepunkt et eller annet sted i dette opplegget, hvor det rett og slett blir for mange som skal dele profitten som blir til overs etter at alt det nødvendige har blitt produsert og alle som jobber i de produktive næringene har fått sin lønn. Regnestykket går ikke opp.
Det har vist seg at det går an å misbruke pengesystemet på måter som ikke er ulovlige — og når man undersøker hvorfor ting er arrangert på denne måten vil man måtte konkludere med at de har gjort det slik med vilje. Det er meningen at folk skal kunne trikse og fikse, ikke ulikt de der som sitter på gatehjørner med tre kopper og en liten rød ball som man skal gjette hvor befinner seg etter at de har flyttet raskt rundt på menasjeriet på bordet, alt for raskt til at man klarer å skjønne annet enn at man har blitt lurt. Men hvordan? Da finanssystemene kollapset i 2008 kom det som en overraskelse på eksakt ingen som hadde mer enn to levende hjerneceller på jobb. Hva fanden tror man kommer til å skje når man begynner å utstede boliglån til folk som åpenbart ikke har realistisk betalingsevne i forhold til den oppsatte planen? Den dag i dag er det folk som blir hyllet som geniale fordi de forutså kollapsen. Herregud. Det var jo åpenbart hva som måtte skje.
Skjebnens ironi er at Bitcoin ble oppfunnet som et globalt alternativ til den flytende valutaen som sentralbankene utsteder fordi det ikke skulle gå an verken å pumpe eller jekke den, med inflasjon og renter, obligasjoner og derivater, det ene med det andre, alt handler om digitale transaksjoner innenfor et krypteringsunivers — som imidlertid er dømt til å kollapse så snart “kvantecomputere” kommer i gang. Da vil ikke engang bankenes krypteringsverktøy for nettbaserte tjenester være sikkert lenger. Et typisk våpenkappløp mellom de som designer koder og de som knekker dem. Men dette har jeg strent tatt ikke noe greie på. Jeg synes ikke det er interessant, men jeg har jo hørt noen ting. Ihvertfall nok til at jeg skjønner at dette er Tormodpenger … altså det man får når en som heter Tormod skriver på en lapp at han vil betale tyve tusen kroner til den som kommer til ham med denne lappen. Hvor troverdig er Tormod? Det er alltid problemets kjerne. Siden ingen kjenner svaret steller man istand et veddemål om saken. Samt alt annet man klarer å fantasere frem av tombola og lotteri. Saken er at folk vil helst ikke jobbe, de vil heller leke med tryllepenger. I det minste vil de jobbe på en åndelig måte, ikke med noe sånt som man kan bli sliten eller skitten av å holde på med. Hva kan man si? Dagens postmoderne samfunn ligner en produksjonsbedrift som har fem sjefer for hver produksjonsarbeider og man har sparket hele vedlikeholdsavdelinger for å få råd til nyttårsbonus til alle sjefene, så operasjonen vil bare gå så lenge maskinene ikke kjører seg fast i noe som krever fagfolk for å vedlikeholde. De har man jo sparket.
Det er ikke mystisk at vi har dyrtid og alskens annen forjævligsering der ute. Det er en nærmest kjedsommelig forutsigbar konsekvens av den nyliberalistiske ideologien, som faktisk også ble forutsagt (inntil det nærmest kjedsommelige), uten at noen føler seg særlig glade fordi de nå kan si “hva var det jeg sa?” fordi det er jo strengt tatt ikke morsomt noe av dette her. Men det er hva det er, og sånn er det. Vi må alle forholde oss til den verden som faktisk finnes, ikke den vi skulle ønsket at vi hadde.
