I psykologien er identitet en fornemmelse av hvem man er og hvilke større og mindre grupper man er en del av. Identitet innebærer at individer har en opplevelse av sine egne egenskaper og likheter med og forskjeller fra andre mennesker. Det grunnleggende identitetsspørsmålet er «Hvem er jeg og hva er min plass i verden?» Det finnes flere former for identitet. I utviklingspsykologien er hovedspørsmålet når identiteten dannes og hvordan det skjer.
(Store norske leksikon)
Som jeg har nevnt gjentatte ganger tidligere: Det er umulig for meg å forstå hva “persondyrkelse” handler om, enten det for tilfellet dreier seg om nytelse av seg selv eller ukritisk beundring for andre — “narcissisme med stedfortreder” om du vil. Eller altså, la meg si det slik at jeg kan observere og forstå hva som foregår, men jeg klarer ikke å identifisere meg med fenomenet. Det er en bisarr ting som mennesker henfaller til, sannsynligvis fordi de ikke har noen selvstendig moralsk karakter. De lever i en drøm. Og det er angsten som driver dem. De vet jo ikke hva skjebnen har planlagt for dem, som uttrykket sier; de vet bare hva livet rent generelt har på lager for alle mennesker. Det ser ikke bra ut i det store bildet, men det går an å ha et bra liv på mer individuelt grunnlag. Man må bare skaffe seg “sans for humor” først. Med all autoritet som alderen gir meg: Livet fungerer best når man har evnen til å le av ting, inkludert forferdelige ting. Et av de eldste filosofiske spørsmålene vi har er jo om man skal le eller gråte av all denne verdens galskap, hvor flertallet blant de vise er enige om at latteren gir en “bedre energi” i forhold til de utfordringene man typisk har som menneske. Man må bare vokte seg for å le foran folk som velger å gå angsten, sorgen og gråtens vei gjennom livet. De opplever jo ikke seg selv som latterlige men som dypsindige og “ektefølende” mennesker.
Det å være en såkalt hedersmann representerer gulvet, ikke taket. Det er ikke beundringsverdig at man får til å holde avtaler, vise respekt for andres liv og eiendom, skjønne hva som foregår rundt seg og det ene med det andre, det er selve utgangspunktet for dialog, samarbeid og meningsfull samfunnsdannelse. Vi kan bruke et begrepsmessig motsetningspar fra den gammeliranske Avesta-religionen – oppfunnet på en tid da det ikke fantes noen klar distinksjon mellom religion og politikk – nemlig asha (sannferdighet og orden) og druj (løgn og falskhet) som navn på menneskelige atferdsmønstre som på individuelt detaljnivå ikke betyr så mye, men som i totalsum faktisk avgjør om man skal ha et godt eller ondt samfunn. Avesta-religionen er som alle vet den hvor profeten heter Zarathustra (eller Zoroaster) og det guddommelige prinsippet heter Ahura Mazda (eller Ohrmazd); forstått som “en personifisering av sannhetsbegrepet” og alle tings “første årsak”, mens “den onde ånd” heter Angra Maniyu (eller Ahriman); forstått som “løgnens herre” og sjefen for de dårlige tider. Det er ikke fruktbart å sammenligne Avesta med de nyere monoteistiske systemene, hvor Gud representerer noe evig og uforanderlig, fordi det forblir til enhver tid uklart om det er menneskers atferd – altså asha og druj – som skaper det guddommelige prinsipp, eller omvendt. Kanskje det er en vekselvirkning. For en periode fantes også Zurvan-kjetteriet, hvor man introduserte Zurvan som “faderen” og Ohrmazd/Ahriman som et kjeklete brødrepar som ble sendt til jorda for å administrere det som foregår her, men dette forble et avvik innenfor tradisjonen. Det bet seg ikke fast. Poenget med å trekke frem dette er uansett å si noe om alle menneskers ansvar til å velge sannhet fremfor falskhet, uansett hva som “lønner seg” der og da. Enhver løgn som ethvert menneske forteller er en tjeneste som bidrar til å gi “løgnens herre” mer makt i verden. Dette bør jo fremstå som rimelig opplagt hvis man tenker gjennom saken: Vi får et ondere samfunn når vi ikke kan stole på at folk for det meste snakker sant.
Tragedie er et ord som stammer fra det greske tragos, “bukkesang”, hvor bukken i dette bildet må forstås i betydningen “syndebukk”, det vil si den som rammes – ofte urettferdig men alltid “logisk” – av ulykkelige konsekvenser av typen “selvoppfyllende profetier”. For eksempel er det en typisk tragisk historielinje når noen blir så besatt av sin egen “sunnhet” at de utvikler direkte usunne atferdsmønstre. Eller når noen blir så fin på det at atferden deres blir ufin. Du vet. Skjebnens ironi og alt det der. Fortellerteknisk sett handler tragedier om virkninger, mens komedier typisk fokuserer på tingenes årsaker. “Det normales tragedie” (tragedy of the commons) tar for seg konsekvensene av at det blir normalt å lyve, snyte og svindle seg frem her i verden. Når “alle gjør det” har man ingenting å tjene på å holde seg med høyere personlige standarder – eventuelt har man noen slags forfengelig tilfredsstillelse av å være “et godt menneske i en ord verden” – og slik dannes det en klassisk ond sirkel av funksjonelle nødvendigheter. Man må jo “tute med ulvene” når ulvene sitter med definisjonsmakten for hva som går og ikke går i samfunnet. I enhver situasjon hvor det finnes en ledelse så er det jo de som har ansvaret for å sette standardene, slik at hvis en leder – enten vi snakker om bedrifter, frivillige organisasjoner eller “samfunnet som helhet” – oppfører seg sjuskete og korrupt så bør man ikke forvente høyere standarder hos de som befinner seg på et lavere nivå. Fisken råtner fra hodet og ned, som de sier i England, hvor man også noen ganger snakker om the man, som er en forkortelse av “the management”, altså ledelsen, fordi det er jo faktisk slik at de fleste foretrekker å sette bort store deler av sitt eget personlige samfunnsansvar til en ledelse som de senere kan henvise til når de skal forklare omstendigheter i sitt eget liv. Eller rettere sagt: Folk skylder typisk på seg selv når ting går bra men på “ledelsen” når ting går dårlig. Det er en banal mekanikk. Fordi man selv alltid har “gode intensjoner” forventer man at ting skal gå bra, slik at når de ikke gjør det så må dette skyldes noen slags ytre omstendigheter. Man er et offer for alkskens skjulte og lumske hensikter.
Identitetsdannelse handler om brukergrensesnittet mellom selvet og verden, Vi lever i en tidsalder av profiler nå. “Hvem man er” handler ikke lenger om “hva man gjør” men om hvordan man profilerer seg innenfor oppmerksomhetsøkonomien. Hvem ønsker man å være? De som alltid har lurt på hvem “folka i reklamen” egentlig er – selv om de naturligvis forstår at de er modeller og skuespillere som skaper en fantasi om en livsstil – har kanskje funnet et slags svar i de såkalte influenserne. Historisk sett har broen mellom rene fiksjoner og dagens “hyperrealisme” hos diverse nettpersonligheter gått via “Reality Television” som først dukket opp tidlig på 90-tallet og som siden har etablert seg som sin egen bisarre sjanger av kommersialisert falskhet. En typisk nettbasert influenser lever jo av virksomheten sin, basert både i passiv annonsering for diverse produkter – det billige alternativet – og aktiv markedsføring i samarbeid med en sponsor. Det influenserne selger er “oppmerksomheten” hos det antall følgere de klarer å bygge opp ved hjelp av “realityshowet” sitt. I prinsippet er de teaterversjonen av et kulørt ukeblad som pjatter og prater om alskens uvesentligheter som ikke desto mindre er trivelige og som influensernes publikum føler at de får noe utav. “Å leve sånn som folka i reklamen” var et slags ironisk tema som fremkom mye i kunsten før om årene, som regel for å illustrere at livet er jo nesten aldri “sånn som i reklamen” — men dette opplegger virker utdatert nå. Folka i reklamen har jo faktisk fått sitt eget og helt uironiske liv på nettet nå. Eller skal vi kanskje heller kalle det en “jobb” siden jeg hører at mange unge i dag drømmer om å etablere seg som influensere på nettet og leve av dette. Hvorfor har det blitt slik? Vel, først og fremst fordi det er mulig. Alle kan jo se at det finnes folk som hanker inn millioner av kroner hvert år på hva det enn er de driver med i de sosiale mediene sine. Nesten hva som helst kan brått og uventet “ta av” og plutselig generere oppmerksomhet fra hundretusener av mennesker over hele verden, enten dette var tilsiktet eller ikke. Det gir ikke nødvendigvis noen logisk mening hva som blir populært slik sett. Er det sannhet eller falskhet? Det spiller ingen rolle. Alt som betyr noe i oppmerksomhetsøkonomien er at man får mange klikk og mange følgere. Da får man også deilig cashish.
