Dette hendte på den tiden da jeg jobbet som journalist. Noen mystiske tildragelser på tettstedet Skomfjord hadde gjort folk urolige og jeg satt og leste om dette nede på drikkestedet Ronnys Øl & Pølse – som det er meningen at man skal forkorte til RØLP – da blikket mitt falt på det nederste bildet blant de mange som illustrerte artikkelen, og jeg forsto at dette var en sak for meg. Jeg var jo Anarkåre. Spalten min het Anarkåres hårete vilkår. Hvem vil Anarkåre kåre til ukas mest hårete? Jeg skrev sånne ting. Det var veldig populært. En ekte merkevare. Et underholdningsprodukt. Hva kan jeg si? De betalte godt. Og jeg likte å sitte nede hos Ronny og drikke.
Hva kan vi si om at A står på I? som den gamle barneregla sier. Svaret er naturligvis falleri fallera. Det var dette som skjedde i Skomfjord. En eller annen spøkefugl drev og stadig skrev en A oppå bokstaven O (den første) på skiltet som sier SKOMFJORD når man kommer kjørende sørfra, og med dette mente de formodentlig å endre navnet til Skamfjord (av årsaker vi skal komme tilbake til), men alt jeg så var anarkistsymbolet, altså en A med ring rundt, som er sånn den første bokstaven i logoen til Anarkåres hårete vilkår var designet. Det var, som man sier, et tegn. Hva annet kunne jeg gjøre enn å dra dit og etablere en sak? Det virket ferdig avgjort der og da.
Jeg vet ikke om humøret hans var spesielt godt i utgangspunktet, men bussjåføren var ihvertfall bare smil og kompis etter at jeg bestakk ham med en femhundrelapp for å stanse ved vandaliserte skiltet og hjelpe meg sånn at jeg fikk et avstandsbilde med både meg selv og skiltet i ramma, foruten det nærbildet av Kåresymbolet som jeg selv fikk til å ta. Dette er bra innhold. Folk liker sånt. Jeg var fornøyd. Resten av turen inn til bussterminalen satt jeg foran og lyttet til sjåføren, som åpenbart var pratesyk etter den lange turen over fjellet. Du må passe deg for han Sivert var noe han gjentok flere ganger. Han Sivert lurer alle han møter trill rundt. Vel, jeg kan ta vare på meg selv. Jeg har sett mange snåle ting og vært på steder folk frykter å gå. Jeg er Anarkåre. Jeg har kommet for å skue hunden på håret.
Skomfjord er ikke noe stort sted og det har heller ingen heite attraksjoner, så hotellet var for det meste tomt, bortsett fra noen laksefiskere som satt for seg selv og snakket utenlandsk. Nederlendere? Jeg forsto ikke språket og det var uansett ikke noe poeng i å konversere med dem, så vi bare nikket til hverandre i forbifarten og lot det være med det. Utenfor var det et typisk arrangement med hovedgate frem og tilbake hvor de forretningsdrivende har fasade ut mot gata, mens hvis man går bare èn gate opp eller ned på tvers av hovedgata finner man boliger. På grunn av helligdagen var det meste stengt, men på gatekjøkkenet fant jeg to elskverdige unge damer bak disken, foruten et knippe andre undommer rundt et bord, og ingen av dem var sjenerte for å uttale seg om Skomfjordaffæren. Imidlertid opplevde jeg det som noe mer interessant at også de – samtlige av dem – snakket om “han Sivert” og advarte meg mot knepene hans. Det var så jeg begynte å tenke at dette kanskje var en bedre historie for Anarkåre. Alle andre skrev jo allerede om de andre greiene.
Etter å ha utforsket resten av Skomfjord – det besto i praksis bare av å spasere opp og ned hovedgata et par ganger – gikk jeg på hotellet, tok en dusj og satte meg i baren. Irish Coffee er en genial oppfinnelse og jeg var allerede i gang med den andre da han kom og satte seg på barkrakken ved siden av. Hei på deg, Sivert heter jeg. Jeg vet ikke hva jeg hadde ventet, men dette var en helt normalt utseende fyr. Jeg tok hånden han strakte ut og presenterte meg tilbake. Kåre med håret sa Sivert. Jeg var ikke imponert. Hva er det som kommer til å skje nå? “Battle of da rhymes”? Herregud. Jeg sa at varemerket mitt er Anarkåre og jeg var der på grunn av skiltet. Ikke den store saken? spurte Sivert. Vel, både ja og nei, jeg leste om saken da jeg så et bilde av skiltet. Det ene er på grunn av det andre. Jeg ville ikke vært her hvis det ikke var for det bildet. Sivert satt og nikket ettertenksomt en stund før han sa noe mer. Vet du at jeg kan slikke mitt eget øye? Men bare det venstre. Jeg rekker ikke bort til det høyre med tunga. Hva fanden prater han om? Slikke seg i øyet? Jeg var genuint forbløffet. Hva har dette med noe som helst å gjøre? Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Hva kan man si? Det går åpenbart ikke an å slikke sitt eget øye, verken det høyre eller det venstre, så det ble til at jeg sa hva jeg tenkte, at han må ha en umenneskelig lang tunge for å gjøre noe sånt.
Nei nei svarte Sivert, tunga mi er helt normal. Det er et triks. Men bare jeg kan gjøre det fordi jeg har et spesielt talent. Jeg vet ikke hvorfor det endte med at jeg veddet en femhudrelapp på at han ikke kunne gjøre det, kanskje mest fordi denne seddelen er det verktøyet jeg foretrekker som universalnøkkel. Penger åpner alle dører og det ene med det andre. Men jeg burde ha forutsett det som i ettertid virker fette åpenbart, han hadde glassøye. “Bare det venstre” my ass. Han sa det jo rett ut. Jeg likte ikke dette. Imidlertid vendte samtalen seg mot saken en stund, pluss at jeg drakk et par Irish Coffee til mens jeg lyttet til Sivert. Han var en dyktig forteller. Jeg var fjetret. Men så sa han plutselig at han kan bite sin egen albue. Jeg foreslo at han bare kunne slikke den slik alle andre gjør. Jeg var jo sur ennå fordi han hadde lurt meg forrige gang og nå minnet han meg på det. Har han en kunstig arm? Herregud, mannen er jo en Frankenstein. Nei nei svarte Sivert, det går ikke an å slikke sin egen albue, alt jeg kan gjøre er å bite den, men det er et triks. Jeg er nødt til å bruke den andre hånden for å få det til. Og hva tror du skjedde? Det kostet meg en femhundrelapp å finne ut at han hadde gebiss. Det begynte å bli irriterende. Du kjenner sikkert også den følelsen. Når folk leker katt og mus med deg mens de blunker blygt og later som ingenting.
Røyker du? Sivert sa han ville spandere en sigarett for å trøste meg. Men, som han sa, ikke noen vanlig sigarett. Dette er magisk tobakk som gir folk lystig humør. Hva, en joint liksom? Okay, jeg så ikke den komme. Men jeg tar hva jeg kan få. Et eller annet med når nøden er stor og det ene med det andre. Var det noe kjerringa gjorde? Spise fluer? Herregud, folk sier så mye rart. Vi gikk ut på parkeringsplassen. Det var fint og stjerneklart. Litt kjølig, men helt greit uten jakke likevel. Det var stille en stund. Jointen gikk frem og tilbake. Jeg mener — det var stille. Bokstavelig talt lydløst. Plutselig hørte jeg en dør som slamret, så noen sekunder senere en bilmotor som startet. Jeg vet ikke hva som var i den jointen, men det var akkurat som lydene hadde noe slags metallisk ekko, som samtidig var “dempet” på en snål måte. Det liksom bølget i lufta rundt meg. Da sa Sivert: Vet du at jeg kan pisse på deg uten at du blir våt? Det er et triks. Jeg har et spesielt talent. Dette ga meg et fniseanfall og det ble ikke bedre av den diskusjonen som fulgte, rundt hvordan man definerer “våt”. Det endte som du sikkert allerede har forutsett og som jeg også burde ha gjort den gangen. Selvsagt ble jeg våt, der jeg sto på parkeringsplassen utenfor hotellet i Skomfjord mens en fremmed mann pisset meg opp og ned lårene. Som jeg selv sa: Hei, jeg blir jo våt!
Sivert kremtet og sa oppsann, det ser ut som om du vant denne gangen. Heldigvis veddet vi ingen penger nå. Han hadde rett. De to andre gangene hadde jeg betalt for å se protesene hans. Denne gangen hadde han pisset på meg gratis. Sånn er livet i Skomfjord, eller kanskje jeg skal si Skamfjord. Det er bare mannvann sa Sivert. Det går bort i vask. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Imidlertid følte jeg meg rimelig sikker på at jeg ikke kom til å skrive noe om det store mysteriet i Skomfjord, så derfor gjør jeg ikke det. Denne historien er ferdig fortalt. Moralen er at man aldri skal la seg påpisse av fremmedfolk, selv om de har gode argumenter.
