Denne historien begynner i Sahara. Året er 1970. Spansk Sahara er i ferd med å avvikles og en lokal konflikt om hvem som skal overta hva utkrystalliserer seg. Hovedaktørene er “Den Sahrawi-arabiske demokratiske republikk” (SADR), en uavhengighetsbevegelse representert av Polisario-militsen, og dessuten statene Marokko og Mauretania, til noen grad også Algerie. Fra Norge ser det ut som en av mange tildels uforståelige “afrikanske konflikter” som oppsto i kjølvannet av kolonitiden. Hvem vet hva de krangler om? Det er jo ingenting der. Bare sand. Det har gått litt i bølger, men konflikten ligger der ennå. Noen formell løsning foreligger ikke. Det virker som en sånn ting som man tar ad notam i tilfelle man har tenkt å reise i regionen. Det er et konfliktområde så vær varsom. Men ellers tenker man ikke over saken. Jeg mener, det er jo ingen nyhet at det er uroligheter i Vest-Sahara. Det har pågått siden året 1970. Hva skal man liksom mene om dette? Man har ikke ubegrenset kapasitet for fokus og oppmerksomhet. Vi må konsentrere oss om aktuelle nyheter og “glemme” alt sånt som virker stillestående og lite løsningsorientert.
Jeg skjønte faktisk ikke hva konflikten i Vest-Sahara handlet om før langt innpå 2000-tallet. Da oppdaget jeg at over åtti prosent av verdens fosfatforekomster befinner seg i Marokko og Vest-Sahara — som gir dem noe nokså nær et verdensmonopol på èn av de tre bokstavene NPK som man vil finne på enhver sekk med kunstgjødsel. Nitrogen, Phosphorus, Kalium. Svært viktige varer på verdensmarkedet, kan man trygt si, siden alle matvarer som det handles med i stor skala er fremstilt i et industrielt landbruk som krever store mengder kunstgjødsel til enhver tid. (Bærekraften i denne metoden er et tema for seg selv som vi skal la ligge her og nå. Verden er jo som den er, ikke som den burde være.) Du kjenner sikkert følelsen. Aha, tenker man. Så det er altså hva de slåss om. Penger. Er det ikke alltid penger? Herregud. Rettigheter til å drive mineralutvinnelse og det ene med det andre. Skulle du ha sett. Så snart man har hørt det virker det så opplagt. Nå er jo ikke fosfater gull i den forstand – det er ikke noe sexy stoff, det pleide å bli fremstilt av fugleskit, men alle de gamle “guanoøyene” er brukt opp og uttømt – men i virkelighetens verden er fosfat en absolutt nødvendighet mens gull er fjas og luksus som bare har en relativ verdi. Jeg mener, de færreste tenker på pynt når sult er det for hånden værende problem.
Fra min personlige historie bringer vi inn det element at min formelle utdannelse er innenfor økonomi. Da jeg var i den alderen var interessene mine – som de forsåvidt er ennå – historie, språk og kunstfag, men økonomi var det som var “forventet” av meg — og fordi jeg hadde gjort en handel med foreldrene mine – hvis jeg kler meg pent, oppfører meg som folk og møter opp på skolen så skal de betale for en egen leilighet for meg – så hadde jeg sterk egeninteresse av å “innfri forventninger”, fordi det å ha sitt eget sted er en enorm sosial fordel i de sene tenårene. Hvorom allting er, konsekvensen av det hele er at jeg nå har et litt sært forhold til økonomi som fag. På den ene hånd synes jeg det er omtrent like respektabelt som astrologi. Dette gjelder særlig når de ber økonomer si noe om fremtiden. Det er svært cringe. På den annen hånd gir en viss innsikt i “skoleøkonomi” gode verktøy for etterforskningsarbeid og politisk analyse. Det er ikke et unyttig fag, det er bare fette misbrukt av alle svindlere og bløffmakere der ute. Generelt sett følger jeg ikke noen på nettet som prater om “penger” – hvor de kommer fra og hvordan man kan få tak i mer av dem – men jeg har et par faste som fremstiller interessant innhold fra en mer sosialøkonomisk og statsvitenskapelig innfallsvinkel. En av disse publiserer videoer på YouTube og kaller seg “Economics Explained”. For et par dager siden kom han med noen aldeles måpende nyheter: I Norge har man oppdaget like store eller større forekomster av fosfat som i Marokko og Vest-Sahara. Hæ? Hvordan er det mulig at jeg ikke har hørt noe om dette?
Hvis informasjonen virkelig stemmer – og det virker det som den gjør – snakker vi om et økonomist potensial som er større enn oljen selv i sine beste dager. Vi snakker om titusenvis av milliarder gjennom hundrevis av år. En veritabel pengefabrikk — som ingen snakker om. Det er jo ikke gull. Folk skygger litt unna når de hører ordet gjødsel. Jeg jobber med landbruk er ikke et bra utsagn hvis man for eksempel prøver å oppnå samleie. Sexy varer burde i prinsippet være et eget studieområde i gråsona mellom økonomi og psykologi. Men det får bli en helt annen kålåker, det som er temaet her og nå er de norske fosfatforekomstene og det faktum at “ingen” vet noe om dette. Jeg er jo gammel nok til å huske at oljen var litt av en nyhet i sin tid, og selv om vi har vent oss til dette i stor grad så vet folk typisk om at Norge er et land som utvinner og selger petroleumsprodukter på verdensmarkedet. Fosfatsituasjonen er helt annerledes, sannsynligvis fordi det snakkes ganske lite om matproduksjon; hvor maten vår kommer fra, hva slags stoffer som brukes til å fremstille matvarer, hva slags etiske standarder som gjelder, og det ene med det andre. Det er et stort fagområde som det paradoksalt nok er liten egentlig interesse for. Så lenge det finnes ting å få kjøpt på supermarkedet er folk fornøyde. Noe mer ønsker de ikke å vite. Ihvertfall ingen kjedelige – og ofte grusomme – detaljer fra produksjonsprosessene. Det er jo noe som heter “å miste matlysten” som noen ganger inntreffer når man for eksempel vet for mye om hvordan pølser blit laget. Sånt må ikke undervurderes.
