Blant de som har litt samme grafiske stil som mayaene kan tegneseriekunstneren Christopher Nielsen sannsynligvis fortelle flere historier som er relevante for mitt eget liv enn selv den mest velinformerte mayasjaman fra tusen år siden. Jeg mener, jeg kjenner jo Christopher. Ikke sånn at vi omgås, eller engang “vanker i de samme kretsene”, men nok til at vi ville hilst og småpratet litt hvis vi møttes tilfeldig ute på reise eller noe. Om den grafiske stilen til Christopher Nielsen er det å si at den har vært den samme så lenge jeg husker. Mer enn førti år. Jeg har vært en fan hele veien. Hvem pokker var det som bestemte at tegneseriekunst må være naturalistisk, eller “anatomisk korrekt”? Det gir ikke engang noen mening. Christophers arbeider er jo “vitsetegninger i bevegelse” hvor alt er surrealistisk, burlesk og overdrevet, men samtidig er det bra historiefortelling — og der stanser forsåvidt diskusjonen. Er han “flink til å tegne”? Det er uklart hva de prøver å måle. Spørsmålet er vel heller om han oppnår det han ønsker med stilen sin. Får han frem historiene på en effektiv måte?
Det var ikke mye igjen av “mayariket” da spanjolene kom seilende rundt år 1500 for å sparke igang det som lenge het “den nye verden”. Vi kaller det mayariket mest av konvensjon, for det var jo strengt tatt aldri noe “rike”, bare en kulturkrets av innbyrdes krigførende bystater som hadde felles språk og livsstil — og opplegget deres varte i over tre tusen år, hvis vi tidfester år 1500 som slutten på mayariket. Da spanjolene kom var Chichen Itza – lengst nordøst på Yucatanhalvøya – ledende blant det som var igjen av mayaene. Interessant nok bærer denne siste av “de store mayabyene” sterkt preg av arkitektoniske detaljer fra Teotihuacan i Mexico Valley – langt langt borte fra Yucatan – som ved det tidspunktet da Chichen Itza møtte de spanske conquistadores og gikk under hadde vært død og begravet i tusen år, så hvor kom denne “innflytelsen” fra? I motsatt ende vet vi fra utgravninger av Teotihuacan at de hadde et egen “mayakvarter” i denne, hva skal man si, det var jo en av verdens største byer på den tiden, så la oss karakterisere det som verdensmetropolen. “Stedet der menn blir til guder” er hvordan Teotihuacan ble beskrevet både i sin samtid og senere. Hva betyr dette? Det spørs hva man mener med ordet guder.
Historiefaget er definitivt et fag – i likhet med psykologi – som kan utøves mer eller mindre forsvarlig i henhold til standarder og konvensjoner, men det er ikke vitenskap. Historie handler om mennesker og deres påfunn, som i essens og natur er et uvitenskapelig materiale. La oss si journalisme på lang avstand. Alt koker ned til “presentasjon” av det utvalg man foretar fra den materielle helheten. Faghistorie befinner seg på ingen måte så langt borte fra litterær historiefortelling som kanskje ville vært bekvemt. Bevisst eller ubevisst vil folk typisk utvikle et sett med “favoritter” blant alle mulige idèer om hva som kan ha foregått på et arkeologisk utgravningssted. Du vet. Den historien som de tror på. Ikke nødvendigvis den sanne historien, men så lenge de historiene folk komponerer ikke strider mot sakens kjente faktapunkter kan ingen si at ting ikke kunne ha skjedd på denne måten. Ting kan bety det ene. Ting kan bety det andre. Dette er problemet med ting. Mayariket ble helt glemt mellom kverkingen av de siste blant dem på begynnelsen av 1500-tallet og frem til midten av 1800-tallet, da de første eventyrerne begynte å hakke seg vei inn i jungelen i Guatemala på jakt etter “glemte sivilisasjoner”. Tikal, Copan, Uxmal, Palenque. De fant by etter by inni det grønne villnisset, blant skrikende, kaklende dyr og alskens giftige kryp i ankelhøyde. Bildet som hadde dannet seg av en høykultur som forsvant lenge før europèerne kom til Amerika var allerede imponerende nok, men så begynte de å undersøke mayaregionen med LIDAR i 2015. Du vet. Light imaging, detection and ranging. En oppdatering av RADAR. Radio detection and ranging. Poenget med denne teknologien er at den “leser grunnforholdene” som om det ikke fantes noen vegetasjon på stedet. Man får en “profil” av bakkeoverflaten.
Man ser jo umiddelbart hva som er naturlige konturer i et landskap og hva som er “menneskeskapte strukturer”, ihvertfall hvis man vet hva man skal se etter. Det finnes jo for eksempel ingen rette linjer i naturen. Ikke på denne måten. Det sies om arkeologer at hvis de finner tre stein som står på rekke så blir de helt spinnville og kaller det en mur. Jeg tror de prøver å beskrive mer den følelsen man får når man ligger på kne i grøfta og skraper med en murerskje enn de analytiske konklusjonene i etterkant, men noen ganger er det overveldende åpenbart at det man observerer er en mur, ferdig snakket. Midt uti jungelen. Så langt vekk fra alt og alle at det tar uker til fots å kjempe seg vei inn til stedet. Blant de eldste – og største – mayabyene er fire tusen år gamle El Mirador. Jeg er litt usikker. Mirador betyr “seer” på spansk, men det betyr sannsynligvis også “utsiktspunkt” for man ser det overalt på spanske kart. Det er uansett der på stedet at man finner verdens største pyramide, målt i kubikkmeter. Den er ikke den høyeste, men den er den tykkeste. Herregud. Hva er det de har holdt på med uti der? Det skal jo litt til for å planlegge, organisere, iverksette og administrere sånne arbeidsmengder. Millioner på millioner av “mannskapstimer” under strikt planmessig organisering er hva vi ser på i praksis. Har du noensinne prøvd å organisere et arbeidslag? Det er lettere å tenke det enn å gjøre det. Og det er ikke engang lett å tenke at man skal bygge det som den gangen var med i eliteserien om å være verdens mest stormannsgale prosjekt. Det er jo ikke akkurat småpoteter dette her. For noen uker siden skrev jeg om Silbury Hill i Wiltshire i England. Ingen vet hva poenget var med å bygge hva som essensielt sett bare er en gigantisk sukkertopp av jord og kalkstein, men det virker kanskje rimelig å tenke at det var en “eiendomsmarkør” som var designet nettopp for å være det største og mest imponerende objektet synlig i mils omkrets, som forresten er en tøff konkurranse i akkurat det nabolaget. Du vet. Stonehenge, Avebury og det ene med det andre.
Kulturell referanse: La Gratitud.
Bygninger som maktdemonstrasjoner – eventuelt vulgær fremsyning av kjøpekraft – er et universelt konsept. Vi finner det for fire tusen år siden, vi finner det i dag. For tiden ligger det en villa ute til salgs, kalt La Gratitud – “takknemligheten” – for bare 400 millioner kroner, selvsagt i Marbella i Spania. The Golden Mile kalles strøket hvor noen av verdens rikeste mennesker bebor “menneskeskapte konstruksjoner” med et nivå av luksus og komfort såkalt vanlige mennesker ikke engang kan fantasere om. Man tror det ikke før man ser det. Jeg har ikke lyst til å kalle denne greia for et hus, selv om det sikkert er et teknisk korrekt navn på det. Jeg ville ikke likt å bo der. Det kunne vært interessant å snoke litt rundt og se på ting, men ikke faen om jeg ville bodd på et sånt sted. Hvis noen hadde gitt meg det gratis ville jeg straks ha solgt det for hva som enn brakte “raske cash” – sannsynligvis godt under prisforlangende slik det ligger ute nå – og brukt dem til å kjøpe noe som er mer “menneskelig” i målene sine. Ikke fordi jeg er en hund etter “det koselige” men jeg vil jo ikke ha det creepy heller — og det stedet man kan se i linken ovenfor er fader-rullan-dødsralle meg direkte avskyelig. Hva var det de gikk for? Norsk høyfjellshotell med en retroautentisk smak av 70-tallet? Man trenger mye gin & tonic for å “slappe av og være naturlig” på et så krampaktig unaturlig sted. Eventuelt piller. Folk forteller meg at man får piller for – eller mot – det meste nå for tiden, inkludert en manglende følelse av mening i tilværelsen. Kanskje begge deler, for å være på den sikre side. Alkohol og piller. Tar hånd om det meste. Til og med et stygt hus.
