Danmark, offisielt Kongeriket Danmark, er et land i Nord-Europa. Det er det sørligste av de nordiske landene, og ligger sørvest for Sverige og sør for Norge. Danmark har landgrense til Tyskland, og grenser også mot Nordsjøen og Østersjøen. Innbyggertallet er på ca 5,8 millioner. Hovedstaden er København. Geografisk består Danmark av én stor halvøy, Jylland, og en rekke øyer, der Sjælland, Fyn, Lolland, Falster og Bornholm er de mest kjente. Kongeriket Danmark omfatter i tillegg til selve Danmark bilandene Grønland og Færøyene. Siden 2022 har Grønland også en landgrense med Canada, ved at Hans Ø er delt mellom de to landene.
(Wikipedia)
For lenge siden var også en “halvmåne” av det fastlandet som i dag utgjør Norge og Sverige regnet som deler av Danmark, blant annet Vestfold, Viken og Bohuslän. For eksempel foregår handlingen i Beowulf i et “dansk” landskap som alle skjønner ikke kan ligge i selve Danmark, mer sannsynligvis et sted i Sør-Norge. Selv synes jeg det lukter Telemark lang vei av sagnet, men det er bare min personlige mening om saken. Du vet. Grendel. Grenland. Grenske. Men nok digresjon, la oss komme til saken, som er at jeg rakk å bli mer enn seksti år gammel før jeg hørte noen beskrive dansker generelt som “uvennlige”. Hæ? Riktignok kjenner jeg folk som har hatt ubehagelige opplevelser i Danmark, men selv de skjønner at dette for det meste var deres egen skyld. Dansker flest er jo ellers sånn at de smiler bredt og sier et eller annet som ikke er til å forstå. Så går det noen sekunder. Deretter sier de det samme på engelsk.
Saken er at en skalleknarp på YouTube hadde laget en liste over de ti mest uvennlige landene han hadde besøkt. (Etter språket å dømme var vedkommende amerikaner, sannsynligvis fra California, men dette ble aldri presisert.) Frankrike ble – selvsagt – nevnt. Belgia også. Norge kom ikke med på listen, så han har sikkert ikke vært her ennå. Er ikke vi stort sett bare som en litt hissigere versjon av danskene på de fleste “kulturelle” måter? Det ble mer interessant da han begynte å presisere kriteriene sine. Danskene var ikke fiendtlige, sa han, de var bare uinteresserte. Fjerne. Vanskelig å oppnå kontakt med. Avvisende, til og med. For at et land skal kunne kalles vennlig må det jo være på bakgrunn av at befolkningen generelt viser “vennlighet” — hva nå enn det betyr i praksis. Selv synes jeg for eksempel at de er litt i overkant “vennlige” i USA. Alle blander seg borti alle andres affærer til enhver tid, men på en passiv aggressiv og smilende måte. Ikke rart det blir så mye skyting utav det. Nordmenn er mye mer “private” i stilen, så han ville sikkert oppfattet oss også som “lite vennlige”.
Det er ellers vanskelig å se hvordan man kan måle konseptet “vennlighet” på noe objektivt vis. Det må vel helst være snakk om en rent subjektiv opplevelse dette her. Hvordan fungerer det i praksis? Selv tenker jeg nesten aldri over om folk er vennlige eller hva de nå måtte være, det har jo ikke noe med meg å gjøre. Hvis de signaliserer at de helst vil være i fred er det jo ikke verre enn at man bare innvilger dem dette ønsket. Herregud. Hvor vanskelig skal man være? Man møter riktignok individer som er “vanskelige” men som man likevel er nødt til å forholde seg til, noe som kan være irriterende, men den åpenbare forholdsregelen er å fokusere på sak og ignorere person. Du vet. Ballen, ikke mannen. Verden er tjokk full av snåle mennesker. Jeg vet ikke hva annet man kan gjøre enn å bare la dem være som de er og heller bare navigere seg rundt alle “fellene” de setter opp for deg underveis i samtalen, si for eksempel hvis man har en sak med plan og bygningskontrollen. Idèen er jo å komme seg gjennom labyrinten, ikke å engasjere noen til en tidkrevende dans rundt detaljene. Eller la meg si det på denne måten: Jeg innbiller meg at et liv som saksbehandler i det offentlige involverer mye kjedsommelig rutine. Jeg skal ikke være den som gjør dagen deres interessant. Da vil de jo helst beholde meg der så lenge som mulig.
