Som med alle selvfølgeligheter er det litt uklart hvordan man skal definere rumpa. Jeg mener, folk vet jo stort sett hvor de har den og hva den skal brukes til så det finnes ikke egentlig noe behov for ytterligere presisjon. Vi kan imidlertid ta med oss at når ordet skrives med O istedetfor U – altså rompe – så er dette et norsk dialektord som betyr hale, hvilket i neste orden betyr at rompestumpen henviser til det såkalte halebeinet, som det går an å få skikkelig vondt i dersom man faller på en litt uheldig måte, slik at denne nebbformede og på alle måter fullstendig unyttige “innveksten” – coccyx – får seg en solid smell. Brudd kan oppstå. Det har hendt med meg. Det er vondt. Men hos meg har det i det minste leget seg på korrekt vis. Jeg sliter ikke med livslange “fantomsmerter” i rumpa på grunn av et halebein som har grodd litt skjevt, eller noe. Herrgud for en skjebne. Jeg leste noe om en fyr som ikke har sittet normalt på femti år, men det er ikke selve historien som interesserer meg, det er dette fenomenet med “meningsløse smerter”.
Alle er inneforstått med saksgangen i det å slå seg og få vondt. Det er jo noe av det første man lærer i denne verden. Det sitter i kroppen. Vi har visse forventninger til hvordan en typisk smerteopplevelse skal utvikle seg, med først et skarpt au faen! når man for eksempel slår seg over fingeren med en hammer, deretter fremfører man kanskje noe slags kort dramanummer med sang og dans, før man til sist bare resignerer seg til å vente på at det skal gå over, med eller uten plaster. Det er vondt mens det står på men det går over etterhvert. For min egen del vil jeg si at de verste og mest intense smertene jeg har erfart – i den forstand at de “driver deg til vanvidd” – var tilknyttet tannverk, men også dette gikk over — etter en time hos tannlegen. Ut over dette har jeg hatt diverse slag, kutt og bruddskader fordelt ut over hele kroppen, men ikke noe som på egen hånd representerer “et særlig problem” i forhold til nerver i klem når det har grodd sammen og den typen ting, selv om jeg har hørt et antall historier om sånt. Jeg antar jeg har vært heldig, for klok har jeg definitivt ikke vært. Imidlertid har jeg ikke vært heldigere enn at jeg likevel har pådratt meg et knippe med “kroniske smerter” av den typen man tradisjonelt kaller gikt, og som har en utpreget tendens til å henge sammen med været, selv om jeg ikke egentlig helt ser logikken i det annet enn i forhold til at kulde ikke er bra. Før hadde jeg ingen problemer med å håndtere kulde, men nå har jeg blitt mer “frøsen”. Kjernetemperaturen virker ikke like stabil som før om årene. Strategien blir selvsagt å kle seg bedre. Flere og tykkere plagg. Den typen ting. Når det gjelder selve dette med “væromslag” så er det kanskje noe med det lokale trykket som har noen slags effekt, jeg vet ikke. Det føles uansett som en smerte som er “unødvendig”, eller som jeg sa ovenfor “meningsløs”, fordi den har ingen saklig varslingsfunksjon. Den lærer meg ingenting som jeg ikke allerede visste. Men sånt er normalt for “min mannstype” når de kommer opp i årene. Og verre skal det bli.
Juni har vært en ganske depressiv måned så langt, selv om plantelivet sikkert har en helt annen mening om saken. Det er grått og kaldt, med innlagte regnskurer døgnet igjennom. Det tørker liksom aldri helt opp — og siden dette jo er en elvedal kommer det plenty med tåke både tidlig og sent, selv om det typisk klarner til midt på dagen. Den grønne vinteren kalles det her. Folk kler seg riktignok i både shorts, sandaler og ermeløse skjorter, men jeg tror det er mest på trass. Det er jo for fanden ikke mer enn ti grader der ute. Hvis man sikter bare etter komfort – slik som jeg gjør – blir det langbukser, skjorte og sommerjakke. Dessuten bør man ha oransje kode for paraplyberedskap. Stort sett er det ikke noe problem for meg at sommeren er “kjølig” så lenge den ikke er helt urimelig, fordi jeg foretrekker ærlig talt heller dette enn “tropevarmen” jeg forbinder med de høye tyvegradene, oppimot tredve og mer. Jeg tar heller minus tredve enn pluss tredve, for å si det slik. Kulde kan man beherske med å kle seg bra og fyre, men varme får man liksom ikke gjort så mye med. Man må bare holde seg i skyggen, passe på at det er god luftsirkulasjon og drikke mye vann mens man venter på at kveldstimene skal gjøre det mildere, sånn at det går an å bevege seg uten å risikere livet under den hamrende sola der ute. (Når det er sagt så må imidlertid ingen av de maktene som administrerer denslags misforstå det jeg sier, for jeg ønsker på ingen måte tredve kuldegrader heller, jeg er bare bedre trent i forhold til å tackle kulde enn varme.) Uansett, de fleste som av en eller annen årsak lever med smerter som en del av hverdagen sin foretrekker sannsynligvis sommeren. Om ikke annet, så har jo det varme halvåret en mer “optimistisk” aura enn den norske vinteren, som stiller harde krav til folk. Que una vida, som de pleier å si. For et liv.
