Overskriften er (eller var) et såkalt kraftuttrykk fra de traktene hvor jeg vokste opp. Det er det tidligste jeg kan huske som overhodet vagt kan assosieres til islam. Det var noe typisk en onkel ville si dersom han holdt på og plagdes med et eller annet som var vanskelig. Hvor det kommer fra og hvorfor det oppstod vet jeg ikke noe om. Det folkloriske har en tendens til å dra mot det uetterrettelige.
Det samme kan man si om spekulasjon basert i mangelfulle data. Dette er typisk hva stjernetydere gjør. De ser en stjerne her og en stjerne der og så legger de merke til at hvis man trekker opp linjer mellom dem så ligner det på noe. Til sist har man et helt stjernekart med alskens dyrefigurer eller hva vet jeg, poenget er uansett at man kunne trukket opp et nærmest uendelig antall andre linjer mellom akkurat de samme stjernene og dermed endt opp med et like komplett stjernekart bestående av helt andre figurer.
Mye av det vi kaller menneskelig tankevirksomhet foregår på denne måten. Man begynner med noen observasjoner. Sjonglerer man siden litt med det induktive og det deduktive kan man etterhvert fremstille noe som ser riktig så smart ut. Et intellektuelt gjennomarbeidet stjernekart som åpenbarer mening for den innvidde. Siden blir det debatt. Stjernekart mot stjernekart. Hvem vinner til slutt? Det er nesten så man må holde pusten av spenning.
I utgangspunktet har jeg veldig liten tålmodighet med religion og enda mindre med religiøse individer. Imidlertid har jeg ingen mening om det såkalt store spørsmålet: Finnes det en Gud? Hvis han finnes ønsker han ikke å få skylda for noe. Hvis han ikke finnes spiller det ingen rolle. La oss kalle det Schrödingers gudsparadoks. Vi kan godt bruke ordet Gud om tanken på at universet kan være noen slags form for levende vesen, det fungerer like bra (eller dårlig) som noe annet. Igjen er det noe vi ikke kan si noe om og derfor et dumt spørsmål. Men det er en interessant tanke å leke med når man er i det hjørnet.
Åpenbart er religion i menneskers liv først og fremst et politisk verktøy. Noe man bruker mot andre som en hersketeknikk. På det politiske plan skiller man ikke mellom “ekte tro” og de som er med bare på gjørs, poenget er at de er lydige og gjør som de får beskjed om. Har man spørsmål kan man lese i boken. Har man flere spørsmål kan man åpne en slags kosmisk “chat” med Gud via bønn, faste eller andre rituelle tiltak som av ukjente årsaker sies å tiltrekke oppmerksomheten til universets mektigste skapning slik at “vedkommende” — det virker poengløst (og sikkert ikke så rent lite frustrerende) å ha et kjønn når man er den eneste av sitt slag — vil sette av litt tid til å ta seg av de lokale interessene til en håndfull mennesker, eller i noen tilfeller kun egeninteressene til et enkeltindivid. Jadda. Det virker jo fornuftig.
Det er ikke noe poeng for meg å slå meg på brystet å si at Gud ikke finnes. Jeg er jo bare et menneske. Jeg vet nesten ingenting om noe som helst. Imidlertid opplever jeg det som støtende når folk uttaler seg på Guds vegne. Jeg vil si det er bent frem blasfemisk. Troverdigheten øker ikke typisk av at man truer folk med bank (eller det som verre er) når de er skeptiske. Dokumenter er heller ikke bra å presentere. La oss forlikes over påstanden om at Gud har skapt verden og vi viser Gud respekt når vi viser den verdenen han har skapt respekt. Jeg kan skrive under på en slik avtale og binde meg til det. Men der stanser det. Det blir ikke aktuelt å gjøre noen slags fjollete sirkuskunster for å bli medlem av en sekt. Jeg er ikke sosialt nødlidende. Jeg er fornøyd med de vennene jeg allerede har, mange takk.
Da jeg var liten sa man “muhammedanere” men jeg kan ikke tidfeste når ordet “muslim” ble alminnelig. Det var noe som kom etterhvert. Jeg oppfatter dem ikke som politisk relevante. Hvor mange er det av dem? Et par hundre tusen? Det er småpoteter i forhold til den sekten av mentalt forstyrrede skalleknarper vi allerede har levd med i tusen år, altså de kristne. Det samme skjer med alle som kommer til Norge. Om de aldri så entusiastiske i to, tre, fire generasjoner så vil vinteren knekke dem til slutt. De ender som blåfrosne hutrekropper akkurat som alle oss andre. Særlig nå som strømmen er så dyr. Man kødder ikke med vinteren. Den kaldkvæler deg uten nåde hvis du ikke er forberedt når den kommer. Slik gikk det til at langt i nord bor det folk som bruker det ene halve året til å forberede seg på det andre halve året. Og sånn går årene. Det hjelper ikke å klage. Ingen bryr seg. Vinteren kommer uansett.
