Flagget kalles Leather Pride og befinner seg langs utkanten av hva slags typer de ønsker å se i Prideparaden. Det er jo for eksempel ingen praktiserende sadomasochister som tar dette med “seksuelle legninger” særlig høytidelig. Sånt tilhører tenåringsangsten og vi er jo voksne og vel så det. Vi liker blodsmaken og følelsen av å ha “tatt ut alt” uten forbehold og reserver. Både mentalt og fysisk. Det handler om å finne veien til et “sted” hvor alle veier møtes, eventuelt et “punkt” i tilværelsen hvor alt gir mening. Når det gjelder spørmålet om en sadomasochist noensinne har “normal sex” så er dette som å spørre om en spesialtrent mellomdistanseløper noensinne går normalt. Det vil si hva man på dataspråket kaller en syntax error. Spørsmålet er basert i fravær av kunnskap om temaet, kombinert med en kanskje litt for livlig fantasi. Sannheten er dessverre slik at de fleste mennesker er fullstendig seksuelt evneveike. De aner ikke hva de skal gjøre og enda mindre hvorfor. Den typiske vrangforestillingen er at sex handler om å “røre i følelsesgryta” — de mumler noe om kjønnsorganer og “kanskje noe med rumpa” men nesten alle deres hemmelige fantasier forblir nettopp dette. Hemmelige. Så hva kan man si? Det går helt åpenbart ikke an å bygge noe på et sånt grunnlag. Først og fremt må alt på bordet, uten forbehold. Det er der vi begynner. Selvsagt kan folk insistere på å være “snåle med greia” – det er deres fulle rett – men i så fall vil ingenting bevege seg noe sted.
Det gamle og mye omdiskuterte konseptet sannhet har sin naturlige plass i seksuallivet, som ellers. Som vanlig kan ikke mennesker kjenne “selve sannheten” men de kan observere skyggen som den kaster inn i vår verden. Det hele koker ned til en “vilje til sannhet” som er en absolutt nødvendig grunnegenskap for sadomasochister, hvis ikke er det bedre å glemme hele greia. Man kan ikke lyve og bløffe om hvem man er og hva man vil. Da ender det veldig galt. Det eneste som fungerer en en form for realisme som går fra beinmargen og ut, i en verden hvor nåde og tilgivelse ikke eksisterer. Alle feiltagelser blir hardt straffet og ingen har noen slags sympati for alle dine romantiske vrangforestillinger. Høres dette fristende ut? Det evige temaet som folk er nysgjerrige på er hvor de kan ta seksuallivet sitt etter at de har kommet over den første kneika, så å si, slik at det ikke lenger oppleves som noe nytt og sensasjonelt som man må ha så mye og så ofte som man kan. Man har mer eller mindre “vent seg til det” og man lar seg ikke imponere av alskens “seksuelle fristelser” til den samme grad som før. Du vet. Det går jo rutine i de fleste menneskers samliv etter en stund. De har vent seg til hverandre. De heldige – eller kanskje de smarte – finner frem til noen slags “radarpar” type dynamikk hvor de “jobber bra som et team” når det gjelder å administrere alle de vanlige tingene i dagliglivet, slik at alt “går på skinner” for dem — men det er ikke desto mindre vanlig å “miste gnisten” i forhold til hverandre som seksuelle skapninger etter at de innledende forelskelsesprosedyrene er unnagjort. Overfor andre fremstår de kanskje like mye som søsken som elskere, i den forstand at de kjenner åpenbart hverandre ut og inn, men de utstråler ingen “romantisk energi” av den typen som alle kan se hos folk som er veldig opptatt av hverandre på den måten. Det interessante med ekteskap som konsept er blant annet at det ble først designet som en “politisk” ordning hvor allianser mellom familier og klaner handlet mye om hvem som var inngiftet i hvilken slekt. Av og til – sjelden etter våre mål – fant noen sammen av det vi kan kalle romantiske årsaker, men dette var ikke nødvendigvis “bra for butikken” ellers. Det finnes et antall sagaer om “tragisk kjærlighet” — men på den annen side finnes det også de som tar for seg temaet “ulykkelige ekteskap” fra alle slags perspektiver. Det er åpenbart vanskelig for alle å få ting slik man vil ha dem.
NRK.no hadde en liten filmsnutt om lærhomser – SLM: Scandinavian Leather Men – hvor talsmannen sa mer eller mindre akkurat det som hele veien også er mitt poeng: Det er bare når vi kan forholde oss “voksent” til såvel vår egen som andre menneskers seksualitet at vi får en realistisk debatt om hvor de virkelige grensene bør gå. BDSM er selvsagt akronymet som brukes av de fleste nå – folk kan lese seg opp selv i den grad det interesserer – men dette oppsto på en “kunstig” måte tidlig på 90-tallet, som et ledd i kartleggingen av seksuelle uttrykk og deres relative risiko for HIV-smitte. BDSM er slik sett en “teknisk definisjon” som ble skapt innenfor en medisinsk kontekst. Det samme gjelder forsåvidt alle ordene som er i vanlig deskriptiv bruk overfor “parafilier” – altså “avvikende seksuelt objektsvalg” (relativt til biologi og forplantningsformålets “naturlige” provenans som drivkraft) – enten vi snakker om homofili, transvestisme eller sadomasochisme. Alle ordene vi bruker ble opprinnelig introdusert som diagnoser. Selv definerer jeg meg som “heteroseksuell og monogam” i den forstand at jeg typisk liker å etablere forhold til kvinner, men bare en av gangen. Det er da for fanden komplisert nok for de fleste. Ihvertfall for meg. Jeg er jo en enkel og troskyldig sjel, og kvinner er så snåle. Eller rettere sagt: Alle er snåle hvis man ser nøye nok etter, men det gjør man jo som regel ikke hvis man ikke blir gående sammen med dem “hele tiden” sånn at man ikke kan unngå å oppdage alle vaner og nykker som de har — og i hvilken grad dette skramleorkesteret av “personlighetstrekk” som oppstår når vi er sammen kan lage bra musikk. Jeg mener, jeg er jo selv – som jeg alltid sier – en mann av mange fordommer. Nåløyet er ganske trangt for hva slags folk jeg liker å henge sammen med, men jeg er forsåvidt “tolerant” i forhold til nesten hva som helst så lenge det ikke blir gjort til mitt problem på noe slags vis. Dette er sannsynligvis en helt normal innstilling. Raker det ikke meg så raker det ikke meg. Mesteparten av hverdagen tilbringes sånn. Men så dukker det opp ting som faktisk raker meg, sånn som “seksuell frihet”, hvor jeg alltid henviser til Wilhelm Reich: Det er meningsløst å snakke om politisk frihet i et samfunn som ikke har seksuell frihet. Uansett hvordan man ønsker å beskrive de som av “årsaker” ikke kan eller vil “leve som seg selv” så kan man definitivt ikke kalle dem frie. Har vi et fritt samfunn når et betydelig antall individer føler at de “må” lyve og spille dobbeltspill, bare for å fungere sosialt? Som jeg sa. Jeg er en enkel sjel. Jeg stiller enkle spørsmål.
