Sannheten er et filosofisk problematisk konsept. Først må vi jo avklare hva som går an å vite og hvilke kriterier vi bruker for å fastslå om vi vet noe. Hvis du synes det lyder som en enkel oppgave har du ikke forstått problemet. Sånt skjer. Folk har jo ofte en tendens til å henfalle til naiv realisme. Slå det opp hvis du ikke allerede vet hva det betyr. Det faller uansett sammen med noe nesten alle med litt vett i skallen legger merke til i løpet av livet: Idioter har en typisk tendens til å føle seg smartere enn de er, mens smarte mennesker har det motsatte problem. Dette er enkelt forklart fordi jo mer du vet, jo mer vet du at du ikke vet. Hver gang folk lærer noe nytt oppdager de en helt ny verden av uvitenhet. Sånn fungerer disse tingene. Erkjennelsen er lik en ballong som ekspanderer inn i et rom av uvitenhet. Kontaktflaten mellom det vi vet og det vi ikke vet vokser gjennom hele livet — med mindre vi gjør noe aktivt for å bevare vår uvitenhet.
Har du noen gang møtt individer som “sitter fast” i forlengst utdatert informasjon? De fleste har det. For eksempel er det vanlig å gå gjennom en fase i livet hvor man tenker dette om sine egne foreldre. Med rette eller urette, kan vi legge til. At folk har forskjellig syn på ting betyr jo ikke nødvendigvis at noen av dem “har rett” i teknisk og objektiv forstand. Meninger kan jo være både her og der i forhold til saklige fakta. Det hender at folk “bestemmer seg” uten å ta slike hensyn og da vil vi typisk oppleve dem som vanskelige å forholde seg til — noe som ofte ender med at vi “jobber rundt” de sære greiene som folk går rundt og tror på uten at de egentlig vet noe om saken. Vi lar kort og godt temaet ligge. Nesten alle har jo en eller flere slektninger, venner, kolleger og andre som er “håpløse” i forhold til noen slags mystiske idèer og fantasier som de av noen slags årsak har tatt til seg og gjort til sine favoritter. Ta for eksempel religion. Eller ta “alternativ historie” om hvordan sivilisasjonen oppsto og den typen ting. Ta astrologi, spådomskunst, magisk helberedelse eller hva som helst annet som folk tror på uten at det går an å verken bevise eller motbevise disse tankene.
Her er et interessant spørsmål: Er det løgn når folk selv tror på det de sier? Noen har overbevist dem om en ting som de så har tatt til seg og liker å snakke om. Det finnes hvor mye sånt som helst. Ofte dreier det seg om “en god historie” som imidlertid ikke er sann, men de har aldri tatt seg bryet med å sjekke sakens fakta så dette vet de ikke. Vi pleier å si at folk er “i god tro” når de for eksempel sprer løgnhistorier som noen har proppet dem fulle med, la oss si om “vikinger” og at de slo seg ned i Amerika – både nord og sør – hvor de dannet sin egen stamme eller folkegruppe som vi kan finne spor etter den dag i dag — bare at skolevitenskapen holder dette hemmelig fordi de har jo sin egen historie som de liker bedre. Jeg vet ikke om dette faktisk finnes der ute, men jeg har hørt noen ting om “runesteiner” som folk har funnet på de mest usannsynlige steder. Folk tror jo på mange merkelige ting. Er vi enige om det? Et sted i Australia finnes det noe som ser ut som egyptiske hieroglyfer hugget inn i en fjellside. Søk på Gosford Glyphs for mer detaljert informasjon. Hva synes du virker mest sannsynlig? At egyptere “oppdaget Australia” for 4500 år siden eller at noen slags spøkefugl har hugget dem inn i steinen i moderne tid? Her blir vi konfrontert med det fenomen at folk liker å tro på alt mulig jåss. Og hvis de seriøst og virkelig liker greia så kan det være bent frem umulig å “kurere” dem for vrangforestillingene.
Du behøver ikke lete særlig lenge på nettet for å finne folk som snakker om å bli bortført av romskip fra en annen verden og utsatt for “medisinske undersøkelser” og det ene med det andre. Mange av dem er temmelig “hellig overbevist” om at noe har skjedd med dem. Hvordan skal man forholde seg til sånt? Jeg tipper at om de ellers fungerer rimelig normalt så vil de fleste foretrekke å “jobbe rundt” den eksentriske greia deres og bare avvise temaet hvis de prøver å ta det opp til samtale. Du vet. Sånn som vi pleier å gjøre med religiøse individer. Det er jo alt for brysomt å “korrigere” folk hver gang det er noe — og det er ikke engang sikkert at det hjelper. Følgelig trekker vi bare på skuldrene og later som ingenting. Så du tror på skytsånder og engler? Bra for deg, men la oss heller snakke om noe annet. Det er et rimelig kompromiss så lenge greia deres ellers er harmløs. Du har jo en temmelig håpløs jobb foran deg hvis du skal kurere alle mennesker for alle sine vrangforestillinger. Det er en rimelig antagelse at et hvilket som helst gjennomsnittsmenneske vil vise seg å være et psykiatrisk katastrofeområde hvis du begynner å pirke i dem. Eller sagt på en annen måte: Det mest sannsynlige er alltid at folk er fette sinnssyke. Så langt så vel. Skal vi snakke om religion nå? Jeg tviler på det. Selv om jeg personlig ikke har noe som helst til overs for religion så har jeg den praktiske innstillingen at det ikke angår meg. Jeg vil ikke snakke om slike ting. Det er for evneveikt. Bare se på tilstandene vår verden overalt der hvor “religion” er noe viktig for folk.
Vi avslutter – naturlig nok – med en litt ateistisk sang.
