Gunvor Galtung Haavik (født 7. oktober 1912 i Oslo, død 5. august 1977 i Drammen kretsfengsel) var en norsk medarbeider i Utenriksdepartementet ansatt ved den norske ambassaden i Moskva. Hun ble i 1977 anklaget og tiltalt for å være spion for Sovjetunionen, men døde før rettssaken. I avhørene etter fengslingen i januar 1977, tilstod hun at hun hadde vært i tjeneste for KGB, etterretningstjenesten og sikkerhetspolitiet i Sovjetunionen. Ifølge Utenriksdepartementets vurdering hadde Haavik i mange år hatt adgang til høyt graderte opplysninger. Hennes virksomhet hadde således sannsynligvis voldt betydelige skader for Norge.
(Wikipedia)
Haaviksaken er den første spionaffæren jeg selv kan huske her i Norge. Jeg var fjorten år i 1977 og om ikke akkurat “politisk bevisst” ved den alderen så i det minste interessert i historie, kultur og denslags. Samtidig var jeg dypt bekymret over såvel “atomtrusselen” som det vi vel fortsatt kaller “miljøproblematikken”. Et av de store spørsmålene var hvorfor det ikke gikk an å ha et normalt forhold til russerne. Jeg hørte på argumentene men jeg fattet det bare ikke. Hva eksakt er trusselen fra det som den gangen het Sovjetunionen? Ikke fordi jeg hadde selv det minste fnugg av sympati for “kommunister” verken den gangen eller senere – jeg er sosialdemokrat til fingerspissene – men fordi det virket ikke realistisk å holde noen skarpt aggressiv linje mot russerne. Hvis de hadde ønsket å ta Norge så ville de gjort det mot slutten av Den andre verdenskrig, men det de faktisk gjorde var jo å jage ut tyskerne og deretter trekke seg tilbake igjen — i motsetning til det som lenge var den såkalte Østblokken langt der nede i sør, hvor de rett og slett ble stående etter at krigen var slutt. Helt kynisk sett er det en mye større fordel for russerne å ha et smått identitetsforvirret NATO-land som Norge mellom seg selv og “vesten” heller enn en lang og åpen Atlanterhavskyst som det i praksis er umulig å forsvare mot småskala aksjoner med formål spionasje og sabotasje.
Det føltes lenge der og da fordi det skjedde så mye i mitt eget liv mellom året 1977 og året 1984, men teknisk sett er det jo bare syv år, som på ingen måte imponerer meg nå i dag. Hvorom allting er, den neste store spionaffæren i Norge handlet om Arne Treholt. Det var ganske dramatisk – ihvertfall i nyhetsbildet – da han ble arrestert og det viste seg at han hadde hatt samme føringsoffiser – Gennadij Titov – som hun der Haavik i 1977, mens norsk etterretning etter sigende visste at det måtte finnes minst èn annen spion på toppnivå enn henne; og dette viste seg altså å være en av “de unge lovende” innenfor Arbeiderpartiet. (Jeg har forsåvidt aldri skjønt hva greia var med den irakiske del av virksomheten til Treholt, men det virker jo som om han forsvant inn i en stor fantasi om seg selv i rollen som betydelig fredsmegler mellom nasjonene; han glemte bare å dokumentere alt han gjorde og ellers klarere ting ad normal tjenestevei.) Problemet synes å være det samme i begge disse tilfellene av spionasjesaker, at man kunne argumentere for noen slags alternativ virkelighetsoppfatning hos disse individene, som ga dem en følelse av å “ha rett” i forhold til det de valgte å gjøre. Haavik var uten tvil den mest tragiske av de to – jeg velger å tenke at hun døde av hjertesorg der i Drammen Kretsfengsel – slik at vi vet strengt tatt ikke så mye om henne, men Treholt hevdet jo helt frem til han døde i fjor at han var “uskyldig”, til tross for at det var grundig bevist at han faktisk var “skyldig etter tiltalen”, det vil si at det han gjorde var ulovlig og straffbart uansett hva intensjonene hans eventuelt må ha vært. Jeg tviler ikke på at Arne Treholt “mente det godt” men samtidig tviler jeg heller ikke på at han var en naiv tosk. Jeg tenker forsåvidt det samme om Gunvor Galtung Haavik.
Egentlig er det litt komisk når folk ikke skjønner hvor grensene går. Det ville for eksempel neppe ha vært noe problem for Treholt å fortsette sin “dialog” med russerne – og hvem ellers det nå måtte være – hvis han hadde gått inn i et normalt etterretningsprogram for briefing og debriefing under norske myndigheters kontroll og oppfølging, men han valgte altså et sololøp som plasserte ham på den gale siden av loven i en kontekst hvor “russerfrykt” fortsatt handlet om at Sovjetunionen skulle komme og ta rumpa vår. Siden gikk det som det gikk. Det er ikke korrekt å tro at dette med “forbrytelse og straff” noensinne er et enkelt spørsmål hvor grensene er lettfattelige og alle er enige om hvor de går. For eksempel er det jo slik at spionasje ikke bare handler om å innhente og viderebefordre sensitiv informasjon, det er også et spørsmål om “påvirkning” gjennom diverse fantasifulle programmer som er ment å appellere til folks følelsesliv. Av denne grunn er det en vanlig vits i etteretningsmiljøer at et hvilket som helst lands kulturattachè sannsynligvis er den største spionen av dem alle. Politikk handler selvsagt mest om å “få ting gjort” — men det nest viktigste vil til enhver tid være å “vinne folks hjerter” slik at man har støtte og sympati for det man planlegger å gjøre fremover. Hvem vet hvorfor folk blir spioner til fordel for en fremmed makt, men det skader ihvertfall ikke – fra denne fremmede maktens synsvinkel – hvis man kan engasjere et lands sivilister med interessante kulturelementer som fostrer sympati for det man har å selge. Objektivt sett er det jo ingen tvil om at Russland har en interessant historie og en svært rik kultur som ikke fortjener å bli brukt til politiske formål, men i en verden hvor “alt er politikk” – særlig i dagens Russland – er også alle virkemidler politiske virkemidler. Av denne årsak er det klokt å stille seg avvisende til alt som virker “russisk” nå for tiden, selv om man åpenbart ikke bør kaste alle russiske bøker og filmer av den grunn – det finnes jo fortsatt ingen større forfatter enn Fjodor Dostojevskij – bare forholde seg litt skeptisk til sånt som kan oppfattes som “russervennlig” hverdagspolitikk i en situasjon hvor Russland er engasjert i en destruktiv angrepskrig mot et naboland. Norge er jo også et naboland med en grense som riktignok er kort men også viktig langt der i nord.
Når det er sagt så oppfordrer jeg alle til å utfordre meg på hvor amerikavennlig jeg er, siden enhver idiot kan tråle alt jeg har skrevet og selv se at jeg oppfatter USA som noe bortimot “siste reis” innenfor øvelsen menneskelig dekadanse. Herregud for et evneveikt fitteland. Saken er at jeg er strengt (og litt sjåvinistisk) europèisk av legning. Jeg har selvsagt ingen motforestillinger mot Russland i seg selv, jeg bare liker ikke det Vladimir Vladimirovitsj Putin driver med — og inntil dette er brakt til opphør bør alle stille seg avvisende til alt “russisk”. Det samme gjelder forsåvidt alt “israelsk” – så lenge de forblir en “etnostat” med apartheidpolitikk mot sine okkuperte soner – men dette er ikke et realistisk krav. Folk tror jo at dette handler om “jøder”, inkludert betydelige deler av det israelske samfunnet. Og mye av spionasjen dreier seg fortsatt om “påvirkning” med den hensikt å “vinne folks hjerter” slik at de på mystisk vis ikke klarer å se klare brudd på folkeretten og det ene med det andre. Det er underlig med det. Hvor går grensen mellom rett og galt? Er dette egentlig et følelsesmessig spørsmål? Jeg tror ikke at vi her i Norge vil få de samme tilstandene som de sliter med i dagens USA – eller engang dagens Storbritannia – men det finnes tendenser også her. Folk er late, evneveike og dekadente. De flyr rundt med “håret i brann” og bare skriker psykotisk, ute av stand til å tenke klart. Sånn sett er de ikke direkte engasjert i bevisst virksomhet til fordel for en fremmed stat, men de er definitivt “nyttige idioter” av den samme grunn.
