Moral er de normene, verdiene og holdningene som avgjør hva som er rett og galt eller godt og dårlig. Det er viktig å skille mellom en deskriptiv og en normativ bruk av begrepet moral. I sin deskriptive betydning brukes moral om normene, verdiene og holdningene som faktisk aksepteres og forsøkes praktisert av et individ eller en gruppe. I en normativ betydning brukes moral om det sett av moralske normer som vi “burde” følge. Begrepet etikk betegner ofte teorier om moral – det vil si moralfilosofi – selv om det også noen ganger brukes synonymt med moral. Ingen av disse bruksmåtene er faste, verken blant fagfolk eller i dagligspråket.
(Store norske leksikon)
Når vi snakker om etiske standarder mener vi naturligvis moralske prinsipper som er satt i system. Ofte, men ikke alltid, er standarden formulert som regel, som igjen kan håndheves mer eller mindre strengt avhengig av forbrytelsens alvorlighetsgrad. Imidlertid er det ikke hjelpsomt å blande sammen juss og moral. Lover handler ikke om moral, men om politikk. Formålet med lovene er at samfunnet skal fungere, ikke å oppdra voksne mennesker og/eller danne meninger om atferden deres. Påtalemyndigheten tar ikke hensyn til moralspørsmål selv om de fleste lover i sin ytterste konsekvens handler om moral, de forholder seg “teknisk” til bevisførsel og annet som vedkommer saken, det er i liten grad rom for “meninger” om tiltaltes personegenskaper (selv om man i noen grad innhenter psykiatrisk sakkyndige vurderinger av tiltaltes mentale kompetanse, dersom det foreligger tvil om dette aspektet av saken).
La oss for eksempel se på utsagnet “du skal ikke stjele”. Nesten alle reagerer med varierende grad av sinne og frustrasjon når de oppdager at de har blitt bestjålet. Ringvirkninger oppstår. I praksis betyr dette at vi har en ustabil situasjon som kan balle på seg på mange måter og det er derfor politisk nødvendig å ha et generelt forbud mot å bare forsyne seg av sånt som ikke er ditt. Staten er nødt til å gripe inn gjennom sine maktinstrumenter, altså politi, påtalemyndighet, kriminalomsorg og hele sulamitten. Vi kan ikke tillate en situasjon hvor private “ordner opp selv” med hva de enn måtte synes er høvelige metoder for slikt. Banke butikktyver på bakrommet, hva vet jeg, man hører jo om sånt. Selvtekt (i den grad det kan bevises) straffes nesten like hardt som voldtekt (i den grad det kan bevises), men det møter en helt annen grad av aksept og forståelse ute blant befolkningen. Man føler seg jo både forulempet og eksponert, sårbar og utrygg, når fremmedfolk har vært i hjemmet ditt og tatt seg til rette på måter som krenker selve “hjemmefølelsen” og din personlige integritet. Det handler ikke om verdisaker som går tapt, det handler om at man har blitt “invadert av fiender”. Det er en ekkel følelse som ofte skaper tanker om hevn.
Jeg har selv opplevd “grovt innbrudd” mens jeg bodde i Oslo (pluss et par “normale”, det vil si jeg la ikke engang merke til det først), i den forstand at de ikke bare stjal mange ting, de lagde også et helvetes rot av tømte skuffer, veltede hyller og det ene med det andre. Det tok mange dager å bare rydde opp etter illgjerningsmennene og jeg var veldig sint ganske lenge etterpå, selv om jeg fikk igjen på forsikringen uten særlig mye om og men (jeg tok mange bilder av situasjonen og ringte politiet — som imidlertid aldri kom til stedet, de bare tok opp forklaring over telefonen). Det hele var jo veldig brysomt. Var det virkelig nødvendig å ødelegge så mye? Heldigvis hadde de ikke pissa i sengen eller noe sånt. Jeg har hørt om dette også. Folk er fæle dyr noen ganger. Også jeg. Det kom mange fantasier om å banke driten ut av de som hadde gjort dette, særlig mens jeg sto der og kostet opp knust glass, jord fra potteplanter og annet fra gulvet. Men ville jeg gjort det hvis jeg fikk sjansen? Neppe. Det fremstår bare som enda mer bryderi med saken. Det er bedre å tenke på det som en “naturkatastrofe” hvor den naturen vi snakker om naturligvis er menneskenaturen. Som art er vi programmerte til å være tyvaktige opportunister og utnytte alt og alle som kommer i vår vei; mennesker, dyr, ting og situasjoner. Det kalles kleptoparasittisme og vi mennesker er ekspertene her på jorda innenfor denne kategorien av generell biologisk overlevelsesstrategi.
Når vi snakker om rovdyr – og særlig en såkalt apex predator (det finnes ingen “over” i næringskjeden) – tenker vi på ulv, jerv, isbjørn og andre ville dyr som ikke kunne valgt noen annen strategi selv om de eventuelt hadde “ønsket” dette, deres eneste mulighet er å jakte på andre dyr, drepe dem og spise dem. Mennesket er en mye mer allsidig skapning som nyttiggjør seg av et bredt spekter av næringsmidler, ikke minst gjennom kultivering — altså en mer planmessig utnyttelse av et slikt næringsgrunnlag som det lokale miljøet tillater, via den typisk menneskelige danning av komplekse samfunn hvor slike abstrakte konsepter som moral oppstår og blir debattert. Det finnes ingen moral i naturen. Der handler alt om “nødvendigheter”. Også menneskenaturen er i utgangspunktet amoralsk, begrepet moral kommer ikke til noen egentlig anvendelse før vi må forholde oss til “kulturelle konstruksjoner” som krever mer avansert sosial atferd enn å orientere seg etter “det man har lyst til akkurat der og da”. Hvis man bor alene i en hytte på fjellet, langt vekk fra folk, vil man kunne oppføre seg “naturlig”, men hvis man i noen forstand deltar i samfunnet må man oppføre seg “kultivert”, og den aller laveste standarden for dette er at man respekterer samfunnets lover. Den moral man eventuelt har i tillegg kommer oppå denne minimumsstandarden. Det er så å si servicedelen av normal atferd. “Du skal ikke stjele” finnes som juridisk regel, det vil si lov, mens det er et moralsk valg om man vil etablere en høyere etisk standard enn dette. For eksempel er det mange slags manipulasjonsteknikker man kan bruke for å tilegne seg eiendom og penger som ikke teknisk sett er ulovlige, men som heller ikke bærer vitnesbyrd om noen moralsk standard hinsides Machiavellis prinsipper. For eksempel foregår det mye stygt både på leiemarkedet for boliger og i den “uformelle” delen av arbeidslivet. Folk blir utnyttet på det skammeligste.
Eiendomsfølelse er et psykologisk interessant fenomen, som slett ikke alltid overlapper jevnt med “eiendomsrett” (som også er gjenstand for ganske detaljerte lovbestemmelser). Det blir spekulativt å si noe om hva som motiverer dyr, selv om det virker som de danner tilknytning til både andre dyr (det vil si mennesker), steder og ymse gjenstander forøvrig, dessuten er jeg lite begeistret for det å sammenligne atferd i mennesker med atferd man finner hos dyr. De som gjør dette har aldri rent mel i den filosofiske posen sin. Ingen dyr har så vidt vi vet vår kapasitet for å danne abstraksjoner og basere våre beslutninger i disse. Dette er noe vi kan gjøre, i den forstand at vi har evnen, men det skorter noen ganger på viljen. Selvsagt finnes det evneveike individer som på genuint vis ikke forstår abstrakte konsepter som moral, eller engang lover, de tar kun utgangspunkt i hva som fysisk går an å gjøre med kroppen, men da snakker vi jo om utviklingshemninger. Ethvert noenlunde oppegående og selvstendig tenkende menneske forstår hva begrepet moral betyr. Vi er kanskje ikke enige om enhver detalj av verken deskriptiv eller normativ moral, men vi diskuterer ikke om moral er noe som faktisk eksisterer, bare om vi bruker den eller ikke, samt hvordan dette spiller seg ut (eller bør spille seg ut) i den praktiske verden. Hvis vi betrakter moral som metafysisk fenomen kan vi si det er en slags form for frivillig moderasjon av vår kleptoparasittiske natur. Det gode mot det onde om du vil. Vi ser noe fint og blankt så vi får lyst på det, men vi vet at vi ikke bare kan ta ting vi finner, sånn helt uten videre. Moralen sier at dette er “galt” — og selv om vi eventuelt velger å ignorere moralen forstår vi med ren instrumentalfornuft at det vil bli “konsekvenser” hvis vi bare går rundt og forsyner oss av alt vi ser.
