Det ble sagt om Gaius Calpetanus Rantius Quirinalis Valerius Festus at han var en mann med mange navn. Dette er ikke fullt så åpenbart som det ser ut til – alle kan jo telle hvor mange navn han står oppført med ovenfor – fordi det å ha mange navn hadde en spesiell betydning i Roma. Det handler om familie, slektskap og allianser. Visse navn åpner dører mens andre lukker dem igjen, litt avhengig av tidens politiske omstendigheter. Om Festus – vi kaller ham bare det – er det ellers å si at han “albuet seg frem i verden” i det berømte året med fire keisere – den første av dem var Nero og den siste var Vitellius – som vi andre kaller år 69. Festus befant seg ved dette tidspunkt i Numidia, som vi i dag kaller Algerie og de fleste “afrikanerne” – som de kalte legionene som befant seg der – erklærte lojalitet til Vitellius, men Festus valgte kløktig nok å støtte Vespasian – som ble keiser av Roma i år 70 – gjennom å likvidere Lucius Calpurnius Piso, som ved dette tidspunktet var guvernøren av Afrika og en hissig tilhenger av Vitellus. Dermed vant han Vespasians tillit.
På den tiden fantes det et afrikansk kongedømme kalt Garamantia, lokalisert et stykke innenlands omtrent der dagens Libya fortaper seg i Saharas sand, og garamantierne var kjent både for sine rikdommer og sin krigerske natur. Uten å gå for mye inn i detaljene fra politikken i år 70 skal det nevnes at Festus – mens han var på ekspedisjon i Garamantia for å belønne Vespasians tilhengere og straffe motstanderne – gjennomførte en drøy avstikker gjennom hele Sahara og ned til der dagens Nigeria ligger. (Filmkjennere kan se for seg noe som ligner på handlingsforløpet i Aguirre, Guds vrede.) I ettertid er det dette han er mest kjent for. Hva han tenkte på er det ingen som vet, men Gaius Plinius Secundus skrev om Festus og ekspedisjonen hans på en måte som antyder at han kom frem til Niger-deltaet slik at han så havet utenfor. Det er en av de eventyrlige – men glemte – ekspedisjonene i verdenshistorien, selv om Festus selvsagt var en romer til fingerspissene, slik at dette var ikke så mye i vitenskapens tjeneste som for å speide etter nytt land som det kunne være verdt å erobre og skattlegge. Det ble imidlertid ingen felttog til Afrika sør for Sahara så den fjerneste provinsen til Roma endte med å bli det vi nå kaller England. (Det går ikke an å si Storbritannia fordi Skottland og Wales ble jo aldri erobret.)
Vi avrunder med litt heavy metal fra Colombia.
