Ordet teater kommer fra det greske theastoi som betyr “se på”. Det er en fremsyning. Noe som presenteres for øynene dine. Det kan være noe som forteller en historie, noe som fremkaller en følelse, noe som vekker spesielle assossiasjoner, og så videre. Hele poenget er at du skal se det og det skal være spesielt, noe utenfor det vanlige. Teater er utøvende kunst som blir “fremført” av et ensemble, til en varierende grad støttet av forskjellige typer tekniske effekter, innenfor en avgrenset tid og et avgrenset rom. Det er også skapende kunst som blir funnet opp, diskutert, formulert, regissert, sykronisert, regulert, og alle andre ord som Gorgon Vaktmester stønner frem, men den skapende siden regnes ikke som (og bør som en hovedregel heller ikke være) en synlig del av teateret. Publikum forventer å bli vist noe. Høytlesning fra et manus er den ene enden av dårlig teater. Den andre består av “skuespillere som bare gjør noe” uten at det virker som om de har noe slags mål og mening med det de gjør.
Du vet når du har sett bra teater fordi du går derfra med en følelse av “wow” mens du leter etter saklige og egnede ord som kan brukes til å beskrive det du nettopp erfarte. Ikke uten grunn snakker man om “scenemagi” når alt klaffer og publikum blir fjetret. Bra teater oppstår når det finnes et bra manus som en god regissør bruker til å skape et helhetlig uttrykk hvor alle detaljer er gjennomarbeidede. Det går an å ha flaks men som en hovedregel handler bra teater mest om styrt og koordinert arbeid. Til en viss grad kan teater sammenlignes med film men dette gjelder bare under den skapende delen av prosessen. Selve fremsyningen av arbeidet kunne ikke vært mer annerledes. Det er sjelden mulig å fange på film den spesielle følelsen som oppstår i rommet når bra teater skjer. Det man prøver å dokumentere er ikke synlig. Teaterdynamikken er noe som “skjer”, ikke noe som “er”. Dette har alltid vært hovedproblemet med å filme teater. Det finnes riktignok noen gode produksjoner av “teater på film” men felles for alle dem er at produksjonen har tatt hensyn til at dette blir filmet og innrettet seg slik. Dessuten finnes det mye bra stills-foto av teaterproduksjoner, men også de har blitt arrangerte, de er ikke fritt knipset av en fotograf i løpet av en forestilling. (Det ville i så fall utgjøre et så forstyrrende element i bildet at illusjonen ville blitt brutt.) Teater lykkes når de skaper en stemning som fanger publikums oppmerksomhet til en slik grad at de “glemmer seg selv” og alt føles som en levende drøm for en stund. Teater lykkes når det hele blir til en mystisk opplevelse som har nærmest religiøse dimensjoner.
Dessverre skjer ikke dette hele tiden, eller engang mesteparten av tiden. Mye middels dårlig til pinlig kleint teater lages av kunstnere som ikke forstår at nevrosene deres ikke er interessante. Alle mennesker har et liv som for en stor del er slitsomt, kjedelig og frustrerende. De liker dårlig å bli belært om lidelse fra en jypling som har gjort hobbyen sin til et yrke og som kanskje ikke tjener bra på dette men han får i det minste holde på med noe han liker. Folk vet allerede at de lever meningsløse liv i en verden som de ikke egentlig forstår, så gi dem noe annet enn dette. Belærende teater som fremfører et politisk, økonomisk eller religiøst budskap har ikke mer kritisk verdi enn en hvilken som helst reklamefilm på fjernsyn og fortjener omtrent den samme engasjerte interessen fra sitt publikum. Teaterets oppgave er ikke å skape bevisste forbrukere, det er å åpne portene til en helt annen virkelighet, ikke for å flykte fra den vi allerede befolker men for å bevitne emosjonelle dimensjoner vi ikke normalt opplever. Teateret skal skape en visjon som i kraft av sin gravitasjonsmessige tyngde suger all oppmerksomhet til seg mens den eksisterer. Det er dette som er teaterkunsten. Den oppstår (eller ikke) i et avgrenset rom og innenfor en avgrenset tid fordi dette er målsettingen og hva ensemblet jobber for å skape, det er ingen tilfeldighet (selv om det noen ganger skyldes mer flaks enn dyktighet). Det skal imidlertid nevnes at dette teatersynet deles ikke av alle. Mine idèer preges av Grotowski, Brooks, Artaud og en rekke andre mer eller mindre kjente navn fra den fysiske teatertradisjon. Det er litt ekstremt. Men det er forholdsvis velkjent vare blant alle som opererer innenfor teateret.
La oss kalle det dagens paradoks at teater ikke bør være teatralsk. Det er litt i overkant enkelt å lage parodier på “teatralsk drama” som blir overspilt, misrepresentert, underkommunisert eller på andre måter profesjonelt mishandlet. Visse scener fra visse stykker av Ibsen og Shakespeare er standard vare når noen på komisk vis søker å fremstille en skuespiller som ikke er så dyktig som han selv tror. “Legg følelse i det” er en beskjed som lett kan misforstås, men dessverre er dette det inntrykk mange har av teaterarbeid: Kunstig lydende ord som blir fremørt av kunstig poserende jålebukker. De som kan huske skoledagene husker kanskje også at det ikke nødvendigvis var noen god nyhet når klassen skulle se på et teaterstykke. I beste fall var det noe morsomt men det kunne også være noe kleint som gjorde barna pinlig berørte på de voksnes vegne som hadde falt til slike dyp av teithet. Som hvis en av foreldrene dine er dritings og inisterer på å spille gitar og synge selv om ingen andre synes dette er noe fint. Som alltid, når du ønsker at du var et annet sted er du på feil sted. Men der er du og nå skjer det noe pinlig. Sånn er livet. Vi merker oss imidlertid her og nå at “det teatralske” ikke nødvendigvis har noe med teater og teaterarbeid å gjøre. Det må oppfattes som en parodi på teateret. Det finnes noe som kalles “performancekunst” men dette skiller seg fra teater i den forstand at det er “en bevegelig skulptur” som er mer utstilling enn fremstilling. Til tross for sitt navn er performancekunst mer figurativ enn performativ. Den er sitt eget objekt mens teaterets objekt er metafysisk, lik poesiens. Det er kanskje subtile forskjeller men de er svært virkelige og svært viktige. (Selv om det må tas med at disse grensene er flytende og diffuse.) Teateret er en hendelse i seg selv mens performancekunst er en utstilling av en hendelse.
Til sist noen ord om William Shakespeare. Se på forholdene innenfor engelsk teater i tiårene før Shakespeare. Se på hvor mange i overkant “tilfeldige sammentreff” av vage hentydninger som fremkommer i originaltekstene. Se på de politiske forholdene i England (og Europa forøvrig) i løpet av Shakespeares karrière. Se på persongalleriet rundt Tudorhoffet. Se på filosofene, intrigemakerne, astrologene og vitenskapen. Se på handelsmennene. Se på banker og økonomi, se på alminnelig prosjektorganisering og fremdrift. Se på bakgrunn, oppvekstvilkår, ekteskapelig liv og forfatterkarrière for personen William Shakespeare. Se på hvordan det engelske teatermiljøet fungerte like før hans tid. Se på adelsmennene som finansierte det og hvordan de var involverte med tidens politiske prosjekter. Når du har sett på alt dette er det uunngåelig at du sier “hmm”. Det er noe som ikke stemmer her. Dette smaker av Milli Vanilli. Hele opplegget rundt den samlede produksjonen til Shakespeare er slik at man henfaller til den hypotesen som sier at personen fantes men det var ikke han (eller i det minste ikke han alene) som skrev alle disse verkene. Alt er rett og slett alt for beleilig. De hadde lenge jobbet med mange som skrev for teateret og lagt ned store ressurser på å bruke dette virkemiddelet til å jobbe inn nye politiske prinsipper i samfunnet. De prøver og feiler både her og der men til slutt kommer en perfekt innertier. Shakespeare tar hele kaka mens alle de andre forsvinner. Hmm. Jaså? Sannelig beleilig det der gitt. Uansett, etter mitt litteratursyn spiller det liten rolle om Shakespeare “egentlig” var Edward de Vere, Francis Bacon og en håndfull andre konspiratører som “egentlig” hadde et politisk formål med hele pakka, for tekstene finnes og de står støtt på sine egne bein. Vi har naturligvis Hakkespettklubben som består av ymse individer som etterforsker affæren og som jevnlig produserer materiale om det de finner, mye av det veldig interessant, men det forandrer ingenting i selve den litterære produksjonen.
