Hvis man sier Omnia Vincit Amor siterer man Vergil, men hvis man sier Amor Vincit Omnia henviser man til et maleri av Caravaggio. Ofte handler mye om ordstilling. Ikke at jeg tror noen som leser dette har for vane å si verken OVA eller AVO, men poenget skjønner de uansett. Kjærligheten er ikke nødvendigvis verken smart eller nyttig, men den er veldig insisterende. Når flasketuten peker på må man bare gå — den veien flasketuten peker. Sånn er reglene. Alle følger reglene. Det er derfor vi forstår hverandre. Intelligensen jobber for oss.
Jeg så noen som hadde sex med en hund på offentlig sted. Riktignok ikke med aktiv bruk av kjønnsorganer, men det var definitivt hva man i samlivsforskningen kaller heavy petting og man ville vært langt over #metoo-streken dersom man oppførte seg så entusiastisk med alskens kyss og klapp og klem i forhold til for eksempel noen man jobber sammen med, selv om man eventuelt var gift eller tilsvarende, det er jo bare ikke “passende” å hengi seg til intime følelser foran et publikum som ikke har samtykket til å bli eksponert for denslags pornografi, særlig ikke når det de jokker, snuser, snøfter og klynker på er et dyr, la oss si for eksempel en hund. Jeg liker ikke å se sånt.
Folk etablerer psykoseksuelle forhold til dyr. Jeg skjønner at de gjør det, men ikke hvorfor. Selv er jeg nødt til å snu meg bort i avsky når folk begynner å nusse og pette med udyra sine. Det er jo sex med en fremmed art. Hva forklarer man dette med? Skapningen har ikke det man i jussen kaller “samtykkekompetanse” så det er ikke relevant hvis man argumenterer for at de liker det når man nusser og masserer dem på “godmåten”. Det er et overgrep, nærmere bestemt et seksuelt overgrep. De kaller det alltid kos. De gjør det av kjærlighet. Folk får et “rush” i kroppen når de tukler med skapninger som befinner seg under deres kontroll. Det er noe sublimt.
