Bildet ovenfor er hentet fra filmen Satantango, regissert av Bela Tarr i 1994. Den er syv og en halv time lang, så om du vil definere verket som en “miniserie” eller en ekstra lang langfilm får bli en smakssak, men det er uansett litt av en film, i likhet med alt annet Bela Tarr har laget. Han er jo en av “de store regissørene” som filmelskere typisk trekker frem når de skal gi noen eksempler på uforfalsket filmkunst. Også jeg. Det er ikke noe å lure på engang. Hvis du er glad i Tarkovskij, Bergmann, Kurosawa, Fellini og så videre — så kommer du helt sikkert til å like Bela Tarr også. Jeg vet ikke hva som finnes for distribusjon i Norge, men den britiske publikasjonsplattformen Artificial Eye – som forøvrig har jævlig mye bra ellers også – har ihvertfall gitt ut Bela Tarr sine filmer med engelsk tekst.
Hvorom allting er, filmen Satantango er så klart basert på boka ved samme navn, skrevet av László Krasznahorkai og utgitt i 1985 — på ungarsk, eller hva de enn kaller språket folk snakker i Ungarn. Det er komplett uforståelig for alle andre, men likevel ikke verre enn at boka ble utgitt på norsk i 2015. Jeg er usikker på eksakt når, men jeg lånte Satantango på biblioteket og leste den en eller annen gang mellom år 2015 og 2020. Jeg har skrevet en anbefaling av den her i bloggen minst èn gang tidligere. Imidlertid har jeg ikke lest noe annet av den samme forfatteren, som altså nå nettopp fikk Nobels litteraturpris for i år, til min (og mange andres) store tilfredsstillelse. Vi gratulerer og skriver under på at det var et velfortjent valg. Folk som liker å lese – i den grad de finnes ennå – bør sjekke ut denne forfatteren.
Mer er det ikke å si om saken, så vi avslutter med litt kunstferdig/eksperimentell finsk svartmetall.
