Foran om lag 650 journalister forsvarte Märtha Louise også sin forlovede, Durek Verrett. Som tidligere, argumenterte hun for at det er en kulturbarriere mellom amerikanske Verrett og norsk presse.
Kulturbarrièren består i at den unge Verrett er en åpenbar fantasist og bløffmaker. Dette er et problem — men ellers ser han jo bra ut og er sikkert en interessant partner på mange måter, hvis man har sansen for billig vulgærmetafysikk og ellers en svakelig kritisk sans, som prinsessa forsåvidt har dokumentert som frmtredende personlighetstrekk, hinsides enhver rimelig tvil og med en viss konsistens gjennom mange år. Var det ikke noe med en “engleskole”? Herregud. Det er jo evneveikt. Det er også svindel. Kanskje ikke i strikt juridisk forstand, men definitivt moralsk sett. Den eneste unnskyldning dette paret har er eventuelt at de selv tror på vrøvlet sitt.
I artikkelen som er linket ovenfor spekulerer prinsessa i at hun blir møtt med kritikk fordi hun er kvinne. Dette er ikke korrekt. Det er fordi hun er prinsesse. Det er fordi det ikke passer seg for en kvinne i hennes stilling å vimse rundt i gråsona mellom religion og psykiatriske lidelser foran et åpent kamera, så å si. Egentlig bør hun være takknemlig for at hun ikke utsettes for mer og vesentlig mye hardere kritikk. Folk er tolerante, selv om de synes dette er noen stusselige greier. Er det viktig? Nei, dette er bare agurknyheter om PR-kåte individer som sutrer over at de ikke blir fremstilt slik de selv foretrekker. Hvis de slutter å være bygdetullinger i offentligheten vil også kritikken avta.
Det skal imidlertid ikke stikkes under stol at jeg føler en viss sympati for Märtha Louise, i den forstand at for henne er det “aldri fred å få”. Hvor kan hun gå for å være anonym og ikke øyeblikkelig få alles blikk på seg? Dette er de kongeliges tragedie. De har ikke noe valg. På den ene side kommer jo stillingen med visse privilegier, men på den annen side er det vanskelig å se for seg hvordan man kan bli født inn i en tyngre skjebne når det kommer til plikt. Som politisk institusjon er arvekongedømmet en “arv” på alle måter. Jeg ser ikke for meg at man ville konstituere noen ny nasjon med denne formen for statsoverhode nå i disse moderne tider, men så lenge monarken gjør jobben sin – og ellers ikke sier og gjør sære ting som får folk til å spekulere rundt de mentale egenskapene deres – finnes det ingen pragmatisk grunn til å vurdere noen annen ordning. Hvis kongehuset skal avvikles må dette være fordi de selv ønsker det. Jeg registrerer ingen politisk stemning for republikk i Norge. Er det noen som har det i programmet sitt? Kanskje Rødt? Jeg aner ikke. Det kommer uansett ikke til å skje.
