Det er som man kan forvente mange som ikke liker tanken på at våre forfedre homo erectus – de siste eksemplarene døde ut for omtrent 150.000 år siden – må ha vært sjødyktige for å komme seg mellom øyene i Indonesia. Hittil har det vært vanlig å forklare at vi finner spor etter dem på Luzon og Flores med at “de må ha blitt blåst dit” av noe slags uvær, selv om mange – inkludert meg – synes det høres mye mer fantastisk ut at en levedyktig gruppe skal ha blitt tatt av storm og henslengt på en annen øy 70-80 kilometer unna, for deretter å ha overlevd der i mange tusen år. Det virker ikke klokt. En mye enklere forklaring er at de laget båter og seilte dit med vilje. Uansett, nå i sommer har det kommet en artikkel om oldtidslevninger på Sulawesi også. Vi har altså tre øyer i Indonesia, adskilt av dypvannskanaler, hvor vi finner spor etter homo erectus, så det begynner å bli litt drøyt å holde seg fast i “tatt av vinden-hypotesen” nå. Det er jo et mønster. Vi må bare godta at disse forfedrene var båtbyggere og sjøfarere. Hva er problemet?
Kort fortalt er problemet at det kreves mer intelligens for å bygge og bruke båter enn vi hittil har vært villig til å godskrive mennesketypen homo erectus. Det er ikke noe man bare gjør sånn helt uten videre. Båtbygging krever både planlegging, organisering og ikke minst kommunikasjon, det vil si språk. Det protesteres på det sterkeste blant visse grupper av lærde mot at disse halvapene – vi har jo et lite flatterende narrativ for hvordan homo erectus fungerte – kan ha vært mer lik oss selv enn noen så langt har vært villig til å tro. Den gjeldende fortellingen sier jo at intelligens var noe som oppsto på noe slags mystisk vis først hos homo sapiens for 50-60.000 år siden, omtrent samtidig med den seneste bølgen av utvandring fra Afrika. Det finnes liten vilje til å endre på denne versjonen, eller skal vi kanskje heller si det kreves sterke bevis for noe annet. Sterkere enn halvannen million år gamle steinredskaper på Sulawesi? Jeg synes det virker litt kørka med slik hard insistering på at abstrakt tenkning ikke fantes hos de eldre mennesketypene. Sannheten er jo at vi vet ikke. Imidlertid har vi “tegn” som tyder på at de må ha bygget sjøgående farkoster på planmessig vis. Hvordan skal de ellers ha kommet seg mellom øyene i Indonesia? Vi må jo gå til ytterligheter i fantasifulle forklaringer.
For øyeblikket vet vi at neandertalerne var mye “smartere” enn folk trodde på den tiden da de første eksemplarene ble oppdaget i Tyskland midt på 1800-tallet. Vi vet også at homo sapiens har kryssformert seg med dem flere ganger, så vi kan altså ikke snakke om dem som en egen “art” i den forstand. Det korrekte ordet er rase. Neandertalere var en annen rase enn oss, men vi er av samme art. Det samme gjelder denisovarene — eller homo longhi som de sier nå. Det er ennå uklart eksakt når, hvordan og hvorfor disse menneskerasene oppsto – eller skal vi heller si når de skilte lag og utviklet seg i divergerende retninger – men det er ihvertfall sikkert at alt begynte med homo erectus. Dette var de første menneskene og de kom på banen for to millioner år siden. Siden spredde de seg “over hele jorda” (men det virker ikke som om de kom seg til det amerikanske kontinentet), inkludert altså Indonesia. Jeg mener problemet ligger i at vi tenker helt feil. Vi tror at den nåværende mennesketypen er de “korrekte” representantene for vår art, mens alt som fantes før var noen mindre vellykkede forsøk på å utvikle seg frem til nåtidens perfeksjon. Saken er at det går også an å snu alt dette på hodet og påstå at de menneskene som lever nå er degenererte versjoner av den bedre tilpassede homo erectus, som eksisterte i noenlunde samme form mye lengre enn homo sapiens har vært en ting. De behersket naturbetingelsene de levde under mens vi er fullstendig fette hjelpesløse uten alle våre tekniske snurrepiperier.
Det er litt interessant å påstå at det er rasisme når vi for eksempel antar at neandertalerne var “dumme dyr” i forhold til vår egen storslagne genialitet. Det er jo fullstendig vanlig å tenke slik. Du vil typisk finne en “teleologisk” innstilling til evolusjon ute blant folk, eller altså at det er “meningen” at naturen etter litt om og men skal fremstille intelligente skapninger som umiddelbart setter i gang med materielle omstruktureringer av sitt egen livsgrunnlag, eller sivilisasjon som det kalles. Vi forventer således at “sivilisasjon” skal være et universelt fenomen i den kosmiske orden. Derfor har vi blant annet laget til et program for å speide etter “tegn på intelligent liv” i verdensrommet — det vil si SETI: Search for Extraterrestrial Intelligence, som konsumerer både et antall millioner penger og arbeidstimer hvert år. Hva skal man tenke om dette? Jeg synes det er komplett evneveikt – i beste fall komisk – men mange ser jo dette helt annerledes enn meg. De forventer på ramme alvor at det skal finnes “andre sivilisasjoner enn vår egen” der ute. Hvorfor ikke? Universet er jo så ufattelig digert – nærmere bestemt 95 milliarder lysår i diameter – at det finnes plass til det meste. Mange liker denne fantasien. De snakker om skapninger fra verdensrommet og fremmed teknologi som om dette er kjennsgerninger hevet over enhver diskusjon. Du finner sikkert mange sånne på nettet. Hva du derimot ikke finner særlig mye av er sånne som tenker som meg; altså at menneskearten i sin nåværende iterasjon er en degenerert skapning som knapt er levedyktig lenger — og som ihvertfall har mistet enhver realistisk kontakt med “den naturlige verden”.
Vi runder av med litt mer “gammeldags” heavy metal (men det er en nyere produksjon).
