Prokrustesseng er en tvangsseng. Legge på prokrustesseng er å omforme med tvang. I overført betydning brukes prokrustesseng om noe(n) som tilpasser virkeligheten for å få den til å passe i et system. Begrepet stammer fra det greske sagnet om røveren Prokrustes, som la folk i en seng og skar av dem bena hvis de var for lange eller strekte dem ut hvis de var for korte.
(Store norske leksikon)
Jeg søkte forsåvidt etter prokrustisme og ikke prokrustesseng, men man tar jo det man finner; poenget er uansett at det er viktig å forstå når og hvorfor man bør behandle alle likt, i motsetning til når og hvorfor man bør behandle alle individuelt og ulikt. Vi snakker for eksempel om “likhet for loven” – som alle bør forstå er et viktig fundamentalt prinsipp i en rettsstat – mens man åpenbart må vurdere hver pasient ut ifra sine individuelle symptomer innenfor helsevesenet. Alle har de samme rettigheter men ikke alle har de samme buksestørrelser. Sånne ting. Motsatt kan jo alle sikkert se for seg situasjoner hvor de ville krevd å bli behandlet likt med alle andre og situasjoner hvor de ville krevd at deres spesielle omstendigheter gjør at de må behandles annerledes enn det typiske. Du vet. Sunn fornuft. Det handler om å finne riktig fokus. Hvis vi for eksempel studerer dem på litt avstand så ser de fleste menneskehender ganske like ut, men hvis vi rykker så nært innpå at vi legger merke til alle detaljer så kan vi fastslå at ingen to fingeravtrykk er noensinne helt like.
Som alle vet finnes det et stort problem innenfor fysikken, i den forstand at både den generelle relativitetsteorien og kvantemekanikkens partikkelteori fungerer i hver sin ende, for å beskrive både de svært store og de svært små tingene i universet, men de går ikke sammen. Det finnes et utvalg teorier som klarer å bygge bro mellom kvantefysikk og det gravitasjonsbaserte universet – hvorav “strengteori” er den mest beryktede (blant annet fordi det virker vanskelig å bygge opp noe empirisk datagrunnlag) – men så langt har ingen klart å komme opp med noe som virkelig smaker. Ikke noe som revolusjonerer fysikken på en måte som tilsvarer – unnskyld uttrykket, men jeg kan bare ikke dy meg – kvantesprangene som inntraff for hundre år siden — da vi i løpet av bare noen tiår tok steget fra å tro at vi visste det meste om fysikk til å sakte demre inn i den situasjon at “vi vet jo for fanden ingenting om noe som helst”. Vi lever i en verden av omtrentligheter. Ta for eksempel dette med at det ikke kan finnes to helt like snøfnugg, fordi den statistiske sannsynligheten for at det skal finnes to dråper vann som har det eksakt samme innslag av “urenheter” – altså alt som ikke er H2O-molekyler – for alle praktiske formål er lik null. Igjen ser vi at “like som to dråper vann” bare er et gyldig utsagn når vi betrakter disse vanndråpene på en omtrentlig måte.
Her om dagen klikket jeg på en overskrift ikke ulik den jeg selv brukte her og nå. NRK.no er jo min faste kilde til innenlandske nyheter, mens fordi de ikke har reklame. Jeg hater reklame. Faktisk så betaler jeg for eksempel 120 kroner i måneden til nettstedet YouTube for et “premiumabonnement” som gjør at jeg ikke behøver å eksponeres for denne masete formen for evneveik propaganda. Sånn har det blitt. Jeg tenker på det som å betale tips til betjeningen på et utested for å motivere dem til å gi meg særbehandling. Jeg venter ikke til regningen skal gjøres opp, jeg tipser dem på forhånd. Det skal jo være en bestikkelse, ikke en belønning. Derfor gir jeg en pent sammenbrettet tohudrelapp til alle jeg møter – som det første jeg gjør – som overhodet har noe som helst å gjøre med min trivselsopplevelse mens jeg besøker restauranten, utestedet, hotellet eller hva den nå måtte være. Det er en investering som etter tanken skal gi avkastning i form av “velvilje” — som folk jo typisk viser deg når du gir dem penger. Det er ikke mystisk. Alle trenger penger. Ingen trenger sure og negative folk i sin hverdag. Enkel matematikk. Derfor gir det over langen bedre avkastning å bestikke folk enn å belønne dem. Prinsippet er at før jeg gir noen “arbeid” så gir jeg dem penger. Siden kan de selv velge hvordan de skal utføre den jobben de uansett må gjøre, men det forekommer nesten aldri at jeg får dårligere behandling enn de som typisk alltid stiller krav før de viser penger. Det kan sikkert argumenteres for at jeg på grunn av denne politikken alltid ender med å betale ganske mye mer enn jeg strengt tatt må for å få service, men det er greit for meg. Jeg har jo denne barnaktig naive troen på at folks velvilje er til salgs når de er på jobb, så da får det gå som det går.
Hvorom allting er, saken handlet uansett om kvinnefotball – hvis man skulle tro på overskriften – som jo er akkurat det samme som fotball på alle andre måter enn at det er rene kvinnelag som spiller mot hverandre, hvilket også var poenget i artikkelen, nærmere bestemt et ganske hardt arbeidspress som rammer alle aktuelle kjønnsidentiteter innenfor arbeidsområdet “profesjonell fotball” — med påfølgende store tall i skadestatistikken. Saken er at mens bare et fåtall stjernespillere opplever lønnsnivåer som Håland, Ronaldo og gutta, så opplever alle spillere “rovdrift” i form av stadig nye ligaer, turneringer og det ene med det andre. Du vet. Sånt som bringer penger i kassa. Fotball er både en sport som folk kan drive med fordi de synes det er gøy og en milliardindustri som underholdningsprodukt på fjernsynet og ellers. Man kan til og med si at fotball engasjerer folk på noe slags primalnivå, som får dem til å søke sammen i en felles “stammeidentitet” i form av både offisielle og uoffisielle supporterklubber, som kan bli hvor “gærne” som helst hvis man skal tro på alt man hører, og det bør man jo. Verden er faktisk ganske sprø mye av tiden. Selv er jeg jo trøndersk nasjonalist så det har aldri vært noe spørsmål om annet enn Rosenborg for meg. Riktignok bor jeg på Østlandet men det er ikke mer sannsynlig at jeg kommer til å bli østlending enn neger,. Det måtte i så fall ha skjedd for lenge siden. Herregud. Man kommer jo fra der hvor man kommer fra, ikke sant? Imidlertid tenker barna mine sannsynligvis på seg selv som “østlendinger”. Jeg vet ikke. Jeg spør ikke. Det forandrer uansett ingenting for meg. Rosenborg fremstår jo som et normalt eliteserielag nå, men det var en gang da de var legendariske og fremsto som uslåelige. De vant serien på rutinemessig vis og det eneste egentlig spennende var hvordan det ville gå med dem i Champions League. Hva var greia deres? Nils Arne Eggen. Hva var det han gjorde som var så spesielt? Han var like så mye en fagforeningsleder som en trener for laget sitt. Ingen hadde lyst på noe slags basketak med Nils Arne Eggen, men alle måtte gå gjennom ham hvis det var noe de ville i forhold til Rosenborg.
Her er noe å tenke på: Hver gang Rosenborg tapte en kamp gikk Eggen ut med høy kølleføring og beskyldte alt og alle for å sammensverge seg mot laget, fordi han hadde knapt sett dem spille bedre noen gang; det handlet bare om dommeren, gressmatta, publikum, vindretningen, flomlyset, hva som helst, bare ikke laget. De gjorde jobben sin på en solid måte. Men alt det andre? Fy flate for noe fordømt jævelskap. Det går for faen ikke an. Han skal personlig bringe saken inn for menneskerettighetsdomstolen, minst. Men når Rosenborg vant? Da var Eggen negativ og sa at det var “bare flaks” for han hadde faen ikke sett verre rævafotball enn det de gjorde der i dag. Så mens laget sitter der og gliser i seiersrusen sin passer Eggen på å få sagt de nødvendige tingene, fordi de hører jo hva som blir sagt, de bare hører det mens de føler seg ovenpå og uovervinnelige, ikke i sånne siuasjoner hvor de har tapt og alt man “burde ha gjort” surrer rundt i hodet på en lite nyttig måte. Sånn holder man laget samlet. Dette var så vidt jeg kunne se det eneste trikset som var spesielt for Eggen. Det taktiske og tekniske er jo sånt som alle med relevant fotballerfaring og noen trenerkurs evner å få til sånn noenlunde, men “lagånd” er en vanskeligere kunst å bygge. Men nok om Eggen. Han tilhører historienes hav nå. Saken er at fotball er en pengemaskin i multimilliardklassen for de som styrer og steller med turneringer og ligaer, med sine tilhørende budsjetter og bonuser, slik at de som driver med forretningen fotball har i utgangspunktet divergerende interesser fra de som er engansjert i klubben, enda mindre i laget. Eller for den saks skyld “selve sporten” som lek og breddeidrett. Hvor mye penger går det an å tyne ut av denne kontantkua? Det er hva saken handler om når man betrakter den fra et forretningsmessig perspektiv. Arabiske oljesjeiker og russiske gangstere kjøper ikke fotballklubber på grunn av sportsinteressen sin, for å si det slik. På publikumssiden fungerer vel fotball (og andre “brede publikumsidretter”) omtrent som gladatorspillene i gamle Roma. Også når det kom til supporterklubbene – som til tider antok form av “politiske massebevegelser” – og arrangørenes kapitalmakt. “Brød og sirkus” er jo ord som alle har hørt som kortform for “hva folket ønsker” fra sine politikere, slik at maktspillet handlet i stor grad om å bli sett som den som skaffet det meste og det beste av ernærings- og underholdningsprodukter. I hvilken grad dagens politiske spill ute i samfunnet ellers ligner på det opplegget de hadde i gamle Roma handler om hva slags fokus man velger. Hvis man studerer det fra en passende avstand vil man finne likheter, hvis ikke, ikke.
