Mens jeg jobbet som håndverker pleide vi å kalle det naziarkitektur når den soppen som hadde laget tegningene åpenbart var glad i rette linjer, skarpe hjørner og nakne betongflater. Det sistnevnte kalles forresten brutalisme, etter det franske konseptet “beton brut”, som best kan oversettes med “rå betong”. Det har ikke noe med “brutalitet” som atferdsmønster å gjøre, altså menneskelig brutalitet, selv om stilen med nakne betongflater på store og “truende” bygninger sannsynligvis appellerer til disse egenskapene hos folk — som generelt sett ikke har noe greie på arkitektur, og enda mindre på håndverk, men de klarer i det minste å si noe om hva de synes er pent (og det motsatte).
Mitt inntrykk er at folk som regel føler et visst ubehag over å bevege seg gjennom “døde landskap” hvor intet vokser og alle formene man kan observere fremstår som harde og uvennlige i forhold til den “kroppens sårbarhet” alle lever med som en del av realitetsbildet sitt til enhver tid. Det finnes mange kanter på alle kanter, så å si, og i dette kantete landskapet går det an å for eksempel snuble og falle, slå hodet sitt mot noe — og det var det. Game Over. Selv om man ikke akkurat har dette i bevisstheten der man går så kan du ta deg bra mye faen på at dine underbevisste deler er klar over faren. Dette er hva det tidligere nevnte ubehaget handler om. Det er en sårbarhetsfølelse. Vagt og intuitivt men likevel virkelig.
Megalomani er sykelige vrangforestillinger om egen storhet, i dagligtale det samme som stormannsgalskap. I sin mest uttalte form innebærer megalomani vrangforetillinger om egen storhet (man «er» eller føler seg som Gud, Jesus, konge, herre over hele verden, eier av fantastiske rikdommer og lignende). Megaloman brukes også i dagligtale om personer som har voldsomme forestillinger om egne evner og fremtid uten at disse nødvendigvis uttrykker en alvorlig psykisk lidelse.
(Store medisinske leksikon)
Det interessante spørsmålet er om det kan finnes noe slikt som “kollektiv megaloman psykose” og hvordan dette i så fall ville arte seg. Man har jo etterhvert hørt om mange barokke diagnosebilder innenfor psykiatrien. Münchausens syndrom via stedfortreder og det ene med det andre. Det er liksom mer akseptabelt å være litt kokkelimonke og pling i bollen når man deler opplevelsen med mange andre. Etter min mening er alle slike fantasier om at “vi” deler noen slags metafysiske vidunderligheter som “nasjonens storhet” 24 karats bullshit som ikke bare er vås, det er også noe som bør ha en egen psykiatrisk diagnose: Man identifiserer seg med en mytologisk fantasi som ikke eksisterer i noen objektiv forstand. Når vi snakker om “nasjonen” mener vi egentlig bare språket. Hva annet er det som gjør folk “norske”? Resten har jo mildt sagt så mange variabler at man kan fremstille nærmest hva som helst med litt kløktig bruk av statistisk fusk.
Jeg klarer ikke å se for meg noe som eventuelt skulle telle som “norsk nasjonalarkitektur” som man ikke også finner plenty mange steder i andre land. Stavkirker? Det er jo ingen som bygger boliger som ligner på dette. Heldigvis, får man vel nærmest si. Herregud. Min egen smak for arkitektur går mer på konsept enn detaljarbeid: Jeg liker sånt som ser ut som det hører hjemme der det ligger, uten å ha noe åpenbart “forbedringspotensial”. Det ser ferdigbygd ut, på en måte som “stemmer med landskapet” rundt. Kanskje har det alltid ligget der? Det ser ihvertfall ut som om det bør ligge akkurat der det ligger. Det ser bra ut. Det stemmer. Man føler liksom en viss lettelse over at de som bygde det gjorde en skikkelig jobb på alle måter — og slik sett fått til nærmest det motsatte av det tidligere nevnte “døde landskapet”. Det ville ikke gjort noen forskjell for meg om jeg var den eneste som følte det slik – jeg ville fortsatt føle det samme – men det er jeg jo ikke. Minst 80% av alle jeg kjenner og/eller støter på mens den typen tema er oppe til samtale sier at de også foretrekker arkitektur som “deltar i landskapet” på en mer organisk måte. Quelle surprise som franskene sier. Levende skapninger vil helst ha omgivelse som føles “levende”.
Har noen noensinne møtt noen som ikke liker for eksempel arbeidene til Antoni Gaudi i Barcelona? Kunstferdig utførelse appellerer jo alltid til “noe” i folk. Gaudi var faktisk årsaken til at jeg besøkte Barcelona første gang. Siden har jeg vært der flere ganger og sett andre deler av byen — jeg føler ikke noe spesielt behov for å se “mer”. Det er andre deler av Spania som interesserer meg nå, men blikket mitt forblir det samme. Øyet som ser. Wedjat. Det går strengt tatt ikke an å diskutere smak og jo mer presis man prøver å være jo mer forvirrende blir samtalen, men vi kan likevel komme med noen rimelige påstander om tings “salgbarhet”; i den forstand at hvis mange synes at den tingen man har er en fin ting som de kanskje ville kjøpe hvis den ble lagt ut for salg, så er dette en form for objektivt mål på “smak”. Sånn sett er jeg veldig kommersiell i det jeg selv lager. Jeg liker “pene ting” (med en vid tolkning av hva ordet pent betyr) og “pent arbeid” med kunstferdig finish — som gjerne kan være en eksentrisk løsning men det må likevel se “korrekt” ut. Arbeidet må ha en indre logikk og konsekvens som er “kledelig” på både en intern og en ekstern måte. Dette er egentlig en veldig utdatert måte å tenke på i dagens byggmarked, hvor alt handler om prefabrikerte elementer som monteres på byggeplassen – med lokale tilpasninger der dette behøves – heller enn den typen løsninger som “gror ut av stedet der man er”. Håndverkets historie handler jo om at man begynte med svinedyre materialer og billige mannskapstimer mens nå har vi det motsatte forhold. Maskiner gjør mesteparten av jobben med å fremstille egnede materialdimensjoner slik at man får ned det totale antallet mannskapstimer. Jobben handler om tilpasning mer enn om utforming. Selv foretrekker jeg steinbygninger som er minst hundre år gamle og jeg opplever det som “a piece of cake” å samarbeide med slike konstruksjoner, mens mer moderne ting ofte skremmer meg når jeg ser hvor skrøpelige og sjuskete utført de er. Men nok om det. Verden går sin skjeve gang.
