Hvordan skal man forholde seg til folk som mister vettet på nettet?
Det må innrømmes at de par-tre tilfellene jeg kjenner personlig var litt ute av vater allerede i utgangspunktet, så det er ikke sjokkerende men det er allikevel ubehagelig å forholde seg til. Jeg har ingen utpreget lang tålmodighet med reinspikka vås. Samtidig får jeg noe av den samme følelsen som jeg fikk i forhold til folk som utviklet heroinavhengighet på 80- og 90-tallet og som etterhvert døde av det. Det virker veldig håpløst når vedkommende selv nekter å innse at de har et problem. Fra mitt perspektiv kan jeg se hvordan det går nedover med dem fra uke til uke, men jeg vet ingenting om hvordan ting ser ut fra deres perspektiv. Jeg vil ikke høre om det. Det er for dumt.
Selv har jeg vært tungt inne i filosofi og vitenskapsteori siden sent på 70-tallet og jeg har “sett det meste” av den mest avanserte mentale akrobatikken mennesker har produsert i løpet av de siste par-tre tusen årene, så du bør helst være på professornivå for å vippe meg av pinnen med fancy fotarbeid innenfor kritisk teori og filosofisk spekulasjon, men selv jeg har problemer med å henge på i alle svingene når en 24 karats konspirasjonsteoretiker stiller opp det store verdenssystemet sitt (mest egentlig fordi det er vanskelig å forstå den indre logiske konsistensen i det hele). Det beste er å bare skjære tvers igjennom og innse at vedkommende presenterer bare psykotisk vrøvl. Det er ikke engang meningen at det skal henge sammen, opplegget er snekret til for å tilfredsstille et emosjonelt behov.
Finnes det hemmelig viten blant mennesker? Tja. Det henger på hvordan man ser det. For eksempel er ikke det å oppnå filosofisk innsikt noe som er hemmelig verken i metode eller innhold, men det er ikke “noe som bare kommer” heller. Man må jobbe tildels veldig hardt for å tilegne seg selve substansen i et filosofisk studium, selv om alle kan lære litt idèhistorie og noen Nietzsche-sitater. Først og fremst skyldes dette at det er vanskelig å gi slipp på alt man trodde man visste om verden og den menneskelige tilstand. Uten at dette er deres egen skyld blir mennesker typisk trent opp til å være idioter som tror på idiotiske ting i løpet av de omtrent tolv årene som man tilbringer på skolen. Men man trenger ikke mer enn dette for å fungere i samfunnet, få seg en jobb og stifte famlie, hele den pakka der. Det er ikke engang vanlig å føle behov for “noe mer” (selv om det finnes mye mer). Nesten alle man spør er først og fremt motivert av vage fjaseting som for eksempel å “finne lykken” eller “realisere seg selv”, typiske ting som ikke betyr noe som helst, det er bare tomprat om tomme fraser.
Det er imidlertid korrekt å si at jeg er en fæl faen som gir en lang, brun beng i hva folk “føler” om det ene eller det andre Så vidt jeg kan se har en gjennomsnittlig menneskehjerne omtrent like mye bruksverdi som en bøtte med bæsj. Folk blir typisk fornærmet når jeg forteller dem dette. De opplever jo seg selv som unike og uendelig verdifulle skapninger. Alle deres følelser er en del av det store kosmiske vidunderet og menneskeheten er noe nærmest guddommelig vakkert som en gang skal befolke hele universet. Hvilket i mine øyne bare er en psykotisk vrangforestilling som er blitt påført dem dels av velmenende men inkompetente foreldre, dels av et utdanningssystem som tar sikte på å fremstille produksjonsarbeidere til samfunnsmaskineriet heller enn selvstendig tenkende individer. Det er ikke galt å tenke at “de føkker jo for faen bare med meg” men det er kritisk galt å tro at dette er et forhold man kan endre i nevneverdig grad bare ved å følge lenkene man finner på Facebook. Alt man finner der er andre mennesker som føkker med deg av alternative årsaker. At noe blir mer komplisert betyr ikke at det blir smartere, den filosofiske hovedregelen er at man forenkler det man vil forstå mens man kompliserer det man vil kontrollere.
Den forrige store informasjonsrevolusjonen i menneskehetens historie var boktrykkerfaget. Plutselig kunne alle som behersket kunsten å lese få tak i hvor mye trykt materiale som helst. Bøker, pamfletter, tidsskrifter. Det var 1500-tallets store greie. Selvsagt var det ingen mangel på advarsler om konsekvensene av å utsette sitt jomfruelige sinn for all den skadelige innflytelsen som lå i bøker og det finnes den dag i dag politiske bevegelser som oppnår noen slags ekstase når de brenner slike ting som de mener at mennesker vil ta skade på sin sjel av å lese. Vi må beskytte de unge mot tidens skadelige innflytelser. Slik jeg ser det er internettets skadelige innflytelse en virkelig ting som det er poengløst å benekte, men jeg vil imidlertid si at skadevirkningene først og fremst rammer de som kom fra en posisjon av “uskyld”, la oss si de som kan huske 80-tallet (eller enda lengre bakover. poenget er at de vokste opp uten noe internett). De som er fjortiser nå i dag har ingen illusjoner om hva nettet egentlig “er”, det er bare noe de forholder seg til som en eksistensiell selvfølgelighet, kanskje likt hvordan vi alle en gang betraktet radio (og i noe mindre grad fjernsynet) som et element innenfor kulturen som i seg selv er verken positivt eller negativt. Det er innholdet som bestemmer hva slags kvaliteter produktet har. På 1500-tallet var man imponert av boktrykking og det var sikkert stor stas å være den som hadde bygdas første trykte bok, men etterhvert balanserte dette seg ut.
