Ting man ikke bør diskutere

Nesten ingen liker å diskutere “brennende tema” som religion og politikk, selv ikke de som ofte gjør det. Det de liker er å vinne diskusjoner mot “vanskelige motstandere”. Litt sånn gunfight på en måte. Holmgang, tvekamp, den typen ting. Gjerne med stort publikum. Det er ikke saksorientert, det handler om å karnøfle motstanderen. Folk som diskuterer politikk på nettet ligner på unger som leker politikere — når alt de vet om politikk er ting de har sett på fjernsynet. Det blir jo ikke – hva kaller man det – realistisk. Det handler ikke om den virkelige verden.

Det finnes mange fantasifulle teorier om en “alternativ” virkelighet, hvor ting kanskje betyr noe annet eller fungerer på en annej måte, men disse kan så langt bare påvises i språket. Fysikken er som den alltid har vært. Skal man ha noe gjort så er det den samme gamle, treige materien man må bakse med. Det finnes ingen fancy triks. Virkeligheten består av ting som virker. Hvilket bringer oss til idèen om en egen psykologisk virkelighet so eksisterer separat fra, men parallellt med, den fysiske virkeligheten. Brainspace, som noen sier.

Hva betyr det at noe har en “psykologisk virkning”? Selve ordet virkning betyr at det er en “hendelse” som involverer energi. Eller altså at det som skjer er massivt. Det merkes i kroppen. Når vi sier at noe skjer “i virkeligheten” så er det nettopp dette vi mener. Det er definitivt ikke innbildning. Det som skjer har en effekt og denne effekten kan måles med utstyr. Jeg vet ikke nok om EEG og hjernescanning til å uttale meg — men jeg mener å ha hørt at i den grad noe har en psykologisk virkning så er også dette noe de kan lese av på skjermen. Det skjer ting der inne. Hvis noen blir vist et sjokkerende bilde eller fortalt en sjokkerende nyhet så vil man se en effekt med måleutstyret.

Avhengighet kan bety så mye. For det første finnes det mye man kan bli “hekta” på, for det andre finnes det stor individuell varians når det kommer til toleransegrenser og den typen ting. Jeg kjenner selv folk som har “syslet med heroin” på et etter måten behersket vis i førti år og mer; de har åpenbart funnet frem til en måte å omgås med dette sterkt avhengighetsskapende dopet uten å ramle nedi dyregrava. Vel, det er jo fint for dem, men betyr det noe? Ikke mer eller mindre enn at fenomenet avhengighet sannsynligvis har en freudiansk komponent i seg; pasienten “binder seg” (eller ikke) til ting, mennesker og symboler på grunn av hva de representerer mer enn på grunn av hva de er. Så blir spørsmålet om det å “diskutere på nettet” på den måten folk typisk gjør egentlig er mer representasjon enn ekte vare. Egentlig er det noe annet man behøver, men dette er hva som for øyeblikket fyller hullet der det andre – mangelen – skulle ha vært. Hvis man begynner med heroin fordi man har en desperat lengsel etter “noe” i livet vil man sannsynlihvis opparbeide seg et annet og mer patologisk forhold til stoffet enn hvis man har alt man behøver, stoffmisbruket er fordi man kjeder seg.

Vi tar dette med oss over i seksjonen for informasjon og kaster frem den tanke at de som “søker” på nettet – en desperat lengsel etter “noe” i livet – vil være mer sårbare overfor de avhengighetsskapende aspektene ved nettet enn de som bruker det fordi de kjeder seg. Sørlig når og hvis de “etablerer seg” på en eller annen måte, sånn at de har noe å forsvare. Da har vi det gående. Rusen sin må de jo ha. I enkelte gamle filmer kan man more seg over at alle røyker hele tiden, selv når de er i butikken og det ene med det andre, saken er at i våre dager sitter alle og tukler med telefonen sin. Folk røyker ikke lenger, hvillket er bra. Det er jo en på alle måter ganske koko ting å begynne med, og enda mer koko å ikke slutte med hvis man allerede har begynt. Hva har egentlig røyking på plussiden i det hele tatt? Det er dyrt, forsøplende, usunt og antisosialt. Det har ingen nytteverdi overhodet. Men folk liker det likevel. En separat, psykologisk virkelighet. Det finnes allerede programmer for å kurere “telefonavhengighet” som til en viss grad ligner programmer for røykeslutt, blant annet ved å bevisst skaffe seg et apparat av gammel type, som ikke har nett. Men er det telefonen som er problemet? En nevrotisk trang til å “diskutere og oppdatere” kommer jo ikke fra telefonen. Det er noe annet som foregår. Noe psykiatrisk.

Siden vi allerede snakker om psykiatri kan det nevnes i forbifarten at dette har vært en formidabel vekstnæring over de seneste førti år, men allikevel er det altså en krise i psykiatrien. Man hørte ikke særlig mye om sånt på 80-tallet, men per i dag må pasienttrykket være større enn noensinne — målt i hva slags prosentandel av befolkningen som er under pågående behandling for mental sykdom. Hva gjorde man med sånt før? Det virker ikke rimelig å påstå at folk er mer “svakelige” nå enn de pleide å være (selv om mange stadig forsøker) så vi må flytte blikket over på miljøforhold. Har samfunnet endret seg? Sykdom som ikke skyldes fysisk skade, gift eller patogener må jo skyldes at man har tilegnet seg et sykdomsfremkallende vanemønster, la oss for eksempel spekulere litt og foreslå “stress”. Har man for det meste en stabil og ordnet tilværelse eller er man ofte “på tuppa”? Stresshormoner er ikke bra for kroppen og sikkert ikke for sinnet heller. “Spenninger” (det kan være vanskelig å lokalisere sånt) vil ofte medføre et diffust men svært merkbart smertebilde. Piller mot stress, piller mot smerter, kanskje man også røyker heroin om kvelden for å “koble av” — og slik kan man holde det gående en stund, men selve problemet er jo det samme. Det som fremkalte sykdommen foreligger fortsatt. Mijøfaktorene er de samme, selv om man har oppnådd en nominell grad av kontroll over symptomene. Kast gjerne smarttelefonen og kjøp en gammel Nokia med knapper hvis du tror det hjelper, da får man jo knapt tekstet, men hvorfor – eller hvordan – havnet man i en sånn situasjon til å begynne med? Hva er det som mangler i dagens verden?

 

Bruker ikke "sosiale media". Har ingen interesse for "sosiale media".
Posts created 1026

2 thoughts on “Ting man ikke bør diskutere

  1. Særs interessant tema, ikke minst fordi jeg selv så absolutt må sies å være blant de som er avhengig av å diskutere. Samtidig er det en del sentrale punkter der jeg faller utenfor..
    For mitt vedkommende, er det nemlig ikke det å vinne, i en konkurranserelatert betydning av ordet (jeg er også særs competitive i konkurranser, så dette er en følelse jeg er meget vel kjent med, for å si det sånn *hehe*), som er greia, men det å bli hørt..
    Så langt tilbake jeg kan huske, har jeg vært langt over gjennomsnittet meningssterk, og var følgelig en av de dominerende figurene i diskusjoner på skolen helt fra første klasse til alt av studier var passé. Hva som imidlertid slo meg da jeg leste innlegget, var dette med at en ikke nødvendigvis liker det å gi uttrykk for ens syn. For spesielt på gymnaset hendte det at jeg var sliten, og tok en runde med meg selv på for EN ENESTE gangs skyld å la en debatt passere i forkant av en diskusjonstime. Men like forbannet så var ikke emnet før presentert før den samme opplevelsen av at det var intet mindre enn fysisk umulig å holde inne med mitt syn! – Og dette er faktisk ingen overdrivelse, for det føles virkelig som om ordene bare MÅ ut. Så jeg har jo grublet en del på hva som ligger til grunn for dette her. – Hva kommer det av at jeg rett og slett er ute av stand til å avstå fra å ytre min mening til tross for at jeg ev. ikke føler meg opplagt for noen diskusjon, eller befinner meg i en setting der det rett og slett er fullstendig fåfengt å ta til orde for mitt syn?..
    Joda, jeg er jo definitivt blant de som har en sånn typ ustoppelig drive til å ‘forandre verden’. Likeså er jeg livredd for at flertallets tendens til å la seg styre dit de som sitter med makten ønsker vil bli vår bane, hvorpå dette gir seg utslag i intense oppfordringer om å grave etter fakta, for så å gjøre seg opp en mening på selvstendig grunnlag ved å veie disse opp i mot hverandre. Men dette forklarer jo ikke det psykologiske aspektet ved dette her, da disse tingene jo bare er den retning jeg har tatt det i voksen alder. – Det sier altså ingenting om hva som kan være den psykologiske forklaringen på slikt som f.eks at jeg som 3-åring tvang min bestemor til å endre siste avsnitt i aftenbønnen hun tok ved sengekanten når hun satt barnevakt for meg, da jeg opplevde den så urettferdig at den bare ikke kunne aksepteres. Den dag i dag husker jeg hvor så til de grader provosert jeg var av at vi kun skulle be han der oppe bevare far, mor og alle BARN på jord. Følgelig måtte dette endres til å bevare ALLE her på jord, ellers var det kroken på døren for alt av bønner for mitt vedkommende! Tilsvarende var jeg i harnisk over den tragiske slutten av eventyret ‘Piken med svovelstikkene’, med det utkommet at min hardt prøvede far ble nødt til å ta eventyret på nytt med en selvkomponert slutt avkommet kunne leve med.. Jeg var m.a.o så til de grader tidlig ute i hht meninger om ting utenfor meg selv og mine ønsker og behov, med et minst like bemerkelsesverdig engasjement og kampvilje. – Hva det er ved mitt sinn som ligger til grunn for dette her, skulle jeg vitterlig ha likt og visst 😉

    1. Men det går jo ikke av å forandre verden, Gry. Alt du har makt til ¨forandre er deg selv — og selv det er dritvanskelig. Det er jo ikke sånn at man føler at man har noen stor grad av kontroll over sin egen natur og underbevissthet. Ting bare kommer, innenfra og utenfra, det blir som det blir. Når det gjuelder dette med at flertallet lar seg styre, så er jeg vesentlig mye mer bekymret for den propagandaen vi kaller reklame enn for noe politikerne krarer å pønske ut. Det er ikke “lydighet” som vil bli menneskehetens bane, det er grådighet, nytelsessyke og stahet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Related Posts

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top