I det herrens år 1571 gjorde det engelske parlamentet en liten endring i ordlyden til loven om kongelig arverekkefølge, fra “dronningens rettmessige avkom” til “dronningens naturlige avkom” — som i praksis betyr at man forberedte grunnen for at et barn født utenfor ekteskap kunne komme på tronen uten å få jussen mot seg fra føste dag. De kalte jo Elizabeth 1 jomfrudronningen fordi hun forble ugift, ikke fordi hun var “kjønnsnøytral”. Hun hadde bestemt seg for å være eneherskerinne uten noen “ektemann med selvstendige meninger” som forstyrrende element i det politiske bildet. Imidlertid var det åpenbart ikke ved det tidspunkt lovendringen fant sted kjent at Elizabeth ville bli den siste Tudor. Ryktene sa jo at det fantes opptil flere “uekte barn” der ute. Hun var definitivt seksuelt aktiv, som man sier, og dette var alminnelig kjent, selv om ingen snakket om det — på grunn av alle spionene til han Robert Cecil, jarl av Salisbury, sønn av William Cecil, den reelle makten bak tronen. Hvis han fikk noe på deg var du ferdig. Da kunne du enten jobbe for ham resten av livet, eller de kunne der og da ordne det slik at “resten av livet” ble en veldig kort prosess for deg.
Robert Cecil etterfulgte den om mulig enda mørkere og mer beryktede skikkelsen Francis Walsingham, som hadde flyktet fra England da “Bloody Mary” kom på tronen (han dro til Padua hvor han etterlot et dokument hos en dominikaner som senere ga det til Giordano Bruno), men da Marys halvsøster Elizabeth kom på tronen i 1558 vendte han hjem og jobbet seg inn i stillingen som spionsjef ved hoffet, slik at der satt han da Giordano Bruno kom til London om våren i 1583 hvor han spionerte på diverse katolske konspiratører ved den franske ambassaden (hvor han bodde), til fordel for Walsingham. Dette er en affære med mange forviklinger. Muscovy-kompaniet ble jo stiftet i 1555, som det første av sitt slag i verden, og Walsingham var tungt inne på eiersiden. (Kompaniet eksisterer forresten den dag i dag, som det også gjorde gjennom hele Sovjettiden, bare at nå er det en såkalt NGO – “non governmental organization” – som jobber med veldedighet mot diverse sosiale grupper i Russland.) Det var en mann som het Olbracht Laski og som hadde vanket ved hoffet til Stefan Bathory. Han kom til England i september 1583 for å påvirke “noen ved det elizabethanske hoffet” til å avslutte Muscovy-kompaniets våpensalg til Ivan 4 Vasilijevitxj “den grusomme” av Russland. (Det var en situasjon nede i området rundt der Litauen, Polen, Hviterussland og Ukraina ligger nå i dag. Det har vært mange av dem.) Laski lyktes ikke med hovedoppdraget sitt, men han fikk med seg hoffmagikeren John Dee (og makkeren hans Edward Kelley) på noen slags vaudeville-aktig turnè i østblokklandene, noe som ryddet bedre plass for vår venn Francis Walsingham. (Det var sikkert han som orkestrerte hele opplegget med Olbracht Laski, sånt var typisk for Walsingham.)
Vi har imidlertid ikke tid til å dvele mer ved det veldig interessante 1580-tallet, vi skal jo til 1603 og den ikke ukontroversielle tronfølgeren James 6 Stuart av Skottland, som da også ble til James 1 av England, ikke minst hjulpet frem til en konfliktfri maktovertagelse av Robert Cecil, som startet sin korrespondanse i sakens anldning samtidig med at de henrettet Giordano Bruno og Elizabeth 1 signerte papirene for stiftelse av Det britiske østindiakompaniet som noe av det siste “jomfrudronningen” gjorde. Alt dette skjedde i år 1600. John Dee hadde lenge vært en ivrig pådriver for at Elizabeth skulle etablere et britisk imperium. Det er viktig å sette tre streker under ordet “britisk” her, for det var slett ikke vanlig å beskrive noe som “britisk” på den tiden. Det var noe John Dee fant på. Han hadde “sett det i stjernene” eller noe. Hvem vet, han var jo John Dee. Det er fortsatt ingen som helt klarer å tyde hans rolle i hva vi generelt sett (og ved hjelp av en liten dose kynisk humor) kan kalle det store Shake-Speare-spillet. Men i og med at man i 1603 fikk James 1 og 6 som konge i både England og Skottland hadde man kommet et betydelig syvmilssteg nærmere drømmen om et ekte britisk imperium, gitt at det var dette man fantaserte om den gangen. Var det dette de ønsket? Det vet vi ikke, men vi vet hva som skjedde. Vel, ihvertfall litt av det. Vi vet for eksempel hva de skriver i historiebøkene. Noe må man jo skrive, ne c’est pas? Sånn er verden. Folk krever informasjon. Derfor produseres det innhold. Slik har det alltid vært, bare mediene har skiftet. Siden han Johan Gutenberg oppfant dette med “fonter” (eller bevegelige typer som man kalte det den gangen) mot slutten av 1400-tallet, hadde denne greia med trykte bøker vokst seg både stor og feit. Det var ikke lenger “samme faen” om man kunne lese og skrive, for i år 1600 fikk man tak i innhold. Bøker var i vanlig sirkulasjon. Hvem hadde giddet å kjøpe en PC til hjemmet hvis det ikke var for internett? Don kedd yerself laddie som de ville sagt i Glasgow. Du lurer bare deg selv. Og akkurat som halvlitersflaskene med brus som kom sent på 70-tallet vente folk til konseptet med å kjøpe flasker med drikke, slik at snart var de klare for å betale for halvlitere med vann, så vente hjemmedataen folk til internettet, slik at alle ville ha smarttelefon da disse kom. Dagens situasjon er mer eller mindre at alle har tilgang til alt, hele tiden. Hva blir det neste?
