Jeg vet ikke om ordet perkele – hvor P skal uttales som B og K skal uttales som G – kan regnes som “utenlandsk” (ordet er det samme på finsk, men det var samisk da jeg lærte det) — men hvis vi tar bort dette var det første utenlandske banneordet jeg lærte pårke madånna, som jeg tror var italiensk da jeg lærte det men de spansktalende bruker det også, så … latin? Det betyr uansett hellige jomfru, hvorfor? og tilsvarer omtrent det samme som vi mener når vi sier “herregud” (og nærmest føler lyst til å legge hendene foran ansiktet). Typisk sånt som man sier når treåringen som var uten tilsyn i to minutter har brukt tiden på å være “kreativ” med noe de fant. Banner folk mye? Det vet jeg egentlig ikke, det skal bannes veldig mye eller veldig kreativt før jeg legger merke til det. Jeg har som regel helt andre pappenheimere med folks språk enn om de bruker noen bannord litt sånn her og der, for eksempel det jævla innholdet i det de sier. Poenget, liksom.
Poenget er at det er ikke alltid noe poeng i å diskutere ting. En ung dame her på bloggen tilsto for meg at hun lider under en ritualistisk tvangsforstyrrelse som handler om “omsetning av meninger” — la oss si det handler om sekvensen observasjon, refleksjon, konklusjon, distribusjon. Man ser noe, tenker gjennom det man ser, danner en mening om fenomenet og presenterer denne meningen for andre. Slik kan en diskusjon oppstå. Eller et stykke tekst, slik også jeg gjør ganske ofte; la oss si noe jeg leser noe på siden til NRK og så blogger jeg om det etterpå. Det er jo omsetning av meninger, men jeg opplever ikke at dette er noe jeg må gjøre, og det er da heller ikke den typen skriveteknikk som dominerer bloggen min. Men det skjer. Et problem med dette er imidlertid at plutselig står man der med meningers mente meninger om andre meningers meninger og disse meningenes meningsfulle eiere, mens selve poenget gikk tapt for lenge siden. Vi er redusert til en flokk aper som står og skriker til hverandre. Men redskapen er fancy, det skal vi ha.
Jeg kommenterer ikke særlig ofte til ting som jeg leser i andres blogger, spesielt ikke når de driver med meningsomsetning som jeg synes er helt “på trynet”. Hva er poenget? Agendaen min er ikke “selvfremføring” — det er bedre å si at jeg skriver på en performativ måte. Hensikten er å forbedre mitt eget språk. Andre effekter må være å forstå som bivirkninger. Det er bra å trimme intellektet litt, slik at det ikke dovner og mister spensten sin. Alle som selv har prøvd å skrive noe vet at det er enklere å formulere ting i hodet enn å få de ned på papiret, eller altså skjermen hvis vi skal være pedantiske. Ofte ligner skrivegjerningen på et “planlagt stevnemøte med happy ending”. Det virker som en god idè mens man tukler med den i hodet, men det blir ikke alltid slik man hadde tenkt. Det vi erfarer nok en gang er at materien er treg, selv om man er kvikk i oppfattelsen.
