Hulemalerier og hellemalerier er betegnelsen på en type bilder og bergkunst som er malt på hule- eller steinvegger i forhistorisk tid. De eldste kjente maleriene er de omtrent 32 000 år gamle hulemalerier fra steinalderen i den franske Grotte Chauvet. Det betyr at malerkunsten er omtrent seks ganger eldre enn skrivekunsten. Hulemaleriene viser ville dyr som hester, neshorn, mammuter og løver, og er utført ved å fylle utskjæringer i fjellveggen med rød oker og svart fargestoff. Liknende arbeider på hule- og fjellvegger finnes over hele verden. Svært mange sivilisasjoner utviklet siden sin egen malerkunst.
(Wikipedia)
Har du noen gang blitt tilbudt en bjørnetjeneste, eventuelt blitt skjenket det uten å ha spurt? Som alle vet ble konseptet utviklet av Jean de La Fontaine i 1678, da han skrev en fabel om bjørnen som ville slå ihjel en flue med en stein, fordi jobben var å beskytte sin sovende herre og flua kunne være en forstyrrelse sånn sett. Saken var bare at flua satte seg på nesetippen til herren hans. Om flua unnslapp vet jeg ikke – de gjør jo ofte det når man slår etter dem – men at bjørnen slo ihjel herren sin på dette viset er historiens poeng. En bjørnetjeneste. Greia er forsåvidt godt nok ment fra bjørnens side, men alt blir helt feil likevel. Når det er sagt — kjenner du noen som heter Bjørn? Det er et så vanlig navn i Norge at jeg tror det er svært usannsynlig at noen kommer til å svare nei. Det går ikke an. Det må finnes en Bjørn i nabolaget ditt, på jobben, eller hva som helst. Hva betyr et navn? De som heter Bjørn behøver ikke å gruble lenge rundt dette. Navnet er åpenbart tilbakeførbart til dyret bjørn. Eller skal vi kanskje heller si totemet?
Totem defineres som en symbolsk psykologisk forbindelse mellom de som bruker navnet og det naturfenomenet navnet representerer. Sånn sett er for eksempel Stein – eller Pierre som det heter på fransk – et totemnavn. Storm går det også an å hete. Bjørn og Ulf er begge åpenbare, mens Arne er utledet fra ørn. Siden har vi alle de norske gudenavnene, ofte i kombinasjon med et eller flere totemnavn. Torbjørn. Arnulf. Oddgeir. Jeg gidder ikke ramse dem opp. Alle vet jo hvordan greia virker. Folk heter det de heter — og det har i de fleste tilfelle ikke vært noen “dypere mening” forbundet med navnet folk satte på barnet sitt, de bare liker lyden, eller så handler det om et arvet navn, etter en slektning eller noen annen. Vi har en litt snål omgang med dyr på denne måten. Det er for eksempel ingen som heter Kråke eller Måse – annet enn som en del av etternavnet noen ganger, men da henviser det som regel til et geografisk sted – men jeg har møtt et par stykker som heter noe på Ravn. Vi kaller opp folk i hovedsak etter imponerende dyr, som kommer med en dimensjon av skremsel. Ingen jeg har hørt om opplever navnet Bjørn som problematisk, men hvis de hadde het Gris ville de sikkert ha fått høre litt av hvert gjennom oppveksten sin. Det ville ikke vært bra å hete Sau heller. Ikke engang Hund kommer typisk med noen positive konnotasjoner når man kaller folk sånt, til tross for – angivelig – at “hunden er menneskets beste venn”. Vi kan i det minste si at dette vennskapsforholdet er litt her og der i kommandostrukturen. Hvor lenge ville man beholdt en venn man behandlet slik folk typisk behandler hunden sin?
Folk misbruker grisens navn på en daglig basis, med den største selvfølgelighet. Vi snakker om at noe er grisete eller at det og det er noe svineri uten å reflektere over hva slags totemforhold dette røper til dyret. Hva slags fantasier har vi om grisen som skapning, vesen og ånd? Hvordan lever grisen i språket? Jeg klarer ikke å komme på et eneste eksempel på at det noensinne er godt ment å kalle noen en gris. I beste fall er det bare brysk irettesettelse av noens sjuskete manèrer ved spisebordet eller noe, men i verste fall er det en “religiøs” fornærmelse rettet mot noen som har et enda mer perverst forhold til dette dyret enn i de kulturene som spiser gris til vanlig og derfor har i det minste “landbruksmessig” omgang med dem. Eller altså at grisen er et normalt dyr, som man bare føler den typiske forakten for som folk viser alle etter måten tamme og ufarlige dyr. Ting må være slik. For at vi uforstyrret skal kunne drepe og spise disse skapningene må de jo være mindreverdige innenfor et metafysisk rangsystem hvor mennesket – eller i det minste noen mennesker – befinner seg på toppen. Du vet. Næringskjeden. Den består av minst to komponenter for vårt vedkommende. Eller det folk sier og det folk gjør, om du vil. Den psykologiske og den økonomiske komponenten. Den ekstra dype psykologien starter med Carl Jung og “arketypene” som lever i menneskesinnet. Siden kan vi peke på strukturelle tvangsmekanismer i språket, som det nevnte forholdet til grisen som totemdyr. Mennesker som aldri har sett en levende gris vet jo ikke desto mindre hva det betyr å være grisete. Eller hva mener de når de kaller noen en ku? Hva slags assosiasjoner våkner straks opp på det “arketypisk” psykologiske planet? Underbevisstheten er befolket av mange slags dyr.
Hulen som er nevnt i ingressen – Grotte Chauvet i Frankrike – er omtrent femten tusen år eldre enn en annen berømt fransk hule, med minst like imponerende malerier; Lascaux. Det er enkelt å finne materiale om disse temaene på nettet. I tillegg finnes det selvsagt mange andre huler spredt ut over store avstander i både tid og geografi. Jeg mener, selv om folk bare lusker ganske sakte rekker de jo å tilbakelegge ganske respektable distanser i løpet av ti tusen år. Poenget blir det samme uansett: Vi finner “ytringer” fra den fjerne fortiden bevart i hulemiljøer hvor “tiden har stått stille” mens det som eventuelt har blitt fremstilt på overflaten – under sola og regnet – har blitt dårligere bevart. Det kan være et poeng at disse hulemiljøene var “hellige steder” for de som jobbet der, men det må ikke være det. Andre forklaringer fungerer like bra. Det folk henger seg opp i er selvsagt kvaliteten i disse kunstarbeidene. Til og med et etter måten ganske oppblåst ego som Pablo Picasso – som på den annen side var helt latterlig teknisk dyktig – anerkjente at hulemaleriene er minst like bra som noe folk lager i dag. De som gjorde denne jobben visste hva de drev med. Sånn er det jo. Selv om man ikke skjønner hva tingen er til eller hvordan den ble laget så kan man jo likevel se om det er bra håndverk. Ihvertfall kan andre håndverkere se det, selv om “sivilistene” virker ganske bevisstløse mange ganger. De blir jo ofte like imponert av bløffmakere som av kompetente fagfolk. Herregud jeg har sett noen baderom … men det er en annen historie. Saken handler om hva folk kan, slik det fremkommer gjennom hva de lager. Vi har altså alle disse oldsakene som folk har holdt på å tukle med i flere millioner år — eller rettere sagt, vi har de oldsakene som er blitt bevart. Jo eldre, jo mindre, er den generelle hovedregelen. Ting som er laget av stein holder seg typisk veldig bra. “Steinalderen” er derfor mest oppkalt etter hva slags spor vi finner fra den tidens mennesker — fordi de brukte jo uten tvil både treverk, horn, skinn og alt mulig annet de hadde for hånden, bare at sånne ting holder seg dårlig gjennom lange tidsløp.
Er mureren vanligvis også en flink snekker, og omvendt? Det handler mest om hva slags firma de jobber for. Noen gjør rutinemessig bare det ene eller det andre, mens mange “småentreprenører” som jobber mot privatmarkedet tar ofte på seg hele smæla når de først skal gå inn i huset til en kunde. Derfor må folka deres kunne takle “varierte oppgaver” fordi sånn fungerer de økonomiske realitetene i denne verden. Kunden liker ikke å måtte sjonglere mange forskjellige fagfolk som hver på noe vis er avhengig av at alt skjer i henhold til en godt lagt plan, mens de på sin side ihvertfall ikke liker å gå der og tråkke sammen med fire-fem andre firmaer. Ting blir for uoversiktelige begge veier, derfor er det som de er. Det beste er èn byggherre – den som betaler for jobben – og èn byggmester – den som får jobben gjort – og slik har ting vært så lenge det har eksistert håndverkere i denne verden. Arkitekten er verken her eller der i det pragmatiske saksbildet, med mindre han også er enten byggherre eller byggmester. Hvilke er de mest praktiske menneskene som finnes? Man ser kanskje for seg at hvis noen kalles vaktmester bør de ha rimelig bra oversikt over alt det tekniske på stedet? Hvem er det folk ringer til når de har et praktisk problem (som de ikke kan løse selv)? Det generelle svaret er fagfolk. Hvis man har et rørproblem, ring en rørlegger. De fleste skjønner såpass. Noe typisk hjemmemekk er sånt som folk prøver å gjøre selv. Noen ganger lykkes de bra nok, andre ganger ender de med å likevel ringe mureren, snekkeren, eller hva de nå behøver. Ting er jo ofte vanskeligere enn folk tror på forhånd. Den formen for “gamle dager” da far i huset kunne ta det meste på strak arm betinger for det første en type hus folk for det meste ikke bor i lenger, men viktigere er nok at folk generelt sett ikke liker å holde på med “griseri” — som så mye byggarbeid uten tvil kan beskrives som. Noen gjør det selvsagt – og mange av dem leverer ganske imponerende resultater – men de fleste foretrekker å “ringe noen” og heller bruke tiden på å “tjene penger” eller noe, som i de fleste tilfeller også er den smarte løsningen.
Rent intuitivt skjønner alle at en som er en jævel til å tegne sannsynligvis også vil “jobbe bedre” med skinn, tekstiler og dertil hørende redskap enn de som i utgangspunktet er mindre fingernemme. Idèene skal jo flytte seg fra hodet og ut i den praktiske virkelighet gjennom bruk av hendene. Dette er hva saken handler om. Hva slags grad av håndkontroll kan vi observere? Bare slik kan vi danne oss et realistisk bilde av hva disse menneskene kan. For å holde leken til runde tall, la oss si at menneskeheten har levd med maskinbasert automasjon i sine produksjonsprosesser i to hundre år. Eller hva skal vi si? Tre hundre? Vi støter uansett mot en horisont av håndarbeid som det dominante produksjonsgrunnlaget for ikke særlig lenge siden. Selv ikke det vi kaller “sivilisasjon” – best definert som et strukturelt forhold innenfor økonomien – regnes for å være eldre enn fem-seks tusen år, mens “mennesket som kulturskapning” er vesentlig mye eldre enn dette. Alle som ser maleriene fra Chauvet skjønner at dette er gjort av dyktige folk. Jeg mener, alle har prøvd å tegne, sånn at vi har en følelse for omtrent hvor vanskelig det er å gjøre det bra. Litt vanskeligere er det å forstå hva som kreves for å lage for eksempel en acheulisk håndøks, men alle som prøver får straks respekt for oppgaven. Dette er ikke noe man bare tukler seg frem til. Det må læres. Vi kan se hvordan håndverket har utviklet seg fra eldre steinteknologier, helt til de typisk dråpeformede steonobjektene begynner å dukke opp i fossilregisteret – vi kan datere dem fordi de blir funnet i en kontekst av daterbart materiale – hvor de holder seg nokså uforandret gjennom to millioner år. Hva betyr dette? Selv tror jeg det var snakk om “valuta” – at en slik gjenstand, hvis man ga den til noen, kunne “kjøpe” deg noe – mens andre lener seg tungt mot den tanken at acheulisk håndøks må ha vært en så perfekt bruksgjenstand innenfor sitt nytteområde at det aldri ble funnet hensiktsmessig å entre på noe. Ultilitarisk konservatisme, om du vil. Problemet jeg hare med denne teorien er bare at folk som faktisk bruker redskap i sitt daglige syssel kommer helt fette definitivt sikkert til å “utvikle” denne redskapen i henhold til sin personlige smak. Hvilket betyr at over tid vil ting typisk “trende” i forhold til ytre omstendigheter – altså økonomi – slik at det eneste som forblir det samme er fetisjobjekter som representerer noe “mer” enn bare seg selv og alt det kan brukes tid.
