Når hørte du sist noen beskrive menneskeheten som en evolusjonær suksesshistorie? Det er jo en truisme at vi er skapningens herre som erobret planeten og det ene med det andre. Vi har kontroll nå. Det er vi som bestemmer og ingen kan tvinge oss til noe. Historien varierer litt men de fleste er enig i prinsippet it’s a man’s world som på engelsk har en dobbeltbetydning som ikke lar seg gjengi på norsk: Det er både “mannens” verden og det er “menneskets” verden. (På norsk bruker vi som alle vet intetkjønnsordet “menneske” der man på engelsk sier “man”.) Alt du kan se tilhører noen. Alt du kan se som ikke direkte er noens eiendom – enten de er offentlige eller private entiteter – er noens “forvaltningsområde”, som de har ansvaret for å patruljere og kontrollere i henhold til nærmere avtale, la oss si som for eksempel tilfellet er i det statsløse Antarktis-territoriet. Man kan jo ikke bare reise dit og ta seg til rette som man vil (selv om dette neppe er aktuelt i praksis). Hele overflaten av planeten vår er underlagt lover som regulerer hva man – ustraffet – kan og ikke kan gjøre der på stedet.
Så vidt jeg kan se har “høy IQ” ingenting å si for hvorvidt en person er smart; det handler bare om prosessorkraft, det vil si hvor kjapp man er i oppfattelsen, ikke hvor “flink” man er når det kommer til selve databehandlingen. Det finnes legio eksempler på hvordan mennesker kan være svært intelligente i “teknisk” forstand – hoderegning i tre hundre kilometer i timen og den typen ting – men likevel fullstendig evneveike på andre områder av livet. Dessuten er det slett ikke uvanlig å bli fagidiot, det vil si en person som blir så selvsikker på grunn av autoriteten innenfor sitt eget fag at de tror de er verdensmester i alle fag. Folk møter mange sånne i løpet av livet enten de legger merke til dem eller ikke. Det er en av de mest vanlige menneskelige svakheter å overvurdere sin egen kompetanses universelle anvendbarhet. Hvis man er flink på ett område av livet er man sikkert flink på alle områder, liksom. Særlig så lenge det bare “snakkes prinsipielt” og ingen behøver å bevise noe. Det kreves jo ganske store hull i forståelsen av hva slags skapning mennesket er for å tro at vi er på vei mot en bedre fremtid på grunn av utvikling, fremskritt, den nye teknologien og det ene med det andre.
For en stund siden leste jeg noe komisk. Noen skrev at på grunn av sitt kristne livssyn så tror de at mennesket er skapt i Guds bilde, ikke at vi stammer fra apene. Dette er en delvis korrekt påstand. Vi stammer jo ikke fra apene, vi er aper. Våre nærmeste genetiske slektninger er de andre artene av såkalt “store aper”, det vil si de som ikke har hale – på norsk kaller vi det typisk apekatt når de er små, har lange haler og svinser rundt med hopping og klatring på “katteaktig” vis – og som derfor går med rumpa bar og synlig, slik at de også kalles rassaper. Dette er hva menneskene er i sin strikteste biologiske forstand. Dette er slekta — og vi har ikke typisk særlig mye respekt for slektningene våre. De er jo ikke siviliserte. De lever nakne ute i naturen som ville dyr, mens vi vil heller være filmstjerner i en drøm — som begynner med å skjule rumpa. Se, ingen (synlig) rumpe! Ergo er jeg ingen rassape. Det regnes som en svært uanstendig gest å “flekke ræv” mot noen, det vil si dra ned buksa, snu seg og syne rumpa for dem. Det knuser hele illusjonen, liksom. Jeg tror faktisk man kan pådra seg ganske store bøter for å gjøre sånt; litt avhengig av tid, sted og anledning ellers, men alle skjønner uansett at dette er noe bortimot det motsatte av å “vise respekt”. Det er sannsynligvis ikke smart å bruke for mye tid på å filosofere rundt hva slags sykelig forhold mennesker typisk har til kroppen og dens funksjoner, men heller bare konsentrere seg om sin egen skjebne på dette området.