Da kom endelig beskjeden – på WhatsApp – om å møte utleier for å signere kontrakt og få nøklene til leiligheten nå i kveld. Dermed er et stort skritt tatt — og min nye adresse blir følgelig Calle Alphonso X i småbyen Villafranca del Bierzo, fra og med i kveld, eventuelt i morgen tidlig, alt etter hvordan man skal regne. Neste post på programmet er å etablere spansk bankkonto og diverse andre formaliteter i forhold til å organisere opplegget, deretter må jeg kjøre til Norge igjen for å plukke opp resten av tingene mine, si opp strømmen, nettet og så videre, samt ikke minst å donere alt jeg ikke får pakket med meg til stedets brukthandler. Noen eiendeler er verd å drasse på men det meste ikke. Møbler og denslags må helt opplagt bare “dumpes”. Hva mer? Melde utflytting/adresseforandring og det ene med det andre. Hvor mye tid behøver jeg på hele smæla? Kanskje en uke eller to. Vi får se. Jeg har etter måten flyttet mye i mitt liv men aldri så langt som denne gangen (selv om jeg bodde i Spania en stund for 25 år siden).
Fremgangsmåten min for å finne et sted i Spania var i utgangspunktet nettstedet idealista.com, som jeg anbefaler for andre som har lignende planer. De har objekter for både salg og utleie, i alle slags prisklasser, med eller uten behov for oppussing og renovering. Hvis man er av det nevenyttige slaget finnes det for eksempel ganske mye å få kjøpt i landet rundt 15.000 euro (og lavere) over hele Spania (men også Portugal og Italia) annonsert på det nevnte nettstedet. Dette er jo selveste sakens kjerne: Alt er mye billigere i Spania, til og med strømmen har ligget på samme nivå (eller lavere) enn i Norge, etter det store prishoppet i 2020. Imidlertid er det viktigste for meg at jeg unnslipper den jævla vinteren. Da jeg var yngre var dette et mindre problem, men nå herjes denne gamle kroppen av både gikt og alskens annet faenskap som ikke er optimalt i streng kulde. Sic transit gloria mundi som katolikkene sier. (“Slik forgår denne verdens herlighet.”) Folk jeg kjenner har tatt det som en selvfølge at jeg skal til Benidorm, Alicante eller andre steder i sør som har en ganske stor populasjon av norske pensjonister, men jeg liker jo ikke ekstrem varme noe bedre enn ekstrem kulde. Derfor har jeg aldri vurdert noe annet enn det de kaller “Det grønne Spania” som har mer av et “atlanterhavsklima” enn Costa del Sol og resten av kyststripa som vender mot Middelhavet. Noe annet jeg heller ikke liker er “festglade typer” som pimper vin både til frokost og aftens, noe jeg mistenker de typisk norske utflyttermiljøene for å være litt preget av. Det blir fort for mye av denslags. Folk har jo ofte en tendens til å bli påtrengende intime når de er pussa på alkohol.
Etter å ha tenkt ganske grundig gjennom saken har jeg bestemt at jeg ikke har lyst på noe “prosjekt” og at det er bedre å bare leie noe som har bra standard enn å gå inn i noe jeg vet jeg kommer til å hate. Saken er at alle mine helseproblemer er forårsaket av mye og hardt byggearbeid. Jeg behøver bare å tenke på den typiske “bygglukten” for å føle både kvalme, angst og jeg vet ikke hva. Når det er slik stelt bør man sannsynligvis ikke prøve å være tapper og “stå han av” men heller satse på en mer behagelig tilværelse uten å ha mye hardt arbeid hengende over seg. Du vet. Som en horisont av rustfritt stål, som noen uttrykte det. Jeg har aldri vært redd for plikten, men nok er nok. Jeg er jo en gammel mann nå. Kroppen tåler ikke hva som helst lenger. Jeg er nødt til å respektere dette og ikke late som om jeg er en ung førtiåring full av pågangsmot og arbeidskraft. Men når det er sagt så vil jeg definitivt anbefale de som har mer fremtid igjen enn meg selv å se på hva det går an å få til med et oppussingsprosjekt i Spania (eventuelt Portugal, Italia eller til og med Frankrike). For mitt eget vedkommende må jeg prøve å finne meg til rette i den “helårsferien” som pensjonister kan ta seg, uansett hvor uvant det måtte være å ikke ha noe å jobbe med. Kanskje jeg bør skrive bok? Noen slags burlesk røverroman? Det går jo an. Folk gjør sånt hele tiden. Spørsmålet er bare om bøker er en særlig etterspurt vare i denne nye tidsalderen med alle sine computere og fandens oldemor. Jeg ser folk som sitter og stirrer på telefonen sin hver dag, men jeg ser nesten aldri noen som sitter og leser en bok. Sånn har det blitt. Spania er riktignok ikke så “digitalisert” som Norge har blitt og det er enkelt å finne både butikker og serveringssteder som kun tar imot kontant betaling. Jeg liker ikke “den nye teknologien” og særlig ikke kunstig intelligens (som sannsynligvis bør kalles noe annet).
Skrive blogg er ikke noe jeg opplever som viktig, men det er et slags halvartig tidsfordriv likevel. Vi får se hva fremtiden bringer slik sett. Kanskje jeg slutter med det, kanskje ikke. Akkurat nå vet jeg jo strengt tatt ingenting om hvordan den nye hverdagen min blir, etter at jeg har vent meg til å bo i Spania. Det har riktignok ikke kjentes som ferie å være på husjakt, men det er en uvant (og fundamentalt ustabil) situasjon som vil endre seg betraktelig så snart jeg bor på en fast adresse og ikke lenger kjører rundt og “ser på ting”. Jeg vil ikke si at jeg har landet ennå, men så snart jeg har gjort opp boet i Norge og bodd noen måneder i Spania vil vel ting anta en mer “hverdagslig ånd” uten at jeg har noe press på meg for å oppnå noe. Det komiske er at til tross for hvor viktig den tidligere nevnte nettsiden idealista.com har vært for prosessen ble det likevel en annen løsning på saken. Hun som drev pensjonatet der jeg bodde de første par dagene hørte at jeg så etter noe å leie og hun kjente noen som kjente noen, som etterhvert utviklet seg til å bli dagens situasjon. Tilfeldighetenes spill er hva man kaller sånt. Eventuelt “flaks” hvis man liker å være metafysisk av seg. Det ble uansett bare til at jeg så på ett eneste hus fra nettsiden, før den leiligheten jeg nå har leid kom på banen som mulighet. Det er jo ikke alle som liker å annonsere mot det åpne markedet. Sånn er det vel med finn.no også. Mye som er til leie blir aldri utlyst. Det ender med at saken arrangeres via opplegget med at “noen kjenner noen” og siden ordner folk opp seg imellom. Det er uansett litt creepy å være på en visning hvor man ikke er alene med utleier/megler, men må forholde seg til “konkurrenter” som er ute i samme ærend og som derfor liksom går og skuler litt på hverandre. Venn eller fiende? Sånt er utidig. Men hva vet jeg? Kanskje jeg ville gjort det samme hvis jeg selv var eiendomsmegler/utleier. Det er jo utvilsomt mer effektivt å samle opp flere potensielle klienter til en og samme visning, selv om dette ikke er optimalt fra kundens synsvinkel. Uansett, det spiller ingen rolle nå. Jeg har fått til det jeg kom hit for. Resten handler om å finne roen i en ny situasjon.
Til sist noen ord fra vår venn John Fogerty:
