Hippocampus finnes i hjernen hos alle virveldyr. Den spiller en viktig rolle for læring og korttidshukommelse, samt konsolidering av faktakunnskaper og for orientering, og den står derfor sentralt i problematikken rundt Alzheimers sykdom og andre demensformer, uten at man dermed vet hvordan forbindelsen oppstår, siden reduksjon av dette celleområdet ikke alltid er påvist. Skade på hippocampuscellene kan imidlertid oppstå av andre, forskjellige årsaker (hjernebetennelse, hypoksi, blødninger).
(Store medisinske leksikon)
De som opplevde å få en arm eller et bein i gips i løpet av barndommen ble sikkert like sjokkerte som meg da de endelig tok av faenskapet igjen (først og fremst så man kunne komme til og klø seg). Herregud så tynn denne legemsdelen har blitt. Og det skjedde fort. I løpet av bare noen få uker gikk det fra å være normalt til å bli noe man ser på bilder fra konsentrasjonsleirer og den typen ting. Hva skal man tenke om dette? Det er viktig å holde seg i bevegelse. Kroppen vår er som den er på grunn av “bruksmotstand” som fremprovoserer vekst av muskler og mye annet. Selvsagt går det an å overdrive ting i jakten på det folk med dårlig smak tenker er “en flott kropp” men som føles mer som å kose med et fenalår. Hvis man derimot holder seg innenfor rammene av det normalt edruelige skal det vanligvis ikke mer til for å holde seg i god form at man først og fremst spiser bra. Hvis man føkker opp dette blir resten uansett bare sminkearbeider. Dernest at man er i aktivitet, bruker trapper, legger inn noen dansetrinn av og til, går på tur og sånne ting. “Innsats” er ikke nødvendig. Det handler mest bare om å ha det gøy og føle seg “lett og ledig” fordi man bruker kroppen og får litt vind i håret.
Så her er greia: Når armer og ben kan tape seg så raskt fordi de ikke er i normal bruk, hvorfor skulle ikke noe lignende skje med hjernen? Dette var inngangsspørsmålet til en studie om vekst og/eller krymping av hjernens hippocampusområde hos et stort antall briter. Tanken er at vi bruker hukommelsen på en annen måte nå enn før. Studien konkluderte med at man ofte observerer en forminsket hippocampus hos de som rapporterer at de “føler seg avhegig av smarttelefonen” i hverdagslivet. Alt for ofte til at det bare kan skyldes tilfeldigheter. Det som typisk skjer er at de henfaller til en tilstand av desorientert forvirring hvis de må leve uten telefonen, ihvertfall de første par dagene, nesten som om det krever en form for “avrusningsprosess” før de finner tilbake til en normal mental likevektstilstand. Jeg satt og småpratet med den 16 år gamle sønnen til en kompis for litt siden. Han har aldri opplevd en verden uten smarttelefon og innrømmer at det er vanskelig å se for seg hvordan folk fikk noe gjort før i tiden. Hvordan fikk de tak i hverandre? Nesten litt komisk å tenke på, mener han. Selv har han jo total kontroll over mannskiten på en måte jeg ikke engang prøver å forstå. Det er komisk fra min synsvinkel. Jeg ble jo født og vokste opp såpass at jeg rakk å komme langt inn i tyveåra før jeg selv første gang tok i en mobiltelefon. Hukommelsen har jeg aldri hatt noe problem med, med mindre det er et problem å ha såkalt “klisterhjerne”. Folk spør meg hvordan det går an å sitte med så mange uvesentlige fakta om alt mulig, men det eneste jeg kan si er at når jeg leser noe så husker jeg det. Fra min synsvinkel er det forvirrende at folk glemmer alt mulig hele tiden. Hva er det som er i veien? Er de rusa? Jeg selv husker ting jeg leste på til historieprøver på barneskolen — pluss alt som har tilkommet siden. Er det ikke sånn det er meningen at hukommelsen skal virke da? Man setter ting på lager, så henter man dem frem igjen hvis man får bruk for dem senere. Virker logisk nok for meg. Kanskje jeg har stor hippocampus? Jeg har donert kroppen min til generell bruk innenfor “vitenskapen” etter at jeg selv er ferdig med den, så får vi – eller altså noen andre – se hva de finner.
