Pierbattista Pizzaballa O.F.M. (født 21. april 1965 i Cologno al Serio i provinsen Bergamo i Italia) er en italiensk katolsk ordensmann og latinsk patriark av Jerusalem. Han er en av den katolske kirkes kardinaler.
(Wikipedia)
Jeg får opp diverse forslag til “bilde i hodet” fra min indre kunstige intelligens fra navnet Pizzaballa, fordi dette medfører jo noen problemer på norsk. Imidlertid skal jeg ikke frike ut med “forslag” til hva pizzaballer betyr i praksis. Leseren får danne sine egne fantasier, men det impliserer neppe noe seksuelt. Så vidt jeg vet skal jo ikke kardinaler holde på med sånt. Jeg har ikke satt meg inn i detaljene, men inntrykket er at underlivet skal være et teoretisk problemområde for alle geistlige katolikker. De skal ikke vite noe om sånne sataniske tildragelser som det menneskelige lystliv. Vi andre satser på å overleve alt trøbbelet gjennom å utvikle en robust sans for humor. Det er jo ikke til å komme forbi at mennesker i sin alminnelighet bruker forholdsvis mye tid og energi på “seksuelle affærer” både i direkte og indirekte forstand. Selv om vi ikke har sånne planer den dagen gjør vi likevel en innsats for å være “attraktive” for de seksuelle markedskreftene. Du vet. Det handler jo om beredskap. Er du beredt? Klar for litt fart og spenning i den generelle rævsprekkregionen? De kan komme på inspeksjon når som helst vettu, så det gjelder å holde produksjonsmidlene presentable.
Hva slags humor folk danner forteller sin historie om hva slags nevroser de er sårbare for. Av årsaker jeg aldri har klart å forstå topper såkalt underbuksehumor nesten alltid alle lister over “sikre vinnere” for diverse humorister når og hvis de er konfrontert med et tungrodd publikum av den typen som sitter helt stille og ikke lager noen lyd. Jeg ser for meg at når man står på en sånn scene så går det på nervene løs hvis ikke publikum ler av vitsene dine. Nå ser jeg riktignok ikke for meg at en typisk menighet noensinne inviterer noen stand up-komiker til å underholde under kirkekaffen, fordi i den grad det finnes noe sånt som satanistisk liturgi så handler den om kraften til å le av sånt som man frykter. Folk vet jo ikke typisk noe om satanisme, annet enn at de har hørt om Satan og det de hører er ikke gode nyheter. Selv om det teknisk sett er kjetteri å “tro på Satan” så gjør de det likevel. Jeg mener, hvilken religion har noensinne handlet om noe annet enn frykten for mer eller mindre utdefinerte konsekvenser av å ikke følge deres læresetninger? At man havner i helvete, eventuelt ikke i det paradiset som er lovet etter døden hvis man bare fører seg fromt gjennom hele livet, respekterer de av kirken – eller hva som helst annet du kaller den religiøse sentralautoriteten – utnevnte myndighetes rett til å ha siste ord i alle trossaker. Paven er jo en interessant karakter sånn sett — og vi legger merke til at alt som finnes av jordiske myndigheter sender noen representanter på høyt nivå til pavens begravelse. Det må de jo. Alle har en gruppe katolikker med stor politisk makt i sine samfunn. I tillegg har også ikke-katolikker en tendens til å fokusere på paven. Det er uklokt å bare ignorere slike affærer, selv om dette ville vært det mest moralsk korrekte.
Det er ikke korrekt å si at jeg har et problematisk forhold til religion. Jeg tenker jo på det som bare tøys. Det er ikke verre enn alt det andre dustejåsset som folk holder på med. Faktisk observerer jeg at “religiøs fordypning” noen ganger har en positiv effekt for noen individet, i den forstand at de oppfører seg bedre. Så der har du meg. De praktiske konsekvensene av en ting er alltid vesentlig mye viktigere enn folks intensjoner med å fordype seg i tingen. Med andre ord kan du si at i den grad noens religiøse opplegg fører til at de oppfører seg mindre jævlig i hverdagen så er det tommel opp fra meg. Som de sier i Amerika: Knock yourself out. Det spiller uansett ingen rolle hva folk tror, bare hva de faktisk gjør og ikke gjør i fysisk forstand. Resultater er viktig. Fantasier ikke. Det heter deontologi når folk tror det er intensjonene deres som definerer de moralske standardene. Til en viss grad har de et poeng, teknisk sett, på den samme måten som folk typisk får en strengere dom hvis de gjorde noe straffbart med vilje, men bare i etterpåklokskapens lys. Vi legger likevel merke til at det først og fremst handler om resultater. Man får lettere tilgivelse hvis man “mente det godt” men det har lite å si fra eller til for selve saken. Onde handlinger “i det godes tjeneste” er jo først og fremst onde handlinger. Det krever ganske avansert mental akrobatikk for å se det på noen annen måte, men mange utvikler ikke desto mindre sine egne nummer av dramatisk sang og dans på dette emneområdet hele tiden. Operakomponister kunne ikke gjort det bedre. Og nesten alltid handler det om å underbygge sin egen følelse av å “ha rett” i diverse moralspørsmål, i motsetning til diverse andre mennesker som “tar feil”. Dette er fromhetens lønn. Den gode følelsen av å være på den historisk vinnende siden av livets store kamp om sosiale posisjoner og fine ting. Tilhører du de rettferdige? Så bra for deg. Hør min applaus.
Det er litt komisk at jeg kaller meg hardkokt materialist når jeg er så lite interessert i “materielle goder” ut over et visst minimumsnivå for normal levestandard i vår tid. Synes du ikke? Folk mener typisk noe bestemt når de sier materialisme og mitt inntrykk er at de snakker om overskudd, store forråd av alskens verdisaker og kjøpekraft som en kjempe. Dette er ganske latterlig, men det kan man på den annen side si om nesten alt folk tenker, sier og gjør. Vi er jo bare en temmelig evneveik rase av fjollete aper som tilfeldigvis lever på en helt betydningsløs planet ytterst i en helt random galakse blant gudene vet hvor mange andre lignende strukturer i universet. Hva slags perspektiver har folk? Jeg vet at det ikke er vanlig å bruke hodet til særlig mye mer enn strategisk planlegging rundt det ballene vil, samt diverse momentan taktisk improvisasjon når man først står i saken, men jeg har ikke selv noe egentlig valg. Jeg er født som filosof. Det er navnet på legningen min. Nesten som årsaken til at folk blir lege eller prest: Det er det vi beskriver som en kallelse. Noe som føles nødvendig for individet. De føler seg “utskrevet til slik tjeneste” så å si. Alt annet man bruker tid på er i forhold til sin kallelse enten en distraksjon eller noe man må gjøre for å tjene penger. Finnes det egnede jobber for en filosof? Ikke til selve den filosofiske virksomheten, men vi kan snakke om ting som er godt eller dårlig egnet til å støtte strukturert og forsåvidt ganske hyperavansert tankevirksomhet uten noe definert formål. Etter min mening er håndverk det som egner seg best, fordi da får man et bedre perspektiv på selve menneskelivets natur enn hvis man flyter rundt i noe slags kontorlandskap og “avgir innstillinger” i et abstrakt univers av administrative hensyn. Du vet. Bakkekontakt. Det må aldri undervurderes som sunt fundament i livet. Jeg mener, uansett hvor delte meningene måtte være om hva som er de viktige sakene i dette livet så er det jo ikke til å komme forbi at livet først og fremst er et praktisk problem.
Vi avslutter med en nyere tysk versjon av en gammel discolåt.
