Håp er sjelens nasjonalsang. Som alle vet er overskriften her en linje fra Bjørnstjerne Bjørnsons “Norsk Fædrelandssang” fra 1859, bedre kjent som Ja vi elsker — etter oppfordring fra Bjørnson tonesatt av hans fetter Rikard Nordraak i 1863, og siden for det meste brukt som det ukritiske nasjonale selvskryt det hele tiden var ment å være. Håp. Det er når alle reiser seg, legger hånden på hjertet og synger med. Også kjent som det motsatte av tvil. Tre andre kongenavn nevnes i andre vers av sangen; Harald, Håkon og Olav. De er alle mer “streite” enn kong Sverre Sigurdsson, i den forstand at vi er mer sikre på hvem de var, hvor de kom fra og hva som lå under deres krav på kongsmakt. Han siste er en genuint mystisk skikkelse. Færøying, visstnok. Etter eget sigende sønn av Sigurd Munn, men vi vet ikke om han virkelig trodde dette eller om det var noe han bare fant på som et ledd i propagandakampanjen sin.
Som jeg pleier å si når jeg er misfornøyd med maten: Dette taler aroma midt imot og smaker som om det er tilvirket i endetarmen. Det er som alle ser en parafrase over Bjørnsons formulering “fra dets høie Sverre talte Roma midt imot” som etterhvert har etablert seg som en alminnelig vending i det norske språket. Man “taler Roma midt imot” når man konfronterer makta som rår uansett sammenheng forøvrig, uttrykket er ment å henspille på en spesiell form for moralsk mot som folk ofte finner beundringsverdig, men i Sverres tilfelle handlet det nok mer om pragmatikk. Etter at han beseiret Jon Kuvlung – munken fra Hovedøya – i 1188 ble det lakonisk sagt at dette var første gang Sverre ble godt mottatt i Bergen. Ti år senere var han i krangel med selveste paven. Sakens kjerne var naturligvis penger og makt – når er det noensinne noe annet? – men det kan man jo ikke si høyt. De geistlige hadde stor verdslig makt i norsk middelalder.
Det sies ellers om kong Sverre at han var kortbeint og tykkfallen, men “lang i ryggen” slik at han så mest staselig ut når han satt i høysetet, en mening han etter alt å dømme selv delte, eller ihvertfall var hans store ambisjon til enhver tid å sitte i høysetet og gjøre kongegjerninger, selv om mye av tiden gikk med til ymse former for “feltarbeid”. Hvor går skillelinjen mellom håp og ambisjon? I utgangspunktet ligner disse følelsene på hverandre, men jeg tror håpet regnes som mer eterisk og “åndelig” mens begrepet ambisjon har noe nærmest seksuelt over seg. Det er definitivt tilknyttet håndfaste, materielle realiteter. Håp er uttrykk for en lengsel, ambisjon er uttrykk for en plan. Jeg tror vi kan si at forskjellen mellom de to ligger i “viljens posisjon” i bildet. Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves sier de håpefulle, mens de ambisiøse betrakter venting som et onde i seg selv. Den som venter handler ikke. Hvis det er noe man ikke kan gjøre per i dag fordi man må “vente” på det ene eller det andre, så bør man bruke tiden til å gjøre noe annet som man behøver å få gjort. Det er jo elementært. Vi kan kanskje fortsette med å antyde at “ventemodus” er en sjelstilstand som man går inn i for eksempel på flyplassen eller i køen på et offentlig kontor, men ikke alle behersker dette trikset like godt. Små barn, for det første. De er ikke velkjente for sin tålmodighet. Det er derfor man kan bli uglad når man forstår at et par eksemplarer av arten skal dele flykabin med deg de neste ti timene. Herregud.
Hvis man fjerner tålmodigheten fra håpet og erstatter den med “vilje til å ta ansvar” ender vi kanskje med ambisjon. Man ønsker å se noe skje, men man har ikke tenkt å sitte og vente på at “noen andre” skal gjøre noe — man tar saken i egne hender, som folk sier, så får det briste eller bære. Hvis det ikke går som man vil skal det ihvertfall ikke være fordi man aldri prøvde. Det er bedre å angre på det som gikk på trynet enn på det som man unnvek og unngikk fordi man var redd eller feig eller hvordan man nå skal forklare det etterpå. Det kom bare aldri noe beleilig tidspunkt, så det ble ikke gjort. Dette er en verre flekk på sjelen enn de gamle syndene man kan sitte og filosofere over når man blir eldre. Man ender uansett med å tenke “herregud for en dust jeg var den gangen” men aktiv synd er morsommere enn unnlatelser. Jeg synes ihvertfall det, så får andre synes hva de vil. Mens vi forteller gamle historier om kong Sverre kan vi forresten ta med at det er bedre underholdning for tilskuerne når et individ er preget av rastløs ambisjon enn når de er stoisk tålmodige. Hva annet skal vi snakke om enn sånt som andre gjør hvis vi selv aldri gjør noe, verken ondt eller godt? Der er jo derfor Gud har gitt oss nyhetsmedia; slik at vi skal kunne studere det folk gjør og danne oss meninger om det. Prate om det i lunsjpausen på jobben og det ene med det andre.
