Ordet avskum har blitt brukt på norsk i sin nåværende betydning – utskudd, pakk, dårlige mennesker – siden tidlig på 1700-tallet, når vi fikk det fra svensk, som igjen fikk det fra tysk. Betydningen er velkjent for alle kokker, hvilket vil si minst halvparten av alle som blogger i Norge, man må “skumme bort” urenhetene som kommer opp i gryta når man for eksempel koker kjøttkraft. Metaforen handler egentlig om hvordan avskum vil stige til samfunnsgrytens overflate når det “koker”, det vil si når økonomien er heit, men er mest vanlig ute blant folk i betydningen tiggere, narkomane og andre synlige konsekvenser av den senkapitalistiske samfunnsmodellen. Hvis noen sier “han er et avskum” om noen andre så vil de fleste sannsynligvis tolke dette som en nonspesifikk advarsel om at vedkommende er troendes til hva som helst. Kanskje er det noen man bør holde seg unna, eller i det minste være vaktsom overfor.
Men nok om det. Alle vet hva ordet betyr, spørsmålet er hvem det beskriver best og hvorfor. Som antydet ovenfor har mange et estetisk syn på saken, slik at samfunnets avskum for dem fremstår som de stygge og “sykdomsbefengte” delene av befolkningen. Det virker som det er et ganske konsist tilsig til de typisk småkriminelle narkomiljøene man kan mer eller mindre se – ihvertfall hvis man vet hva man ser etter – på gateplan over hele Norge, så det er ikke urimelig å si at det er en mekanisme der, noe som gjør at det skummer, og all konvensjonell tenkning påbyr at man skylder på narkotika, slik at kuren består i å “bekjempe narkotika” med det samme pågangsmot som man behøver for å håndmåke en fjellovergang om vinteren. Eller bruke førti år av livet på å sleive skum av toppen på kraftgryta i det norske kjøkkenet. Beundringsverdig på noe slags kunstnerisk plan, men det er vanskelig å se nytteverdien i prosjektet. Kulturen vår er jo laget for å dyrke frem narkomani, enten man liker medikamenter, sex eller penger. Nytelse og konsum, beibi. Det er greia vår.
Vi har et annet element i denne kategorien av tenkning og det er uttrykket bunnfall, eventuelt bånn i bøtta, som for kokken fremkommer for eksempel når man klarner smør, som blir så å si den motsatte teknikk av å skumme kraftgryta, fordi urenhetene synker mens det rene og nå altså klarnede melkefettet legger seg på toppen slik at man kan øse det over i en annen beholder. Avskum og bunnfall brukes til vanlig litt om hverandre for å karakterisere mennesker man forakter fordi de er stygge, skitne og påtrengende uromomenter av “annerledeshet” i en ellers velorganisert verden som man befolker. Dette er jo hva man på engelsk kaller othering, altså når man fremmedgjør noen — som er et forstadium til den logiske årsaksrekken som ender med utryddelsespolitikk. Det første trinn er når man identifiserer dem som “ikke oss”. Det neste er når man fantaserer om å samle dem sammen og “sende dem” et eller annet sted. Siden kan det bli hvor stygt som helst. Folk føler seg jo rettmessig harme og vonbrotne over disse andre og den uforskammede annerledesheten deres. De tror at de er noe. Det var ikke vanskelig å samle sammen de norske jødene og “sende dem ut av landet” i 1942. Folk var jo hjelpsomme i forhold til å spore opp de som gjemte seg. Ville folk være like hjelpsomme med å finne alle muslimer hvis det nå i dag ble aktuelt å “sende dem” noe sted?
Jeg vet hva folk tenker. Det er ikke fascisme når vi gjør det. Det finnes alltid en bortforklaring. Sånn var det forrige gang også — og sånn vil det for alltid forbli, fordi menneskenaturen er som den er. Vi er ikke storslåtte halvguder med kosmiske superkrefter, vi er demente aper som ikke skjønner hvor grensene går mellom fantasi og virkelighet. Sannheten om hva som er det verste avskummet i det norske samfunn er alt sånt som koker opp inni oss når vi er opphissede, men som vi ikke tar oss bryet med å fjerne fra gryta etterhvert som vi oppdager det. Siden går årene. Skiten bygger seg opp, fordi vi vil heller være late, trassige troll enn å utvikle disiplinerte, sunne vaner. Dette er en velkjent psykologisk mekanisme som kort fortalt handler om å utvikle og vedlikeholde nevroser, i mange tilfeller også somatiske tilstander av den typen vi kaller “kultursykdommer”. Det baller bare på seg ettersom man blir eldre. Forbitrelsen og fiendtligheten vokser. Snart er man på nettet for å bidra til den alminnelige stemningen av hat og frykt som vi alle er så glade i. Sosial sadisme er nest siste stadium i en prosess som til sist vil ende med full kollaps ned i dyp, impotent depresjon.
