Folk gjør utrolig mye dumt. Man ser det hver dag. Dette er noe man bør ha i bakhodet når man klager på at folk prater for mye og gjør for lite. Ofte er det best slik. Det at man sier dumme ting er ikke nødvendigvis solid dokumentasjon for at det man gjør – hvis man gjør noe – også kommer til å være dumt, men det er (og bør være) saklig grunn til mistanke. Som vi alle vet er virkeligheten ofte et sted preget av små marginer og det baller fort på seg. “Et sekund er lang tid i trafikken” som kjørelærere pleier å si. Bilen på bildet ovenfor er ikke kunst, det er resultatet av dårlig pedalarbeid med påfølgende tap av kontroll under rygging. Historien forteller videre at bilføreren “følte seg dum” etterpå. Og det er jo en god start. Man har god grunn til å føle seg dum etter en sånn parkering. Dyrt blir det sikkert også.
Enten er det kritisk manko på dumhetsfølelse det ute eller så er det store mørketall og mye hemmelighold. Mange er kanskje skapidioter. Folk som lever et dobbeltliv, hvor de later som om de er kule og oppegående mens de er ute i det sosiale landskapet, men når de er alene sitter de og depper fordi de innerst inne vet at de er idioter. Jeg sier ikke at det er sånn, men det er en mulighet. Kanskje er det sånn. Hvem vet? Noe av greia med aleneøyeblikk er jo at det ikke er noen flere på stedet der og da. Ingen vet hva folk gjør når de er alene, ingen vet hva folk tenker når de holder kjeft. Men alle vet at så snart praten starter kommer de marsjerende, alle tåpelighetens tinnsoldater, i form av dårlig tenkning og banale argumenter, som staute bevis på at vår art er i sannhet evolusjonens høydepunkt.
Så da blir spørsmålet: skal man virkelig gidde å bry seg? Herregud. For meg personlig, hvis situasjonen på bildet ovenfor var en fersk ulykke, kanskje noe jeg så mens det skjedde, ville jeg gripe inn i tilstrekkelig grad til å stabilisere eventuelle akutte helsekonsekvenser som fulgte av hendelsen, inkludert de psykiatriske, men først og fremt fokusere på å få kyndig redningspersonale (med utstyr) til stedet så raskt som mulig. Deretter ville jeg gå min vei. Sannsynligvis ville jeg ikke snakket om det etterpå. Jeg synes det er pinlig når folk driter på draget så til de grader. Naturligvis er det ikke mitt problem, men jeg kan jo se at det er et problem, som, hvis det hadde vært mitt, ikke ville vært noe jeg ønsket mye oppmerksomhet rundt, verken i form av en nysgjerring menneskemengde mens situasjonen pågikk eller som vitsing om det resten av livet, blant omgangsvenner, i lunsjpausen på jobb og denslags. Det virker opplagt. Gjør det ikke?
