Problemet med SIAN er at de kjemper mot en fantomfiende. Det foregår ingen islamisering av Norge, dermed blir spørsmålet hva fanden de prater om, eller mer poengtert, hva fanden driver de med? Sannsynligvis finnes det ekstreme islamister i Norge, som av “årsaker” ønsker at diverse elementer fra islamsk filosofi og lovgivning bør komme til anvendelse i Norge, men hvor mange er de? Svaret på dette er flere enn det ville vært hvis det ikke fantes enkelt identifiserbare eksistensielle trusler mot fri praktisering av islam, som for eksempel disse vemmelige rævklysene i SIAN. Det er ikke forbudt å være muslim selv om jeg personlig er lite begeistret for hele opplegget. Jeg er militant ateist. Det finnes ingen gode religioner, det er i beste fall unyttige tåpeligheter, i verste fall livsfarlig ondskap, og vi har hvor mye bevismateriale som helst fra den samlede menneskelige historie som underlagsdokumentasjon for påstanden om at religion ofte er en skadelig sosial kraft.
Man kan styrke politiske, religiøse og andre bevegelser på to hovedmåter: Enten gjennom å direkte støtte dem eller ved å gi dem motstand. Det er åpenbart at SIAN utgjør den sannsynligvis sterkeste enkeltfaktor i det norske samfunnet for å øke rekrutteringen til radikale islamske miljøer, derved at de fremprovoserer en konflikt, eller i det minste en skarp frontlinje, hvor selv jeg stiller meg solidarisk med muslimenes rett til fri praktisering av hva det enn er de driver med i kirkene og bønnehusene sine. Det er alltid og uansett første punkt på dagsorden for oss hvite mennesker å knuse nazistene. Når den jobben er gjort kan vi se på resten av prioriteringslistene. Hvor ironisk er det ikke at rasistene er de verste raseforræderne fordi de gir hvite mennesker et mye dårligere rykte enn vi fortjener. De fleste av oss tenker at islam er noe teit og tragisk, akkurat som kristendom og alt annet i samme sjanger, men så lenge de oppfører seg som folk får de holde på som de vil med sine rollespill og psykodramaer. Det er de samme reglene som gjelder for alle, enten de er muslimer eller kristne, eller hva som helst annet man kan velge å identifisere seg som. Det handler om oppførsel, ikke om hva de tenker, tror og føler (som er helt uinteressant).
Norge er en nasjon av lover, ikke av mennesker. Man er “norsk” i den grad man snakker norsk og deltar i det norske samfunnet. Punktum. Det å være “norsk” er en juridisk tilstand – med bismak av kultur – som ikke har noe med natur og biologi å gjøre. Dersom man er “norsk” (som i praksis betyr om man har norsk statsborgerskap) har man visse privilegier, herunder retten til fri ytring, men man har også plikter, herunder ansvaret for å holde fred med andre folk. Hvis man har politiske ambisjoner og målsettinger finnes det en demokratisk protokoll for hvordan man går frem for å vinne støtte for saken sin. Har man ikke tenkt å spille ball i tråd med reglene for ballspill bør man holde seg unna banen. SIAN utgir seg for å være et legitimt politisk tiltak, men de er jo bare bråkmakere. Demonstrasjonene deres er taktløse provokasjoner langt hinsides grensene for god smak og saklig fremføring av et budskap. Hvem trenger sånt? De fortjener for faen juling alle sammen, for å gi nordmenn et dårlig rykte både hjemme og ute. Det er ikke sånn vi gjør forretninger her i landet. Har vi en sak med noen så får vi i stand et møte for å se på hva som kan gjøres for å bevege ting i retning av en løsning, vi fly ikke rundt som hysteriske høns og skriker om alt vi ikke liker, vi gjør noe med ting, eller vi holder kjeft. Sånn er den norske stilen. Det virker ironisk når folk begår kulturelt stilbrudd under dekke av å være kulturens forsvarere. Nordmenn er ikke sinte små mus sånn som disse avskummene i SIAN og tilsvarende bevegelser. Når folk i utlandet setter Norge høyt på listene sine over “beundringsverdige samfunn” så er det ikke fordi de ønsker seg til denne blåfrosne jammerdalen for å nyte det søte livet, det er fordi vi driver et ryddig land på en ryddig måte. Folk har stort sett galskapen sin under kontroll.
Når man skal oppdra barn er det den voksne posisjonen som er “nulltilstand” og utgangspunkt for beslutninger og regelverk. Man mister troverdighet som voksenperson når man henfaller til emosjonelle utbrudd med lite eller utydelig saklig innhold. Det er ikke viktig hva man “mener” om ting, det som teller er hva man gjør … og når det man gjør er å oppføre seg som en dust så er dette hva man er. Verken mer eller mindre. Når noen er nødt til å ha politibeskyttelse allerede før de har begynt å benytte seg av ytringsfriheten sin til å gjennomføre en punktdemonstrasjon virker det opplagt at poenget deres allerede er kjent. De ville oppnå det samme resultatet bare ved å stå der, uten å si eller gjøre noe. Så hva er poenget? Det er vanskelig å se annet enn at de mener å stresse, provosere, uroe og skremme mennesker som i utgangspunktet har fredelige hensikter. Argumentet til SIAN er at det ikke går an å ha fredelige hensikter hvis man er muslim, hvilket selvsagt er sludder og vås. Det skjer ikke noe “spesielt” med folk når de blir muslimer, det er bare en religion. Som sagt, etter min mening er religioner først og fremst dumt, men det er ikke forbudt. Noe som imidlertid er forbudt er diverse plaging og trakassering av andre, uansett hvorfor man gjør det. Alle tenker jo om seg selv at de har rett og at hensiktene deres er korrekte. Så hvordan løser vi problemer hvis alle har rett? Vi utarbeider lover, regler og avtaler som vi alle holder oss til, som et absolutt minimum for etisk atferd. Toleranse er enkelt når man liker den eller det man skal forholde seg til, det er når man ikke liker noe eller noen at ting blir krevende. Er det mulig å leve et normalt liv i Norge uten å bli påvirket av religioner? Etter min mening ja, selv om det finnes politikere med religiøs agenda. Selv betrakter jeg de religiøse omtrent på samme vis som jeg betrakter de narkomane: De ligger under for en samfunnslast, men det er (som regel) ikke mitt problem. Det finnes sannsynligvis aktivister og organisasjoner som hjelper individer med å komme seg ut av religiøse miljøer, det vet jeg ikke noe om. De står jo ikke på gata og skriker. Men de gjør den jobben som er nødvendig der andre bare søker oppmerksomhet.
