De som har lest noe av det jeg skriver vil ikke bli overrasket over å høre at jeg har mange snåle inspirasjonskilder. Tolkien er imidlertid ikke en av dem. Jeg liker ikke Tolkien og som en hovedregel liker jeg heller ikke folk som liker Tolkien (noen unntak finnes). Vi kan egentlig gå hele veien hjem med dette og si at det underliggende problemet mitt er at jeg liker ikke fantasy-genren innenfor litteraturen og jeg liker den enda dårligere innenfor politikken. Premisset mitt er litt vagt: Det føles ikke riktig. Alle argumenter ender gjerne der når man plukker dem fra hverandre for å se hvor de kommer fra. Det sitter i følsa. Imidlertid har jeg noen saklige argumenter også.
Blant fantasifortellinger jeg liker er eventyrene til Asbjørnsen og Moe, brødrene Grimm, HC Andersen med flere. 1001 natt. Dessuten det meste av alt annet innenfor den “klassiske” pakka … men felles for alle disse er at de stiller ikke opp en annen verden, det er fortellinger fra vår egen virkelighet, bare med endrede parametre for hva som går an å gjøre og hva slags skapninger man vil møte der ute. Men fortsatt ikke fjernere enn at alt kan forstås innenfor en ikke alt for sensasjonell psykologisk ramme. Figurene og karakterene representerer noe som er familiært for eksempel innenfor en moralfilosofisk hermeneutikk, ofte på en komisk måte. Eventyr, fabler og lignelser er designet for å være underholdende som fortellinger, men det er også meningen at man skal lære noe av dem.
En jeg kommuniserer med har gjort noen undersøkelser rundt Giorgia Meloni, den nye statsministeren i Italia. Det viser seg at hun er en stor fan av Tolkien, men ikke bare henne, dette gjelder store deler av det høyrepopulistiske komplekset i landet. De finner mening i Tolkiens mytiske univers, som for eksempel at de forskjellige kategoriene av skapninger lever adskilte og holder på med sine egne greier, det går galt når man begynner å blande dem, og så videre. Jeg hadde ingen anelse om dette, men italienske fascister har arrangert sommerleire for ungdom, med Tolkien-tematikk, siden helt tilbake på 70-tallet. Et veldig postmodernistisk påfunn, må man ha lov til å si. Tolkien? Seriøst?
Som filosofisk konsept er “den noble løgnen” noe svært gammelt. Folk behøver noe å tro på. Enten kan man gi dem løgner som er designet for å styrke troen deres på det som partiet står for eller så vil de finne opp noe selv, og gudene vet hva slags faenskap som vil komme opp når folk skal dikte sine egne guder og konstruere sin egen moral. Derfor “den noble løgnen” som politisk verktøy. Et budskap som selger. En myte som forener og motiverer folket. Gjerne noe religiøst, men det må fremstå som oppnåelig. Noe man kan bli en del av. Dette har vært vanlig praksis innenfor politikken så lenge det har eksistert politikk. Løgnene er nødvendige for å være politisk troverdig, ironisk nok. Folk vil ikke ha sannheten. De vil ha noe oppløftende, noe gøy, noe som får dem til å glemme den menneskelige tilstandens absurde banalitet.
Jeg opplever ikke høyre/venstre-skillet innenfor politikken som en meningsfull distinksjon. Jeg foretrekker å skille mellom de som opererer i den virkelige verden og de som selger fantasier. Det ene er rett mens det andre er galt. I den virkelige verden er utdanning og opplysning det eneste kjente middel med dokumentert virkning mot overtro og løgner. Man har ikke gjort noe med det grunnleggende problemet når alt man gjør er å erstatte èn løgn med en annen. Vi kan stille opp et argument som handler om at jo mer korrupt og løgnaktig et samfunn er, jo flere fantasier om konspirasjon og hemmelig kunnskap vil fremkomme i dette samfunnets befolkning. Når man ikke vet eksakt hva som foregår, man vet bare at det er noe som hviskes på bakrommene og arrangeres under bordet, vil man automatisk tro det verste og henfalle til de mest paranoide fantasiene som ser ut til å stemme med de få fakta man mener at man kan se. For eksempel en som tror at partneren er utro og leter etter “tegn” på at dette er en korrekt hypotese. Mistenksomhet fungerer på det samme vis på alle nivåer, uansett sak. Det går en klar linje fra amerikansk falskhet og skrytementalitet til de mildt sagt bisarre konspirasjonsteoriene som utgjør Qanon-bevegelsen.
For det meste forteller jeg alle utlendinger jeg kjenner at det norske samfunnet er fornuftsorientert. For det meste er dette sant. Vi er ikke et folkeferd som typisk verdsetter bløffmakere og skrytepaver (selv om vi godtar litt av hvert hos de som er flinke til å fortelle underholdende historier). Jeg pleier å si at norsk nøkternhet er en naturlig konsekvens av å leve med vinteren. Alle ting må forstås innenfor en ramme som handler om at ene halve året brukes til å gjøre det som er nødvendig for å overleve andre halve året. Ihvertfall tradisjonelt sett, men selv de “moderne” legger merke til vinteren. Alt blir helt annerledes. Temperatur og dagslys skifter. Annerledes humør blant folk. Interessante forhold i trafikken. Den typen ting. Polare forhold er litt bipolare.
