Pier Paolo Pasolini (1922–1975) var en italiensk filmskaper og forfatter. Typiske hovedkarakterer i filmene hans er mennesker på siden av det moderne samfunnet, sosialt utstøtte og opprørere. Pasolini foretrakk derfor å benytte amatører heller enn profesjonelle skuespillere, og mange av filmene hans ble filmet på steder fjernt fra den moderne sivilisasjonen. Den underliggende samfunnskritikken som preger så mange av filmene hans, medlemskapet i Det italienske kommunistiske parti (PCI), samt at han tidlig sto frem som homofil, førte til at Pasolini etterhvert ble en høyst kontroversiell kunstner. Det er spekuleres derfor fremdeles omkring årsaken til at han ble drept.
(Wikipedia)
Forrige gang jeg skrev noe om Pasolini – på engelsk – var for tre år siden, fordi Paul Pelosi – ektemann til Nancy Pelosi som på den tiden var ordstyrer i den amerikanske kongressen – ble overfalt i sitt hjem den 28. oktober 2022 av en viss David Wayne DuPape, som slo ned den da 82 år gamle Paul Pelosi med en hammer, slik at han fikk brudd på skallen og måtte opereres. Dette skjedde foran øynene på politiet, som ved dette tidspunkt hadde ankommet åstedet. Poenget med å skrive om Pasolini den gangen var – som nå – at han ble myrdet den 2. november i 1975, på nokså bestalsk voldelig vis, og den eneste som ble dømt for drapet var den da 17 år gamle gutteprostituerte og nokså spebygde Pino Pelosi, til tross for alminnelig enighet blant rettsmedisinerne om at han umulig kunne ha påført Pasolini så store fysiske skader alene. I året 2005 endret Pino Pelosi sin forklaring, fordi ved dette tidspunkt var den familien hans som han sa hadde blitt truet av de tre gjerningsmennene avdøde, slik at det var ikke lenger noen risiko forbundet med det. Påtalemyndigheten i Roma vedtok imidlertid at Pelosis nye forklaring ikke veide tungt nok for noen gjenopptagelse av saken.
Jeg vet ikke noe om hvem som er i slekt med hvem. For alt jeg vet kan navnet Pelosi være like vanlig som Jensen, slik at vi snakker kanskje bare om et sammentreff som ikke engang er særlig usannsynlig. Jeg mener, noe må de jo uansett hete — og samme hva slags spikersuppe man koker på all denne alliterasjonen så er sakens mest vesentlige faktum at Pasolini ble drept for eksakt femti år siden i dag. Han var 53 år gammel ved det tidspunktet — og han var ekstremt hatet av diverse ultrakonservative, fanatisk religiøse og høyreradikale miljøer, som det alltid har vært mange av i Italia. Det er jo kjent for å være et veldig katolsk land. “Alle vet” imidlertid at Pier Paolo Pasolini ble slått ihjel av fascistene og at den provoserende usannsynlige dommen mot Pino Pelosi – at han alene skulle ha begått drapet – bare var noen slags nokså suspekt og konspirativ rettsbekvemmelighet der og da. Men det avsluttet saken, ihvertfall formelt sett. Senere har det jo vært spekulert hvor mye som helst rundt dette drapet; hvem som sto bak, hvorfor det skjedde og det ene med det andre. Debatten pågår selvsagt ennå — og jeg regner med at det vil komme “spesialutgaver” i dag, tilknyttet jubilèet av en sak som åpenbart aldri ble korrekt avsluttet. Spansk fjernsyn har det allerede på høy sirkulasjon.
Da jeg gikk på barneskolen var det en greie med å skrike annen i ellevte høyt ved slike anledninger da man ellers ville ha brukt faen i helvete, for det ble vi jo straffet for å si. Dette var før Pasolini ble drept på denne datoen i 1975. Det året begynte jeg nemlig på ungdomsskolen og der hadde de større bekymringer enn den frekke kjeften på ungene. De prøvde ikke å straffe bannskap, det var mer litt sånn huff er det virkelig nødvendig med så stygt språk? slik at du fikk mer litt sånn følelsen av at dette bare var teit. Det provoserte ingen. Derfor var det heller ikke noe gøy. Det gikk enda noen år før jeg så noen av Pasolinis filmer — men ved dette tidspunktet har jeg sett dem alle sammen. Hva kan jeg si? At jeg anbefaler filmene hans? Alle kinofile filmelskere får uansett med seg dette, mens de som heller ikke bryr seg om Fellini og De Sica kommer neppe til å anstrenge seg for å finne noen Pasolini-filmer. Det er og forblir for de “spesielt interesserte”, som til gjengjeld typisk har stor glede av dette kunstneriske bekjentskapet. Søk på nettet. Noe mer er det ikke å si om saken her og nå. Jeg avslutter dette med litt skrekkfilm-inspirert italiensk heavy metal fra året 2002.
