Samsara er sanskrit og betyr “sansenes rike” — eller mer presist, “veien gjennom verden” slik den oppfattes av dyr og mennesker uten innsikt. I den strikteste forstand snakker vi imidlertid om et datasett, det vil si en klasse av “informasjon om den verden vi lever i” som alle får gratis. Altså menneskesinnets fabrikksettinger, om du vil. Det alle kan se og erfare dersom de er normalt utrustet i tenkamentet. Siden kommer justeringer. Du vet. Forklaringer. Ting vi lærer på skolen og ellers, som i prinsippet handler om hva vi tror på i tillegg til den informasjonen vi mottar gjennom sanseapparatet. Slik sett er det korrekt å si at alt vi vet om jorda, sola og månen er ting vi velger å tro fordi vi har fått dem forklart på en måte som er tilstrekkelig overbevisende. Den umiddelbare erfaringen kan jo tolkes på mange ulike vis, noe som da også har skjedd til enhver tid gjennom menneskehetens historie, fordi spørsmålstegnene er grovt sett de samme nå som de alltid har vært for alle mennesker til alle tider. Hva er det som egentlig foregår der ute?
Begrepet tro kan defineres som tillit til “informasjon” vi har mottatt men som vi ikke umiddelbart kan verifisere gjennom bruk av sanseapparatet. Grovt sett at noe “føles riktig” eller at det “gir mening” i forhold til resten av alt vi tror på. Som alle vet har folk trodd på mange slags fantasifulle forklaringer om jorda, sola og månen gjennom tidens løp, uten at dette har kommet i strid med det sansene forteller oss om virkelighetens beskaffenhet. Hvor får folk informasjonen sin fra? Vi lever i interessante tider nå, preget av sterk konkurranse på dette feltet. Virkeligheten er i seg selv en objektiv tildragelse men hvordan vi oppfatter den er variabelt — avhengig av hvordan synsvinkelen vår har blitt “justert” gjennom oppvekst, skolegang, kommunikasjon med andre og slike ting. To mennesker som observerer hva som teknisk sett er det samme kan ha tildels svært ulike forklaringer på hva de ser. Har folk rett til å mene hva de vil? I prinsippet ja, men problemet oppstår når de tror på diverse følelsesbaserte elementer som motiverer dem til å handle irrasjonelt. For eksempel går det jo an å “føle at man vet noe” uten at dette på noen måte stemmer.
Når det kommer til fenomenet religion kan det være smart å skille mellom begrepene teopati, altså den religiøst fargede følelsen eller erfaringen, og teologi, den religiøst fargede forklaringen eller “intellektualiseringen”. Det førstnevnte er noe som kommer til folk gjennom sansene mens det sistnevnte handler om “tro” som kommer gjennom språket. Følgelig kan vi ha en følelse av undring, helligdom, mirakler og denslags, som i seg selv er uforklarlig, men når vi “fanger” fenomenet med språkets fiskegarn og plasserer det i en kontekst av “teologi” oppstår religioner. Dette er egentlig svært elementær psykologi men i en verden full av angst henfaller likevel ellers intelligente mennesker til organisert religion fordi de søker en følelse av trygghet og fellesskap. Det er jo ekstremt uvanlig at mennesker er sterke til en slik grad at de disiplinerer seg selv. Det normale er at de søker å tilpasse seg en allerede etablert disiplinærstruktur som “gir dem mye gratis” på det emosjonelle planet, samt ikke minst “medlemsskap” i det samfunnet de føler seg som en del av. Den korte forklaringen på hvorfor det er slik er at mennesker typisk styres av frykt — og frykten kommer med “ti tusen ansikter”, som i praksis betyr at også de tilsynelatende fryktløse kan styres av frykten, men på en indirekte måte, typisk som “ambisjon” overfor andre menneskers fryktkomplekser, altså at de søker en dominant posisjon innenfor disiplinærstrukturen — som regel gjennom et opplegg for å “hjelpe andre” ved å selv innta en lederstilling.
Det virker passende å avslutte dette med litt religiøs musikk.
