Måned: september 2022

Ludwig Josef Johann Wittgenstein (født 26. april 1889 i Wien i Østerrike-Ungarn, død 29. april 1951 i Cambridge i England) var en østerriksk-britisk filosof, hovedsakelig kjent for sitt arbeid i logikk, matematisk filosofi, sinnsfilosofi og språkfilosofi. Han hadde først og fremst sitt virke i Cambridge. Han hadde flere korte og lengere opphold i Norge, det første i 1913. Han fikk oppsatt en bolig på ei fjellhylle i Skjolden i Luster kommmune der han utviklet deler av sitt forfatterskap.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Logisk positivisme etter Wittgenstein tar utgangspunkt i kunsten å holde kjeft. Om det man ikke kan tale må man tie. Hvis man om et tema ikke kan konstruere noe meningsfullt utsagn med indre logisk konsistens er det bedre å ikke si noe. Argumenter som kan reduseres til selvmotsigelser eller tautologier er ikke bare meningsløse, de leder sinnet bort fra evnen til saklig meningsdannelse. Jeg er ikke selv noen utpreget Wittgenstein-mann, men jeg liker hans fokus på det konsise og realitetsorienterte.

Tautologi er et språklig uttrykk som bruker flere ulike ord for å si én og samme ting, noen ganger som stilistisk virkemiddel («evig og alltid»), andre ganger stilbrytende («ugift ungkar»).

(Store norske leksikon)

Mennesker er av naturnødvendighet subjektive betraktere av det objektive. Vi kan ikke si noe om “det som egentlig er”, bare om det vi kan observere. Imidlertid godtar vi som regel noe som objektiv sannhet hvis alle observerer det samme, hvis matematikken for det meste stemmer og hvis ingen klarer å stille opp noe eksperiment som antyder at vi må finne en annen forklaring enn det som alle umiddelbart er i stand til å observere. Slik fungerer fysikken (fra gresk “physis” = natur), den mest hardkokte av alle vitenskapene. Gravitasjonsteorien er ikke noen “teori”, i den betydning at det er noe vi bare tror, når ordet teori brukes i vitenskapelig sammenheng betyr det “den beste forklaring av et fenomen som vi klarer å formulere for øyeblikket”. Spørsmålet er ikke om gravitasjon finnes, men hvordan/hvorfor det fungerer.

Vi forstår derfor at utsagnet “evolusjonsteorien er bare en teori” er meningsløst. Evolusjon er “læren om artenes mangfold”. Det finnes ingen kontroverser rundt evolusjonsspørsmålet. Saken er bevist fem ganger rundt kvartalet for det kjedsommelige. Riktignok har vi oppdaget flere mekanismer enn Darwins “naturlige seleksjon av de arter som er best tilpasset sitt miljø” men det betyr ikke at Darwin tok feil. Han gjorde noen observasjoner og stilte opp en hypotese. Slik fungerer vitenskapen. Det er ingen hokus-pokus, bare metodisk arbeid for å fremstille logisk konsistente og meningsfulle forklaringer på det vi er i stand til å observere. Om dette siden ikke stemmer med det noen tror er deres problem. De inviteres til å fremstille holdbart bevismateriale for sin “alternative hypotese” eller holde kjeft om saken. Hvilket typisk leder til at de begynner å snakke om noe annet. Å gjøre det tunge arbeidet med å bringe orden inn i tenkamentet sitt er jo uaktuelt.

Det ville vært interessant å se en sammenlignende studie av de som tror på helter og de som tror på konspirasjoner. I hvilken grad er dette overlappende? Det har lenge vært min hypotese at konspirasjonsfantasiene er en psykologisk selvforsvarsmekanisme. Pasienten ønsker ikke å konfrontere en kaotisk verden styrt av tilfeldigheters spill og krefter vi bare delvis forstår. Derfor “må” det finnes noen som står bak det hele, som styrer og organiserer, trekker i tråder, og så videre. Vi vet at menneskesinnet automatisk søker etter mønstre. Noen ganger fører dette til hallusinasjoner. Vi “fyller inn” detaljene i bildet med ting som kommer opp fra underbevisstheten.

Historisk idealisme er tanken om at de begivenheter som skaper verdenshistorien er styrt av idèer, eller rettere sagt mennesker med “store planer” som i kraft av sin vilje og sitt pågangsmot bevirker endringer i samfunnet. Historisk materialisme står i et motsetningsforhold til denne tanken idet man istedet postulerer at historien drives av materielle forhold, særlig økonomi, og at “heltene” er lite mer enn individer som så hva som var på gang og posisjonerte seg godt i forhold til de sosiale forandringene som skjedde. Resten er et spørsmål om propaganda. En viss overlapping finnes naturligvis, idet vi utvilsomt finner mange initiativtagere som har skapt og ledet ymse bevegelser, men det har aldri eksistert noen hær av rene fanatikere, de som melder seg inn i konflikten har alltid materialistiske mål. De vil ha betaling.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Fred og stabile forhold representerer livets kjedelige alminnelighet for mange. De fantaserer om at noe uvanlig skal skje, noe som vil gi dem anledning til å utføre edel dåd, eller i det minste grabbe noen slags betydelig skatt. Fred er livets hverdag pleide man å si for bare noen få hundre år siden, da mesteparten av livet til flesteparten av alle mennesker bestod av jordbruksarbeid, men krig er livets søndag. Derfor den utbredte tendensen til “krigsoptimisme” man typisk finner blant folk helt frem til Den første verdenskrig, når drepingen ble så grotesk at man for første gang forsøkte å etablere et internasjonalt konfliktråd med det formål å unngå mer av det samme. Imidlertid oppdaget man snart at viljen til å påføre nasjoner kollektivt straffeansvar – krigsskyld – ikke fungerte helt etter hensikten.

Følelsen av å ha muligheter er viktig for mennesker, selv om man eventuelt velger å ikke benytte seg av dem. Begrepet frihet assosieres til vanlig med å ha et assortement av ulike ting som man kan velge mellom. Det behøver ikke engang å være realistiske muligheter, poenget er at man føler seg fri til å gå hvor man vil og gjøre hva man vil, dersom dette skulle være hva man ønsker. Finansieringsspørsmålet til side, folk liker å føle at de kan ta ut skilsmisse, bytte jobb, flytte til et annet sted, legge ut på jordomseiling, hva vet jeg, selv om de aldri gjør noe av dette fordi de intuitivt forstår at enhver slik bevegelse vil medføre et enda mer trøblete liv enn det de allerede har. Men fantasien er fri. Det er ikke uvanlig å gå gjennom den normale arbeidsdagen full av dagdrømmer om andre ting man kunne gjøre. Spennende historier som man dikter seg selv inn i mens tankene vandrer hit og dit og kroppen går på autopilot innenfor en allerede innarbeidet rutine.

Alle mennesker må praktisk talt hvert eneste øyeblikk foreta valg – og dette er ifølge eksistensialistene skremmende, siden mennesket verken har eller kan ha noen normer å velge ut ifra. Virkeligheten er uforståelig, og ved stadig å måtte velge lever mennesker i angst – og denne angsten er uunngåelig. (Angst må ikke forveksles med frykt. Det er naturlig å føle frykt i farlige situasjoner, men angst er en type frykt som er kjennetegnet ved at den ikke har noen bestemt årsak.)

(filosofi.no)

Jean-Paul Sartre ble notorisk for sitt frihetssyn. Etter hans mening kan sann frihet bare bety et fullstendig fravær av alle normer og regler, til og med slike som man – mer eller mindre ubevisst – setter for seg selv. Sartre argumenterte for at frihet i virkeligheten er noe mennesker typisk søker å unngå, derfor organiserer de seg i samfunn motivert av ønsket om økonomisk forutsigbarhet. Et bedre navn på det vi ønsker er rettigheter, eller privilegier. Et fritt samfunn er i seg selv noe angstfremkallende, fordi frihet betyr uvisshet og uforutsigbarhet. Vi ønsker typisk både å forstå og kontrollere tingene i vår verden. Dette kan under visse psykologiske omstendigheter (paranoid psykose) medføre at vi dikter opp kontrollmekanismer som befinner seg “i skyggene”. Fordi det kan jo ikke være slik at ingen egentlig har kontroll over noe som helst og mesteparten av alt som skjer er vilkårlig. Dette er en uutholdelig tanke. Da er det bedre å konstruere en fantasi befolket av skjulte operasjoner og hemmelige sammenslutninger av mektige beslutningstagere.

Det finnes skadedyr og det finnes nyttedyr. Mennesker med antivitenskapelig holdning er definitivt skadedyr. Deres eksistens bidrar med en netto effekt av destruktiv art i relasjon med alt annet og alle andre. Om vi kan postulere en “teknisk” definisjon av det onde (altså som ikke inkluderer den frie viljens problem) så faller de antivitenskapelige innenfor denne. Sjansen for at noe godt skal komme ut av virksomheten deres er null. En absolutt umulighet. Det vi istedet må snakke om er grader av skadelighet.

Man kan lure på hva de vil. Hva er det som driver dem? Svaret er nesten alltid at “de forsvarer sin tro”. Noen ganger betyr dette religiøs tro, men vel så ofte betyr det noe ideologisk. I ethvert tilfelle vil det de tror er sant ikke tåle å bli analysert under vitenskapelige krav til fakta og bevisførsel. Derfor må vitenskapen dø. Det er i denne fantasien utenkelig at de selv tar feil. De kan jo føle hva som er sant. Denne kategorien av mentale pasienter – som regel underdiagnostiserte fordi de tilsynelatende fungerer i samfunnet – er følgelig nødt til å tro at hele vitenskapen (og alle som “holder med” vitenskapen) må være noen slags sammensvergelse av økonomiske og ideologiske interesser som søker for eksempel politisk verdensherredømme. Hvis de aksepterer det premiss at vitenskapen er hederlig, saklig og nøytral vil dette sette i gang en dominoeffekt som ender med at hele verdensforklaringen deres styrter i grus.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

På det praktiske plan er klimafornektere og antivaxere de mest akutt farlige individene, men om vi måler i psykologiske skadevirkninger over lang tid er det religiøst motivert antivitenskap – for eksempel såkalt kreasjonisme – som ødelegger flest mennesker. Det er all grunn til å se med stor skepsis på alle som snakker om “religøs frihet”. Dette er nesten alltid et stråmannsargument til fordel for uformelle maktstrukturer i samfunnet. Det er i virkeligheten bare en form for frihet som teller, og det er ethvert individs frihet til å leve sitt eget liv slik de synes de bør. Dette inkluderer naturligvis friheten til å tro hva fanden de vil, men det stanser ved retten til å drive påvirkningsarbeid mot andre, inkludert egne barn. I dagligtalen snakker vi om mine barn, dine barn, og så videre, men til syvende og sist eier de seg selv. Barn er ikke mindre intelligente enn voksne (som regel tvert imot), bare mindre erfarne. Barn vil typisk gå gjennom mange faser av barndommen preget av ulike spørsmål. Hva slags svar de får vil prege deres mentale helse gjennom oppveksten. I beste fall blir de bare feilinformerte, men klarer selv å korrigere dette når de vokser til. I verste fall blir de utsatt for tvang og mental tortur som påfører dem tildels stor emosjonell skade.

I den kristnes liv, er helliggjørelse søken etter en personlighet mer lik Kristus. Helliggjørelsen er «en prosess» som den kristne kan oppleve, eller komme inn i, gjennom bønn. Bare Gud er perfekt i hellighet, og derfor er det bare Gud som kan gjøre den kristne mer hellig. Guds nåde er utgangspunkt for helliggjørelsen. Nåden virker i den kristnes liv slik at det mer og mer avspeiler Guds vilje og mål.

(Wikipedia)

Jeg kjenner mange som på ingen måte kan oppfattes som “religiøse” men de setter likevel kryss i ruta for kristen når det er aktuelt å oppgi religion for eksempel på noe slags skjema. De forklarer dette med at de er “kistne i kulturell forstand”. Til og med biologen Richard Dawkins, som har fått et “navn” internasjonalt (det vil si i den engelskspråklige verden) som militant ateist definerer seg selv som “kulturkristen”. Det er så man blir sittende med spørsmål. Det er sikkert mange kristne som er enige med meg når jeg sier det er tynt grunnlag for å kalle seg slikt når man ikke bekjenner seg til den kristne tro og mottar sakramentene, studerer skriften og deltar i en menighet.

Selv oppfatter jeg kristendommen som en innvandrerreligion og betrakter min egen ateisme som relativ til forn sed, altså den norrøne troen. Kristendommen er noe fjernt og fremmed. Jeg er ikke “kulturkristen” og har heller aldri vært det, jeg er kulturhedning. De gudene jeg ikke tror på er Odin og Tor og gutta. Det er et religiøst system jeg kan forstå, selv om jeg ikke er troende eller praktiserende, eller hva man nå sier, men det er det kulturelle fundamentet mitt. Kristendom er derimot noe innvandrerne driver med. Det angår ikke meg. Skikkene deres er meg noe fremmed. Men så lenge de ellers er anstendige mennesker må de få holde på som de vil. Som sagt, det angår ikke meg.

Mange ateister er “frafalne” i den forstand at de en gang betraktet seg som religiøse. Slik er ikke jeg. Jeg har aldri vært religiøs og forstår i grunnen ikke engang konseptet. Men man hører jo historier. Fæle personlige vitnesbyrd om tvang og overgrep i familier og menigheter. Det er mange som vokser opp under fryktelige sosiologiske forhold, uten at det er nødvendig å gå i noen detaljer. Alle har hørt slike historier. Bortsett fra alkoholen er det vel religion som har fremstilt flest traumatiserte barn. Fysisk straff og mentale overgrep fremstår som vanlig i de religiøse miljøene. Noen ganger til og med seksuelle overgrep. Tvang blir noe endemisk i en kultur som tror på absolutt autoritet.

Jeg gikk på kurs en gang sammen med en jeg bare kan beskrive som “veldig muslim”. Opplegget var at man satt to og to ved et antall konferansebord som alle var vendt mot foredragsholderne og på grunn av alfabetiske årsaker havnet vi ved samme bord. Han virket ganske overrasket over at jeg visste “mer enn ingenting” om islam og enda mer overrasket over at jeg ikke var kristen. Litt provosert over at jeg avfeide alle religioner som politisk hersketeknikk, men definitivt fornøyd med at jeg ikke betraktet noen religion som “bedre” (eller verre) enn noen andre. Muslimer og kristne er akkurat det samme for meg. Innvandrerreligioner. (De kommer jo til og med fra noenlunde samme sted.) Om han lærte noe av meg tviler jeg på. Men jeg lærte av ham at “anti-muslimske aktivister” i Norge (og andre land) gjør at muslimene blir mye mer muslimske enn de ellers ville ha vært. Sånn fungerer jo mennesker. Når vi møter motstand styrker vi innsatsen.

Referanse: NRK.no

Det finnes mennesker som lever – helt eller delvis – av andres søppel.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Mange land i den såkalte tredje verden har folk som bor på dynga og som baserer hele sin økonomi på ting de finner der.

Selv kjenner jeg mange som antar at maten har blitt skjemt hvis den faller på gulvet, uansett hvor rent gulvet er. Har det “berørt bakken” så nekter de å spise det. Sånt er ikke fornuftig siden det fint går an å for eksmpel skylle en ting (i den grad det overhodet er nødvendig), så det vi snakker om er i realiteten et kulturelt tabu basert i magisk tenkning.

Etter min mening har vi et problematisk forhold til begrepet avfall i Norge.

For eksempel er den normale økonomien på en hvilken som helst byggeplass konfigurert slik at det ikke er lønnsomt for snekkeren å bøye seg ned og plukke opp en skrue som han mister ned på bakken, fordi dette stjeler for mye tid fra fremdriften over langen. Av denne grunn kan man finne nok skruer til å dekke et hobbybehov hvis man går der snekkere har holdt på etter at arbeidsdagen er slutt. Og da har jeg ikke engang snakket om hvor mye materialer som går i containeren i løpet av et gjennomsnittlig prosjekt. Selvsagt mest rester og kapp, men også hele lengder som blir til overs, fordi det lønner seg ikke for entreprenøren å drasse på materialer fra sted til sted.

Den artikkelen på NRK.no som er linket ovenfor handler om dumpster diving etter mat. En slags urban jeger/samler-tilværelse. De går i søppelkassene til matbutikker i løpet av natten for å trekke ut fortsatt brukbare varer. Jeg vet ikke om dette ville fungere der jeg bor for det virker som om de nedprisede varene alltid blir solgt. Antagelig må det være i en by av litt størrelse. Uansett er det teknisk sett kriminelt og butikkene liker det dårlig. Mange låser inn avfallet sitt. Enda flere synes det er creepy å lete etter mat i søpla. Tanken berører noe inni dem, kanskje en slags fantasi om menneskeverdet. En kulturell algoritme som sier at “denslags gjør man ikke”. Da mister man noe. En idè om selvet og verden. Hva man gjør og hva man ikke gjør som medlem av en gruppe, eller samfunnsklasse.

En blogg jeg leste for noen dager siden brukte ordet fattigdisken. Det var for å bygge opp til en komisk effekt som kom senere, men jeg er en ordets mann. Alt handler om “sammenhenger” og hvorfor språket faller inn i de former det gjør. Det operative begrepet er undertekst. Det motsatte av klartekst, i henhold til definisjonen, underteksten er noe fortelleren eller karakterene “fortrenger fra bevisstheten”. Fattigdisken ville ikke hatt noen selvstendig mening som ord hvis det ikke hadde hatt en kulturell betydning som er “underforstått” men som antas å være kjent for de som leser (de som kan lese norsk er i utgangspunktet ikke fattige mennesker, ihvertfall ikke i global skala). Nesten alle butikker har jo nå for tiden en disk med nedprisede varer som er i ferd med å gå ut på dato. Selv går jeg alltid dit for å se om det er noe som er verd å ta med seg derfra. Prisbevissthet. It’s a beautiful thing. Dette er egentlig det eneste som er spennende med å gå i butikken. Hva har de i den nedprisede avdelingen? Det hender man har flaks. Fattigdisken er en av mange måter å spare penger, slik at strømselskapet får det de må ha for det avhengighetsskapende produktet de har monopol på. Ellers havner jo de også i fattigdisken.

Hvorfor folk liker Donald Trump er ubegripelig for meg. Man skal lete lenge for å finne en verre kødd enn ham. Er dette hva det handler om? At det de ønsker er en fullstendig enspora sjøldigger som sjef? Herregud. Ikke rart jeg er skeptisk til det såkalte arbeidslivet. Jeg er nokså sikker på at jeg først hørte denne karakteren nevnt i 1983. Det passer. Jeg var ferdig med den militære karrièren og hadde akkurat begynt mitt personlige korstog i retning av finansiell uavhengighet. Jeg var tyve år. Jeg var en dust. Men ikke så dust, for det tok meg ikke mange sekunder å forme et bilde av hva man rimeligvis kan forvente fra Donald Trump. Noen jeg jobbet sammen med den gangen var imponert av en artikkel i et tidsskrift. Han sendte det over til meg. Jeg så meg rundt i rommet og la merke til at alle de som syntes at Trump var pokker til kar var akkurat de samme som jeg aldri ville lånt ut penger til. Interessant. Siden har det aldri vært nødvendig å tenke mer.

Fra det å like Donald Trump til det å innsette ham som statsovehode er imidlertid et drøyt skritt. La gå at noen har noen slags sentimental greie med “gangsta chic” og derfor liker brautende, selvskrytende troll med ekstremt dårlig smak, men dette ser ut som et uklokt grunnlag for å gi vedkommende all makt i Amerika, atomvåpen og det ene med det andre. Hallo? På den annen side, de har jo et ganske uforståelig opplegg med skytevåpen gående og det er flere ulikheter enn likheter mellom USA og Europa. USA er et veldig annerledes sted. Det ligner mer på Kazakhstan enn på Frankrike. Folk er ikke normale i USA. Uansett hvor familiært opplegget deres virker på en “å men sånn er det i Norge også” måte, så kommer man alltid til et punkt når ting blir veldig David Lynch. Virkelighetens regler er ikke lenger gyldige. Hva kan jeg si? Dra dit og se selv. USA er ikke noen del av “vesten” mer enn hva er Russland. Sånn er jeg nødt til å tenke for at Trump-kulten overhodet skal ha noen mening. Hva skal jeg ellers sammenligne det med? Hitler? Det ville være en fornærmelse mot Hitler, som riktignok var både ond og creepy AF, men han var i det minste “all in” i forhold til saken, partiet og alt det der. Man kan forstå sånt. Hitler hadde ikke noe annet liv enn som fører i bevegelsen. Han var veldig modernistisk sånn sett. Uten fortid, uten fremtid, han eksisterte bare som fører for nazismen.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Nå pågår en rettssak som kalles “USA vs. Trump” og folk vet ikke hvilken side de skal velge. Hallo? “Norge vs. Quisling” er det nærmeste vi kommer her på berget. Ikke kom her og fortell meg at du ikke vet rett fra galt, da blir jeg nødt til å rive fjeset av deg og spikre det opp på fjøsveggen til spott og spe. Ironien har gått for langt når folk synes det er morsomt at amerikanerne strever med å få kontroll over situasjonen. Forrige helg hadde Trump en “sammenkomst” hvor han mer eller mindre eklærte seg som leder for Qanon, en bevegelse som ikke anerkjenner virkeligheten slik vi kjenner den. (Søk på nettet for mer detaljert informasjon.) Mannen er jo splitter pine gal. En stund så jeg et slags “Macbeth-mønster” i fenomenet, men nå har jeg forkastet det. (Altså i den forstand at Macbeth ble jo egget opp til å gjøre alt han gjorde av de tre heksene, mens Trump var allerede kjendis med fjernsynsprogrammet The Apprentice hvor noen en gang sa at han burde bli president og rydde opp i Amerika. Make America Great Again. Så gikk det slik.) Imidlertid er det ikke noe poeng i å kritisere Trump for å være Trump, han er som han er og alle visste allerede dette, det store mysteriet ligger i hvorfor han ble president. Det har jo mildt sagt ikke vært bra for noen, minst av alt ham selv. Verre røre har ingen sett. Og siste akt har ennå ikke utspilt seg.

Agnus Dei er latin og betyr “guds lam”. Det er en egen, ganske svær greie, som handler om blodoffer, forsoning og hva vet jeg. Før man kan lage mat med lam må man jo drepe udyret. Sånn er livet. Den ene dagen spretter du mekrende rundt i enga som et symbol på livets uskyld, den neste blir du noens middag. Sic transit gloria mundi. Men hvorfor det engelske flagget?

Som alle vet består jo britenes “Union Jack” av de sammenføyde nasjonalflaggene til England, Skottland og Nordirland (det walisiske flagget følger en annen type mønster så det passer ikke inn). Rødt kors på hvit bunn er det engelske flagget, også kjent som Sankt Georges flagg. Imidlertid finnes det et kinky avvik i dette bildet: Kongeriket Georgia, under det bagrationske dynasti fra middelalderen og frem til starten av sovjetperioden. Av uklare grunner kalles de iberiske (mens Spania og Portugal kalles jo den iberiske halvøy på grunn av elven Iber, eller Ebro). Jeg vet ikke hvorfor. Jeg bør sannsynligvis studere dette nærmere. Uansett, det gamle kongeriket Georgia brukte engelsk flagg, noe de bgynte med lenge før det fantes noe England. Sånn kan det gå.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Men nok digresjon. Det er sesong for lam.

Hvorfor koker folk lam sammen med kål?? Æsj. Noen kaller dette “Norges nasjonalrett”. For en skam.

Jeg skjønner hva det handler om hvis kål er det eneste man har, men slik er det jo ikke i våre dager. Man får kjøpt hvos mange eksotiske grønnsaker som helst, året rundt. Kankje er det noe militant og ritualistisk rundt lammet og kålen som jeg ikke kjenner til. Det er mulig. Det meste av alt som eksisterer består jo av ting jeg ikke vet noe om. Det spiller uansett ingen rolle, alt jeg lager beveger seg i retning av “ting fra rundt Middelhavet” fordi dette generelt sett er den regionen som har den beste maten (etter min smak).

Det var omtrent halvannen kilo assorterte deler av partert Agnus Dei i den plastpakken jeg kjøpte. Jeg justerte størrelsen på bitene noe før jeg la alt i gryta og helte over en hel pose med frossen “suppe- og lapskausmiks”, sammen med åtte-ti fedd hvitløk (mindre for de normale), en pose sprøstekt løk, et glass tomatbasert pastasaus (generisk type), et glass tomatpurè og nok vann til å dekke det hele. Dessuten en skvett eddik, to kuber storfebuljong, en spiseskje sukker, litt salt og en “dæsj” hjemmelaget habanerosaus (men en hvilken som helst chilisaus får jobben gjort). Har jeg glemt noe? Jeg tror ikke det. Det er uansett ikke viktig, for dette er den typen middelhavsorientert gryte som man kan hive hva det enn er man har oppi. Bacon, pølsebiter, whatever.

Tingen er at det får stå og småkoke lenge. Tre timer. Rør av og til for å forhindre fastbrenning i bunnen.

Det siste jeg gjorde var å ha oppi fire bokser med limabønner (hva har de med Lima i Peru å gjøre, om noe? Må sjekkes senere).

Slik gikk det til. Nå har jeg gryterett for mange dager.

Alle vet selvfølgelig hva M-teori betyr. Det var Edward Wittens bidrag til teoretisk fysikk, nærmere bestemt tidimensjonal strengeteori, bare at han la på en ekstra dimesnjon for å få bedre overblikk, så nå opererer de med elleve dimensjoner i matematikken sin, mens vi mennesker erfarer bare tre dimensjoner i rommet og èn i tid. Så hvor er de syv andre dimensjonene? Det blir verre å påvise. Tanken er at disse er svært små, eventuelt “sammenrullet i seg selv”, slik at deres eksistensielle domène befinner seg utenfor grensene for hva mennesker kan erfare. Dette reiser det åpenbare problemet at vi kan ikke etablere noen empirisk kunnskap om emnet. Det kan ikke bevises eksperimentelt på noen måte noen så langt har klart å pønske ut, men M-teori holder mange dører åpne, så å si, for hvor man eventuelt kan si at mørk materie og mørk energi kommer fra. Uansett, for øyeblikket er M-teori metafysikk slik jeg ser det. Interessant, men ikke relevant.

Dette er et eksempel på ting man kan spekulere rundt.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Imidlertid er det ikke dramatisk. Slitsomt, ja, men det gir ingen dypt tilfredsstillende følelse av å baske med aktuelle problemer.

Det finnes ingen fiende som man kan la seg opphisse av.

Dessverre er jeg ikke dust så jeg klarer ikke å ta konspirasjonsfantasier på alvor, ellers ville jeg sikkert kunne tilbrakt både timer og dager i en deilig tilstand av impotent raseri over at verden ikke er slik jeg ville foretrukket at den skulle være. Det jeg vet om mennesker er at de er både late og klønete, slik at selv de tingene som mange jobber hardt med i fullt dagslys og hele tiden er vanskelige å få til. Hemmeligheter? Glem det. Det tre vet, vet alle. Ingen konspirasjon som omfatter tre mennesker eller mer klarer å holde disiplin på opplegget sitt i mer enn noen få dager dersom det de driver med er noe folk vil betale store penger for å få opplysninger om.

Hva jeg tenker er at konspirasjonsfantastene er pervoer. Tvangsrunkere. De klarer ikke la være å runke.

Hver gang de ser noe som bare vagt minner dem om den psykoseksuelle fantasien blir de nødt til å sette seg ned og nappe i følsa.

Det handler om å mane frem storslåtte fantasier om hvordan ting “egentlig” henger sammen, og ikke minst skrive seg selv inn i bildet som geniet som klarte å knekke koden og se hele panoramalandskapet, mens alle vi andre bare virrer rundt i labyrinten mens vi blir vilkårlig utsatt for en variert assortement av “eksperimenter”. Følelsen av å være en av de utvalgte som vet hva sannheten består i er rusen deres. De er jo for fanden bare narkomane. De er hekta på en tripp son dypest sett handler om deres egen eksistensielle lidelse.

Hva kan vi gjøre med dette? Det vet jeg ikke. Selv bare pisser jeg på dem. Fordi de fortjener det.

Sannhet kan bety hva som helst nå. Die große Lüge – den store løgnen – beskrives i Adolf Hitlers manifesto Mein Kampf som “en løgn så kolossal at ingen kan tro at noen ønsker å forvrenge sannheten så voldsomt” … mer detaljert og hverdagslig beskrevet i sitatet man tillegger Josef Goebbels: “En løgn som gjentas ofte nok vil til slutt bli akseptert som sannhet”. Ingen av de to sjenerte seg for å si hva som helst som kunne bidra til å hisse opp folk godt og vel forbi det punktet hvor de ikke lenger klarer å tenke klart.

Filosofisk sett er begrepet sannhet meningsløst, på samme måte som begrepet evighet. Ingen av disse er ting vi som mennesker kan kjenne og forstå. Det finnes alltid flere spørsmål. Juridisk sett forholder det seg imidlertid annerledes, selv om det også her koker ned til hvordan man formulerer spørsmålene. Var du på sted X ved tidspunkt Y? Den klassiske utveien er “husker ikke” men hvis man svarer nei og det senere blir bevist at man faktisk var på det stedet ved det tidspunktet vil man tape troverdighet i forhold til at annet som man sier, uansett hva, foruten at det å lyve til retten er i seg selv et straffbart forhold.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Uansett, glem sant og usant, her er spørsmålet: Hvorfor forstår ikke folk forskjellen på fakta og meninger?

Etter min mening har vi et problem i skoleverket, som baserer seg i et problem i barneoppdragelsen, forårsaket av et problem i kulturen: Den utbredte oppfatningen at vi alle er unike, spesielle og verdifulle. Dette er ikke sant. Ingen av oss er noen av de tingene. Vi er bare aper. Dyr som har oppstått ved en tilfeldighet. Vi har ingen annen betydning enn den vi selv definerer. Om vår viktighet er det å si at skjebnen har sans for ironi, siden det knapt finnes noe mer alminnelig enn å føle seg sær, spesiell og annerledes. Dette er komisk. Hvorfor ler du ikke?

Min frihet til å si hva fanden jeg vil – med visse unntak – impliserer ikke at noen har plikt til å lytte til maset mitt, eller all den pinlig uvesentlige informasjonen jeg legger ut om ting som skjer i kroppen min, inkludert følelseslivet. Dette handler om underholdning. Man må jo for fanden være pervers for å interessere seg for hva som bor i andre menneskers navel. Hvis det ikke er en koloni med ugler. Det ville vært interessant og nyhetsverdig. Men hvis det bare er den samme sinte grevlingen som man typisk finner boende i navlen til alle mennesker er det ikke mye nytt å si om dette. Cave melem, som de sa i Roma. Vokt deg for grevlingen.

Bildet ovenfor er typisk for den postmoderne stilen, hvor man ofte (men slett ikke alltid) benytter seg av et formspråk som ikke vanligvis oppfattes som “kunstnerisk” blant publikum. Kitsch er ikke et skjellsord for postmodernister. Det naive, noen ganger det infantile, brukes uten ironi, som ett av mange virkemidler man har tilgjengelig og derfor bør benytte seg av dersom dette støtter uttrykket man ønsker å oppnå. I bildet ser vi et tegneserieikon som i helhetlig uttrykk er “urolig”, kanskje en ung kvinne som føler tvil, ambivalens eller uro på grunnlag av noe som befinner seg utenfor bildet, posisjonert ut fra blikkretningen på hennes venstre side. Håndgesten mot øret antyder at hun ikke ønsker å forholde seg til vedkommende fenomen, enten dette er en person eller hva som helst annet.

Hermeneutikk er læren om fortolkning av tekster og betegner de humanistiske vitenskapenes særlige metode (Wilhelm Dilthey) eller en filosofisk teori om all forståelse (Martin Heidegger). Se også forståelse.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

(Store norske leksikon)

Hermeneutikk – forstått som filosofisk verktøy – er en spesialavdeling av fenomenologien, altså studiet av menneskelig erfaring som grunnlag for idèdannelse gjennom fortokning av hvordan verden presenterer seg for oss. En typisk postmoderne mental tilstand er at man ikke føler tillit til de klassiske “forklaringene” uten at man har noe egentlig alternativ. Konsekvensen av dette er eksistensiell ambivalens som kan arte seg i “overtenkning” – dekonstruksjon – rundt narrativene – verdensforklaringer – som fremkommer gjennom kunst, vitenskap og filosofi. Det modernistiske prosjektet gikk tapt da det ble klart for alle at selv de mest optimistiske projeksjoner inn i modernismens fremtid må med en høy grad av nødvendighet medføre et dystopisk scenario. Vi ønsket trygghet men fikk et overvåkningssamfunn. Vi ønsket fine ting men fikk en nihilistisk forbrukermentalitet. Vi ønsket en stor sannhet men fikk en endeløs strøm av små løgner og falskhet.

Politikken i vår tid fremstår mer som noen slags bipolar lidelse i befolkningen enn en konstruktiv måte å tilnærme seg fellesskapets materielle interesser. Mens det røde partiet sitter med regjeringsmakten fremstår det blå partiet som veien til frelse. Siden snur det. Vi virrer rundt som hodeløse høns uten mål og mening i tilværelsen. Alt handler om å oppnå et kvantum nytelse før kvelden kommer og de største idèene vi tumler med dreier seg om hvordan “noen” planlegger å ta rotta på oss via hemmelige sammensvergelser og tilsetningsstoffer i maten. Slik er postmodernismen, som ikke uten genremessig korrekt ironi er sterkest manifestert blant de som opplever “det postmoderne” som en eksistensiell trussel mot hele vår sivilisasjon. De leter etter dem som “gjør dette” uten å forstå at det er dem selv.

Etter min mening er desperasjon, håpløshet og avmakt minst like affektert fjollete som virkelighetsfornektelse. Har du tenkt å dø i dag? Hvis ikke er det verdt å bruke tid på å planlegge morgendagen. Menneskeheten står overfor alvorlige problemer som krever gjennomgripende forandringer i hele vår livsstil, ikke minst i forbruksmønsteret. Det er imidlertid ikke stort man kan gjøre alene. Organisering og samhandling er nødvendig, men vanskelig hvis innstillingen generelt er at ingenting nytter fordi alt uansett går til helvete. Nervemedisiner, både legale og illegale, har blitt en normal post i husholdningsbudsjettet ute i befolkningen. Stikkordet i vår tid er Weltschmerz og botemiddelet er stadig mer og sterkere bedøvelse. Hvorfor er det slik? Etter min mening henger det sammen med at vi – samfunnet – gav opp solidaritet som overordnet politisk prinsipp, til fordel for “fri konkurranse” og markedsliberalisme. Dermed ble det alle mot alle, som i praksis betyr at alle taper, bortsett fra noen få som tjener perverst mye penger på forvirringen og desperasjonen. Det var et ideologisk veivalg som ble omfavnet sent på 70-tallet og det vi kan observere i dag er langtidsvirkningen av slik politikk.