Måned: september 2022

Egil Skallagrimssons holmgang mot Berg-Onund. Maleri av Johannes Flintø.

Hǫfuðlausn

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Overskriften er siste linje fra den norske oversettelsen av dette diktet. Det han sier like før er: Fra latterens hjem bar jeg diktet frem. Jeg kan ikke på rams alt Egil Skallagrimsson har skrevet men jeg husker ganske mye. Han var en interessant type. Man kan si at Egil var islending siden han ble født på Island (vær trygg på at dette da også er noe islendinger sier) men han hadde hva man nå kaller innvandrerbakgrunn. Begge foreldrene hans var født i Norge, men det var noe bråk med Harald Hårfagre som ballet på seg til en slik grad at de måtte flykte. Vi kan si at islendingesagaene generelt sett handler om de første par generasjonene av etterkommere etter flyktninger som kom til Island, men de er skrevet et par hundre år senere. Mye handler også om Norge. Det er interessant litteratur som anbefales.

Hvorom allting er, vi skal her og nå bare se på det som overskriften sier.

Når og hvorfor kan man regne med at alle forstår hvert ord av det som blir sagt?

Etter min mening aldri men jeg er kjent for å ha noen uoptimistiske tendenser noen ganger. Jeg liker å dobbeltsjekke ting. Særlig beskjeder. Kommer de frem? Blir de forstått? Slike ting. De som noen gang har hatt personalansvar for noen titalls mennesker forstår hva jeg mener. Du skal ikke anta at de forstår hva du sier. Det er alltid enklere å korrigere misforståelser før planen iverksettes. Som regel også billigere.

Noe som irriterer meg litt er når disse som er så sentimentale om Norge mitt kjære land ikke vet fetta om norgeshistorien. Niks og nada. Alt de har en noen slags mumling om Bjørnstjerne Bjørnson og barske menn som vandret ensomme ut i isødet. Herregud. Ikke rart det går til helvete med ungdommen. Vi lyver jo for dem. Kanskje ikke med direkte ond vilje, men i det minste på den måten at vi ikke kvalitetssikrer den informasjonen vi meddeler videre til dem. La oss si det er en unnlatelsessynd. Det er i utgangspunktet ikke vanskeligere eller mer krevende å tilegne seg korrekt informasjon enn det er å godta all mulig slags sprøyt som folk sier. Ihvertfall ikke rent teknisk sett. Vanskelighetene består i å innse at man tar feil. At man må være villig til å ofre noen følser som man har så inderlig kjær.

Nærmest uansett hva man observerer i denne verden er det mer enn nitti prosent sannsynlig at det førsteinntrykket man danner seg er galt. Imidlertid er dette alt man har å jobbe med inntil det kommer flere og bedre data. Informasjon som ikke blir oppdatert vil snart bli utdatert og de som tviholder på utdatert informasjon vil snart møte veggen. I overført betydning eller i mer direkte forstand, for vi lever ikke lenger i en verden hvor man kan slippe unna med daffe holdninger til etterrettelighet og etterprøvbarhet i det idèmaterialet som man bygger på når man tar sine beslutninger. Det har blitt for enkelt å dobbeltsjekke ting. Løgner har aldri hatt kortere levetid enn nå, selv om spredningspotensialet deres har økt drastisk. Et mer kritisk publikum er noe som vil fremtvinges av seg selv, av ren nødvendighet, fordi det nå svever så mange og så urimelige påstander rundt der ute at ingen lenger har tid til å lytte til “alle sider av en sak”.

Egil Skallagrimsson komponerte diktet som er linket ovenfor som en gave til Eirik Blodøks. Dette skjedde om natten mens Egil satt fanget i York, hvor Eirik var konge på den tiden, og ventet på å bli drept dagen etter. De var ikke gode venner de to. Men som skikken var den gang måtte en fyrste gi en likeverdig gave når noen skjenket ham et velkomponert dikt til hans ære — og dette var et godt stykke hinsides vanlig standard for hva man kunne forvente fra noen skald, så Eirik hadde ikke annet valg enn å la Egil gå. Islendingen Bergsveinn Birgisson – også en forfatter verd å lese – mener at diktene fra den gangen var ment å bli “rytmisk fremført” med tromming eller tramping for å markere takten og allsang i omkvedet. Jeg synes ikke det virker som en urimelig påstand. Som nåtidens ræppere. Imidlertid har jeg et lite oppheng i den siste linjen, det vil si denne bloggpostens overskrift. Så alle må hvert ord forstå. Hva er det han mener å si? Hva er “latterens hjem”? Jeg tror han mener å understreke at diktet må forstås som nid. Satire. Han hyller ikke Eirik, han disser ham.

Det eneste som er dummere enn å la seg styre av følelser er å fornekte hva man føler. Da har man jo fullstendig mistet grepet. Virkelig koko blir man imidlertid ikke før man later som om man lar seg styre av slike affeksjoner som er populære i de kretsene man vanker fordi man tror at dette vil være gunstig for ens sosiale posisjon. For eksempel når man later som om man er enig med de som er mest populære (selv om man egentlig er uenig) for å oppnå fordeler innenfor gruppen. Eller rettere sagt når dette blir et vanemessig handlingsmønster.

Min personlige introduksjon til begrepet “den faustiske kulturen” kom via Oswald Spenglers Untergang des Abenlandes men senere har jeg forstått at dette er et vanlig navn å sette på den vestlige modernismen fra og med 1500-tallet. Faustmyten er velkjent. Doktor Faust (som betyr “neve” på tysk) eller Faustus (som betyr “lykkelig” på latin) er en intellektuelt lærd skikkelse som overskrider grensene for menneskelig kunnskap med overnaturlig hjelp. Dermed oppnår han alt han begjærer i en viss tid, inntil de magiske kreftene han har tilgnet seg kommer ut av kontroll og konsumerer hele hans menneskelige essens. Så kommer de underjordiske og henter ham.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Dette med å “selge sin sjel” er et konsept som er hvor gammelt som helst. Hvordan man tolker det varierer imidlertid noe. Hva som alltid må foreligge for at vi skal ha “en faustisk situasjon” er vilje til å forhandle om alt. Når alt har sin pris, også egen integritet, har man i realiteten stilt seg åpen for å bli tilintetgjort som selvstendig individ. Vi kan for eksempel se for oss en talentfull ung artist som sier ja til å bli et “produkt” innenfor musikkindustrien fordi dette vil gi rikdom og berømmelse, men vedkommende bytter i realiteten sine mest skaperkraftige år som produktiv artist mot knapper og glansbilder. Og senere kommer skandalene, stoffmisbruket og selvmordet.

Hvor mye av seg selv kan man gi opp før man forsvinner helt mens det som er igjen bare er et tomt skall? Mange ser på dette som det mest fryktinngytende ved en slavetilværelse, at man blir redusert til en “ting” som bare kan brukes og kastes uten at dette betyr noe for noen. (Mens andre føler psykoseksuell opphisselse av tanken, men la oss ikke gå fortapt i detaljene.) Vi tilpasser oss kulturen i det samfunnet vi tilhører fordi vi er sosiale skapninger som søker samhandling med andre, men samtidig har vi et prosjekt som handler om identitet basert i et sett med tildels ganske vage følelser rundt “hvem vi egentlig er”. Når det ene kommer i konflikt med det andre har vi et problem.

Visse ritualmagiske tradisjoner opererer med den lille døden. Tanken er at når den store døden kommer har man ikke lenger noe man skulle ha sagt, man dør med alt man er, alt man noen gang har vært, og ikke minst alt man noensinne kunne ha blitt. Da er det slutt. Finito. Ingen flere sjanser av noe slag. Ritualene forbundet med den lille døden handler om å “øve seg på å dø”, spesifikt om det at man mister alt man “er”. Det teoretiske fundamentet for øvelsen er at siden man allikevel er dømt til å oppleve tapet av alt man er og har bør man forske på hva dette betyr i forhold til hva man tror at man er og har akkurat her og nå, gitt at mye av det man drasser på kanskje er alskens daukjøtt som man er bedre tjent med å bli kvitt. Tanken er at den lille dødens rituale vil gjøre denne jobben, eller i det minste sette ting i sitt rette perspektiv før man blir “gjenfødt” og fortsetter videre med livet, nå med en annen form for klarhet rundt hva som er viktig.

Det finnes ikke noe universelt gyldig program for å “komme til sans og samling” men selve konseptet anbefales.

Hver gang man knipser en mynt er sjansen eksakt 50-50 for at mynt eller kron skal komme opp. Sannsynlighetsmekanikk handler imidlertid om store tall. Jo flere ganger man knipser mynten jo nærmere vil man komme en perfekt representasjon av forholdet 50-50, men det kan godt hende at man knipser det ene eller det andre mange ganger på rad. Gamblerillusjonen (“the gambler’s fallacy”) består i at man tror det er mer sannsynlig at man vil knipse kron neste gang fordi man har knipset mynt ti ganger på rad. Dette stemmer ikke. Imidlertid stemmer det at mange tror det er slik sannsynlighetsmekanikken fungerer. Derfor er de eksponert for verdensvante svindlere som vet hvordan folk fungerer på et grunnleggende psykologisk nivå og vet hvordan de skal utnytte dette.

Nok en gang skal jeg gjenta at det som gjør mennesker til idioter er ikke hva de ikke vet men hva de tror at de vet.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Lykken er en ustabil venn. Dette er noe jeg stadig sier men jeg finner det ikke på noe språk jeg kan når jeg søker på uttrykket, så kanskje jeg har funnet det opp selv. Imidlertid høres det ut som noe som burde finnes i ett eller flere norske skaldedikt. Hvem vet. Poenget er at det er sant. Nesten alltid når vi sier om noen at “de har flaks” burde vi heller si at de står på tåballene og er klare for å gripe de mulighetene som kommer flytende deres vei med en kobras kjapphet. Virkelig flaks er å for eksempel vinne ti millioner i lotto. Sjansen for at dette skal skje er astronomisk liten men den er ikke null så lenge man kjøper et lodd. Jeg mener å huske at noen sa det er mye mer sannsynlig at man vil bli tilfeldig drept av en gren som faller i skogen (eller i parken) enn at man skal vinne i lotto, og jeg antar dette er basert i antallet registrerte dødsfall med slik årsak sammenlignet med hvor mange som vinner i lotto, men det er en morbid ting å si. Lottospillet finansierer ymse tiltak innenfor idrett og kultur blant barn og unge. Slik sett er det ikke dumt å kjøpe lodd selv om man ikke vinner.

Noen forbinder ordet lykke med en slags sinnstilstand, at man kan “være lykkelig”, men dette er uforståelig for meg. Slik jeg oppfatter det er lykke noe man kan “ha med seg” noen ganger mens man beveger seg gjennom livet, men ikke noe man kan eie. Lykken kommer og går som den selv vil og ingen kan gjøre noe fra eller til med dette. Jeg stiller meg avvisende til begrepet “lykkefølelse” og tenker at de som sier slikt sannsynligvis er rusa. Eller de lider under vrangforestillinger om selvet og verden. Uansett representerer det ikke god mental helse. Det å være (eller bli) lykkelig er rett og slett ingen realistisk målsetting. Det ligner mer på noe slags vagt håp som er omtrent like sannsynlig som å vinne storgevinsten i lotto men som “spill” sett er det vesentlig mye mindre nyttig for en selv og andre. Etter min mening er det størst sjanse for at man finner ulykke hvis man leter etter lykke. Jeg kan ikke bevise denne påstanden, men det er hva jeg mener at jeg observerer der ute: Jo mer håp man bringer inn i en situasjon jo mer sannsynlig er det at man vil oppleve nedtur. Det som fungerer i de flestes liv er slikt som handler om selvdisiplin og metodisk arbeid.

Nepotisme (latin: nepos; “nevø”, etterkommer) betegner favorisering av slektninger, ektefelle eller venner, og det å sette kjennskap foran kompetanse i forbindelse med utnevnelser.

(Jusleksikon.no)

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Når og hvorfor er det å være i slekt med sjefen et viktig element i ansettelsespolitikken noe sted?

Åpenbart hver gang vi snakker om et familieforetak som driver forholdsvis smått og som ikke legger skjul på at bedriften eksisterer først og fremst for å ta vare på familien og vennene. Gudene vet hvor mange slike foretak som finnes men få er det ikke. Sånt er ikke et problem før foretaket krysser en viktig artsgrense mellom det private og det offentlige. Ingen synes det er noe galt eller unormalt med at det å være i slekt med sjefen er en viktigere kvalifikasjon enn nesten alt annet for å bli ansatt et sted, så lenge vedkommende sted åpenbart er eid og drevet av en familie, eventuelt en “krets” av assosierte familier, som bor i området og ellers tilbringer mesteparten av livet der.

Det er ikke uvanlig å surre litt med disse begrepene. Foretaket er den juridiske enheten. Bedriften er produksjonsenheten. Et foretak kan eie flere bedrifter, som – hvilket ordet antyder – er det foretaket “bedriver”. A/S Firma kan slik sett ha fingrene sine i mye som kaster av seg økonomisk på et sted, men den som har ansvaret for at alt drives i henhold til gjeldende lover og standarder er foretaket A/S Firma. Norsk økonomi preges av SMB-foretak (“små og mellomstore bedrifter”), som står for to av tre nye arbeidsplasser i landet og som også dominerer økonomien i et overveldende flertall av kommunene, til en slik grad at uten SMB-foretakene ville et stort antall lokale tettsteder ikke kunne overleve og ha en selvstendig kommuneøkonomi. SMB-foretak står for førti prosent av både verdiskapning og skatteinngang i samfunnet, samt seksti prosent av sysselsettingen. Det er som vi ser ikke et realistisk spørsmål om SMB er viktig for norsk økonomi.

Om det er uærlig eller uforstandig varierer fra tilfelle til tilfelle, men å bruke “det offentlige” og “det private” som sin eneste skillelinje når det skal snakkes om økonomisk politikk tilslører mer enn det avslører, eventuelt kan vi si at det avslører noe om den som snakker men lite om det vedkommende snakker om. Vi har i realiteten en tredje kategori, som verken er fugl eller fisk i dette bildet, bestående av “profesjonelle eiere”, eller kapitalister om du vil, som kaller seg private foretak men oppfører seg som offentlige bedrifter. Alt slikt som vi vekselvis kaller storfinans og multinasjonale selskaper befinner seg innenfor denne tredje kategorien. I generell forstand kan vi si at dersom et selskap er børsnotert vil det falle innenfor rammene av en slik “allmennprivat” definisjon (ASA). Spørmålet vi bør stille alle som snakker om å styrke det private næringsliv er om de jobber på vegne av SMB eller ASA. Disse er ikke likeverdige størrelser. Det er bra hvis man jobber til fordel for SMB-virksomhet ute i lokalsamfunnene, for eksempel ved å forenkle den byråkratiske hinderløypa de må gjennom for å etablere og drive foretak, men mindre bra hvis den agenda man bringer handler om å eksponere norsk økonomi for finansielle spekkhuggere som ikke føler noen lojalitet til noe lokalsamfunn, ofte ikke engang til landet som helhet.

De enfoldige legger merke til nyheten om at Kjell-Inge Røkke flagger ut og tror dette sier noe om norsk skattetrykk, det private næringslivets frihet til å etablere og drive virksomhet i Norge, samt ikke minst vår felles fremtid som en moderne og opplyst stat i verden. Hvordan skal det gå med oss alle når det straffer seg å opparbeide stor rikdom i samfunnet vårt? I virkeligheten betyr det ingenting. Røkke er ikke noe slags gudemenneske med særlig innsikt i de eksistensielle mysterier tilknyttet kunsten å få noe til å lønne seg. I Norge, som i ethvert annet land eller samfunn, går det ikke an å bli rik uten å føkke noen. Jo flere man føkker jo rikere kan man bli. Man kan riktignok bli ganske komfortabelt velstående av å etablere og drive et SMB-foretak hvor man selv er en av de som jobber, men ikke på en slik måte at man vil ha råd til å bygge verken hus eller hytte i tusen kvadratmeters-klassen og kjøre en åpen Bentley når man ferdes i trafikken. De som blir perverst rike kan bare bli dette gjennom å spille på systemet. Det er ikke fordi de er flinke. Det er fordi de er hensynsløse. Fordi de identifiserer og utnytter svakheter i samfunnets mekanismer uten å føle verken skam eller skyld over dette. Det er ikke ulovlig. Slik sett er kapitalistene nyttige. De er “hackere” i det økonomiske systemet som avdekker dets strategiske svakhetspunkter. Men noe mer er de ikke gode for.

What the caterpillar calls the end of the world, the master calls a butterfly. (Richard Bach)

Sommerfugler ble betraktet som døde menneskers sjeler både av eldre tiders keltere og grekere. I tillegg forbandt grekerne sommerfugler med gudinnen Psyche, vokter av menneskesjelen. Begge disse betraktet det som er svært dårlig tegn hvis noen drepte en sommerfugl. Det kunne være nok til å legge om store og kompliserte planer som ellers kunne blir rammet av ulykker iverksatt av de dødes sjeler som vil ha hevn for ugjerningen. Jeg vet ikke hvorfor de trodde dette, men ser man nøkternt på saken virker det litt meningsløst å drepe en sommerfugl. De er jo sjarmerende skapninger som man må være noen slags jævel for å synes ille om.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Sommerfugleffekten betegner den store sensitiviteten for små endringer i startbetingelsene i kaotiske systemer; deterministiske, ikke-lineære dynamiske systemer. Små variasjoner i startbetingelsene kan forårsake store variasjoner i systemets oppførsel på lang sikt. Slik sensitiv avhengighet kan imidlertid også finnes i ikke-kaotiske systemer; ta for eksempel en ball som plasseres på toppen av et fjell. Avhengig av små variasjoner i plasseringen, ender den opp med å rulle ned i et av mange mulige dalfører.

(Wikipedia)

Edward Norton Lorenz (1917-2008) var matematiker, meteorolog og oppfinner av begrepet “sommerfugleffekten”. Rent konkret grunner det seg i en gang i 1972 når Lorenz jobbet med statistiske beregninger av værsystemer. For å spare tid kuttet han tallet 0,506127 ned til 0,506 og regnet med at resultatet vill falle innenfor rammen av en ubetydelig statistisk varians. Imidlertid ble resultatet dramatisk annerledes. Han brukte senere en metafor for å beskrive den følelsen han fikk av denne erfaringen: Det er som når en sommerfugl slår med vingene i Brasil og derfor skaper en storm i Kina. Jeg er ikke selv noen dyktig matematiker men jeg kan enkelt se for meg at det må være frustrerende når tallene oppfører seg helt annerledes enn man hadde sett for seg. Men samtidig også veldig interessant. Hvorom allting er, dette begrepet har siden den gangen jobbet seg inn i menneskers forestillingsverden og nå hører man stadig om sommerfugleffekten, dog ikke alltid fra folk som vet hva de snakker om. Det er jo ikke sånn at hvis noen fiser i Stavanger så blåser et hagebord overende i Halden.

Det man kan merke seg som er nyttig å vite er at store og svært komplekse systemer kan være ytterst følsomme for selv små endringer i deler av systemet. Si for eksempel menneskekroppen. Hundre tusen milliarder encellede organismer som samarbeider om å manifestere en kompleks orden hvor små ting som skjer i ene enden kan medføre store konsekvenser i den andre. Mye kan gå galt, hvilket det også gjør. Det vi kaller “aldring” består i hovedsak av at cellene ikke regenererer seg på perfekt vis. Uorden øker over tid. Til sist kollapser det hele og sommerfuglen som holdt det sammen flyr sin vei.

Lorenz var som nevnt meteorolog. Jeg regner med man nå for tiden bruker en så stor computer man har råd til, og i tillegg er på nett med flest mulig andre som jobber med det samme, for å regne seg frem til hva slags vær vi har i vente. Alltid et populært tema. På det praktiske plan betyr sommerfugleffekten at det går ikke an å si med noen rimelig grad av sannsynlighet hva slags vær det vil bli mer enn noen få dager i forveien, toppen en uke. Ut over dette kan vi eventuelt snakke om “rimelig spekulasjon” basert i sannsynlighetstrender. Hvordan man regnet seg frem til sånt før det ble vanlig å ha computere vil jeg ikke engang tenke på, men det foregikk sikkert i lokale atmosfærer preget av innestengt luft og sigarettrøyk. Verden går noen ganger fremover. Været er som vi alle vet den synlige delen av klimaet. Vi kan si at været er “det som skjer” mens klimaet er “det som er”. Det ene med det andre, saken er uansett at det blir stadig mer vær å se det ute.

Klimaet er et dritstort system som i liket med alle andre komplekse systemer er følsomt, og så videre. Det virker ikke rimelig for den vanlige menneskelige intuisjon at forskjellen mellom 1,2 og 1,3 grader skal utgjøre noen dramatisk endring, men det er fordi mennesker er ikke typisk trent opp til å forstå komplekse systemer. Vi er jo bare aper. Vi tror på det vi føler. Vi kobler ut og går i lala-modus når ting blir alt for vanskelige å forstå. Vi blir nervøse av de som snakker om ting som ser fullstendig ukontrollerbare ut. Vi vil heller ligge i blomsterenga og se på sommerfugler enn å torturere tenkamentet med avansert matematikk. Og hvordan vet vi at vi kan stole på klimaforskerne? Det enkleste er å avvise alt som humbug og klamre seg til tanken om at jorda er alt for stor til at menneskene kan påvirke den. Men det kan vi og det gjør vi. Det skal ikke så mye til. Komplekse systemer er følsomme. Hvis noe først kommer ut av likevekt kan dette ha stor dominoeffekt gjennom hele mannskiten og føre til at alt blir kaotisk for en stund før en ny likevektstilstand etablerer seg.

Bayesisk inferens er en metode for statistisk inferens hvor Bayes’ teorem brukes for å oppdatere sannsynligheten for en hypotese etterhvert som flere bevis eller informasjon blir tilgjengelig. Bayesisk inferens er en viktig teknikk i statistikk, og spesielt i matematisk statistikk. Bayesisk oppdatering er særlig viktig i dynamisk analyse av en sekvens med data. Bayesisk inferens anvendes i mange aktiviteter, deriblant naturvitenskap, ingeniørvitenskap, filosofi, medisin, sport og rettsvitenskap. I filosofien til beslutningsteori, er bayesisk inferens nært beslektet med subjektiv sannsynlighet («bayesisk sannsynlighet»).

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

“Dynamisk analyse av en sekvens med data” er hva vi også kaller å tenke mens man går. Eller sagt på en annen måte: Hvis kartet du har ikke stemmer overens med terrenget, anta at det lønner seg å følge terrenget. (For mer detaljert teori rundt emnet, søk på Thomas Bayes.) Uansett, saken er at i natt var det minus fem grader her hvor jeg bor (Østerdalen). Dette er enda et bevis på at vinteren kommer og at det er liten grunn til å feste tillit til den flørtende sola som kommer og gjør seg til litt senere utpå dagen. Hun vil bare ha oppmerksomhet, den tøyta. Lover mye men leverer ingenting. Vinteren kommer om natten og gjør gresset hvitt.

Minus fem er mer enn nok til å gjøre slutt på resten av denne sommerens grønnsakshage. Det hang fortsatt igjen noen sukkererter. De skal jo knase men dette var latterlig. Resten av årets avling må være å anse som tapt. Det var uansett bare en håndfull så det har ingen økonomisk betydning, selv om jeg senest i går tenkte at jeg burde plukke resten og bruke dem i en wok. Som tenkt, så ugjort. C’est la vie. Og nå er det for sent. Er det ikke fascinerende hvordan vinteren stadig kommer som en lydløs snikmorder mens man står med ryggen til? Vinteren burde være det minst overraskende som skjer i løpet av et typisk år i Norge. Litt avhengig av hvor man bor, naturligvis, men akkurat her blir det både tyve og tredve grader under null før man vet ordet av det.

Jeg kjøpte fem kubikk ved. Jeg har klargjort harakiri-utstyret før nødsbruk, skulle strømmen bli så dyr at det ikke en noe poeng i å fortsette å leve. Jeg har assorterte tørrvarer med lang tids lagringsdyktighet for opptil en måned uten forsyninger. Hva kan gå galt? Jeg har til og med skaffet noen jodtabletter, skulle de begynne å leke med atomvåpen der i sørøst. Rent konkret handler det om å “mette” skjoldbruskkjertelen med jod slik at den ikke tar opp radioaktivt jod fra lufta i miljøer hvor det har vært en atomulykke. Det er som vanlig bedre å ha noe man ikke behøver enn å behøve noe man ikke har, særlig når vi snakker om så alvorlige konsekvenser av å feile på siden av “god tro”, selv om det kanskje er usannsynlig at atomvåpen vil begynne å fly. Vi lever i interessante tider. Siden jeg husker både 70- og 80-tallet faller hele denne russiske siuasjonen inn i et allerede etablert mønster: Det kan komme en atomkrig mellom øst og vest. Dette var en selvfølgelighet den gangen. Sånn er det bare. Er det klokt? Nei. Er det virkeligheten? Ja. Er vi der nå igjen? Slik kan det se ut. Det trues.

Fra et subjektivt synsende perspektiv må jeg si at vinteren blir mindre og mindre interessant som eksistensiell erfaring for hvert år som går. Jeg vet nok om de greiene der nå. Bedre ville det være å utforske hva det betyr å leve med stabilt sommervær året rundt. Helt siden jeg ble gammel nok til å reise på egen hånd i verden har jeg pleid å ta “et par uker i syden” i løpet av en typisk vinter. Alene eller med følge. Det er nødvendig for å legge en ekstra kriger på det moralske motet til å konfrontere resten av vinteren, pleide jeg å si. Forklaringer skal man jo ha. Det at man har lyst er liksom aldri tilstrekkelig i seg selv. Det er jo så mye man har lyst til. Jeg tror man bør være fornøyd hvis man slipper å leve et liv preget av ulyst i forhold til livets nødvendigheter. Det ser for meg ut som om man har havnet i en ond sirkel dersom hver dag er noe man gruer seg til å ta fatt på … men jeg har besøkt det stedet også. Deler av arbeidslivet blir noen ganger slik.

Hvis noen er overrasket over at fascisme nå eksisterer i åpent frislepp i USA kan dette bare forklares med at de har hatt hodet sitt oppi ræva i de seneste femti år. Helt siden slutten av Den andre verdenskrig har USA vært alle fascisters beste venn over hele den vide verden, formelt begrunnet i den såkalte Truman-doktrinen fra 1947 som definerte kommunisme som det politiske hovedproblemet innenfor geostrategisk tenkning. Den såkalte HUAC – “the house committee on un-american activities” – som på 50-tallet var ledet av Joe McCarthy og drev ganske intens “heksejakt” på virkelige og innbildte kommunister, ble opprinnelig startet på 30-tallet for å ta ut fascister, men ettersom man i USA betraktet Den andre verdenskrig som en endelig og definitiv seier over fascismen, ble fokus flyttet over på kommunister.

Siden gikk det sju lange og sju breie. Spenningen mellom Amerika og Sovjetunionen definerte virkeligheten helt frem til år 1990.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Helt frem til Sovjetunionens fall ble antikommunisme betraktet som ikke bare fullstendig respektabelt men også noe som var forventet fra skikkelig folk som kom fra møblerte hjem. Problemet med propaganda er imidlertid at ikke alle (eller engang særlig mange) har evnen til å tenke og forme selvstendige meninger. Enhver psykologisk test som noensinne har blitt stilt opp for å måle disse tingene viser entydig at folk typisk velger å “følge strømmen” og gjøre det som blir forventet av dem når de blir stilt overfor situasjoner hvor de må fatte valg. Hvorfor det er slik er noe vi kan spekulere i (det blir da også spekulert ganske friskt) men at det er slik er poengløst å bestride. Bevismaterialet for at det er slik mennesker fungerer i ambivalente situasjoner er overveldende. Propaganda virker. 

Begrepet kommunist brukes som skjellsord av mange, selv om de ikke forstår hva det betyr og er ute av stand til å gjøre rede for hvordan en kommunistøkonomi fungerer (“enhver yter det han kan og mottar det han behøver”). De gjør det fordi dette er hva de har blitt trent opp til. Om man kaller noen kommunist, ateist eller homo spiller liten rolle for en gjennomsnittlig amerikansk idiot. Man mener uansett det samme. Du er ikke en av oss. Fiendebildet er en – ikke alltid like subtil – psykologisk mekanisme som er designet for å skape samhold innenfor en gruppe, og kommunister er definitivt fiender av fascismen (i de fleste tilfeller er også ateister og homofile antifascister, om ikke annet så av ren egeninteresse). Vi kan faktisk argumentere for at fascismen først oppstod som en politisk motvekt til marxisme, hvilket også er årsaken til at minst halvparten av raseriet som driver det fascistiske følelsesliv retter seg mot “marxister” (som imidlertid ikke alltid er like veldefinert).

Etter år 1990 fikk antikommunistene et problem. Hvor har vår gamle fiende gjemt seg nå? Tredve år har gått siden Sovjetunionen falt og med tidsriktig ironi legger man nå merke til at Vladimir Vladimirovitsj Putin har antatt form av noen slags helteskikkelse på den fascistiske stjernehimmelen, til tross for at han strengt tatt er en ganske gammeldags sovjetideolog i hele sin sjel. Dette sier jo “noe”. Hvis forbløffelse var noe man ble rik av ville verden sett helt annerledes ut. I den praktiske hverdag har amerikansk antikommunisme, slik den var “i gamle dager” gått i noen slags postmoderne dekonstruktivist-oppløsning i og med fremveksten av det først og fremst internettbaserte alt-right, som er vanskelig å oversette til norske idiomer, men “alternativ-høyre” er et blikk i riktig retning. Altså alt som ligger til høyre for partiet Høyre. Prinsippene er imidlertid de samme som alltid: Nei til marxisme, feminisme, LGBTQ-ideologi, ateisme, og hva som helst annet man typisk finner “til venstre” i politikken, inkludert nei til vitenskap, som ikke må undervurderes når man studerer fremveksten av de “klassiske” fascistbevegelsene.

Selv tenker jeg at vesentlige deler av problemet med nåtidens “alternativ-høyre” skyldes at det har gått så lang tid siden Den andre verdenskrig at folk rent har glemt hvor galt det går når slike krefter får vokse seg sterke og ta seg inn i det demokratiske systemet gjennom typiske stråmannspartier som Sverigedemoktaterna eller det norske Fremskrittspartiet. Som alle andre fundamentalistiske bevegelser av politisk eller religiøs karakter er de “politiske selvmordsbombere” som kommer til å bygge ned det demokratiske systemet de brukte for å komme til maktposisjoner så snart de er sterke nok til det. Enten dette er eksplisitt programfestet eller ikke er det en uunngåelig konsekvens av at man begynner i det små med å innskrenke noen rettigheter hos noen upopulære deler av befolkningen. Siden baller det på seg. Tar du den så tåler du også denne som det gamle ordtaket sier. Politiske bevegelser er bare delvis kontrollerbare.

En aktuell kommentar fra en amerikaner jeg følger:

Som tidligere nevnt i denne bloggen, språket har ikke regler, bare konvensjoner.

Hovedpoenget med språket er å kommunisere, ikke å belære. Man er jo i en annen situasjon når man fortsatt går på skolen. Der blir det både røde streker i boka og trekk i karakteren innenfor norskfaget hvis man har et ukonvensjonelt språk. Det regnes som dårlig form (og dessuten ganske usaklig) hvis man kommenterer til noen i en voksen kommunikasjonssammenheng bare for å pirke i språket deres, så lenge det de sier ellers er forståelig. (Å be om ytterligere forklaring av et sakspunkt som er tvetydig på grunn av slurvete språk er imidlertid greit nok.) Dette er ikke noe jeg typisk gjør, selv om jeg observerer mye tvilsom bruk av det norske språket. Det er ikke mitt problem.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Det heter særskriving når man på engelsk manèr bruker to ord der man i konvensjonell norsk bare skal bruke ett. Ord-deling skal generelt gjøres med bindestrek og helst bare når det er nødvendig for å understreke eller klargjøre et poeng. Å gjøre det hele tiden er et symptom på dårlig språkforståelse. Dette kan skyldes mangelfull opplæring, men det kan også grunne seg i en kognitiv dysfunksjon. Imidlertid tror jeg som regel det handler om slurv og latskap. Folk gidder ikke typisk å gjøre en innsats for å tilegne seg et formelt korrekt språk. Standarden “godt nok” får et tidligere innslagspunkt enn hva man ville sluppet unna med mens man ennå satt på skolebenken.

Allikevel må det poengteres at jeg i utgangspunktet føler mindre respekt for de som åpenbart ikke anstrenger seg for å ta ut skrivefeil og korrigere gal tegnsetting. Jeg får en følelse – hva man føler er ikke typisk noe man har høy grad av kontroll over – av at vedkommende også er slapp i fisken når det gjelder bruk av tenkamentet. Det er etter min mening ikke bare urealistisk, det er direkte frekt å forvente andres respekt når man ikke selv gjør så godt man kan, men bare dingler gjennom livet som en annen gratispassasjer som ikke behøver disiplin og fokus fordi andre for det meste holder orden på ting for deg. Om det er din mor eller tjenerskapet du vokste opp med vet ikke jeg, men noen har helt klart skapt inntrykk av at “det er ikke så nøye”. Ingenting er viktig. Går det så går det. Går det ikke så finner man alltids noe annet som går. Alle er like verdifulle i all sin gjerning og alt er like gyldig.

Som også tidligere nevnt i denne bloggen, jeg er ikke norsk. Jeg er trønder. Det trønderske språket er imidlertid ganske likt det norske, så det er vanlig konvensjon å bruke ett av de to likeverdige skriftspråkene vi har i Norge når man fremstiller skrevet tekst. Imidlertid har det blitt ganske vanlig blant trøndere å tøye språkkonvensjonene tildels ganske mye, jeg antar fordi man ønsker å markere trøndersk nasjonalisme. Problemet er bare at hvis man konsekvent skriver i en onomatopoetisk trøndersk form vil det bli bortimot ubegripelig for de som ikke forstår det trønderske språket. Må bættere itj vårrå karavolin sålles. Mange av mine egne slektninger gjør dette på vanemessig basis. Det er litt komisk men det er også litt irriterende. Ikke fordi jeg ikke forstår hva de sier men fordi språklige konvensjoner ligner litt på det å “kle seg for anledningen”. For eksempel, man kler seg ikke i batikk og staselige farger når man går i en begravelse. Det er dårlig form, uansett hvor viktig man ellers synes det er å markere sitt frisinn og sin unike personlighet.

Overskriften henspiller på et gammelt intellektuelt æresideal: Ordet fanger.

Har du først sagt noe er du bundet av dette og må stå for det. Dette er ditt eget ansvar. Ikke si det høyt hvis du ikke føler deg komfortabel med at alle hører det. Tanken er fri men så snart du entrer en dialog handler det ikke lenger bare om deg. Ytringsfrihet er et ord som ofte brukes av individer som tilsynelatende er fjetret av telefonen, brettet eller laptopen sin. Det foregår åpenbart en intens utveksling av “noe” mellom slike individer og det apparatet som kontrollerer dem. Dette er et ganske interessant fenomen. Hva betyr ytringsfrihet hvis du bor alene i skogen og bare har elg og tiur å snakke til? Folk ønsker åpenbart et publikum for det de har å si.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Tankens frihet er enkel å forstå. Så lenge du holder kjeft er det jo ingen som vet hva du tenker. Det kan være hva som helst. Men så snart du begynner å snakke kommer dette med at ordet fanger. Du vil bli hørt og oppfattet. Det du sier vil bli analysert. Folk vil reagere. Kanskje de ikke selv sier noe, men de vil i det minste benytte seg av friheten til å tenke hva de vil. Kanskje vil de snakke om det med en tredjepart senere. Dette har du ingen kontroll over. Bare i begrenset grad kan du forutse hvordan det du sier vil bli oppfattet av andre. Hva er forholdet mellom ytringsfrihet og prinsippet om at ordet fanger? Å være fanget er jo innenfor de fleste normale menneskers forståelseshorisont det motsatte av å være fri. Jo mer du sier jo mer inntullet vil du bli i det garnet av ord som du selv spinner.

Det foregår noe mystisk på nettet.

Mange ytrer seg om mye men det virker ikke som om dette gir dem noen stor grad av frihetsfølelse.

Tvert imot ser det ut som om mange utvikler paranoide personlighetsforstyrrelser på grunn av nettvirksomheten sin.

Innenfor nyere psykiatri opererer man med standarden “godt nok”. Så lenge pasienten fungerer i samfunnslivet og ikke utgjør noen risiko for seg selv og andre er det greit å være litt kykelipi. Imidlertid behøver man etter min mening terapi dersom man tilbringer mange timer hver dag med å stirre på skjermen. Best ville det være hvis man innenfor skoleverket startet tidlig med å lære barna kritisk tekning og skepsis til den aktuelle informasjonens kvalitet. Dette skjer til en viss grad “organisk” men den blir viltvoksende den hagen man anlegger i eget hode hvis man ikke har noen form for overordnet plan og styring over det hele.

Vi skal ikke slutte å forfølge dette problemet for alle antivaxere er pågrepet, tiltalt og straffet for medvirkning til uaktsomt drap under særlig skjerpende omstendigheter. For øyeblikket er ting rolige i Norge, i den forstand at det har i gjennomsnitt bare vært fem døde hver dag den siste uken. Gjennomsnittstallet for forrige uke er noe over 1600 hver dag på verdensbasis. De avdødes vaksinestatus er ikke oppgitt. Men omtrent en tredjedel av de som fortsatt dør, dag etter dag, er amerikanere, og om USA vet vi at vaksiner er tilgjengelige men “omstridte” på et slags pseudo-politisk plan. Av årsaker som vil bli studert av alle medisinere for all fremtid ble et politisk element tidlig introdusert i bildet og har tildels sterkt preget forløpet av pandemien.

La oss være klare på noe: Det å være uvaksinert – selv av såkalt “personlige overbevisningsgrunner” – er ikke problemet. Agitasjonen mot vaksineringsprogrammet er hva forbrytelsen består i. Antivaxing (det aktuelle verbet) handler om å spre et budskap. Det kunne forblitt et “hemmelig valg” om man selv har tatt vaksinen, men det er ikke hva vi har observert. Istedet har vi i så å si alle land sett aktiv motstand mot vaksineprogrammet i seg selv, tildels også terrorisme rettet mot helsearbeidere og andre som har hatt ansvar for å følge opp strategier og tiltak mot covid-sykdommen og viruset som forårsaker den. De som har stått bak slike kampanjer må finnes og straffes. De som har vært engasjert i agitasjon mot vaksinasjonsprogrammet skal ikke slippe unna med det de har gjort.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Samtidig er det viktig at det blir tatt opp grundige forklaringer av de skyldige. Det er viktig at så mange aspekter som mulig ved den “mentale pandemien” blir dokumentert og ivaretatt for fremtidige studieformål. Vi vet med sikkerhet at det vil komme flere pandemier etterhvert som grensesnittet mellom sivilisasjonen og “det ville” i stadig økende grad tillater at virus (og andre patogener) hopper mellom artene, for til sist å havne i de menneskelige samfunn, hvor det er tildels fritt frem i et bortimot endeløst koldtbord av adekvate vertsorganismer. Det er viktig å være klar over hva slags motstand og forsøk på sabotasje man vil måtte regne med under fremtidige medisinske tiltaksprogrammer, slik at man vil bli i stand til å jobbe seg rundt dette problemet på mer effektivt vis.

Å spore opp og ta ut tiltale mot antivaxere på nettet er imidlertid en plankekjørende etterforskningsjobb. Det koker ned til mannskapstimer. Det interessante spørsmålet å spekulere i er etter min mening det beslektede tema som handler om at vi må begynne å snakke om en slags “smittsom sinnssykdom” når mennesker gir seg hen til denne type galimatias. Informasjonsvirus som går i menneskesinnet og danner et ondartet idèkompleks som motiverer pasienten til agitere mot nødvendige helsetiltak og som danner “metastaser” i form av ytterligere (og ofte komplekse) konspirasjonsforestillinger. Hvordan er beredskapen i forhold til dette fenomenet ettersom det i nær fremtid vil bli stadig flere og verre katastrofehendelser tilknyttet klimaendringene?