Det finnes skadedyr og det finnes nyttedyr. Mennesker med antivitenskapelig holdning er definitivt skadedyr. Deres eksistens bidrar med en netto effekt av destruktiv art i relasjon med alt annet og alle andre. Om vi kan postulere en “teknisk” definisjon av det onde (altså som ikke inkluderer den frie viljens problem) så faller de antivitenskapelige innenfor denne. Sjansen for at noe godt skal komme ut av virksomheten deres er null. En absolutt umulighet. Det vi istedet må snakke om er grader av skadelighet.
Man kan lure på hva de vil. Hva er det som driver dem? Svaret er nesten alltid at “de forsvarer sin tro”. Noen ganger betyr dette religiøs tro, men vel så ofte betyr det noe ideologisk. I ethvert tilfelle vil det de tror er sant ikke tåle å bli analysert under vitenskapelige krav til fakta og bevisførsel. Derfor må vitenskapen dø. Det er i denne fantasien utenkelig at de selv tar feil. De kan jo føle hva som er sant. Denne kategorien av mentale pasienter – som regel underdiagnostiserte fordi de tilsynelatende fungerer i samfunnet – er følgelig nødt til å tro at hele vitenskapen (og alle som “holder med” vitenskapen) må være noen slags sammensvergelse av økonomiske og ideologiske interesser som søker for eksempel politisk verdensherredømme. Hvis de aksepterer det premiss at vitenskapen er hederlig, saklig og nøytral vil dette sette i gang en dominoeffekt som ender med at hele verdensforklaringen deres styrter i grus.
På det praktiske plan er klimafornektere og antivaxere de mest akutt farlige individene, men om vi måler i psykologiske skadevirkninger over lang tid er det religiøst motivert antivitenskap – for eksempel såkalt kreasjonisme – som ødelegger flest mennesker. Det er all grunn til å se med stor skepsis på alle som snakker om “religøs frihet”. Dette er nesten alltid et stråmannsargument til fordel for uformelle maktstrukturer i samfunnet. Det er i virkeligheten bare en form for frihet som teller, og det er ethvert individs frihet til å leve sitt eget liv slik de synes de bør. Dette inkluderer naturligvis friheten til å tro hva fanden de vil, men det stanser ved retten til å drive påvirkningsarbeid mot andre, inkludert egne barn. I dagligtalen snakker vi om mine barn, dine barn, og så videre, men til syvende og sist eier de seg selv. Barn er ikke mindre intelligente enn voksne (som regel tvert imot), bare mindre erfarne. Barn vil typisk gå gjennom mange faser av barndommen preget av ulike spørsmål. Hva slags svar de får vil prege deres mentale helse gjennom oppveksten. I beste fall blir de bare feilinformerte, men klarer selv å korrigere dette når de vokser til. I verste fall blir de utsatt for tvang og mental tortur som påfører dem tildels stor emosjonell skade.
