Fascisme i dagens Amerika

Hvis noen er overrasket over at fascisme nå eksisterer i åpent frislepp i USA kan dette bare forklares med at de har hatt hodet sitt oppi ræva i de seneste femti år. Helt siden slutten av Den andre verdenskrig har USA vært alle fascisters beste venn over hele den vide verden, formelt begrunnet i den såkalte Truman-doktrinen fra 1947 som definerte kommunisme som det politiske hovedproblemet innenfor geostrategisk tenkning. Den såkalte HUAC – “the house committee on un-american activities” – som på 50-tallet var ledet av Joe McCarthy og drev ganske intens “heksejakt” på virkelige og innbildte kommunister, ble opprinnelig startet på 30-tallet for å ta ut fascister, men ettersom man i USA betraktet Den andre verdenskrig som en endelig og definitiv seier over fascismen, ble fokus flyttet over på kommunister.

Siden gikk det sju lange og sju breie. Spenningen mellom Amerika og Sovjetunionen definerte virkeligheten helt frem til år 1990.

Helt frem til Sovjetunionens fall ble antikommunisme betraktet som ikke bare fullstendig respektabelt men også noe som var forventet fra skikkelig folk som kom fra møblerte hjem. Problemet med propaganda er imidlertid at ikke alle (eller engang særlig mange) har evnen til å tenke og forme selvstendige meninger. Enhver psykologisk test som noensinne har blitt stilt opp for å måle disse tingene viser entydig at folk typisk velger å “følge strømmen” og gjøre det som blir forventet av dem når de blir stilt overfor situasjoner hvor de må fatte valg. Hvorfor det er slik er noe vi kan spekulere i (det blir da også spekulert ganske friskt) men at det er slik er poengløst å bestride. Bevismaterialet for at det er slik mennesker fungerer i ambivalente situasjoner er overveldende. Propaganda virker. 

Begrepet kommunist brukes som skjellsord av mange, selv om de ikke forstår hva det betyr og er ute av stand til å gjøre rede for hvordan en kommunistøkonomi fungerer (“enhver yter det han kan og mottar det han behøver”). De gjør det fordi dette er hva de har blitt trent opp til. Om man kaller noen kommunist, ateist eller homo spiller liten rolle for en gjennomsnittlig amerikansk idiot. Man mener uansett det samme. Du er ikke en av oss. Fiendebildet er en – ikke alltid like subtil – psykologisk mekanisme som er designet for å skape samhold innenfor en gruppe, og kommunister er definitivt fiender av fascismen (i de fleste tilfeller er også ateister og homofile antifascister, om ikke annet så av ren egeninteresse). Vi kan faktisk argumentere for at fascismen først oppstod som en politisk motvekt til marxisme, hvilket også er årsaken til at minst halvparten av raseriet som driver det fascistiske følelsesliv retter seg mot “marxister” (som imidlertid ikke alltid er like veldefinert).

Etter år 1990 fikk antikommunistene et problem. Hvor har vår gamle fiende gjemt seg nå? Tredve år har gått siden Sovjetunionen falt og med tidsriktig ironi legger man nå merke til at Vladimir Vladimirovitsj Putin har antatt form av noen slags helteskikkelse på den fascistiske stjernehimmelen, til tross for at han strengt tatt er en ganske gammeldags sovjetideolog i hele sin sjel. Dette sier jo “noe”. Hvis forbløffelse var noe man ble rik av ville verden sett helt annerledes ut. I den praktiske hverdag har amerikansk antikommunisme, slik den var “i gamle dager” gått i noen slags postmoderne dekonstruktivist-oppløsning i og med fremveksten av det først og fremst internettbaserte alt-right, som er vanskelig å oversette til norske idiomer, men “alternativ-høyre” er et blikk i riktig retning. Altså alt som ligger til høyre for partiet Høyre. Prinsippene er imidlertid de samme som alltid: Nei til marxisme, feminisme, LGBTQ-ideologi, ateisme, og hva som helst annet man typisk finner “til venstre” i politikken, inkludert nei til vitenskap, som ikke må undervurderes når man studerer fremveksten av de “klassiske” fascistbevegelsene.

Selv tenker jeg at vesentlige deler av problemet med nåtidens “alternativ-høyre” skyldes at det har gått så lang tid siden Den andre verdenskrig at folk rent har glemt hvor galt det går når slike krefter får vokse seg sterke og ta seg inn i det demokratiske systemet gjennom typiske stråmannspartier som Sverigedemoktaterna eller det norske Fremskrittspartiet. Som alle andre fundamentalistiske bevegelser av politisk eller religiøs karakter er de “politiske selvmordsbombere” som kommer til å bygge ned det demokratiske systemet de brukte for å komme til maktposisjoner så snart de er sterke nok til det. Enten dette er eksplisitt programfestet eller ikke er det en uunngåelig konsekvens av at man begynner i det små med å innskrenke noen rettigheter hos noen upopulære deler av befolkningen. Siden baller det på seg. Tar du den så tåler du også denne som det gamle ordtaket sier. Politiske bevegelser er bare delvis kontrollerbare.

En aktuell kommentar fra en amerikaner jeg følger:

 

Stor omtrentlighet i presisjonen?

Som tidligere nevnt i denne bloggen, språket har ikke regler, bare konvensjoner.

Hovedpoenget med språket er å kommunisere, ikke å belære. Man er jo i en annen situasjon når man fortsatt går på skolen. Der blir det både røde streker i boka og trekk i karakteren innenfor norskfaget hvis man har et ukonvensjonelt språk. Det regnes som dårlig form (og dessuten ganske usaklig) hvis man kommenterer til noen i en voksen kommunikasjonssammenheng bare for å pirke i språket deres, så lenge det de sier ellers er forståelig. (Å be om ytterligere forklaring av et sakspunkt som er tvetydig på grunn av slurvete språk er imidlertid greit nok.) Dette er ikke noe jeg typisk gjør, selv om jeg observerer mye tvilsom bruk av det norske språket. Det er ikke mitt problem.

Det heter særskriving når man på engelsk manèr bruker to ord der man i konvensjonell norsk bare skal bruke ett. Ord-deling skal generelt gjøres med bindestrek og helst bare når det er nødvendig for å understreke eller klargjøre et poeng. Å gjøre det hele tiden er et symptom på dårlig språkforståelse. Dette kan skyldes mangelfull opplæring, men det kan også grunne seg i en kognitiv dysfunksjon. Imidlertid tror jeg som regel det handler om slurv og latskap. Folk gidder ikke typisk å gjøre en innsats for å tilegne seg et formelt korrekt språk. Standarden “godt nok” får et tidligere innslagspunkt enn hva man ville sluppet unna med mens man ennå satt på skolebenken.

Allikevel må det poengteres at jeg i utgangspunktet føler mindre respekt for de som åpenbart ikke anstrenger seg for å ta ut skrivefeil og korrigere gal tegnsetting. Jeg får en følelse – hva man føler er ikke typisk noe man har høy grad av kontroll over – av at vedkommende også er slapp i fisken når det gjelder bruk av tenkamentet. Det er etter min mening ikke bare urealistisk, det er direkte frekt å forvente andres respekt når man ikke selv gjør så godt man kan, men bare dingler gjennom livet som en annen gratispassasjer som ikke behøver disiplin og fokus fordi andre for det meste holder orden på ting for deg. Om det er din mor eller tjenerskapet du vokste opp med vet ikke jeg, men noen har helt klart skapt inntrykk av at “det er ikke så nøye”. Ingenting er viktig. Går det så går det. Går det ikke så finner man alltids noe annet som går. Alle er like verdifulle i all sin gjerning og alt er like gyldig.

Som også tidligere nevnt i denne bloggen, jeg er ikke norsk. Jeg er trønder. Det trønderske språket er imidlertid ganske likt det norske, så det er vanlig konvensjon å bruke ett av de to likeverdige skriftspråkene vi har i Norge når man fremstiller skrevet tekst. Imidlertid har det blitt ganske vanlig blant trøndere å tøye språkkonvensjonene tildels ganske mye, jeg antar fordi man ønsker å markere trøndersk nasjonalisme. Problemet er bare at hvis man konsekvent skriver i en onomatopoetisk trøndersk form vil det bli bortimot ubegripelig for de som ikke forstår det trønderske språket. Må bættere itj vårrå karavolin sålles. Mange av mine egne slektninger gjør dette på vanemessig basis. Det er litt komisk men det er også litt irriterende. Ikke fordi jeg ikke forstår hva de sier men fordi språklige konvensjoner ligner litt på det å “kle seg for anledningen”. For eksempel, man kler seg ikke i batikk og staselige farger når man går i en begravelse. Det er dårlig form, uansett hvor viktig man ellers synes det er å markere sitt frisinn og sin unike personlighet.

 

 

Herre over tanken, slave under ordet

Overskriften henspiller på et gammelt intellektuelt æresideal: Ordet fanger.

Har du først sagt noe er du bundet av dette og må stå for det. Dette er ditt eget ansvar. Ikke si det høyt hvis du ikke føler deg komfortabel med at alle hører det. Tanken er fri men så snart du entrer en dialog handler det ikke lenger bare om deg. Ytringsfrihet er et ord som ofte brukes av individer som tilsynelatende er fjetret av telefonen, brettet eller laptopen sin. Det foregår åpenbart en intens utveksling av “noe” mellom slike individer og det apparatet som kontrollerer dem. Dette er et ganske interessant fenomen. Hva betyr ytringsfrihet hvis du bor alene i skogen og bare har elg og tiur å snakke til? Folk ønsker åpenbart et publikum for det de har å si.

Tankens frihet er enkel å forstå. Så lenge du holder kjeft er det jo ingen som vet hva du tenker. Det kan være hva som helst. Men så snart du begynner å snakke kommer dette med at ordet fanger. Du vil bli hørt og oppfattet. Det du sier vil bli analysert. Folk vil reagere. Kanskje de ikke selv sier noe, men de vil i det minste benytte seg av friheten til å tenke hva de vil. Kanskje vil de snakke om det med en tredjepart senere. Dette har du ingen kontroll over. Bare i begrenset grad kan du forutse hvordan det du sier vil bli oppfattet av andre. Hva er forholdet mellom ytringsfrihet og prinsippet om at ordet fanger? Å være fanget er jo innenfor de fleste normale menneskers forståelseshorisont det motsatte av å være fri. Jo mer du sier jo mer inntullet vil du bli i det garnet av ord som du selv spinner.

Det foregår noe mystisk på nettet.

Mange ytrer seg om mye men det virker ikke som om dette gir dem noen stor grad av frihetsfølelse.

Tvert imot ser det ut som om mange utvikler paranoide personlighetsforstyrrelser på grunn av nettvirksomheten sin.

Innenfor nyere psykiatri opererer man med standarden “godt nok”. Så lenge pasienten fungerer i samfunnslivet og ikke utgjør noen risiko for seg selv og andre er det greit å være litt kykelipi. Imidlertid behøver man etter min mening terapi dersom man tilbringer mange timer hver dag med å stirre på skjermen. Best ville det være hvis man innenfor skoleverket startet tidlig med å lære barna kritisk tekning og skepsis til den aktuelle informasjonens kvalitet. Dette skjer til en viss grad “organisk” men den blir viltvoksende den hagen man anlegger i eget hode hvis man ikke har noen form for overordnet plan og styring over det hele.

 

Hvorfor snakke om disse tingene?

Vi skal ikke slutte å forfølge dette problemet for alle antivaxere er pågrepet, tiltalt og straffet for medvirkning til uaktsomt drap under særlig skjerpende omstendigheter. For øyeblikket er ting rolige i Norge, i den forstand at det har i gjennomsnitt bare vært fem døde hver dag den siste uken. Gjennomsnittstallet for forrige uke er noe over 1600 hver dag på verdensbasis. De avdødes vaksinestatus er ikke oppgitt. Men omtrent en tredjedel av de som fortsatt dør, dag etter dag, er amerikanere, og om USA vet vi at vaksiner er tilgjengelige men “omstridte” på et slags pseudo-politisk plan. Av årsaker som vil bli studert av alle medisinere for all fremtid ble et politisk element tidlig introdusert i bildet og har tildels sterkt preget forløpet av pandemien.

La oss være klare på noe: Det å være uvaksinert – selv av såkalt “personlige overbevisningsgrunner” – er ikke problemet. Agitasjonen mot vaksineringsprogrammet er hva forbrytelsen består i. Antivaxing (det aktuelle verbet) handler om å spre et budskap. Det kunne forblitt et “hemmelig valg” om man selv har tatt vaksinen, men det er ikke hva vi har observert. Istedet har vi i så å si alle land sett aktiv motstand mot vaksineprogrammet i seg selv, tildels også terrorisme rettet mot helsearbeidere og andre som har hatt ansvar for å følge opp strategier og tiltak mot covid-sykdommen og viruset som forårsaker den. De som har stått bak slike kampanjer må finnes og straffes. De som har vært engasjert i agitasjon mot vaksinasjonsprogrammet skal ikke slippe unna med det de har gjort.

Samtidig er det viktig at det blir tatt opp grundige forklaringer av de skyldige. Det er viktig at så mange aspekter som mulig ved den “mentale pandemien” blir dokumentert og ivaretatt for fremtidige studieformål. Vi vet med sikkerhet at det vil komme flere pandemier etterhvert som grensesnittet mellom sivilisasjonen og “det ville” i stadig økende grad tillater at virus (og andre patogener) hopper mellom artene, for til sist å havne i de menneskelige samfunn, hvor det er tildels fritt frem i et bortimot endeløst koldtbord av adekvate vertsorganismer. Det er viktig å være klar over hva slags motstand og forsøk på sabotasje man vil måtte regne med under fremtidige medisinske tiltaksprogrammer, slik at man vil bli i stand til å jobbe seg rundt dette problemet på mer effektivt vis.

Å spore opp og ta ut tiltale mot antivaxere på nettet er imidlertid en plankekjørende etterforskningsjobb. Det koker ned til mannskapstimer. Det interessante spørsmålet å spekulere i er etter min mening det beslektede tema som handler om at vi må begynne å snakke om en slags “smittsom sinnssykdom” når mennesker gir seg hen til denne type galimatias. Informasjonsvirus som går i menneskesinnet og danner et ondartet idèkompleks som motiverer pasienten til agitere mot nødvendige helsetiltak og som danner “metastaser” i form av ytterligere (og ofte komplekse) konspirasjonsforestillinger. Hvordan er beredskapen i forhold til dette fenomenet ettersom det i nær fremtid vil bli stadig flere og verre katastrofehendelser tilknyttet klimaendringene?

 

Livet i gråsona mellom politikk og religion

Så banker vi på … ta-ta-ta-ta … hva kommer nå? … oink oink … Lekestue!!!

Ikke alle er “helt med” når det kommer til hvordan virkeligheten fungerer. På 80-tallet hadde vi jappetid i Norge. Ryktene gikk om at nå kunne alle bli rike gjennom å spekulere i markedet. I prinsippet det samme som et pyramidespill, slikt er bare til fordel for noen få som har posisjonert seg gunstig før amatørenes inntogsmarsj tar av for fullt. Egentlig er det litt forbløffende at en så gammel svindel fungerer like bra den dag i dag, men så husker man at selve livet er jo et slags pyramidespill, det tilkommer stadig nye generasjoner av naive blåøyne som leter etter juksekodene man behøver for å bli rik raskt. Ikke jobb hardt, jobb smart. 

Konspirasjonsteorienes sitteflesk er sammensatt av to skinker, en som heter religion og en som heter politikk. Hvis vi bretter dem grundig ut til hver sin side vil vi finne selveste kilden. Det gode budskapets opprinnelsessted. Av all den samlede mannskit menneskeheten noensinne har produsert – ganske mye over de seneste ti tusen år – er den dummeste idèen uten tvil at “det skal komme en frelser”. Ingen kommer. Eller rettere sagt, de som kommer kommer ikke for å frelse. De som selger bøker om UFO og mystisk helberedelse gjør dette for å selge bøker, ikke for å presentere nyttig informasjon for den lesende samfunnsklassen. Det som spekulerer på nettet rundt “store sammenhenger” og hvem som egentlig styrer verden gjør dette for å vinne følgere, ikke for å jobbe journalistisk mot å eksponere korrupsjon i samfunnet. Til sist handler alt dette om lite mer enn kunsten å på kirurgisk vis separere en tosk fra sin lommebok.

Det har vært noen pandemier i historien. For eksempel var den antoninske pesten i Roma (som vi tror var en variant av kopper) hva som gjorde slutt på Pax Romana og medvirket til at Konstantin flyttet hovedstaden østover. Selve Roma hadde vært kjent som et fælt smittehøl i hundrevis av år, og selv om man på den tiden hadde et uklart forhold til begrepet smitte ser man jo når folk blir syke og dør. Koppeviruset drepte over tre hundre millioner mellom årene 1900 og 1980 (da viruset ble erklært utryddet) og konservative estimater antyder at ytterligere to hundre millioner ville gått med dersom FNs vaksineprogram mot koppevisuset hadde mislyktes den gangen. I ettertid ser vi lett at det var i overkant optimistisk å prøve den samme strategien da SARS-CoV-2 kom inn i menneskenes verden. Vi mislyktes med å vaksinere oss ut av situasjonen, som var Plan B etter at vi mislyktes med å “fryse” all bevegelse slik at vi fikk isolert smittekildene og stanset spredningen. Nå er katta ute av sekken og gudene vet hva som vil skje. Viruset er på ingen måte ferdig med oss, selv om vi anser oss som ferdige med viruset.

Hvis man i utgangspunktet tror at “noen er ute etter meg” vil man ikke reagere positivt på synet av noen med hvit frakk og kirurgisk maske som kommer med en sprøyte i hånden. Litt avhengig av hva man tror det er som egentlig foregår kan man i verste fall gå fullstendig berserk og gripe til hva man enn har av våpen, inkludert propagandateknikker som man bevisst eller ubevisst bruker til å danne en flokk som vil ha en beskyttende effekt i kraft av sitt antall. Jeg er ikke alene om å tro dette. Paranoide vrangforestillinger kommer med et gravitasjonsfelt. De tiltrekkes av MADS (“mer av det samme”). Egentlig er det ganske interessant hvor dominant overtro er i en moderne og presumptivt sett velinformert befolkning som har store ressurser og lynraske kommunikasjonskanaler. Det engstelige selvet spinner rundt i vill panikk over tanken om å bli lurt og ender derved med å lure seg selv. Klassisk. Etter min mening har vi en pågående psykiatrisk helsekrise i den norske befolkningen og vi er ikke engang særlig hardt rammet av all misinformasjon og destruktiv propaganda av antivitenskapelig karakter som flyter rundt på nettet. Det er ikke likegyldig hva slags idèer og holdninger man bidrar til å spre. Fakta bryr seg ikke om hva vi føler — og de som sier at de bryr seg om andres følelser bør vi med god grunn betrakte med en viss skepsis. De lyver. Det går toppen an å bry seg om det man selv tenker om andre menneskers følelser og hva man føler om seg selv på grunn av dette.

 

Kolon Fusk og hans store visjon

En kommentator sier på NRK.no at det er for få kvinnelige forbilder i romfartsindustrien, noe som kan være illustrerende for mitt forhold til hele pakka. På den ene hånd er “romfartsindustrien” latterlig meningsløs. På den annen finnes slikt som romteleskopet James Webb. Det kommer aldri til å bli noen menneskelig kolonialisering av fremmede verdener, ikke engang Mars. Ikke engang månen. Hvis du ikke vet hvorfor men er en av de som føler at dette burde være noe, i så fall gratulerer, du er en av de som bidrar til å holde liv i svindelen.

Det beste man kan si om de mange romfartsprogrammene som har vært er at de de driver teknologisk nyvinning. Dette er ikke uvesentlig. GPS og kommunikasjonssatelitter er bivirkninger av trangen til å spasere på månens overflate. Romstasjoner er steder hvor man kan utføre forskning og eksperimentering under endrede gravitasjonsforhold. Nyttige ting fremkommer selv om det som i utgangspunktet motiverer folk er den rene og skjære galskap. Nærmere bestemt psychopatia divina. Guddommelig psykose. Hybris.

Det komiske med mennesker ar at vi alltid tror vi er så mye mer enn vi virkelig er. Dette er en typisk vrangforestilling som vi finner hos nesten alle menneskelige individer. Noen skjemtegauker oppfant en gang den såkalte Darwinprisen (“The Darwin Awards” — søk på nettet) hvor man vinner prisen hvis man har lyktes i å fjerne seg selv fra menneskehetens genetiske reservoir gjennom å overvurdere egen kompetanse. Sånt skjer hele tiden, noen ganger på måter som er så utrolige at man bare må si jøssHvem ville trodd at det der kom til å ende godt?

De gale tror at historien drives av “store personligheter” og deres bedrifter. De nøkterne peker på at endrede materielle forhold i verden er hva som driver endringer i de menneskelige samfunn. Historier om gale mennesker og tingene de finner på er ofte gode historier, men de vedkommer oss lite som statistisk årsaksgrunnlag for bevegelser i verdensøkonomien. Det er ikke kongen som definerer hva Norge er og betyr, det er befolkningen som helhet. Individer kan drive hvor mange PR-kampanjer som helst, til fordel for det ene eller det andre program, men seismiske politiske bevegelser i samfunnet motiveres nesten alltid av økonomiske forhold. Moral er ikke noe mennesker begynner å holde seg med før de føler at de har råd til det. Og selv da betyr stabilitet i egen økonomi mer enn alle andre prinsipper.

Sist fredags sending av Nytt På Nytt hadde en sekvens hvor de vitset om Røkkes utflytting fra Norge. Pernille Sørensen sa hun hadde regnet litt på det og kommet frem til at tapt skatteinntekt utgjør bare elleve øre per innbygger og hun er ihvertfall selv villig til å betale elleve øre og vel så det for å bli kvitt en drittsekk. Der har du det. Det betyr null og niks at en riking flytter utenlands. Ikke for meg, ikke for deg, ikke for Titten Tei. Livet går videre. De som reagerer med paranoid skjelving i hele følsa si er de samme som fantaserer om hvordan “store menn” er de som driver menneskehetens historie med sine heltegjerninger og annen edel dåd, mens det i virkeligheten er fullstendig uvesentlig hva noe enkeltindivid gjør og ikke gjør. Selv om de har stor lommebok og enda større kjeft.

Det psykiatriske grunnlaget for paranoid personlighetsforstyrrelse er den klassiske algoritmen hvis A, så BHvis ikke en som Røkke er viktig er sannsynligvis ikke jeg viktig heller. Svaret på det er som vanlig nei. Ingen av oss er viktige. Vi er bare aper med store hoder og fingrete fingre. Tobeinte rasshøl som fantaserer frem det vi kaller virkeligheten og dikter oss selv inn i bildet etterhvert som vi går gjennom livet. Det er alt. I geologisk sammenheng er alt hele den samlede menneskeheten noensinne har gjort fullstendig uten betydning og i det store kosmiske bildet eksisterer vi ikke engang. Det er ikke til å komme forbi at vi er jordiske skapninger som er avhengige av denne planeten for å overleve, mens planeten på ingen måte er avhengig av oss. Bare små endringer i atmosfæriske forhold kan utrydde oss alle like så sikkert som å fyre av det samlede atomvåpenarsenalet. Men bryr vi oss om det? Nei. Vi kan jo bare flytte til Marskolonien.

 

Hvor var du for 3000 år siden?

Cirka tre tusen år kan bety så mye. For eksempel noe som strakk seg over cirka tre tusen år for ti millioner år siden. Eller hva som helst annet, det betyr lite for levende individer som sjelden varer mer enn hundre år. Selv er jeg ikke helt der ennå, men hvis jeg varer ut denne vinteren så fyller jeg seksti, som også er en hel del tid i et menneskeliv. Man får sett litt av hvert. Har man slik legning får man også studert litt av hvert. I fjor kom det en undersøkelse som konkluderte med at menneskehjernen hadde et ganske kraftig dropp i størrelse for cirka tre tusen år side. I år kom en kritikk av både datagrunnlaget og konklusjonen, men for et par øyeblikk var det sikkert mange som assosierte som jeg: Til det vi kaller sivilisasjonskollapsen i sen bronsealder, for cirka tre tusen år siden, da hele skithuset ifølge alle arkeologiske bevis vi finner falt sammen i krig og kaos mens bare Egypt ble stående igjen av alle de monolittiske gamle supermaktene som eksisterte bare noen hundre år tidligere. Ingen vet hvorfor.

En stund var tanken at invaderende folkeslag kom og føkka opp alt sammen. Problemet har bare vært at ingen kan gjøre rede for hvor disse kom fra og hvorfor de eventuelt var i stand til å utslette etablerte krigsmakter som hadde eksistert i tusenvis av år. Nyere tenkning mener at det skjedde noen slags naturkatastrofe som hadde enorme ringvirkninger i forhold til den globale klimabalansen, for eksempel et ganske stort vulkanutbrudd som spydde ut nok støv og aske til å røyklegge hele verden i flere hundre år. Hekla 3 på Island for cirka tre tusen år siden er en opplagt kandidat, men ikke helt stødig i forhold til geografisk beliggenhet. Det er langt fra Island til Egypt. Hekla 3 er også litt sen i datoene sine i forhold til at den store sivilisasjonskollapsen antas å ha begynt omtrent to hundre år før dette utbruddet. Hva som ihvertfall er sikkert er at det ble uår som varte og varte, dette kan man lese ut av pollenavsetninger i sedimenter fra den tiden. Eller rettere sagt fraværet av pollen, som betyr at den ville vegetasjonen strevde med å overleve. Dette har vi tekniske bevis for. Det finnes ingen rimelig tvil. Å inferere at dette også påvirket kulturplantene innenfor jordbruket til en slik grad at det ble hungersnød og borgerkrig er også rimelig.

Som alle andre leste jeg naturligvis boka 1177 da den kom for noen år siden. Folk ønsker jo typisk å vite hva som foregikk da alle de store statene fra den klassiske bronsealderen kollapset og forsvant – samtidig – i løpet av noen få tiår for omtrent 3200 år siden, som medførte en såkalt mørk tidsalder i noen hundre år (skriftspråk og andre kulturuttrykk forsvant for en tid) før jernalderen ble etablert og etterhvert fant sitt fremste uttrykk i Romerriket, men den endte ikke før verdensøkonomien svingte til petroleumsalderen for mindre enn to hundre år siden. Denne gangen er det i det minste krystallklart hva som kommer til å forårsake den store kollapsen: Fossile utslipp. Uansett, 1177 ser bra ut på trykk, bedre enn 1200 (som den også kunne ha hett), og boka anbefales alle som er interesserte i historie.

 

Det strategiske geniets hemmelighet

Nettet er fullt av troll. Interessant nok begynte dette konseptet som en beskrivelse av “dorging” (trolling på engelsk) i debatter, det vil si når man tøffer frem og tilbake i farvannet og sleper et agn etter seg, motivert av lite annet enn ønsket om å “lage liv” (som også kan kalles å lage bråk) i forumet. Etterhvert som sosiale medier etablerte seg vandret meningen med ordet mer i retning av hva vi mener når vi sier at en person er et troll, altså trassig, vrang, ondskapsfull, utspekulert, og så videre, og ordet “trolling” ble etterhvert til et ord for “det som trollene gjør på nett”. Folk dorger fortsatt i debatter men dette virker uskyldig nå i ettertid, alt tatt i betraktning.

Økonomien på nett dreier seg om oppmerksomhet. Alt handler om antall klikk, visninger, likes, eller hva man nå måler det med fra sted til sted, fordi det er dette som avgjør en kanals kommersielle potensial for de som selger reklameplassene. Den eneste verdi som teller er hvor mange følgere man har. Alt annet, såfremt det ikke representerer et juridisk problem for noen, er likegyldig. Har man mange lesere betyr det at de som har noe å selge vil nå denne gruppen av lesere hvis de reklamerer hos deg. Jo mer profilert og segmentert jo bedre. En som lager innhold om hjemmesnekring vil for eksempel være et bra sted å plassere annonser for elektroverktøy og slikt. Men har man ikke et betydelig antall lesere, følgere, seere … da har man heller ingen verdi som oppslagstavle for reklamer.

Det kommersielt interessante spørsmålet blir følgelig hvordan man tiltrekker seg oppmeksomhet.

Det enkle svaret er å være et troll. Si ting som får folk til å gå fra konseptene. Lag så mye bråk og oppstyr som mulig. Folk er nysgjerrige av natur og tiltrekkes generelt av slikt som har underholdningsverdi der og da. Kanskje man til og med får med seg en god historie som man selv kan bruke senere til å gjøre seg interessant i selskapslivet. Uansett trekkes folk i retning av steder hvor det “skjer noe”. Hvis man er “liten” på Facebook eller Twitter kan man lete opp en som er “stor” og starte noe bråk med dem. Mange vil se dette og man vil få mye oppmerksomhet, dermed øker man sin kommersielle verdi på nettet. Det er ganske nihilistisk men slik fungerer det.

Selv har jeg ingen kommersiell verdi. Litt kunstnerisk tiltrekningskraft på slike som liker språk og formuleringer, men jeg er ingen “spiller”. Jeg skriver fordi jeg liker å skrive. Kanskje også fordi jeg liker å tenke og skrivning har en strukturerende effekt på tenkamentet. Ut over dette har jeg ingen agenda. Å bli stor på blogg.no virker som å bli den lokale rockestjerna i Kautokeino, det betyr lite internasjonalt. Eller rettere sagt: Det spiller liten rolle hvor man er fra, alle kan “bli noe” på tiktok eller YouTube hvis de har et interessant og underholdende talent, men for å bli noe som blogger må man skrive på engelsk. Andre verdensspråk funker også, poenget er at man vil ha noen millioner lesere som aktuelt potensiale heller enn de fem tusen som det virker som stjernene her på nettstedet kan oppnå.

Jeg pleide å skrive på engelsk i tildels ganske “harde miljøer” – i den forstand at det var ikke noe kjære mor med ondsinnede personangrep og denslags – så jeg tror jeg har sett det meste slik sett. Jeg har blitt vaksinert. Det er ikke vesentlig hva folk tenker om meg eller mitt, verken i positiv eller negativ forstand. Det er heller ikke viktig om jeg blir ignorert. Det virker som jeg har et antall “visninger” på 50-100 fra dag til dag på blogg.no og det er vel omtrent hva man kan regne med. Jeg henvender meg først og fremst til mennesker som liker å tenke, men det er vel grunn til å anta at slike ikke liker internett like godt som før. Eller de er kresne med hva de åpner på skjermen sin. Jeg vet ikke engang om tallet 50-100 er “unike visninger” eller om det er noen få som klikker mange ganger. Spiller det noen rolle? Jeg har allerede rukket å se at noen skriver på en agiterende måte om fullstendig urealistiske politiske vinklinger, alt handler bare om opprørte følelser, så det er best å la være å lese dem. Jeg har noe av den sykdommen selv og behøver ikke “inspirasjon”. Andre har andre nykker som ikke tiltaler meg, men det er jo ikke mitt problem før jeg gjør det til mitt problem.

El dia continua…

 

 

Det gode liv i byen?

Jeg har bodd mange steder i Oslo, men alltid sentralt. Grünerløkka, Gamlebyen, Bislet, Sagene, Torshov, Majorstua, Frogner. Generelt sett har jeg foretrukket tredje eller fjerde etasje. Helst uten heis. (Jeg liker ikke steder som har heis og jeg liker ikke mennesker som bruker heis uten saklig grunn når det finnes fullt brukbare trapper tilgjengelig.) Det beste er å komme litt over trafikken og støyen utenfor. Jeg vet ikke om det virkelig betyr noe, så la oss si det var et smaksspørsmål. En irrasjonell preferanse. Det er uansett bare av historisk interesse nå. Jeg er ferdig med den fasen av livet når “bylivets fristelser” er noe som tiltrekker og fascinerer. Jeg kommer aldri mer til å bo i noen by.

En gang på 80-tallet, mens jeg bodde på Torshov, var det fire etasjer med to leiligheter i hver etasje i min oppgang. Selv bodde jeg i fjerde. Det var imidlertid litt uklart hvem naboen var, for jeg så (eller hørte) nesten aldri noen aktivitet der. Det kunne gå både uker og måneder mellom hver gang noe skjedde. En gang jeg var på vei ut påtraff jeg en middeladrende mannsperson som var i ferd med å låse seg inn så jeg hilste og spurte om han var noen slags handelsreisende siden han åpenbart aldri var hjemme. Han svarte at det var en leilighet med “evighetskontrakt” (det gamle systemet for husleieregulering i Oslo) og at han brukte den som hytte, mens han ellers bodde ute på landet.

Det var jo en morsom variant. Helt til det øyeblikket hadde jeg aldri vurdert “hyttetur” som noe annet enn å dra på fjellet, ut mot kysten eller inn i skogen, men jeg tok allikevel poenget. Når man drar på hytta reiser man jo bort fra det normale dagliglivet for å tilbringe et kvantum tid med en annen slags livsstil, tradisjonelt ofte enklere, med vedfyrt ovn og utedass (selv om begrepet “hytte” kan bety hva som helst i vår tid). Men hvorfor ikke omvendt? Har man budsjett til dette er det jo ingenting som sier at man ikke kan bo på landet mesteparten av tiden og siden reise til byen når man vil ha noen dager med uansvarig festing, “shopping” eller hva vet jeg. I dagens marked er det sannsynligvis mer lønnsomt å leie ut eiendom man eventuelt sitter på i Oslo sentrum og heller ta inn på hotell hvis man bare er der for noen dager, men for førti år siden var “byhytte” noe som skjedde i det minste i ett tilfelle, min daværende nabo, kanskje flere. Et annet spørsmål er hvor lovlig dette var i forhold til husleiereguleringen som fortsatt stedvis gjaldt i Oslo den gangen.

Spania er et land hvor folk har varierende erfaringer med å kjøpe og eie “ferieleilighet”. Etter hva jeg forstår har de tildels streng (og vond å forstå) regulering av “soner” i forhold til begrepet fast beboelse, noe som gjør at det er lovlig å ta seg inn i og “okkupere” boliger som står tomme gjennom en viss tid i soner som er regulert for fast beboelse. Mange har svært dårlige erfaringer med dette fenomenet, som til noen grad også har blitt misbrukt av kriminelle som krever løsepenger for å forlate stedet. Hvis ikke ferieleiligheten ligger i en sone som er regulert for dette formålet har man ingen lovlige maktmidler for å bli kvitt okkupantene og må godta “tvangsutleie” fastsatt av retten. Blant annet av denne grunn bør ingen kjøpe noe i Spania uten å konferere med en kompetent advokat som kjenner de lokale reguleringssonene og alle de øvrige regler på stedet som kan være aktuelle. Det man “føler” er det korrekte er ikke alltid det reglene sier. Det norske eiendomsmarkedet er tildels veldig forskjellig fra hva man opererer med i mange andre land. Noen prioriterer de som eier. Andre prioriterer de som leier. Dette kan man ikke vite før man setter seg inn i det lokale regelverket.

 

 

Styrt av perverse fantasier

Menneskesinnet er en pussig ting. Hjernen krever 20-25% av all energien vår men er for det meste totalt unyttig, om ikke direkre skadelig. De fleste mennesker ville fungert mye bedre med en mindre hjerne. De har ingen kontroll over denne kroppsdelen og plages av “bilder i hodet” som de ikke ønsker å se og ikke klarer å forholde seg til. Det finnes en stor industri som handler om justering av sinnet gjennom ymse tiltak som suggesjon og “styrt fantasering”, eventuelt direkte intervensjon med narkotiske medikamenter. Mange behøver dette for å komme seg gjennom dagen. De søker å oppnå “trivsel”, definert som en tilstand som ikke preges av angst og uro, og strategien for å oppnå dette handler nesten alltid om å engasjere seg i unyttige aktiviteter som distraherer sinnet og trekker fokus bort fra virkeligheten.

På bildet ovenfor ser vi et kranium fra moderne menneske til venstre. Til høyre en neandertaler. De hadde 30-40% større hjerne enn oss og var på alle måter vesentlig mye mer fysisk sterke og robuste. Men det er “vi” som overlevde forrige istids-maksimum (teknisk sett er det ennå istid, men vi er i en varmeperiode) og fortsatte med å etablere komplekse samfunn og alt annet som har ført oss dit vi er nå. Ingen vet eksakt hvorfor neandertalerne forsvant, men det finnes noen hypoteser. De mest perverse blant oss fantaserer om at det var noen slags stor krig mellom rasene sapiens og neandertalis, som “vi vant” og derfor eier vi jorda. Dette virker lite sannsynlig. Vi har ingen påvisbare taktiske fordeler overfor neandertalerne og militærstrategisk spekulasjon fører ingen steder. Sårbarhet overfor smittsomme sykdommer virker som en mer rimelig hypotese, men det uklart hvordan dette eventuelt kan bevises.

Hva vi imidlertid kan si med sikkerhet er at alle ikke-afrikanske befolkninger har en prosentandel genetisk materiale fra neandertalere. Det er for eksempel neandertalgener som gjør at noen mennesker har hvit hud, som er den synlige del av evnen til å syntetisere D-vitamin fra solas lys, en egenskap neandertalerne sannsynligvis utviklet fordi de var nesten utelukkende kjøttetere. Om store hjerner i seg selv er forbundet med høyere intelligens er vanskelig å si noe om. Nyere hjerneforskning antyder at det vi kaller intelligens er mer et spørsmål om hvordan man bruker det man har enn om hva man har. Dette ser vi forsåvidt reflektert i det forholdet at det går an å trene seg opp til å bli “smartere” gjennom mer disiplinert og kontrollert bruk av sinnet (selv om de fleste mennesker foretrekker å “være naturlige” slik sett). For eksempel er det vi kaller “orden” basert i hvordan sinnets “programvare” er strukturert og organisert. Orden finnes ikke i naturen, det er en syntetisk egenskap som må læres og denne evnen er definitivt enklere å miste enn å tilegne seg. Begrepet “fornuft” er også ganske shaky og vi ser hver dag hvordan fornuften må vike for mer følelsesmessig baserte former for engasjement. Den naturlige tendensen i vår art, som overalt ellers i naturen, er å bevege seg i retning av mindre orden, ikke mer.

Vi antar at hjernen handler om vurderingsevne og valgfrihet. Alle dyr ser ut til å vurdere et antall ulike handlingsalternativer før de velger ett av dem. Dette er åpenbart en strategisk fordel i en variabel og ustabil verden av fenomener, hvorav mange av dem er direkte farlige for oss. Vår relative suksess som individer, i forhold til det å overleve og formere oss, handler om hva slags strategier vi velger å implementere. Slik sett kan vi spekulere i om en mer effektiv form for “orden” var hva som gjorde at Homo sapiens overlevde mens neandertalerne døde ut (i det minste som egen kategori, de finnes jo fortsatt i genene våre). Vi var rett og slett bedre organisert enn dem. Men hypotesene er mange og det fysiske bevismaterialet lite, så det er både vanskelig og uforsvarlig å filosofere for mye rundt dette temaet, særlig når det drar i retning av voldsfantasier (noe som er deprimerende alminnelig blant mennesker). Vi kan sannsynligvis utelukke rasekrigen som gyldig hypotese, om så bare på grunnlag av at vi (altså alle ikke-afrikanere) bærer med oss genmateriale fra neandertalere, som jo dokumenterer at det har vært seksuell kontakt mellom sapiens og neandertalensis, uten at vi kan si noe detaljert om hybridenes formeringsevne (man betrakter ikke typisk to ulike genotyper som forskjellige arter hvis de enkelt kan formere seg med hverandre og frembringe avkom som også har formeringsevne, for eksempel kan jo hester og eseler parre seg med hverandre men avkommet blir sterilt, altså er genotypene adskilt av en artsgrense, men et stort arbeid gjenstår for å kartlegge dette forholdet mellom sapiens og neandertalensis i detalj).

Studier av menneskehetens opprinnelse og eldre forhistorie er et felt som møter en viss grad av motstand fra individer og grupper som ikke ønsker at objektiv kunnskap om temaet skal fremstilles, fordi dette truer et sett med falske idèer som de lever av å selge. Dessuten er det alltid vanskeligere å etablere politisk kontroll over de velinformerte enn de som lever i angst på grunn av metafysisk skremselspropaganda. Det er av ukjente årsaker fortsatt vanlig i menneskelige samfunn å etablere religiøse foretak som lever av å utnytte og mishandle alle dem som de klarer å fange i garnene sine. Men sekulære foretak av antivitenskapelig karakter er også populære. Poenget i ethvert tilfelle later til å være at man ikke behøver å disiplinere eget sinn og egen karakter, alt man trenger å gjøre er å hengi seg til et utvalg “gode følelser” som er tilgjengelige (mot et honorar) gjennom foretaket. Fjern din hjerne og bli en stjerne. Slapp av, kobl ut og bli en del av programmet, liksom.

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top