Hvis noen er overrasket over at fascisme nå eksisterer i åpent frislepp i USA kan dette bare forklares med at de har hatt hodet sitt oppi ræva i de seneste femti år. Helt siden slutten av Den andre verdenskrig har USA vært alle fascisters beste venn over hele den vide verden, formelt begrunnet i den såkalte Truman-doktrinen fra 1947 som definerte kommunisme som det politiske hovedproblemet innenfor geostrategisk tenkning. Den såkalte HUAC – “the house committee on un-american activities” – som på 50-tallet var ledet av Joe McCarthy og drev ganske intens “heksejakt” på virkelige og innbildte kommunister, ble opprinnelig startet på 30-tallet for å ta ut fascister, men ettersom man i USA betraktet Den andre verdenskrig som en endelig og definitiv seier over fascismen, ble fokus flyttet over på kommunister.
Siden gikk det sju lange og sju breie. Spenningen mellom Amerika og Sovjetunionen definerte virkeligheten helt frem til år 1990.
Helt frem til Sovjetunionens fall ble antikommunisme betraktet som ikke bare fullstendig respektabelt men også noe som var forventet fra skikkelig folk som kom fra møblerte hjem. Problemet med propaganda er imidlertid at ikke alle (eller engang særlig mange) har evnen til å tenke og forme selvstendige meninger. Enhver psykologisk test som noensinne har blitt stilt opp for å måle disse tingene viser entydig at folk typisk velger å “følge strømmen” og gjøre det som blir forventet av dem når de blir stilt overfor situasjoner hvor de må fatte valg. Hvorfor det er slik er noe vi kan spekulere i (det blir da også spekulert ganske friskt) men at det er slik er poengløst å bestride. Bevismaterialet for at det er slik mennesker fungerer i ambivalente situasjoner er overveldende. Propaganda virker.
Begrepet kommunist brukes som skjellsord av mange, selv om de ikke forstår hva det betyr og er ute av stand til å gjøre rede for hvordan en kommunistøkonomi fungerer (“enhver yter det han kan og mottar det han behøver”). De gjør det fordi dette er hva de har blitt trent opp til. Om man kaller noen kommunist, ateist eller homo spiller liten rolle for en gjennomsnittlig amerikansk idiot. Man mener uansett det samme. Du er ikke en av oss. Fiendebildet er en – ikke alltid like subtil – psykologisk mekanisme som er designet for å skape samhold innenfor en gruppe, og kommunister er definitivt fiender av fascismen (i de fleste tilfeller er også ateister og homofile antifascister, om ikke annet så av ren egeninteresse). Vi kan faktisk argumentere for at fascismen først oppstod som en politisk motvekt til marxisme, hvilket også er årsaken til at minst halvparten av raseriet som driver det fascistiske følelsesliv retter seg mot “marxister” (som imidlertid ikke alltid er like veldefinert).
Etter år 1990 fikk antikommunistene et problem. Hvor har vår gamle fiende gjemt seg nå? Tredve år har gått siden Sovjetunionen falt og med tidsriktig ironi legger man nå merke til at Vladimir Vladimirovitsj Putin har antatt form av noen slags helteskikkelse på den fascistiske stjernehimmelen, til tross for at han strengt tatt er en ganske gammeldags sovjetideolog i hele sin sjel. Dette sier jo “noe”. Hvis forbløffelse var noe man ble rik av ville verden sett helt annerledes ut. I den praktiske hverdag har amerikansk antikommunisme, slik den var “i gamle dager” gått i noen slags postmoderne dekonstruktivist-oppløsning i og med fremveksten av det først og fremst internettbaserte alt-right, som er vanskelig å oversette til norske idiomer, men “alternativ-høyre” er et blikk i riktig retning. Altså alt som ligger til høyre for partiet Høyre. Prinsippene er imidlertid de samme som alltid: Nei til marxisme, feminisme, LGBTQ-ideologi, ateisme, og hva som helst annet man typisk finner “til venstre” i politikken, inkludert nei til vitenskap, som ikke må undervurderes når man studerer fremveksten av de “klassiske” fascistbevegelsene.
Selv tenker jeg at vesentlige deler av problemet med nåtidens “alternativ-høyre” skyldes at det har gått så lang tid siden Den andre verdenskrig at folk rent har glemt hvor galt det går når slike krefter får vokse seg sterke og ta seg inn i det demokratiske systemet gjennom typiske stråmannspartier som Sverigedemoktaterna eller det norske Fremskrittspartiet. Som alle andre fundamentalistiske bevegelser av politisk eller religiøs karakter er de “politiske selvmordsbombere” som kommer til å bygge ned det demokratiske systemet de brukte for å komme til maktposisjoner så snart de er sterke nok til det. Enten dette er eksplisitt programfestet eller ikke er det en uunngåelig konsekvens av at man begynner i det små med å innskrenke noen rettigheter hos noen upopulære deler av befolkningen. Siden baller det på seg. Tar du den så tåler du også denne som det gamle ordtaket sier. Politiske bevegelser er bare delvis kontrollerbare.
En aktuell kommentar fra en amerikaner jeg følger:
