År: 2022

Man lever i interessante tider når “menneskeheten” betyr noe helt annet enn “menneskene”. For eksempel virker det som om mange har planer og prosjekter for menneskeheten som ikke alltid er gode nyheter for de menneskene som faktisk lever i verden og etter ethvert rimelig mål utgjør den summen av individer vi snakker om når vi bruker ordet menneskeheten. Eller er det noe jeg har misforstått?

Det er ganske vanlig å si “staten det er oss” men jeg kjenner nesten ingen som identifiserer seg med staten. De fleste opplever staten som noe annet enn seg selv, men definitivt noe som eksisterer og som betyr noe i livet deres. Ordet “staten” tilhører en kategori av ord som også omfatter loven, systemet, byråkratiet, offentligheten og mange flere, poenget er at alle disse er upersonlige ting. Det er lenge siden den såkalte solkongen Ludvig 14. uttalte — fullsiendig uten ironi — at staten det er meg. Vess æ fekk være sola di. Han trodde på dette selv.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Man kan jobbe for staten, representere staten, forholde seg til staten, men ikke være staten. Det er alltid “noen andre”. Enden på visa blir at staten det er ingen av oss. Og da har vi et problem. Siden vi alle lever in media res (“midt i tingene”) har vi ikke noe annet valg enn å forholde oss til tingene slik de blir presentert for oss. Det virker litt provoserende på mange å si at staten ikke egentlig eksisterer, det er bare en politisk innretning vi har laget for å regulere omgangsformene mellom mennesker. Men slik er virkeligheten.

Er en avtale noe virkelig? Det oppleves vanligvis slik for minst èn av partene. Er en avtale noe man holder hellig? Det kommer an på hva slags moralsk karakter man har. Det er ikke uvanlig å bryte avtaler. Til og med såkalt bindende avtaler hvor man har skrevet kontrakt og det ene med det andre. Men man kan ikke bryte “samfunnskontrakten”. Da kommer både politiet og det som verre er. Konsekvensene kan bli ganske alvorlige, avhengig av hva slags forbrytelse man har begått. Statsmakten er alltid vesentlig mye sterkere enn alle andre former for makt i samfunnet. Sterkere enn kapitalen. Sterkere enn troen. Til og med sterkere enn misunnelsen. Det er nødvendig at det er slik.

Det politiske systemet i Norge er ganske robust, men det er ikke usårbart. Jeg vil karakterisere meg selv som konservativ i den forstand at jeg ikke ønsker noen brå bevegelser innenfor politikken. Ingen “revolusjon” av noe slag. Tvert imot. Jo flere internasjonale konvensjoner og gjensidig bindende handelsavtaler over alle landegrenser jo bedre. Færre såkalt folkevalgte politikere og flere fagfolk. Ironisk nok kommer den største trusselen mot demokratiet i vår tid fra demokratisk valgte men korrupte politikere som ønsker all ære og glamour som kommer med stilingen, men som ikke egentlig ønsker jobben med å styre staten (og som forsåvidt heller ikke er kompetente i så måte). De som er kåte på debatter og hårkløvende spissfindigheter på argumentasjonssiden er ikke nødvendigvis flinke til å få ting gjort. Men de er flinke til å imponere idiotene som stemmer på dem så dermed har vi det gående. Jeg er faktisk helt enig med det han sa. 

Vi kan diskutere om det er rasistisk å bruke begreper som “kinesiske løsninger” men i den grad dette blir gjort handler det som regel om noe som er så komplisert og uoversiktelig at det mest ikke er til å begripe. Wu Cheng’en (1500-1582) — også kjent som Ruzhong — skrev boken “Reisen til Vesten” (og med “vesten” menes her India) som jeg selv leste på engelsk under tittelen “Monkey” (jeg vet ikke om den foreligger i norsk oversettelse). Det er en ganske spinnvill historie om hvordan buddhismen kom til Kina, iblandet sterke doser folkelig kinesisk mytologi og ellers det meste man finner mellom himmel og jord, men jeg nevner boken her fordi skrivestilen er “magisk realisme” hvor det er glidende overganger mellom materiell eksistens og åndenes verden, og alt er styrt på samme byråkratiske vis. (En norsk ekvivalent kunne eventuelt være en fabulerende historie om gamle guder og et Åsgård som er styrt av NAV og Utlendingsdirektoratet.) Konfucius — Kung Fu Tse — er jo ofte blandet sammen med “religioner” men det blir litt feilaktig siden han først og fremst var en ateistisk moralfilosof. Imidlertid er det slik at “konfucianisme” er infusert i det kinesiske samfunnet til minst den samme grad som kristendommen i Norge, sannsynligvis mye mer. Vi har ikke egentlig noe godt ord for gråsonen mellom religion og politikk så vi slår som regel bare ut med armene og kaller det kultur.

Hvorom allting er, poenget er at kineserne visstnok leker med tanken om å bruke AI — kunstig robotintelligens — som øverste statsledelse i Kina. Det blir jo ikke mer upersonlig enn det. Tanken er at det interaktive nettverket av regler vi kaller staten vil alltid kunne kritiseres, eller i det minste anklages, for å være korrupt og urettferdig i sine politiske disposisjoner, mens en AI, som ikke har noen menneskelige interesser og lidenskaper, vil kunne fatte beslutninger om hva som er best i det store bildet på et helt annet grunnlag enn noe menneske ville være i stand til. Vi mennesker plages jo som kjent av en psykologi full av vage følelser og motstridende interesser. Maskinen, la oss for moro skyld kalle den HAL 9000, er imidlertid ikke slik belemret. Maskinen føler ingenting. Den bare følger programmet og implementerer de strategier som på best mulig vis opimaliserer ressursfordelingen i samfunnet. Og hva består egentlig forskjellen i? Et lovverk er jo uansett en slags form for sosial algoritme som dikterer hva man kan og ikke kan gjøre i et samfunn. Byråkratiet eksisterer uansett som et grensesnitt mellom folket og staten, med det formål å sørge for at lovlige vedtak blir iverksatt på mest mulig automatisk og upersonlig vis. “Likhet for loven” er et ideal som til stadighet undergraves av bakromsforhandlinger mellom korrupte individer med makt til å “hacke” loven og justere programmet slik at den eller den ikke behøver å forholde seg til regelverket på samme vis som alle andre. En robust AI vil eliminere dette problemet. Det spørsmålet vi blir sittende med til sist er naturligvis: Hva kan gå galt?

Som alle andre fascineres jeg av gamle Egypt. (Noe mindre av den moderne egyptiske staten.) De hadde jo en kultur som bestod med en rimelig grad av kontinuitet gjennom mer enn 2000 år. Farao ble betraktet som en “levende gud” ikke fordi folk var idioter som trodde dette mennesket hadde gudekrefter men fordi staten det er han. Det å være gud var en jobb, ikke et overnaturlig talent. Det er faktisk et rimelig spørsmål om egypterne overhodet hadde hva vi i dag kaller en religion. Det arkeologiske bevismaterialet vi har antyder at det ikke fantes noe klart skille mellom det materielle og det åndelige, denne verden og “den andre”. De skilte egentlig bare mellom ting som finnes i den naturlige verden og ting som mennesker lager. Altså natur og kultur. Begge deler fulle av snåle ting, men bare en av dem underlagt menneskelig kontroll, via den tidligere nevnte “levende guden” farao, og videre nedigjennom nomarkene og resten av byråkratiet, med et presteskap som tok seg av alt det psykologiske tilknyttet sex, rus og død. Egypt var veldig organisert slik sett. Men de hadde sine kriser og hva vi med et nikk til dagens dato kan kalle sine 9/11-øyeblikk når alt tilsynelatende raste sammen og verden stod for fall. Det umulige er jo som alle vet bare et statistisk grensetilfelle av det mulige, som gitt at vi holder på lenge nok må skje før eller siden. Pyramidene i Giza er noe alle kjenner til, eller i det minste har hørt om og sett på bilder. De ble bygget under “det gamle riket” for omtrent 4500 år siden og står støtt den dag i dag. Kontinuitet. Imidlertid endte det gamle riket med den lengst regjerende monark noensinne, Seti 2. — også kjent som Neferkare — som ble farao bare seks år gammel og levde til han var 102. Følgelig rakk han å begrave opptil flere barnebarns barn før han selv kreperte etter 96 år på tronen. Ingen levende egypter på den tiden kunne huske at det noensinne hadde vært noen annen statsleder og da han først døde skjedde dette på den verst tenkelige måte, ut fra hvordan man tenkte den gangen.

De hadde under visse festivaler noen slags rituell fremvisning av den levende gudens vitalitet og manndomskraft, som jo har en tendens til å svekkes i noen grad etter at man har fylt hundre år, og dette bestod tildels av å fremføre akrobatiske kunster foran et stort publikum. Løpe gjennom en hinderløype. Personlig henrette noen dødsdømte statsfiender. De vanlige greiene. Alle har sikkert sett filmklippet av Joe Biden når han prøver å løpe spenstig opp trappen til presidentflyet, men snubler og tryner. Herregud mann, alle vet at du er opptil flere hundre år gammel, kan du ikke bare gå rolig og behersket? Noe lignende skjedde med Seti 2, bare at han døde da han gikk på trynet, under en rituell fremvisning av faraos gudsmakt. Publikum var lamslått. Det neste som skjedde var at alle grep alt de kunne bære med seg og løp for livet, for nå var hele verden helt klart i ferd med å gå av skaftet. Slik fungerer selvoppfyllende profetier, fordi panikken medførte at hele det gamle riket kollapset og ble fulgt av omtrent to hundre år med omskiftelighet og ustabile politiske forhold, inntil Mentuhotep 2 beseiret alle de andre og innstiftet Det andre egypriske riket rundt 2000 år før vår tidsregning begynner. Man regner med at det var i løpet av denne såkalte “første mellomperiode” at gravkamrene i pyramidene ble robbet for alle sine verdisaker. Egypt reiste seg imidlertid og gjenopprettet statsmakten igjen. Naturgrunnlaget var jo det samme, selv om kulturen hadde fått seg et spark i ballene. Vi får se hva som skjer med vår egen kultur.

Som alle vet skriver danskene noen slags gammeldags og knotete norsk, mens de snakker fullstendig uforståelig. Det er helt forløffende å høre på dem noen ganger. Hei, vent litt … hæ? Svenskene, derimot, har en pussig dialekt som allikevel for det meste er til å begripe, mens de skriver helt galt. Jag har aldrig tyckat om at läsa svenska. Men det er bare begynnelsen på forståelsesproblemene man vil erfare når man beveger seg utenfor Norges grenser. Alle lærer engelsk på grunnskolen, de fleste også et annet fremmedspråk, som regel tysk eller fransk. Spansk er også et relativt normalt språk å ta som valgfag. (Russisk hvis man bor i Kirkenes og deromkring.) Men det er sjelden man møter folk som snakker mer tre-fire fremmedspråk. Jeg kjenner selv bare èn person som er språkakrobat slik sett. Hun er ikke engang norsk.

Mitt råd til alle mennesker, unge eller gamle eller tvert imot, er at de bør lære noen språk og bevege seg litt rundt i verden. Seriøst. Det er bra for tenkamentet. Problemløsning på stående fot et sted hvor man ikke snakker det lokale språket er alltid like interessant. Særlig hvis befolkningen der i utgangspunktet er skeptiske til fremmede fra fremmede land, som jo Norge er for mesteparten av resten av verden. Det hender ikke uofte at folk ikke engang vet at Norge eksisterer. Noen opplever dette som litt støtende. Selv synes jeg det er komisk. Ser du meg? Jeg eksisterer. Samme sak med Norge. Jeg vet ikke om det er korrekt å si at jeg er en god ambassadør for Norge, men jeg etterlater som regel de jeg snakker med nysgjerrige på å reise hit og se selv. Noen må tjene noe på dette for det er faen ikke billig å være turist her. De to tingene folk henger seg opp i er, sortert etter viktighetsgrad, henholdsvis 1) prisene og 2) vinteren. Vi føler akkurat det samme pleier jeg å si. Dyrtid og kuldegrader er å betrakte som videregående disipliner i svært spesifikk lidelse. Men man lærer da noen triks underveis.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Dette er min bloggpost nummer hundre siden jeg registrerte meg som Apecalypso på miniblogg.no (hvor jeg skrev noenogførti før de rokerte meg over til selveste hovedplattformen). El ciento-miento. Hundreløgnen. Du kan lyve til meg 99 ganger men så er glasset fullt. Det er tittelen på en slags kjærlighetssang. Fæle greier akkurat det der. Kjærlighet er ikke noe folk bør prøve seg på før de kjenner seg selv ganske godt, for ellers vil man oppdage ting ved seg selv som man kanskje ikke kommer til å like. I det minste kommer partneren din til å oppdage det du har og fortelle deg hva de synes om opplegget ditt. Problemet er at det er enklere å lyve for seg selv enn for andre. Mindre motstand, liksom. Dersom det oppstår en situasjon hvor det er stor avstand mellom det du tenker om deg selv og det partneren tenker om deg har vi hva man i kjærlighetsfaget kaller en teknisk feil. Hvem har rett? Uansett hva svaret til sist blir (dette er et typisk diskusjonstema i mange forhold) kommer det til å ha innvirkning på den videre fremdriften av prosjektet. Uansett, Apecalypso var tittelen på en sang av KLM, altså komikertrioen Kirkvaag, Lystad og Mjøen, fra 1980. Nå som den gang er det et ordspill på begrepet apokalypse, som er hva vi kaller det vanlige været i 2022, for ikke å si tilstanden i kraftmarkedet, men det er også noe med at jeg er en ape som danser calypso i en verden jeg oppriktig talt bare kan karakterisere som absurd. Men dypest sett er jeg jo en teatermann så da går det på et vis.

På forsiden av blogg.no står det at jeg har hatt 57 lesere i løpet av siste døgn. Og hvorfor skulle jeg mistro Google? De vet jo uansett alt om alle. Jeg har dem til og med på telefonen (det er en Nokia). Det er knapt til å begripe hvor fort de vokser til. Jeg husker da Google bare var et spedbarn og nå eier de alle dataene i hele verden. Sånn kan det gå. Hvem som leser bloggen og hva de tenker vet jeg imidlertid ikke noe om. Eller rettere sagt, de tenker sannsynligvis det folk typisk tenker om skrivestilen min, basert i tilbakemeldinger jeg har fått, at jeg beveger meg både høyt og lavt i terrenget på en slik måte at det er nærmest umulig å forutse hva som kommer rundt neste sving. Slik sett må dette forstås som underholdning. Riktignok for de med sære interesser, men slike finnes også. Greia er litt “kompulsiv”. Jeg skriver fordi jeg liker å skrive. Samme grunn som gjør at folk runker, kan du si. Det skjer ikke i henhold til noen styrt planmessighet, jeg bare setter meg ned og skriver det som faller meg inn der og da. Den eneste etterforskning jeg gjør er å søke på nettet for å få faktaopplysninger sånn noenlunde i vater underveis, men ellers handler det om “inspirasjon”. Jeg gidder ikke å gjøre ting klikkbare. Hvis man er interessert i et tema men for lat til å søke etter det på egen hånd vet jeg ikke hva jeg skal si. Lykke til? Det er ikke alt menneskelig jeg prøver å forstå. Hvem har tid til sånt? Det som teller i denne verden er at man betaler det man skal, når man skal, uten noe gråt og tøys, og ellers ikke oppfører seg som en heslig  ostekuk mot de man møter på sin vei. Enkle prinsipper i teorien men vanskelig å få til i praksis. Imidlertid er det slik at løgnere og bløffmakere ikke får til å danse calypso, som krever frihet i hoftebevegelsene. Som vi alle vet vil tullete folk som ellers i utgangspunktet var funksjonsfriske stivne i kroppen av alt tullet de tror og sier, slik at de over tid vil tilegne seg et uskjønt bevegelsesmønster. Dette er faktisk vitenskapelig bevist, det vil si at jeg har diktet det opp selv. Hypp på å kjøpe en medaljong som kurerer slikt? Nei, men seriøst, livet er først og fremst et praktisk problem. Det består av et assortert utvalg oppgaver som man må løse underveis. Det hjelper ikke å klage. Man må uansett gjøre det man må gjøre. Og det man ikke gjør i dag må man gjøre i morgen. Sånn går dagene.

Siden det er lærerstreik gjør jeg det til min oppgave å være belærende i noen minutter.

Hvis det ikke er verdt å dø for er det heller ikke verdt å slåss for. Ikke engasjer deg i en konflikt hvis du ikke er rede til å drepe eller dø. Slik er min innstilling. Mange vil synes den er ganske fascistisk. Selv tenker jeg imidlertid på det som usentimental realisme. I utgangspunktet er jeg en fredens mann, men hvis det først skal være noe faenskap så skal det være hele veien. Det blir for tasslete med kyss, klapp og klem. Stamtavlen min inneholder et assortert utvalg av berserker og fæle troll. Jeg tar etter dem. Sånn er realitetene.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Selvforsvar handler etter min mening om å nøytralisere trusselen, evakuere situasjonen og deretter kontakte de relevante myndigheter for videre utredning av saken, noe som taktisk sett kan foregå på mange ulike måter, men strategien er alltid den samme: Nøytralisering, evakuering, debriefing. Mest av alt handler selvforsvar imidlertid om å ikke oppsøke situasjoner hvor drastiske tiltak kan bli påkrevet uten å ha tilstrekkelig sikring i et slikt antall kompetent mannskap at dette i seg selv virker nøytraliserende på fiendens hensikter.

Det forbløffer meg like mye hver gang når folk tenker annerledes enn dette.

Hvis det er èn prosents sjanse for at man skal bli angrepet må man forholde seg som om det er hundre prosents sjanse for at slikt angrep vil inntreffe. Følgelig er taktisk posisjonering i forhold til omgivelsene et viktig strategisk element. For eksempel må man aldri bevege seg inn i en “boks” uten å ha minst to forskjellige men likeverdige utgangsstrategier. Den eneste aktuelle form for “seier” som er verdt å betrakte er at man overlever og kommer seg videre. Bare når dette fremstår som usikkert bør man engasjere i direkte, fysisk konfrontasjon. Kan man på noe som helst annet vis evakuere situasjonen er dette hva man bør gjøre. Det å felle en intetanende fiende med rifle og kikkertsikte er etter måten “trygt” men hvis man snakker om nærkamp finnes det ikke noe slikt som en sikker måte å nøytralisere opponenten.

De som ønsker å føle seg trygge har dessverre landet på feil planet. Våkn opp. Du har kommet hit for å dø. Men først skal du leve og gjøre de tingene du synes at du bør gjøre. Ditt livsprosjekt, så å si. Hvordan går det med det? Jeg kan ikke understreke sterkt nok at uansett hva greia di er så er fokus og disiplin det eneste som fungerer. Hvordan du skal tilegne deg dette er ditt problem, men jeg kan fortelle deg at om du ikke gjør det så vil du mislykkes med alt du ønsker å oppnå. Livskunst består i å ta livet grav fette alvorlig men samtidig le av det. Høres det alt for enkelt ut? Det er på ingen måte enkelt. Når — eller hvis — du klarer dette har du oppnådd mestergrad, uansett hva slags disiplinær metode du fordyper deg i med det formål å mestre deg selv.

Din primærfiende heter frykt. Hvis du studerer omgivelsene dine grundig vil du legge merke til at mange prøver å manipulere deg med frykt, hovedsaklig gjennom å fylle hodet ditt med bilder av alt du bør frykte. Dette blir ganske overveldende for mange. De mister grepet og faller inn i et nevrotisk handlingsmønster hvis formål er å fremkalle trygghetsfølelse men hvis konsekvens bare er å forsterke angsten. Tenk på frykten som en villhest som er fanget inni deg. Din oppgave er å temme beistet. Hva kan du gjøre? Det vil neppe fungere hvis planen din er å angripe den med en kjepp. Da vil den bare dundre vilt med tordenen sin helt til du blir paralysert av skrekk og noe slags rovdyr vil se sin sjanse til å stjele ressursene dine. Sånt skjer hver dag. Universet er ikke et vennlig sted. Gud er ikke god.

Folk som er paralyserte av skrekk er i realiteten zombifiserte. De vil gjøre hva som helst for å tjene den herren som av og til gir dem noen øyeblikk med trygghetsfølelse, enten dette består i religion, narkotika, karismatiske personligheter eller politisk ideologi. Eller hva som helst annet som tjener det samme formål. Det eldste trikset i manipulasjonshåndboka er å appellere til frykten. Hvis noen klarer å lure deg til å fly på frykten din med en kjepp har de i realiteten hensatt deg i en Matrix-lignende situasjon hvor du tjener som energikilde for formålet deres. Om og om igjen vil du gjøre de samme dumme tingene og like lite vil det nytte hver gang for deg personlig, men “saken” vil tjene på denne din undergang. Fordi “saken” handler om å spre frykten helt til den blir som en veldig gresshoppesverm som fortærer alt på sin vei. Ta deg i akt for de som prøver å skremme deg med gapakjeften sin, for de er ikke dine venner. Hvem har noe å tjene på at du er redd? Ingenting blir bedre gjort av at de som gjør det er redde. Du kan tro hva du vil men slik er virkeligheten.

Da vi var barn og gjorde noe galt fikk vi tilsnakk. Hvis vi som voksne gjør noe galt blir det omsnakk. Verden går fremover.

Man møter ikke ofte mennesker som virkelig gir faen. De fleste som sier at de ikke bryr seg prøver bare å gjøre seg interessante og “edgy” foran et ekte eller innbildt publikum. Jeg tror måten mennesker kommuniserer med internettet er i ferd med å skape en helt ny og radikal mennesketype som er mer performativt orientert og mindre opptatt av å være “ekte”. I vår tid handler det om å skaffe seg oppmerksomhet med alle midler. Hvis man ikke har et stort antall følgere er man uten betydning. Man er et null.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Blogging er ikke akkurat det hippeste man kan drive med på nett. Dersom følgere er alt man søker er det sannsynligvis bedre å etablere seg på tiktok, som jeg må tilstå ikke helt appellerer til meg. Kjæresten min bruker tiktok. Jeg har kikket over skulderen hennes noen ganger og det meste jeg ser virker fullstendig meningsløst, men det får henne til å le så da er det i det minste godt for noe. Selv legger hun ut korte videosnutter hvor hun mimer til memer, så å si, som regel velkjente linjer fra diverse telenovelas som går på fjernsyn i Colombia. Flere hundre tusen følger henne. Det er ganske koko. Det er lett å glemme hvor stort det spanske språket er. Og hvor lite det norske.

Markedsverdien av en internettbasert operasjon handler om oppmerksomhet. En som har mange følgere kan selge reklameplass i opplegget sitt. På denne måten beveger ting seg i retning av det nærmest uleselige (eller ikke-severdige) på grunn av all reklamen og det de såkalte influenserne ender med å være er agenter for et utvalg produkter som profesjonelle pushere plasserer der de tror et betydelig antall mulige kunder vil se denne reklamen. Det har oppstått en situasjon hvor “plattformer” stiller seg til rådighet for “innholdsprodusenter” uten at de som leverer plattformen har noe som helst slags redaktøransvar for hva slags innhold som blir produsert. Dette forklarer jo noen ting. Blogg.no har for eksempel ingen moderator. Her finnes intet politi. Alt handler om pushing av varer og tjenester. Anarkokapitalisme i frislepp.

Jeg ville neppe brukt YouTube hvis jeg ikke hadde muligheten til å kjøpe premiumfunksjonen, det vil si at jeg betaler 120 kroner i måneden for å slippe reklame. Det er det verdt. Man får litt samme følelsen på nett som med postkassen på 90-tallet. Hvis man ikke aktivt reserverete seg mot “uadressert post” ville man motta en massiv mengde unyttig papir hver dag. Sist gang jeg bodde i blokk hadde de en egen søppelkasse bare for dette og den var plassert rett ved siden av postkassestativet. Alle kunne se at det meste gikk rett nedi der. Allikevel var det faen ingen ende på hvor mye papir som gikk gjennom dette “samlebåndet”. De fleste kastet all reklamen rett i søpla uten engang å se nærmere på noe av det. Slik ser nihilisme ut i den materielle verden. Sløseri er det operative begrep.

Nyliberalisme (som noen kaller markedsliberalisme) er en slags bisarr form for kjøpmannsfascisme. Alt handler om samspillet mellom tilbud og etterspørsel. Nylig så jeg avbildet en morsom grafitti: El neoliberalismo nace y muere en Chile. (“Nyliberalismen ble født og skal dø i Chile.”) Som alle vet begikk el generalissimo Agusto Pinochet statskupp mot den lovlig valgte presidenten Salvador Allende i Chile den 11. september 1973, med både taktisk og strategisk hjelp av CIA. Siden fulgte den vanlige terrorfasen, hvor et ennå mye omdiskutert antall mennesker ble arrestert, torturert og myrdet, eller de bare “forsvant” midt om natten. Men etter at de hadde kvittet seg med den lokale trusselen fra ventreradikale, homoseksuelle, kunstnere og andre degenerative elementer i samfunnet var det endelig klart for å innføre full rulle i det okonomiske opplegget. Frihet. Nå skulle alt bli bare bra. The Chicago Boys (som de ble kalt) var på saken.

Statskuppet i Chile genererte et antall flyktninger. Noen av dem kom til Norge. En håndfull av disse — eller rettere sagt, barna deres — var omgangsvenner av meg da jeg bodde i Oslo på 80- og 90-tallet. De snakket lite om Chile. Hvis man har noenlunde normalt fungerende sosiale antenner merker man jo om et tema er upassende så jeg pleide aldri å pushe saken selv om det interesserte meg å høre om forhold i andre land fra kilder som hadde organisk innsikt i situasjonen. Det blir liksom noe helt annet enn å lese en nyhetsreportasje. Generelt sett har jeg inntrykk av at flyktninger — selv om de “bare” er økonomiske flyktninger — ikke liker å snakke om situasjonen i hjemlandet. Bortsett fra de som finner kjærlighet i fremmede land er det jo nesten aldri noen god grunn til at man rømmer hjemmefra. Nordmenn som flyktet til Sverige under Den andre verdenskrig bar også sannsynligvis på mye sorg og uvisshet som var dårlig egnet til lettvint sosial konversasjon, og det er som kjent vanskelig å snakke om tema som man føler sterkt rundt uten å enten fremstå som sutrekopp eller noen slags hatefull kødd.

Sosiale saker koker ofte ned til menneskesyn. Et artig fenomen med oss mennesker er at jo mer like vi er, jo mer utålelige blir de forskjellene som gjenstår. Det er lettere å forholde seg til noe som er helt på trynet enn til noe som er nesten bra nok. I det praktiske dagligliv arter dette seg som en tendens til å “gi råd” om hva andre mennesker “burde gjøre” for å bevege seg mer i retning av perfeksjon. Men bare hvis man har noe slags vagt håp om at dette nytter. Det finnes filtere. Ting man aldri under noen omstendighet vil gjøre. Folk man aldri under noen omstendighet ønsker å forholde seg til. Alle har standarder for slikt. Noen ting har man bruk for. Andre ting er søppel. Sånn er realitetene. Ingen har tid til å gjøre alt de skulle ønske å gjøre i dette livet, man er nødt til å prioritere. Derfor er det mer effektivt å ghoste de som har så mange feil ved seg at de er uforbederlige. Slik sett er verden full av ikke-personer. Enhver form for kontakt med dem er bortkastet tid. De har sin egen skjebne og den berører ikke din. Slik oppstår begrepet toleranse i praksis. Man bare styrer forbi hverandre uten å engang anerkjenne hverandres eksistens. Klarer man ikke å tilegne seg denne egenskapen vil man neppe trives med å bo i en by.

Man legger merke til at mennesker oppsøker “kos” på nettet, foruten at de anskaffer ymse slags dyr som de opplever “vennskap” med. Det er ensomhetens angstskrik mens vi venter på å dø. Menneskehetens postmoderne tilstand er noen temmelig føkka greier. Reklamen blinker som juletrebelysning mens vi går rundt en danglebærbusk og kjøpefesten dundrer som kanonadene under Den første verdenskrig. Livet er ikke bare en fest, det er også en dans på roser. Nærmere bestemt nevroser. Alle har en gang vært et nysgjerrig og optimistisk barn som ikke visste noe om livets sorger. Siden kom fremskrittet. Blant det vi kaller kultursykdommer (for eksempel fedme og narkomani) bør vi også regne paranoid psykose, det vil si langvarige vrangforestillinger om selvet og verden. Det er ikke ualminnelig å betrakte seg selv som ganske vesentlig mye mer kompetent og bedre informert enn det man virkelig er, noe man aldri forstår fordi disse vrangforestillingene aldri behøver å bli utsatt for virkelighetstesten. Uansett hva slags syke idèer man har er det enkelt å finne støtte for dem på nettet. Det er mange som mener det samme som meg. Dette er forsåvidt ganske velkjente psykologiske mekanismer, men de er mildt sagt litt ute av kontroll nå for tiden. Man kan fornærme og trakassere folk på en måte som ville vært bent frem utenkelig ute i den virkeligheten hvor kroppen vår lever og dør. I den grad det finnes noe “åndenes rike” utenfor fantasien så er dette internettet. La oss kalle det en betaversjon av helvete.

Mitt inntrykk av ADL – Anti Defamation League – i USA har vært så som så mange ganger. Ikke all kritikk av Israel er antisemittistisk av natur og man har lite politisk fortjeneste å hente på å fordømme enhver den som engang så mye som hvisker noe om at alt kanskje ikke er helt tipp-topp i forholdet mellom israelere og palestinere. Det er noe med at den sterkeste part i et slagsmål er den som har det moralske ansvaret for å bringe fiendtlighetene til opphør. Palestinere har mange saklige klagemål som bør lyttes til. At noen taler palestinernes sak betyr ikke dermed at de planlegger å ødelegge den israelske staten og myrde alle jøder. Det finnes nyanser på skalaen mellom Zvi Zamir og Reinhardt Heydrich, for å si det slik.

ADL har imidlertid fått en talentfull leder i Jonathan Greenblatt. Uansett hva slags operasjon man driver, fra en enslig slusks privatøkonomi til finansministeriet i et stort land, det handler om å gjøre det beste man kan få til med de ressursene man har til rådighet. Til sist er det uansett resultater alt handler om. ADLs arbeid er politisk av natur. Gode politiske resulater forutsetter at man blir tatt alvorlig og lyttet til av de som tar politiske beslutninger. ADL ble stiftet – først under navnet B’nai B’rith – for ganske nøyaktig 109 år siden, i september 1913, i tilknytning til prosessen mot Leo Max Frank (1884-1915), som endte med at han ble lynsjet etter mistanke om drap på en 13 år gammel jente som jobbet på en fabrikk hvor han var oppsynsmann, i Atlanta, Georgia. ADLs formål er å jobbe mot antisemittisme i det amerikanske samfunn og internasjonalt, gjennom opplysningsarbeid og politisk påvirkning.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Det er sannsynligvis umulig å forestille seg hvordan det oppleves for noen å bli hatet bare fordi man har trukket et lodd i livets lotteri som gjorde at man ble født som jøde. Vi som ferdes med norsk pass møter som regel aldri noen problemer ved noen slags grenseoverganger eller politikontroller noe sted i verden. Norge? Fredelig sted. Det var noe aggresjon for tusen år siden men ting har vært rolige siden da. Å være rik, nordisk og hvit har sine privilegier. Det må imidlertid være vanskelig å forholde seg til den mørke historiens skygge som hviler over det å ha jødisk identitet, enten man er israeler eller statsborger i noe annet land. Jeg klarer ikke helt å fatte det. Tidlig i oppveksten bladde jeg i bøker som handlet om Den andre verdenskrig, eller krigen som man bare sa den gangen. Siden har det jo vært mange kriger. Noen av disse bøkene hadde bilder. Nakne, avmagrede menneskelik lå stablet opp som tørrfisk langsetter brakkeveggene i konsentrasjonsleirene. Folk brukte hjullaster for å dumpe dem nedi massegraver. Fæle ting. Fæle mennesker. Fæl verden hvor slikt kan skje.

Noe annet jeg husker er olympiaden i München i 1972. Jeg var ni år den gangen og interesserte meg for vektløfting. Leif Jensen vant gull for Norge. Det var stor stas. Knut Knudsen vant også, i sykkelløp. Man fikk ikke kjøpt “guttesykler” med bukkestyre den gangen så vi skrudde løs det styret vi hadde og snudde det slik at det lignet mer på racersyklene. Så syklet vi omkapp. Det gikk ikke alltid bra. Noe annet som heller ikke gikk bra under olympiaden i 1972 var at terrorgruppen Svart september kidnappet og drepte tilsammen elleve idrettsutøvere fra Israel. Fjersynsbildene gikk over hele verden i sanntid, fordi dette var den første olympiade med direktesendt fjernsyn. Den olympiske komitè valgte imidlertid å fortsette med lekene, fordi, som de sa, noe annet ville vært ensbetydende med å gi terroristene seieren. Dette skapte imidlertid stor harme blant israelere og var utvilsomt med i beslutningsgrunnlaget da Mossad bestemte seg for å spore opp og henrette alle som de klarte å knyttet til denne aksjonen, særlig selveste lederen, Ali Hassan Salameh.

Slik gikk det til at marokkaneren Ahmed Bouchiki ble drept med tolv pistolskudd på Lillehammer den 21. juli 1973, foran øynene på sin gravide kone. Noen – ingen vet hvem – hadde tipset Mossad om at Ali Hassan Salameh skjulte seg i Norge under falsk identitet og jobbet som kelner ved Skogli Badesanatorium på Lillehammer. Følgelig satte de raskt sammen en gruppe som ble sendt til Norge for å ta seg av saken, og etter å ha spanet på Bouchiki i et par dager gikk de til aksjon og drepte ham mens han var på vei hjem fra kino sammen med sin kone. Derfra og ut gikk imidlertid operasjonen deres mildt sagt i vasken. Ikke bare hadde de drept feil mann, basert i en overfladisk likhet av utseende, men tilsammen fem av agentene – imidlertid ingen av de som brukte våpen – ble pågrepet og trukket for retten i det som den gangen var så stort et mediasirkus som noen hadde sett. Men de fleste har glemt alt dette nå.

Siden gikk det drøyt tyve år før noen påpekte at Bouchikis enke aldri hadde fått noen form for oppreisning eller erstatning, verken fra Norge eller noe annet land, for det som skjedde på Lillehammer i 1973. Dette ble tatt tak i og medførte at enken og datteren, samt en sønn fra et tidligere ekteskap, fikk erstatning for drapet fra Israel, samt billighetserstatning fra den norske staten. Israelsk politikk er å aldri kommentere det sikkehetstjenesten deres gjør så det har aldri kommer noen offisiell bekreftelse på at det var de som stod bak aksjonen, men den tidligere Mossad-offiseren Mike Harari skal visstnok ha uttalt i israelsk presse at det var de som føkka opp denne saken og at de beklager dette, men sånn blir det noen ganger når man er i krig. Feil blir begått. Man får bare leve med det så godt man kan.

Internasjonalt regnes bruk av ordet “kulturmarxisme” som en underhånds referanse til den store jødiske verdenssammensvergelsen. Bare nynazister snakker om kulturmarxisme. Tanken er den samme som den alltid har vært, at hele forjævliseringa av samfunnet kan spores tilbake til jødiske media-kontrollerende bankfolk og deres spyttslikkende lakeier her i vesten, særlig alle sosialdemokrater. Globalisering og ny verdensordning – altså “nasjonenes oppløsning” til fordel for et multikulturelt samfunn – betraktes som en konspirasjon innstiftet med det formål å utrydde den hvite rasen. Det er naturligvis ikke klokt for en femøring, men sånn tenker man i disse kretsene. Ære være alle de som jobber mot antisemittisme og andre former for rasisme ut fra offerets ståsted, men hvis dette skal monne må normale hvite mennesker komme på banen og markere tydelig at nynazisme ikke typisk er noe “hvite mennesker” driver med. Det er bare et fåtall galninger som har mere hestepære enn lyspære oppå skuldrene sine. Det er i utgangspunktet ingen grunn til å være redd for de hvite. Skjønt man kan ikke klandre dem for å være skeptiske. De hundre gangene det går bra oppveier ikke for den ene gangen det ikke går bra.

Kvinnefrykt er noe som kan få knærne til å skjelve hos selv den mest hardbalne parodi på maskulinitet. Den psykologiske mekanismen som er i spill her er velkjent. Folk er redde for å bli “avslørt” og latterliggjort. Dette gjelder alle mennesker, uansett kjønnsidentitet, men fenomenet er særlig fremtredende hos menn som legger ned mye innsats på å fremtre som “mandige”. Selvsagt forstår enhver middels intelligent kvinne at hun har denne heksemakten, men i den grad hun er et anstendig menneske er ikke dette noe som gleder henne, snarere noe hun på en oppgitt måte aksepterer som noe hun må leve med. Menn er skrøpelige skapninger. Store og sterke i fysisk forstand, men psykologisk sett på ingen måte like seige i veden som kvinner. Sånn blir det når man må vokse opp omgitt av fiender.

Det finnes ikke etter min mening noe slikt som “den kvinnelige mystikk”. Hele rumpedansen handler til syvende og sist om at kvinner (som regel) har en livmor og at menn fra naturens side er programmert til å deponere sædskvetten sin i nærheten av en livmorsåpning. Veien dit oppleves imidlertid som lang og kronglete for mange. De ser etter snarveier. Hvorfor ikke nyttiggjøre seg av den fysiske overmakten? Lene seg litt innover, så å si, og gjøre stemmen dyp og overbevisende. Forklare ting for henne. Blomster og bier og sånt. Mentaliteten er best beskrevet av islendingene med ordet hrùtskyring. Bukkemål. Eller “mansplaining” som de sier på engelsk. Marilyn French skrev en bok hvor en av karakterene sier til noen annen: Alle menn er voldtektsforbrytere. Denne ene setningen har siden den gangen blitt fremholdt som bevis for at feminister er mannshatere. Hvilket er, hva skal vi si, voldtekt av et litterært konsept tatt ut av sin sammenheng.

Jeg er ikke selv særlig velorientert om feministisk teori. Jeg er ikke kvinne. Det er ikke mitt problem. Det er tvilsomt at jeg har noe nyttig å bidra med så jeg holder meg unna hele greia. Det ligger i selve ordet at kvinnesak ikke er min sak. Jeg har ingen mening om hva det “betyr” å være kvinne. Jeg har ikke engang noen mening om hva det betyr å være mann. Jeg forholder meg til individer, ikke representanter for grupper, uansett hvordan dette eventuelt defineres. Om noen spør meg hva slags råd jeg ville gitt en ung mann vil det være å prøve å holde sutrekuken din nedi buksa når du ferdes ute blant folk. Ingen ønsker seriøst å høre om sexeventyrene dine, og ihvertfall ingen klagemål over mangelen på tilbud om spennende sexeventyr. Det regnes ikke som mandig å bekymre seg for om man er mandig nok.

Noen skjemtegauker har begynt å ferdes rundt i mediajungelen med spørmålet hva er en kvinne? Det korrekte svaret er naturligvis å først gi dem en springskalle, deretter to harde spark mot leversida av kroppen før man skriker nå vet du hvordan det føles! Nå er du en kvinne!. Men sånt kan man jo ikke bare gjøre sånn helt uten videre, uansett hvor moralsk korrekt det er. Kjønnsrolledebatten er jo først og fremst en saklig utveksling av intelleligente argumenter mellom dannede mennesker innenfor rammene av det ytringsfriheten er ment å brukes til. Så da så. Man får bare være høflig, smile pent og be dem ta seg en lang spasertur på en kort brygge. Hva er en kvinne? Det vet da vel for faen ikke jeg. Herregud for et dustespørsmål. Kan du ikke bare kle deg i kvinneklær og se hva som skjer?

Det vi kaller patriarkatet er i virkeligheten en kristenfundamentalistisk ideologi som handler om økonomiske enheter. De tenker ikke at samfunnet er sammensatt av et antall individer, men at kjernefamilien er hva alt handler om. Familiefedre sørger for enhetens inntekter mens husmoren steller hjemme, tar seg av alle barna og denslags. Samfunnet må tilrettelegges for familier, sier de. Kvinner bør settes i avl så tidlig som mulig mens mennene er ute i krigen og sørger for at fremskrittet beveger seg i riktig retning. Eventuelt kan de godta noen skjoldjomfruer som gjennom sin stålsatte kyskhet oppnår nærmest en slags æresstatus som “funksjonelle menn”. Men sex hører ekteskapet til, ihvertfall for kvinnene, siden det jo er de som kommer med den fruktbare mark som mannen stikker plogen sin nedi og “harver over” med det formål å skape nye arbeidsmaur til tua. Slik går verden videre, dag for dag.

‘

Sverige er en baltisk stat, eller som vi sier i Norge, et Østersjøland. Mesteparten av svenskekysten er østkyst. Dette kan ikke understrekes sterkt nok når man skal vurdere de kulturelle forskjellene mellom Sverige og Norge. De er østvendte. Vi er vestvendte. Grensetraktene mellom våre to land består i tildels uveisom villmark hvor det finnes totalt 64 grenseoverganger mellom Svinesund og Treriksrøysa, en avstand på 1859 kilometer. Mellom årene 1611 og 1718 var Sverige en politisk stormakt som dominerte hele Østersjøregionen, inntil den såkalte Store nordiske krig mellom årene 1700 og 1721 gjorde slutt på dette, samtidig som det etablerte Russland som et imperium under Peter Aleksejevitsj Velikij Romanov, ofte beskrevet som “den store”. Krigerkongen Karl XII sitt nederlag ved Poltava i Ukraina i 1709 var hva som avgjorde skjebnen til hele denne regionen like frem til i dag. Svenskene har på ingen måte glemt dette. Heller ikke russerne.

I den nyere historie har Sverige satset på sentralisering og industrialisering, men landet er fortsatt “eid” av en håndfull svært rike og mektige adelsfamilier som via diverse trådtrekking i realiteten kontrollerer det svenske samfunnet. Juridisk sett er riktignok den svenske befolkningen både gamla och fria men i den endelige analyse er de leilendinger til adelsstanden på samme måte som i Storbritannia. Flere likheter mellom svenskene og britene er at de samlet tidlig befolkningen i byer for å bruke dem til industriformål. Derfor har begge disse landene i lang tid hatt byer med tildels svært brutale slumforhold med alskens fattigdom og armod siden den industrielle tidsalder begynte. I senere tid har også både Sverige og Storbritannia byttet ut filleproletariatet i de verste strøkene med innvandrere. Forutsigbart nok har dette medført at de “klassiske” sosiale problemene i allerede etablerte slumområder har blitt rokert fra de innfødte til “de andre”. De som pleide å være “på bunnen” har nå endelig fått noen de anser å være under seg selv, noe de ivrig påpeker ved passende (og upassende) anledninger.

Storbritannia fikk nylig en ny statsminister. Liz Truss. Halvt robot, halvt svartalv. Hundre prosent drittsekk. Ganske komisk at dronningen døde bare få timer etter å ha berørt hånden til Liz Truss. Vi venter i spenning på å se hva slags jævelskap den nye fascistregjeringen i Storbritannia klarer å få til av sorg og ødeleggelse. Sverige har så langt unngått å havne i fascismens klør, men de gjør så godt de kan. De demokratiske kreftene i Sverige har knyttet landet til den eneste europèiske alliansen som teller i våre dager, EU. Maktpolitisk sett trekkes det imidlertid i tråder. De aller rikeste er best tjent med at det finnes mange og tilsynelatende uløselige sosiale problemer. Slik er det i alle land som har beholdt middelalderske overklassesystemer. Som vi alle vet er marxisme en kritikk av økonomisk liberalisme, slik den fremkommer blant annet via Adam Smith, mens fascisme er en kritikk av marxismen. Mussolinis “korporative stat” fjerner individets behov for selvrealisering gjennom eget arbeid. Alt henger sammen med alt, som Gro Harlem Brundtland påpekte i et epifant filosofisk øyeblikk.

De som elsker Vladimir Vladimirovitsj Putin liker mest av alt at han er den eneste seriøse trussel mot EU-hegemoniet i Europa. De liker som regel også alle andre “big-man” type ledere, som de føler er “på deres side” i kampen mot høye skatter, urettferdige byråkratiske regler og fremmedfolk fra fjerne land som kommer for å utrydde den innfødte befolkningen og ta over samfunnet. Propaganda virker. Dette vet vi med sikkerhet. Det såkalte “folket” lar seg drive som en bøling med stupide krøtter av selv bare en middels begavet propagandist. Kunsten er å hisse dem opp helt til de ikke lenger klarer å tenke klart, de bare står der og brøler. Sjølråderett!!! Et utopisk ideal som ligner barnets vage lyst til å selv bestemme når det bør være leggetid. Men det er en svært sterk psykologisk mekanisme, denne uforløste trangen til å forstå hva som skjer og bestemme i sitt eget liv. Derfor tiltrekkes de av politikere som presenterer enkle forklaringer på de kompliserte sosiale og økonomiske problemene man alltid finner i samfunn med stor ulikhet mellom de rikeste og de fattigste. Det er jødenes skyld. Den nye innenriksministeren i Storbritannia, Suella Braverman, har allerede uttalt offentlig at deres hovedfiende er “kulturmarxistene”. Vi som husker helt tilbake til 2011 legger merke til at disse også var hovedfiendene til Anders Behring Breivik.

Fra min egen ungdomstid tidlig på 80-tallet husker jeg at det å reise til Sverige alltid betydde noe helt annet enn det å reise til Danmark, selv om disse to tingene i utgangspunktet burde være ganske like. Danmark gikk på bayere og hasjisj mens Sverige var raggare på amfetamin. Sverige har alltid vært et skummelt land. Det er de ennå. Folk skyter hverandre på åpen gate. Ihvertfall helt siden på 70-tallet (eller altså “så langt som jeg kan huske” som folk sier) har ungdomsgjenger kriget mot hverandre over de lokale rettighetene til å selge narkotika. Sånn har det alltid vært, bare at nå er mange av dem brune i huden. Derfor spretter nynazistene opp i stå. Aha! sier de. Se hva svartingene gjør mot våran fjellhöga nord! Fordi de kunne selv tenkt seg å styre med denne lukrative forretningen. Og alle de redde skriker av skrekk, som de alltid gjør. Mennesket som skapning kan betraktes både som tragedie og komedie. Begge deler av den samme årsak, at vi har talenter for å tenke og fatte rasjonelle valg men vi foretrekker å være idioter. Derfor går det som det går. Man kan bare ønske svenskene lykke til med sitt oppkommende Riksdagsvalg. Prøv å ikke føkke ting opp alt for jævlig.

Er Donald Trump en varulv? Det virker ihvertfall som om det behøves noen slags juridisk sølvkule for å felle ham. Hele affæren kommer uten tvil til å bli fingransket av historikere for så lenge som det skal finnes en organisert stat ved navn United States of America. Dessuten sikkert også mange utlendinger, dog sannsynligvis med mindre behov for å “forstå” hva som har skjedd. Det er jo åpenbart. El es un idiota. Mannen er idiot. Og når man hyrer en idiot vil idiotiske ting skje. Dette er menneskelig kunnskap som er hvor gammel som helst. Etter min mening koker det hele ned til en svært alminnelig amerikansk fordom: At autoritet er noe mennesker kan ha. Også psykologisk sett er hele greia deprimerende banal. Den unge Donald vokste opp i omgivelser av rikdom, med en dominerende far som trente sin sønn til å bli den samme type hensynsløs drittsekk som han selv var. President 45 er intet mysterium. Han er ikke engang litt interessant som type. Hva som imidlertid er fascinerende er den massivt ukritiske kulten av “følgere” som han av en eller annen grunn har opparbeidet seg. Også i Norge.

Som vanlig innenfor politikken handler nynazistiske bevegelser ikke så mye om hva du tror du er som hva nynazister tror du er. Når og hvis de danner seg inntrykk av at du er “deres mann” er det sannsynligvis noe du gjør feil. Og hvis du ikke korrigerer dette forholdet så snart det blir bekjentgjort så er du deres mann og alt du gjør derfra og ut må granskes under denne horisonten av forståelse. Selv om stemmer er den eneste valuta som kan kjøpe noen en maktstilling innenfor et demokratisk system er det ikke alle stemmer som er verdt å ta med seg, særlig ikke når det foreligger en implisitt forståelse av at du må gjøre noe for denne kategorien av særinteresser i samfunnet. Barbara Corcoran, som var en av dommerne i den britiske fjernsynsserien Dragon’s Den (hvor opplegget er at kandidater presenterer sin forretningsidè for en gruppe av “drager” som siden enten vil forkaste greia di eller investere i den), sa om Donald Trump at hun pleide å feste sammen med ham på 80-tallet i New York og at etter hennes mening har han bare ett talent, han er flink til å snuse seg frem til menneskers frykt og svakheter og siden utnytte dette til sin egen fordel. Kort sagt, en bølle av den typen som psyker ut folk med en truende væremåte. Fortsatt ikke akkurat noen psykologi som er egnet til å kvele gjespen, men også fortsatt ganske fascinerende at de tøffe amerikanerne pyser ut i møtet med noe så banalt. Kanskje de ikke er så tøffe som de tror. Hva skal man si til folk som synes at Donald Trump er imponerende? Herregud.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Siden man uansett er nødt til å ha noen fordommer, for slik er menneskesinnet konstruert, så foretrekker jeg å ha noen kunstige og teatrale greier som jeg har snekra sjæl. Custombygg, liksom. Her er et eksempel: Hvis det å prøve å se for deg noen ha sex medfører at du må kaste opp litt i munnen bør du ikke prøve å etterligne stilen til vedkommende. Finn noen som ser bra ut når de danser og etterlign dem istedet. Trust me. Det lønner seg i lengden. I mitt eget liv vil jeg si at de menneskene jeg respekterer mest tenderer mot å være slike som “borgerskapet” anser å være motorsykkelbanditter og farlige kriminelle. Hvorfor? Fordi du kan stole på at de alltid snakker sant. Fordi de ikke godtar noe tøv. Fordi de ikke lever i en verden hvor man kan love gull og grønne skoger men aldri oppfylle noe. Dette er alt. Jeg er ikke kravstor. Men jeg har overhodet ingen tålmodighet med bløffmakere. Snakk sant og stå for det du sier. Innrøm at du tar feil når du tar feil. Og for guds grønnjævlige skyld, ikke vær en kødd. Hvor vanskelig kan det være? Jeg må innrømme at hvis noen sier rekk opp hånda hvis du ikke liker amerikansk utenrikspolitikk så spretter armen min til værs like fort som når en vårkåt nynazist ser et hakekors. Jeg liker virkelig ikke “Amerika”, verken som konsept eller politisk entitet. De har mye fin geografi og enkelte sløye folk her og der, men som helhet er det noen stusselige greier. Imidlertid har USA fingrene sine tredd oppi omtrent alle menneskelige kroppshull som finnes rundt om i verden, så man er, direkte eller indirekte, nødt til å forholde seg til amerikanerne. Det vil for eksempel ikke la seg gjøre å løse klimaproblemene uten at man har med seg USA, så av den grunn alene er det verdt å holde seg for nesa og diplomatisere så godt man kan. Dette er, som Henry Kissinger sa, realpolitik. (Ordet er tysk, så derfor bare en K.) Menneskeheten har ikke tid til å drive og tøyse rundt med idioter som Donald Trump. Dette virker det imidlertid som om den nåværende administrasjonen forstår, så man kan tillate seg litt forsiktig optimisme.

Fryktløshet er ikke noe som eksisterer i naturen. I den grad noe menneske er fryktløst snakker vi i virkeligheten om en alvorlig mangel i det emosjonelle apparatet. Personer – eller for den saks skyld en hvilken som helst “høyerestående” skapning – som ikke har evnen til å føle frykt vil sannsynligvis forsvinne ganske raskt fra det genetiske registeret, fordi selv om det går an å bli alt for skvetten av seg så er det også slik at virkelige farer – noen av dem dødelige – eksisterer der ute. Dersom man ikke har realitetsorientert intelligens er frykt det nest beste. Vi kan også si at frykt er et aspekt av det såkalte instinktet som finnes hos alle dyr og som påbyr individet å overleve og formere seg. Eller med andre ord: Unngå det farlige, oppsøk det seksuelle. Problemet er bare at det seksuelle også har en tendens til å være farlig.

Mye av det vi kaller “menneskelig intelligens” burde etter min mening heller kalles fantasi. Forestillingsevne. Snarere enn noen slags digital informasjonsprosessor bør menneskehjernen betraktes som en analog billedgenerator. Selv de mest matematisk gjennomarbeidede planer er bare fantasier før de iverksettes. Det er derfor vi kaller det virkeligheten, fordi det er den delen av eksistensen som skiller det som virker fra det som ikke virker. Dette er en liten gyllen hemmelighet som skjuler seg i språket og som vi har arvet fra tysk. Hvis noe ikke virker er det ikke virkelig. Fra den samme språkroten stammer ord som virksomhet, verktøy, samvirke, og så videre. Ting vi gjør og ting vi bruker for å få ting gjort. Vi kan si at det norske språket dypest sett assosierer virkelighet med “aktivitet”. Dette er selve livsgrunnlaget. Hvis noe forblir ubevegelig gjennom lang tid regner vi det som “dødt”. Det gjør ingenting. Det virker ikke. Det er ikke en del av vår virkelighet.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Hvilket bringer oss til det hinsidige. Nærmere bestemt den tidligere nevnte fantasien. “Ingen røyk uten ild” er noe folk typisk sier som en metafor for kausalitet, altså årsaksrekker. Enhver virkning som vi kan observere antas å ha en årsak, som i sin tur og orden er en virkning av en tidligere årsak, og så videre, helt tilbake til “den første årsak”, som Aristoteles kalte den ubevegelige bevegeren. Ikke fordi han anså det å være noen slags person men fordi språket tross alt har sine begrensninger. Vi vet ikke hva som er “den ultimate årsak” noe mer enn vi vet hva som er den siste virkning. Vi befinner oss så å si in media res, midt i tingene, men vi har en – om enn noe begrenset – evne til å observere vår omverden og danne bilder i hodet av hva som muligens er forklaringen på det som foregår. Dette har mennesket alltid gjort, på mer eller mindre disiplinert vis. Vi som lever i dag er på ingen måte mer intelligente enn forfedrene i steinalderen. Vi har faktisk ganske dramatisk mye mindre hjernevolum enn dem, hvilket i det minste indikerer at de hadde mer rå prosessorkraft til rådighet slik sett. Imidlertid regner vis oss som mer velinformerte enn dem fordi vi har et større kollektivt akkumulert datagrunnlag enn tidligere mennesketyper. Veien fra det ene til det andre går gjennom språket. Intelligensens ypperste oppfinnelse.

Jeg følger noen såkalte vloggere – videobloggere – på YouTube. Hva skal man si? Noen slags private kringkastingsforetak. Jeg liker hvordan utviklingen har beveget seg bort fra fjernsynet som den store stygge ulven når det gjelder folks fantasier om hvordan skadelige tanker sprer seg i samfunnet. For ganske lenge siden ble boktrykkerkunsten betraktet som noe satanisk. Siden ble bøker regnet som noe av det mest respektable man kunne sitte i en krok og kose med. I løpet av min egen oppvekst var det ganske vanlig å se ymse slags synsere sitte der aldeles ville i blikket og legge ut om hvordan fjernsynet var noe slags vardøger som varslet om samfunnets undergang gjennom en degenerativ påvirkningskraft på barn og unge. (Ironisk nok var de ofte å se på fjernsynet.) Og da hjemmevideo ble vanlig tok det helt av. Nå i dag er det vanskelig å se hva all skrekken handlet om. For eksempel er ikke videovold et ord man typisk hører særlig ofte lenger, men ved et tidspunkt var tilsynelatende enhver halvstupid Nostradamus wannabe ute på idèmarkedet med dommedagsfantasiene sine. Dagens store snakkis sånn sett er imidlertid den vidunderlige verdensveven. Internett. Det store spranget i forhold til menneskelig informasjonsdeling. Nå for tiden er det slik at enhver fremmelig fjortis i løpet av et par timer kan grave opp like mye saksinformasjon om nærmest hva som helst som det ville tatt et helt team av etterforskende journalister mange uker å sette sammen på 80-tallet.

Uansett, jeg følger noen vloggere. Noen ganger snakker de om hverandre. En slik var irritert på en annen fordi han ikke likte hvordan denne andre snakket om Carl Gustav Jungs psykologi, nærmere bestemt teorien om “det kollektivt underbevisste sinn”. Han var sint fordi Jung etter hans mening tok feil om dette. Det finnes ikke noe “organisk internett” som man kan laste ned informasjon fra på mystisk vis. Det er ikke slik at vi alle er forbundet med hverandre via egenskaper i hjernen, langt mindre noen “åndelig dimensjon” som er tilgjengelig gjennom spesielle teknikker; meditasjon, ritualmagi, eller hva har du. Alt dette er overtro man må avvise på det mest kontante hvis man vil unngå å råtne på rot fra hodet og ned. Om dette er det å si at jeg er enig i konklusjonen ut fra det foreliggende premisset. Problemet er bare det at premisset er feilaktig. Jung sa aldri at menneskene er forbundet med hverandre gjennom en kollektiv underbevisst mekanisme. Det han sa var at selve hjernens struktur legger visse føringer for hva slags bilder vi har en tendens til å danne i hodet. Videre så sa han at vi kan kartlegge noen av disse “typiske tankeformene” gjennom hva som fremkommer i språket. Han kalte det arketyper. Konsepter som er umiddelbart gjenkjennelige for alle mennesker, overalt, på alle språk og til alle tider, hinsides enhver kulturell forskjell. Det er derfor så mange historier folk forteller har en tendens til å ligne på hverandre, fordi folk dypest sett ligner på hverandre, ikke fordi det har vært noen kulturell kontakt mellom dem. La oss – ikke uten et humoristisk glimt i øyet – kalle det Pyramideprinsippet. Årsaken til at så mange oldtidskulturer har bygget pyramidelignende strukturer med overfladisk likhet er fordi dette er en stabil måte å bygge i høyden uten å bruke avanserte ingeniørkunster. Vi kan av naturlige årsaker ikke observere alt folk bygde som siden raste sammen fordi vektfordelingen gjorde byggverket ustabilt. Vi kan anta at de så, lærte og siden brukte materialene på mer fornuftig vis. Et bedre spørsmål er hvorfor folk føler behov for å anlegge kunstige fjell i det hele tatt. Her dukker arketypen “hellige fjell” naturligvis opp.

Man må være mer enn bare blind for å ikke legge merke til at sola kommer og går i løpet av døgnet. Denne kjernefysiske fusjonsprosessen som befinner seg åtte lysminutter unna oss avgir massive mengder stråling som hudcellene registrerer. Vi kaller det “solvind” og den eneste grunnen til at det ikke umiddelbart dreper oss er at jorda har et magnetfelt som beskytter oss. Det er ikke teknisk sett ukorrekt å si at sola er en “gudsmakt” og dette har da også vært vanlig i alle kulturer vi kjenner. Den er livsfarlig men den er også livgivende. Intet rimelig fornuftig menneske behøver noen detaljert forklaring av hvordan og hvorfor. Det er en åpenbar sannhet. Den som ikke respekterer sola vil ikke leve særlig lenge. Til og med i Norge – som er omtrent så langt nord som mennesker kan overleve – er det mulig å pådra seg dødelige skader av solskinn. Å bevege seg oppover i et landskap medfører at man beveger seg “nærmere sola” (selv om dette er en ubetydelig distanse i kosmisk målestokk). Altså nærmere deg min gud som salmen sier. Folk har ikke typisk bygget pyramider i landskap som har naturlige fjell av respektabel høyde. Men i for eksempel jungelen i Guatemala, Belize og Mexico finner vi “solpyramider” hvor toppen stikker opp over trekronene og derfra ligner jungelen et grønt hav. Mange hevder at zigguratene i Irak ble bygget fordi befolkningen der kom fra et sted hvor man opererte med “hellige fjell” men siden deltalandskapene i Mesopotamia er så flate ble det nødvendig å anlegge kunstige fjell. Vi skal imidlertid ikke undervurdere den hjertebankende følelsen som begrepet utsikt har en tendens til å fremkalle i mennesker. Slik sett er en “tindebstiger” (som liker å nyte den følelsen man får når man står på toppen og ser på alt der nede) noe annet enn en “fjellklatrer” (som liker mestringsfølelsen man får etter å ha fullført en vanskelig – og farlig – oppgave). Mange mennesker bruker den dag i dag fjell til å konfrontere sin frykt og kaller dette mot. Bare de tapre vil nå toppen. Ikke så rent får mister livet under denne utforskningen av eget vågemot. Ofte er vi ikke engang noe i nærheten av så kompetente som vi fantaserer om at vi er. Sic transit gloria mundi. Men det er interessant hvordan det er så vanlig å assosiere det som er “bedre” enn det vanlige som også “høyere”. For eksempel sosiale hierarkier. Sjefen befinner seg “over” de ansatte. De opplyste har oppnådd en “høyere” form for bevissthet. Og sånn går dagene.

Det er litt uklart hvor frankerne kom fra, men det er definitivt sikkert at landet Frankrike er oppkalt etter dem. Noen sier at ordet “franker” betyr en fri mann, altså som i uttrykket “fri og frank”, mens andre mener at ordet henspiller på en type spyd som de foretrakk. (Vel, egentlig en lanse men la oss ikke være pertentlige.) Klovis — eller Hlodowig — var den første frankerkongen og det var han som innstiftet det vi nå kaller det merovingiske dynasti. Hans tid her på jorda varte fra år 466 til 511. Som de velinformerte umiddelbart legger merke til, dette var på den tid Roma var i ferd med å dø. Akademisk konsensus sier dette skjedde i år 476 – i september – men sannheten er at Romas død var en langdryg prosess som i prisippet begynte da Konstantin flyttet hovedstaden i romerriket til der Istanbul nå ligger, og ikke sluttet med krampetrekninger før langt innpå 700-tallet. Siden tilkommer det pikante element som består i pavekirkens politiske innflytelse fra Roma.

Det virker sannsynlig at frankerne opprinnelig var keltiske leiesoldater i Romas tjeneste som valgte å carpe diem da den romerske staten begynte å vakle for alvor. Uansett hvordan dette forholder seg var det de som formet den tidlige middelalderen i Vesteuropa. Frankerriket hadde sine turbulente perioder gjennom årenes løp men det ligger jo der ennå, så noe må de ha gjort riktig. Som våre egne vikinger noen hundre år senere var merovingerne noen riktige jålebukker som likte å sprade rundt med langt, velstelt hår og fine klær. Det lange håret var et tegn på deres manndomskraft så det var ikke uten grunn at Pepin den gamle raket håret av den siste merovingerkongen da han selv tok over som kongen av frankerne og den første i carolingerdynastiet, men det var hans sønn Karlamagnus – Karl den store – som innstiftet det hellige tysk-romerske riket og dermed mer eller mindre sluttet ringen.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Men nok om det. Alle vet allerede alt om europèisk middelalderhistorie … og det de ikke vet er ikke vanskelig å finne på nettet.

Det interessante er at mens Klovis var frankernes konge – altså det man innenfor antropologien kaller en big-man – så endret dette seg over tid til å bli “kongen av Frankrike”, som er en subtil men viktig forskjell. Om vår nåværende kong Harald kunne man si “nordmennenes konge” men dette lyder litt sært. Kongen av Norge er en konstitusjonell tittel som kommer med visse seremonielle funksjoner tilknyttet statens drift, men han har ingen politisk makt, ihvertfall ingen som han bruker. Man hører “oppfordringer” i for eksempel nyttårstaler og denslags men disse ligger mer på noe slags moralsk plan. Stå på. Hold ut. Heng i stroppen. Livet er verdt å leve. Den type ting. Jeg hører ytterst sjelden noe jeg er uenig i fra det norske kongehuset.

Noen akker seg over prinsessa og negeren. Hva skal man si? Han er åpenbart noen slags “magisk tenkende” individ med tildels eksentriske idèer om selvet og verden, men hun Märtha-Louise er også litt pling i pæra med disse englegreiene sine, så de har sikkert mye å snakke om. Sannsynligvis tenker begge at de har funnet et godt parti så da får det gå som det går. Det er ikke viktig. Hun er bare et medlem av kongefamilien, det er Haakon Magnus som er kronprins og han virker som om han er både kompetent og tar oppgaven sin seriøst, så jeg ser ingen grunn til bekymring i så måte. Det går an å reise gyldige argumenter om hvor “riktig” det er å ha et arvekongedømme som øverste statsbærende prinsipp, men så lenge ingen av dem blir revolusjonære finnes det ingen saklig grunn til å utsette seg for belastningen med å ha periodiske presidentvalg med alt sirkuset det innebærer. Det er en snål innretning men den fungerer.

Selve staten er etter min mening det filosofisk mest interessante aspekt av politikken. Når folk snakker om “Norge” er det ofte uklart hva de mener. Selve landskapet med fjell, fjord og furu? Eller mener de nasjonen, altså “folket”? Noen ganger mener de imidlertd helt klart den politiske innretningen som administreres av en demokratisk valgt regjering, utgått fra stortingsflertallet (i praksis som regel en styringsdyktig koalisjon av flere partier). Vi kan diskutere hvordan vi skal velge representanter til Stortinget og på hvilket grunnlag regjeringsdannelse skal skje, men vi kan aldri diskutere om vi skal ha en stat. I den grad man representerer en seriøs trussel i så måte begår man høyforræderi (eventuelt landsforræderi hvis det er til en fremmed makts fordel, jussen er mer nyansert enn i mange andre land). Dette er ingen spøk. Det lønner seg ikke å kødde med staten.

Begrepet nasjonalisme slik det ofte brukes politisk er nesten alltid rasistisk. “Nasjonalt sinnelag” er ikke et uttrykk som har hatt noen positiv betydning siden Den andre verdenskrig. De som hopper paradis rundt disse grensene må ta seg i akt så de ikke trår helt feil. Staten har i motsetning til oss mennesker evig liv og derfor nok av tid til å utmatte selv den mest entusiastiske revolusjonære. Det norske samfunnet av i dag har en multietnisk og multikulturell befolkning. Man behøver ikke å like dette men slik er det. Vi hadde en blåbrun regjering en stund. Erna Solberg vil bli husket av historien som den første norske statsleder siden Vidkun Quisling som tok fascister med seg i regjeringen sin. Dette kan skje igjen. God politisk håndhygiene er åpenbart mindre viktig for partiet Høyre enn regjeringsmakt. Imidlertid er det såkalte Fremskrittspartiet for det meste en uryddig forsamling av inkompetente fjøsnisser som ikke ville overlevd i noe normalt politisk parti, så det kan hende det går an å styre dem med litt kløktig bruk av sukkertøy og ridepisk, men jeg er ikke optimistisk. Vi får se. Ting skjer i Sverige som får norske nynazister fra Fremskrittspartiet og utover til å bli helt klamme i hakket sitt av fryd. Det er ennå noen dager igjen til de holder Riksdagsvalg. Er vi like dumme som amerikanerne? Det gjenstår å se. Svenskene har aldri vært helt gode sånn sett. Kung Klauwn (uttalt med Skånedialekt) kan komme til makten, inspirert av høyreekstreme bevegelser i andre land. Vi andre får dømme med den forstand vi har.