Om bloggere og lesebriller

Jeg har kalt meg seksti år gammel i et halvt år allerede, men om en uke skjer det sånn rent formelt, det vil si samtidig med kvinnedagen, som jeg helt fra jeg var liten trodde handlet om meg (min mor gikk i tog og denslags), en tanke som, når jeg nå ser meg i speilet, er så lite sannsynlig at det må være sant. Alle vet at det er sånn virkeligheten virker. Viljen velger hva den skal tro. Underbevisstheten gjør resten. At jeg alt for ofte er alt for beskjeden om hvor bra jeg egentlig er må vel kunne kalles min eneste feil som mann og menneske. Det er bedre å slappe av og godta det øynene mine forteller meg: De går i tog for å feire fødselsdagen min. Jeg bare smiler, blunker muntert til dem og gratulerer dem fordi de har oppdaget at rumpa mi ser bra ut i jeans, uten å spesifisere at det er akkurat dette jeg mener når jeg holder tommelen opp og gratulerer. De følger meg jo med blikket der jeg går. Dette fungerer veldig bra så lenge jeg holder kjeft om hva jeg tenker.

Vi lever alle i vår egen verden, noen mer enn andre. Imidlertid har vi også noe vi kan kalle fellesskapssonen — altså “offentlig sted”. Hver gang vi er der kan hodet være så fjernt det vil, ræva vår er imidlertid underlagt de vanlige reglene for sosial omgang. Om emneområdet moralfilosofi er det å si at vi kan gjøre det hvor komplekst som helst, men vi kommer ikke utenom visse grunnleggende sannheter som at vi har alle den samme plikt til å holde fred med de andre og den samme rett til å bli beskyttet mot aggresjon fra de andre. Dette er ikke veldig avansert matematikk. Samfunnets langsiktige interesser er fred og velstand blant befolkningen. Grovt sett kan vi si at all virksomhet som jobber mot dette formålet er samfunnsfiendtlig virksomhet, inkludert ikke minst det å egge til ufred og dårlig stemning mellom individer og grupper av befolkningen. Som allvitende oppdrager og autoritetsperson tilfaller det meg å si at det er jævlig irriterende når ungene krangler om alskens dusteting som de ikke engang kan gjøre rede for når man forlanger å få vite hva fanden det er som skjer.

For noen er politisk fantasering rundt “hva man kan gjøre” sikkert det beste de får til med den lille tenkeknotten sin, men for meg er det noe degenerativt. Hva er poenget med å ha heltidsansatte politikere hvis “folk flest” oppfatter det som meningsfullt å blande seg inn i jobben deres? Hvis man skjønner hva som er nødvendig kan man jo søke seg til jobben selv, heller enn å kritisere de som prøver å få ting gjort. Det er ikke vanskelig å komme seg inn i politikken, men det finnes en riktig og en gal metode (eller rettere sagt mange gale). Man kan melde seg inn i et parti, gå på møter, gripe ordet, det ene med det andre, plutselig er man for eksempel valgt inn i kommunestyret. Derfra og ut kan det bare gå oppover. Fremtiden er så lys at man må bruke solbriller. Men sofasjåfører kommer ingen vei, som man sier i transportbransjen. Det er nødvendig å komme seg på beina og gå på møter hvis man vil komme noen vei i politikken. Og mens man er på disse møtene må man knytte kontakter. Utveksle visittkort eller hva man nå gjør i disse tider, kanskje noe med blåtanna på telefonen. Hva vet jeg, jeg går ikke på møter. Jeg er ikke interessert. Jeg er moralfilosof — og alle vet at moral ikke er verdt fem sure i ræva på den politiske arena. Kanskje har det noen ganger en viss nytteverdi som propagandavåpen, men moralen an sich (“i seg selv”) er ikke politisk relevant. Hvis man har ambisjoner om å bli politiker bør man heller lese Machiavelli og Marx enn Spinoza og Sartre (selv om begge deler er dobbelt så bra). Det handler om å få ting gjort med de midlene man har for hånden og slike metoder som er nødvendige der og da.

Det finnes mange identitetsforvirrede aktører der ute. De tror at de driver med politikk, men egentlig driver de med kunst, nærmere bestemt teater, eventuelt “performancekunst” (som har færre formelle krav enn teateret). Politikk handler om saker. Kunst handler om følelser. Det er fordi det ikke finnes noe sånt som “saklige følelser” at det heller ikke finnes noe sånt som “politisk kunst” (bare kunst som appellerer til det noen føler om samfunnsforhold og annet). Imidlertid vil jeg – ikke minst av diplomatiske årsaker – være den første til å si at det finnes mye både historisk og nåværende politisk propagandaarbeid som drar seg langt inn i den kunstneriske sensibilitet, noen ganger på en kryptisk og “intern” måte. Hvis budskapet ditt er politisk er det ikke kunst du driver med, det er propaganda. Motsatt, hvis budskapet ditt er kunstnerisk er det kunst du driver med, ikke politikk. Når det er sagt, det er naturligvis ofte vanskelig å sortere snørr fra barter, særlig når man har mye av både det ene og det andre. Først og fremst engasjement — man føler veldig mye om ting som strengt tatt ikke er politiske av natur, men mange politiske bevegelser liker å snakke om dem i søndagstalene sine, la oss si for eksempel “rettferdighet for utsatte grupper”. Det er fint som moralsk prinsipp men ubrukelig som politisk sak. Mer konkret er imidlertid det å jobbe for “bedre boligtilbud for utsatte grupper” selv om det også er veldig vagt så lenge man ikke kommer med noen tall og forprosjekter. Alle kan si hva som helst — noe de også gjør, hele tiden.

Det er ubegripelig for meg hvordan spørsmål som “hvor mange kjønn som finnes” har kommet seg inn i politikken. Hvem fanden bryr seg om sånt? Hvis man er bekymret for hva man vil finne under kjolen kan man jo spørre før man begynner å tukle — og hvis man er i tvil bør man kanskje holde avstand til hele greia. Politikere er ansatt for å håndtere materielle problemer, ikke forholde seg til freudianske fantasier hos de seksuelt naive. Jeg har ikke undersøkt saken nærmere, men det siste jeg hørte var at vi nå har etablert “juridisk kjønn” som operativt prinsipp i Norge, det vil si at man er det man selv sier at man er, ferdig diskutert. Ikke prosedyremessig verre enn å skifte navn, men kanskje med mer vidtrekkende sosiale konsekvenser. Hva er det vi egentlig diskuterer her? Snart kommer som tidligere nevnt kvinnedagen, som altså skjebnen i sin visdom har valgt å henlegge til bursdagen min, slik at det blir noen grad av konkurranse på motivasjonsfronten når det kommer til hvem som feirer hva, men jeg antar at så lenge alle sier hurra så er alt tut og kjør. Det blir litt som hvordan noen amerikanske marijuanaentusiaster driver og feirer den såkalte 420-dagen, som på amerikansk manèr betyr datoen 20. april (mens selve 420-koden er/var californisk politikode for “pågrepet på grunn av besittelse” mens marijuana var forbudt). Jeg påpekte at dette også er bursdagen til Hitler, slik at man bør kanskje være litt vaktsom med å ta for gitt hvorfor folk er ute og feirer denne datoen. Ikke sett deg ved et hvilket som helst bord og den typen ting, som forresten aldri er noen sunn vane, men spesielt ikke når misforståelsene har slikt potensiale.

Går det an å “bli” kvinne – gitt at dette ikke var noen åpenbart medfødt egenskap – og i så fall, hvordan definerer man hva det betyr å være kvinne på en måte som utelukker “de som bare innbiller seg ting” (men ikke de ufrivillig barnløse og så videre)? Det finnes noe man kaller TERF (trans-ekskluderende radikal feminisme) og deres argument er at alt sitter i fitta, ingenting i hodet. Om man “føler seg som kvinne” er ikke relevant. Menn i kvinneklær vekker de samme beskyttelsesinstinktene hos TERFere som “ulv i fåreklær” vekker hos sauebøndene i Østerdalen. De klarer ikke å akseptere premisset om at en biologisk kvinne kan ha en mannslignende anatomi. Egentlig er det litt komisk, gitt at det samtidig er alminnelig akseptert at det å være en “ekte mann” må bety noe mer enn bare det at man har en penis, selv om det ikke er noen stor enighet om hva “mer” består i. Noe med hvordan man oppfører seg, den typen ting. Det kan ikke læres, det kan bare utvikles på det persongrunnlaget som allerede foreligger. Oppfør deg som en mann er en oppfordring mange unge menn møter ved et stadium når de ikke engang forstår hva dette betyr. Kanskje består hele poenget med å si sånt i den sadistiske komedieverdien det har å se dem sprelle og forsøke å være “ekte menn” før de er voksne nok til å forstå at dette bare er en komisk fordom som bare blir mer og mer komisk jo hardere man prøver. Det er ikke uten grunn at sånne typer som Andrew Tate appellerer mest til “fjortisene” blant oss — både de som er fjortiser av års alder og de som aldri kom seg videre i sin personlige utvikling. Sånt skjer. La oss si at de for eksempel har hengt seg opp i infantile idèer om hva kjønn er, og hvordan man skal (og ikke skal) “fremføre” dette kjønnet på den sosiale arena. Vi opererer nå med “juridisk kjønn” i Norge fordi det ikke spiller noen praktisk rolle i noen annen slags juridisk sammenheng hva slags kjønn man har. Vi kan si at “retten til å bli gravid” er noe alle har, men evnen er ulikt fordelt. Ikke alle kvinner har den, men man finner den hos noen menn, nærmere bestemt såkalte transmenn — som ifølge hva jeg hører utgjør en større andel av de trankjønnede enn transkvinner, de får bare ikke like mye oppmerksomhet. Velkommen til livet som mann sier de kyniske straks. Din plass i køen varierer, men det er aldri “foran”.

 

Livet er en fantastisk fortelling

Irisering er refleks eller lysbrytning i en overflate, der det oppstår et spill av farger. Fargene endres etter lysbrytningens vinkel og fargene kan ha alle regnbuens farger. Irisering stammer fra gresk iris, som betyr regnbue.

(Wikipedia)

Naturen har frembrakt et antall overflatestrukturer som bryter lyset på en “skimrende” måte, slik at fargespillet endrer seg ettersom vi snur på den gjenstanden vi betrakter, for eksempel kroppen og vingene til visse insekter. “Alle regnbuens farger” er et litt misvisende begrep. Det som skjer er at menneskets øye bare kan oppfatte et veldig lite utsnitt av alle de elektromagnetiske effektene som finnes der ute — og det er dette vi kaller synlig lys, som spenner fra infrarød i den ene enden til ultrafiolett i den andre. For å oppfatte bølgelengder som ligger utenfor dette spekteret må vi bruke måleinstrumenter. Vi er ikke vant til å tenke på det slik, men også radiobølger og røntgenstråler er “lys”, de ligger bare utenfor det området vi er i stand til å se med øynene. Ettersom vi bryter alt ned til fysikk oppdager vi at det vi er i stand til å oppfatte direkte ved hjelp av sansene våre bare i begrenset grad ligner på “det som faktisk finnes der ute” — slik at det er på alle måter korrekt å beskrive det vi kaller virkeligheten som en illusjon. Men slik er den menneskelige tilstand. Vi tror på det vi ser.

Psykologiske forsøk viser igjen og igjen at vi “jukser” når vi danner vårt mentale bilde av det vi tror vi ser. Det er blant annet derfor det er så enkelt for tryllekunstnere og andre taskenspillere å lure oss. De vet hvordan hjernen virker og kan derfor utnytte svakhetene i systemet til å gjøre forbløffende ting som tilsynelatende strider mot virkelighetens regler. Filosofer kaller dette naiv realisme — hvor naiviteten består i at man tror at dette – altså det man er i stand til å se og erkjenne med sansene – er alt som finnes der ute. Vi kan med den gamle vitsen si at problemet er en grov feilvurdering av egen vurderingsevne, noe som er så “typisk menneskelig” som noe kan få blitt. På visse måter er sansene våre lynskarpe, men på andre måter er de så sløve at hvis de var en kniv kunne man ridd på den herfra til Moss uten å bli sår i rumpa. Til og med skarpheten jobber mot oss når vi blir lurt, i form av alskens avledningsmanøvre som svindleren for eksempel gjør med sin venstre hånd mens den høyre sikrer seg lommeboka og klokka vår. Det grunnleggende problemet er tidlighet.

Jo tidligere vi kan danne oss et bilde av situasjonen vi står oppi, jo mer tid har vi til å utarbeide gode strategier. “Tidlig forståelse” er svært ettertraktet på hjernemarkedet. Først til mølla og alt det der. For eksempel har nesten alle som gjør forretningsmessig suksess en utpreget evne til tidlig forståelse av hva som er “den neste store tingen” slik at de kommer seg inn i begivenhetenes sentrum før røkla oppdager at det er noe som skjer. Vi kan i prisippet si at når vi kommer til det tidspunkt at “alle” er inne i den nye greia, så er det forlengst på tide å bevege seg videre for de som ligger i forkant av utviklingen. Slik er måten, som bare er en annen måte å uttale ordet “moten”. Surfing på den såkalte popularitetsbølgen handler mye om å hoppe av i tide, slik at man ikke blir med og kræsjlande på trynet i sandstranden, full som den er av gamle sigarettsneiper og fettpapir fra nærmeste gatekjøkken. “Tidlig forståelse” er det alle ser etter i profesjonelle fotballspillere, altså at de plasserer seg der ballen kommer til å havne, i stedet for å løpe mot der den befinner seg akkurat nå. Vi kan faktisk si at det befinner seg i den abstrakte enden av et fundamentalt biologisk mønster, hvor “forvirring” (eller avledningsmanøvre) er den mest alminnelige måte å fekte mot tidlig forståelse, som er hvor iriserende kroppsoverflate kommer inn i bildet. Kolibrien er en liten fugl som ofte har skimrende fjær. Mange dyr ser sikkert en kolibri som en aktuell godbit de bare kan snappe opp i forbifarten, men kanskje de nøler et øyeblikk når kolibrien plutselig skifter farge, og dette er all margin den behøver for å komme seg i sikkerhet.

Det er ikke uvanlig å bruke uttrykket “kvikk i oppfattelsen” om den egenskapen vi etterlyser her. Dette er også hva som menes med at hjernen jukser når den danner bilder av virkeligheten. Mye går på autopilot. Vi ser en to-tre markører som vi gjenkjenner, så fyller hjernen inn resten for oss. Dette fungerer som regel bra, men det gjør oss sårbare overfor de som lyver og prøver å manipulere oss med alskens triks og tryllekunster uti hjernens gråsoner. Dette handler ikke så mye om hva vi “ønsker” å se som om hva vi forventer, ut ifra det vi tror vi vet om hva som foregår. En middels bra tryllekunstner kan få deg til å tro at de nettopp gjorde noe som ikke er fysisk mulig — eller rettere sagt, du vet jo at du blir lurt, du vet bare ikke hvordan. Fysikken er alltid den samme, det er i optikken forskjellene ligger. Kanskje noe fikk deg til å flytte blikket bort fra “begivenhetenes sentrum” akkurat det millisekundet skøyerfuglen behøver for å omarrangere ting du ikke ser, men snart kommer til å “oppdage”. Dette er all margin en dyktig svindler behøver for å manipulere virkelighetsbildet ditt. De vet hva de driver med, det er du som virrer rundt i en labyrint av avledningsmanøvre. Dette er ikke minst viktig å ha i mente når vi forholder oss til “informasjon”. Vi ser det vi forventer å se, men hvorfor forventer vi å se det vi forventer å se? Bare de mest klønete og amatørmessige svindlere jobber med “det vi faktisk ser”, de som kan faget jobber med forventningene våre. Det er løsere og mer formbar materie som ikke minst er billigere i drift enn det å bygge kulisser, jobbe med rekvisitter og det ene med det andre. De flinkeste er de som gir oss en “smart” følelse av at vi skjønner bedre enn dem hva slags fortjenestepotensiale som ligger i prosjektet de pitcher for oss. De lurer oss til å tro at det er vi som lurer dem.

Som jeg alltid sier: Hvis man for det meste antar at man tar feil vil man for det meste ha rett. De aller tidligste filosofene – altså lenge før Sokrates, Platon og de kom på banen – uttrykte seg i “sentenser” — det vil si maksimer eller ordspråk om du vil, som for eksempel “kjenn deg selv”. Noe annet de sa var “hold igjen din dom”, som i praksis betyr å tenke gjennom ting et par ganger til før man bestemmer seg for hva som er hva. Det man ikke vet er jo per definisjon uendelig og strekker seg i alle retninger, gi og ta hva som er fysisk mulig og ikke, mens det lille man vet ofte viser seg å være et tynt grunnlag for å ta viktige beslutninger. “Informasjonsknapphet” er en konstant tilstand. Dette er aldri noe realistisk spørsmål. Man kan alltid lære “mer” om noe, uansett hva. Spørsmålet er om man vet nok til å gjennomføre det man har planlagt å gjøre — hvilket bringer oss tilbake til det gamle temaet om mennesker og ambisjonene deres. Det ender ikke alltid bra. Ikke alt de sier i bibelen er usant, selv om narrativet preges av mange drøye skrøner, for eksempel er utsagnet Gud ler av menneskenes planer noe man bør reflektere litt over. Kanskje Gud vet noe vi ikke vet? Det virker ikke urimelig å anta dette. Eller for å si det med andre ord, sjansen er alltid stor for at vi blir lurt, selv om det er vi som er luringen (så vidt vi vet).

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top