Ordet angstskrik er ikke vanskelig å uttale, selv om det har syv konsonanter på rad: ngstskr — som sett alene fremstår som noe mindre uttalevennlig. Men hvorfor snakker jeg om det? Overskriften er åpenbart en variasjon over det gamle ordspillet “som å leve på en krympende øy” man noen ganger kan høre brukt om livssituasjoner som bare forverrer seg, si for eksempel et ekteskap som er i ferd med å havarere eller en forretning som er i ferd med å gå konkurs. Men ser det skje “i sakte fim” men man kan ikke gjøre noe. Luften er som sirup. Man greier ikke engang å løfte armene. Undergangen er nær. Typisk festmateriale fra Ibsens mest lystige stunder.
Hvorom allting er, forfattere pleier ikke å skrive om ordenes munnfølelse, som på den annen side er ekstremt viktig for skuespillere, sangere og andre som bruker stemmen til å uttrykke språk. Det å lese en tekst på trykk er noe annet enn å høre den fremført av noen som bruker stemmen, med hele dens register av farger og klanger. “Flyt” er naturligvis viktig også i en skreven tekst, men der kan man i tillegg støtte seg på leserens naturlige tendens til å danne “bilder i hodet” av det som skjer, slik at man kan ta seg friheter som ikke fungerer godt for de som bruker stemmen. Folk vil i mindre grad fantasere om hvordan handlingen kanskje ser ut når de allerede sitter og ser på en person som fremfører teksten ikke bare med stemmen, men også med armgester, kroppsfakter og det ene med det andre.
Er dårlige lyttere og dårlige lesere egentlig en og samme sak? Jeg mener ikke de som har noen slags kognitive dysfunksjoner som gjør det ene eller det andre vanskelig for dem, men de som ellers fungerer helt normalt, det er bare akkurat som om ting “går inn i det ene øret og ut av det andre” uten å sette seg fast i noe på sin vei gjennom hodet. Ganske mystisk, det der, men slett ikke ualminnelig. Vi understreker igjen at det ikke foreligger hjerneskade eller underliggende mental sykdom, det handler ene og alene om “oppfattelse”. Noen har bare ikke gode evner til oppfattelse, eller om de har det så er det på veldig ustabilt vis, ofte preget av “favoritter” blant idèene. Akkurat som planter bare tar til seg visse bølgelengder av lyset – det er derfor vi opplever dem som grønne – tar slike individer bare til seg visse deler av hele informasjonsspekteret. Jeg mener ikke nå noe så banalt som å innhente “alternative sysnspunkter” i politisk forstand men om en fullstendig alternativ kontekstualisering (gjerne flere) av hele fenomenet. Hva er det jeg observerer? Dette er ikke noe bra spørsmål og man bør erstatte det med spørsmålet om hva det er man ennå ikke kan se. Det er der man finner overraskelsene.
Ikke langt fra der jeg bor ligger et tettsted hvor de har et treningsstudio som de lokale innbyggerne kaller Tarzanfabrikken. Hva det navnet betyr og ikke betyr for folk henger naturligvis mye på hva slags forhold de har til Tarzan. Hva slags posisjon har Tarzan blant de unge i dag? Vi som vokste opp på 70-tallet husker ham som en av “de fire store” i tegneserieuniverset (de andre tre var Supermann, Lynvingen og Fantomet). De var actionhelter sånn som menn skulle være på den tiden. De ordnet opp. Og vi ungene samlet flasker, gikk med avisen og alt hva ellers vi måtte gjøre for å finansiere neste nummer av tegneserien, uke etter uke. Sånn var livet. Kultur må man jo ha.
Tarzan ble lansert med apeskrik og jungeldans den 7. januar 1929. Skjebnen er jo som den er, så ironisk nok ble Buck Rogers i det 25. århundre (se illustrasjon ovenfor, hvor Wilma, dama til Buck, som han rekrutterer omtrent umiddelbart etter at historien har begynt, gir ekstra kraft til laserkanonen hans ved å massere ham nederst på ryggraden) lansert på den samme dag, med et tema som lignet på det i Tarzan, i den forstand at grunnpremisset bak begge disse karakterene var at de var “feilplassert i tid og rom” og i utgangspunktet gitt dramatisk dårlige odds for overlevelse, men begge reiste seg likevel i kraft av sin indre styrke til lederskap i sine nye miljo; Tarzan som apenes konge og Buck Rogers som “fortidens mann som kom for å redde fremtiden” (uten å forvirre leseren med tidsparadokser og denslags).
Pilotepisoden av Buck Rogers handler om hvordan han vender hjem fra “den store krigen” – som i 1929 selvsagt betyr første verdenskrig – men så skjer det noe og han mister bevisstheten i fem hundre år. Sånn kan det gå. Han våkner opp til en ny stor krig, men denne gangen er det “de røde mongolene” som har utslettet hele Amerika, bortsett fra motstandsbevegelsen — som han slutter seg til og etterhvert overtar lederskapet for. Som vi ser, et ikke uvanlig amerikansk tema. De hadde sin første red scare allerede på 1800-tallet og er minst like hissige på dette området den dag i dag. Staten USA er jo så å si grunnlagt på frykten for konger og adelsmenn, som i den pragmatiske verden betyr frykt for at en autoritær stat skal regulere og dempe folkets frie livsutfoldelse — men dette er jo hele poenget med å ha en statsmakt, så enden på dette selvmotsigende forholdet har blitt til at den staten de har er så skummel at den friker ut og begynner å skyte hver gang den ser seg selv i speilet. Man kan jo som alle vet ikke bekjempe makten ved å bruke makt, men man kan alltids prøve.
Sensur er undertrykkelse av tale eller annen offentlig kommunikasjon som kan anses som upassende, skadelig, følsom eller ubeleilig som bestemt av en regjering, mediene eller andre kontrollorgan. Det kan gjøres av myndigheter og private organisasjoner eller av personer som driver selvsensur.
(Wikipedia)
I det herrens år 1596 ble det ved kongelig forordning i Danmark-Norge bestemt at bokhandlere som unndro seg sensur gjennom å bruke utenlandske trykkerier skulle miste all sin eiendom, pluss to fingre. I 1635 diskuterte professorkomitèen ved universitetet i København (som sto for selve sensurarbeidet) om ikke Goethes Faust burde forbys, siden den kunne forlede unge mennesker til å søke å inngå pakt med djevelen heller enn å følge kirkens påbud om bot og faste. Under Struensee – danskenes svar på Rasputin – ble det i 1770 innført fullstendig trykkefrihet i Danmark-Norge, i den forstand at “alt var lov”, men det varte bare i to år før Struensee ble “avskaffet” og den gamle garden tok tilbake makten. Imidlertid hadde folk fått smaken på uinnskrenket ytringsfrihet så etter stadig tiltagende “pressefrekkhet” ble det i 1799 gjeninnført kongelig sensur, denne gang styrt av politiet, og mange harde dommer ble avsagt i årene som fulgte. Kong Fredrik 6 (1766-1839) var ikke nådig mot “opplysningstidens skrivefrekkhet”. Det lignet på mange måter dagens “woke” debatt. Full ytringsfrihet ble innført i Norge gjennom grunnlovens paragraf 100 i 1814, deretter i Danmark gjennom deres grunnlovsparagraf 91 i 1849.
Konvensjonell visdom påbyr at selv om man kan si hva man vil, så bør man vurdere både tid, sted og publikum. Om noe er “passende” er en svært relativ sak. Visse ting er aldri passende (oppfordring til ulovlige handlinger, distribusjon av overgrepsmateriale, og så videre) mens andre ting er greit noen ganger, men veldig teit andre ganger. Internett er jo et offentlig sted (såfremt nettsiden ikke har adgangskontroll) men folk er likevel tilbøyelige til å “oppføre seg som om de er hjemme”. Man er ikke undertrykket bare fordi man ikke kan si og gjøre hva man vil “som om man er hjemme” når man faktisk ikke er hjemme, men enten på det man kaller “annen manns eiendom” eller på offentlig sted. Bite tennene sammen og holde kjeft er noen ganger (egentlig ganske ofte) det beste man kan gjøre i den for hånden værende situasjon, selv om det muligens kan ligge noen slags terapeutisk effekt i det å uttale seg om ting man har “følelser” i forhold til, selv om man kanskje ikke har særlig mye greie på dem ut over dette. Amerikanerne har mange “følelser” i forhold til Amerika – forstått som et storslått ideal mer enn som en politisk realitet – og blir ofte veldig engasjerte når man skal debattere begrepet “frihet” — naturligvis uten å ha noen slags fette peiling på verken juss eller filosofi, alt de har er følelser. Men til gjengjeld tar de disse svært alvorlig.
Buck Rogers ble aldri lansert i Norge, ihvertfall ikke på noe organisert vis. Kanskje tematikken ble vurdert som “for amerikansk” for det norske markedet av tegneserielesere? Norge ble jo faktisk og fysisk invadert og okkupert av tyskerne i 1940, men det er likevel ikke vanlig å gå rundt med den samme “invasjonsfrykten” i Norge som i USA. Eventuell russerangst fra Den kalde krigen hadde en tendens til å være veldig fatalistisk. Kommer de så kommer de, vi kan ikke gjøre mer enn å forsinke dem en stund. Det er jo ingen som tror at “selve Norge” vil forsvinne bare fordi det blir invasjon og okkupasjon. Kanskje blir det vanskelig en stund, men så snur ting igjen. Sånn er livet. Selv oppfatter jeg det som absurd å engste seg for at Norge skal bli borte, eller at “vår kulturarv skal bli utvisket” eller hva som helst annet dusteri de prater om, disse som har store øyne men små hjerner. Hvorfor bor det folk i Norge? Det er jo ikke akkurat verdens beste landbruksland. Fe og fisk kan vi alltids tørke og oppbevare slik at vi har noe å gnage på gjennom den syv måneder lange vinteren, poteter holder seg også bra, men du må for faen jobbe for å overleve i Norge. Ingen skal komme og fortelle meg at ikke en neger fra Uganda heller ville bodd i Uganda hvis man fikk de samme betingelsene der som i Norge, til og med jeg ville heller gjort det. Høylandet i Uganda ligner på Colombia. Selv om de ellers har et tropisk klima ligger det jevnt på omtrent 25 grader i høylandet året rundt. De har ikke “sesonger” sånn som oss. Uansett blir svaret på invasjonen av innvandrere som har lyst til å komme til Norge fordi de har hørt så mye bra om NAV, at man bistår nasjonene i sør med å etablere stabile samfunnsinstitusjoner og sunn økonomi. (Kanskje særlig i Midtøsten.)
Det finnes et tankeunivers hvor “psykisk helse” ikke betraktes som en virkelig ting, eller rettere sagt, de mener at innslagspunktet for når vi kan snakke om mental sykdom er satt alt for lavt, i den forstand at friske og arbeidsføre mennesker blir sykemeldt, ofte til og med erklært uføre, på et grunnlag som etter denne gruppens mening ikke kan karakteriseres som ekte sykdom. Slik de ser det er uførhet når man for eksempel har mistet en arm eller havnet i rullestol. Virkelig alvorlige saker. De tror ikke på mental sykdom som for eksempel “forkrøplende sosial angst” eller “invalidiserende depresjon”. Folk må ta seg sammen tenker de. Det var ikke sånn før i tiden. Noe alvorlig galt må ha skjedd med menneskene. Det er ikke noe tæl i dem lenger. Folk har blitt pyser. Hvorfor er det sånn?
Norsk arbeids- og velferdsordning (NAV) sier at det skal lønne seg å jobbe. Dette har de imidlertid ikke klart å få til, så de har måttet nøye seg med det nest beste, som er at det skal straffe seg å ikke jobbe. Det skal være ydmykende og ubehagelig å forholde seg til NAV. Dette har vært enklere å arrangere. Vi kan se at det virker på hva slags rykte NAV har ute i befolkningen. Hva slags vitser forteller komikerne om NAV? Hva tenker folk om “brukerne” – altså NAVs klientell – i forhold til sosial status på arbeidsmarked, boligmarked og alt det der? Hvilke er de typiske historiene folk forteller om sine erfaringer med å søke bistand hos denne samfunnsinstitusjonen? Det må jo finnes oppbyggelige historier om noen som har hatt positive erfaringer med NAV, blant annet dukker det stadig opp sånt i avisen, men jeg har selv aldri møtt noen. Alt jeg hører er mannskit. Folk blir helt mørke i blikket når de snakker om NAV. Hvorfor er det sånn?
Det arbeidsmarkedet vi har i dag ligner ikke på det vi hadde for noen generasjoner siden. Det går for eksempel ikke an å finansiere en helt normal familieøkonomi på bare èn lønnsinntekt, knapt nok på to. Ingen enslig person med vanlig inntekt har råd til å leie en vanlig toroms i annet enn de minst attraktive strøkene av norske byer nå i dag. Det blir vel snart som i New York og London hvor folk synes de er heldige hvis de får leid et bøttekott for bare ti tusen i måneden — altså et lite rom uten vinduer hvor det såvidt er plass til å strekke bena helt ut når man legger seg ned. De som snakker om at “det var ikke sånn før i tiden” må se på hele bildet for å forstå hvorfor ting er som de er. Før i tiden hadde vi husleieregulering. Bolig var betraktet som en rettighet, ikke et privilegium. For eksempel i Tyskland er det fortsatt vanlig med den “gamle” ordningen vi hadde her. I Wien bor oppimot 80% av befolkningen i leiebolig. Det er ikke sånn at vi må ha et boligmarked som i praksis fungerer som et pyramidespill, dette er et politisk valg. “Markedsleie” er også et politisk valg.
Vi kan spørre hvorfor det er sånn, men vi vet allerede svaret. Det er ikke “utviklingen” som har gjort ting som de er, det er politikken. Det er ikke sosialklientene som er dyre i drift, det er “eierklassen” — altså de som lever av avkastning på eiendom og andre investeringer. Om dem kan man si at de er avskum, men de gjør ikke noe ulovlig. De utnytter muligheter som er innbakt i systemet som politikerne har skapt. De kaller det smart. Jobb smartere, ikke mer. Grunnen til at det kan fremstilles på denne måten er at suksess måles i penger. Ikke nødvendigvis perverst mye penger, men definitivt mer enn man strengt tatt behøver. Som å ha kjøleskapet fullt men likevel bestille ferdigmat levert på døren. Fordi man kan. Man behøver ikke å jobbe for å få et måltid mat, man har jo penger. Og de har man fått fodi man er smart. Hakuna matata, den store livets sirkel er sluttet.
Episteme (fra gresk επιστήμη (episteme), «vitenskap», «viten», «kunnskap») betegner i gresk filosofi sikker viten, i motsetning til doxa, som betyr antakelse. Episteme oppfattes som å stamme fra en fornuftserkjennelse, mens doxa beror på sanseerfaringen. Filosofen Michel Foucault brukte begrepet i boken Ordene og Tingene (1966), i betydningen en etablert sannhet som ligger under alle diskurser i en bestemt epoke.
Foucault er mer eller mindre hva man ville fått hvis Nietzsche var fransk og levde på 1980-tallet. En av postmodernismens rockestjerner, men han ville neppe giddet å ta noen debatt med de som nå lever av å agitere mot “kulturmarxisme”. Jeg tror ikke engang han ville ha identifisert seg som postmodernist (eller vanket sammen med de som gjør det) dersom han var i sin velmakts alder i dagens verden. Han var den typen som liker å ligge hundre år eller deromkring foran alle andre. Gudene vet hva det betyr nå. Kommer det engang til å finnes noe samfunn om hundre år? Jeg tipper ja, men jeg føler meg ikke sikker. Det er uansett ikke mitt problem, jeg kommer definitivt ikke til å være her om hundre år, men jeg tenker at dagens filosofer kanskje er litt preget av at menneskenes samfunn ikke oppleves “stabilt” på samme måte nå som for femti eller hundre år siden. Det virker ikke som noen selvfølge at vi skal ha et arrangement som ligner på dagens samfunn når vi passerer år 2100. Jeg vet selvsagt ikke mye om hva Foucault og Nietzsche tenkte mens de levde, bortsett fra hva de skrev, men om man skal dømme etter dette så virket det ikke som om de særlig ofte vurderte seriøst om hele sivilisasjonen ville kollapse.
Det er vanskelig å “tenke historisk” om den tiden man selv lever i. Først når alle regnskap er oppgjort og alle de involverte er døde kan man begynne å snakke om hva de egentlig gjorde — og hvordan det ene henger sammen med det andre i det store bildet. Imidlertid vil man etterhvert som man fordyper seg i historien utvikle en vane med å tenke i “lange baner”, noe som gjør det enklere å forstå tilsynelatende umotiverte ting som maktmennesker gjør. “Isolerte hendelser” er ikke like isolerte når man tolker dem innenfor en kontekst som strekker seg over lang tid, mye lengre enn et individuelt menneskeliv. Hvis noe skjer med en regelmessighet på to hundre år er sjansen stor for at man aldri vil oppleve det, men selv om man gjør det vil man bare oppleve det èn gang. Hvis vi øker hyppigheten til femti år får vi den situasjonen de har når bambusen blomtrer i India – èn gang hvert femtiende år – og rottebestanden øker dramatisk (på grunn av alt nedfallet og det ene med det andre). Gamle mennesker husker det fra sin ungdom, mens de som sitter med den politiske makten har aldri sett noe sånt før. For dem er det ekstraordinært, men de vil heldigvis av instinkt sannsynligvis velge å gjøre det rette: Ingenting. Det går over av seg selv. Ting har vært sånn siden lenge før menneskene kom på banen — og slik vil det forbli så lenge det finnes bambus. Hvilket bringer meg til en av livets mest gylne regler: det handler ikke om deg. Se på kalenderen. Har du bursdag i dag? Dette er en menneskelig tendens som ligger et eller annet sted mellom paranoia og narcissisme. Det ser ut som de to står og snakker om meg. Glem det. Du er ikke interessant. Fra deres synsvinkel er du bare en del av landskapet — men det er klart at de kan begynne å snakke om deg hvis de oppdager at du sitter og stirrer på dem. Sånt er jo ikke bra. Hva er det du vil? Har vi et problem her eller hva?
Dagens fagmessige historieskrivning ligner mer på politirapporter enn enn eldre tiders mer fantasifulle spekulasjon. For det første er det ikke lenger noen som tolker alt de snubler over ut ifra hva som står skrevet i bibelen (selv om sånne selvsagt finnes) eller noe som helst annet sted for den saks skyld. Det er lov å spekulere på bakrommet, men man går til retten bare med det man kan bevise. Det gjør definitivt mer skade enn nytte når folk henger seg opp i karakterer som er nevnt i bibeltekstene. Det er ikke engang hjelpsomt i forhold til det å “forsvare troen” i objektiv forstand, selv om det eventuelt lindrer deres personlige og private angst å klage høylytt over at det arkeologene finner ikke stemmer overens med “skriften” (eventuelt “tradisjonen”). Etter min mening kan vi generelt si at hvis ens tro (i religiøs forstand) lar seg forstyrre av hva slags potteskår de finner på hvilket sted, så har man sannsynligvis feil fokus. Troen handler om noe helt annet. Faktisk så er det ikke urimelig å si at det er en marxistisk fordom å henge seg opp i materielle tilstander – før, nå eller siden – som de drivende faktorer i historien. Jeg sier ikke at de er uten betydning, bare at det er typisk marxistisk å se på økonomien først av alt. Selv synes jeg det er komisk. De største antimarxistene er samtidig de største marxistene, nesten som når mystikerne som driver med moderne fysikk erklærer at partikkel så og så er sin egen antipartikkel innenfor supersymmetrien. Hva skal du si? Man tar det til etterretning. Selv er jeg jo ateist herfra til Haugesund, men hvis jeg skulle stiftet religion og bestemt all teologien ville jeg brukt en stor porsjon Plotin med en liten dæsj islamsk mystikk og sagt at Gud har gitt deg evnen til å sanse en verden som ikke er materiell. Hensikten med menneskelivet er imidlertid å finne seg selv innenfor den materielle tilstand og befri seg fra alle lengslene som sliter i kroppen og sjelen. Det er en gåte. Men den er ikke uløselig.
Men som sagt, jeg er filosof. Å starte religion lyder som å spille bondesjakk, eller kanskje enda bedre, drikke seg dritings på bondesprit og gå opp i myra for å drive med litt bondeboksing nedi gjørmehøla. Jeg forstår hva man skal gjøre, jeg gidder bare ikke å være med på det. Kom med noe mer interessant, hvis ikke blir jeg nødt til å fortsette feltstudiene mot en prelogomena til langsom strukturdannelse i overflaten av maling som tørker. Man velger jo det mest fascinerende emnet blant de alternativene man har, ikke sant? For noen – også meg – kan det bety å skrive noe. Sjonglere med ord. Sprette dem mot veggen. Sånne greier. Det er morsomt en stund, så blir det nok.
Hvordan kan man bevise om påstanden i overskriften er sann eller usann? Den er et improvisert paradoks hvor problemet er omtrent slik: Hvis den er sann så er den usann og hvis den er usann så er den sann. Følgelig er den meningsløs, bortsett fra at den illustrerer et poeng, nemlig at språk er kode. Når språket fungerer omtrent som det skal vil det transportere et for det meste identisk meningsinnhold mellom sender og mottaker, Dette forutsetter imidlertid at begge bruker den samme kodenøkkel, som i dette tilfelle består i at ordene vi bruker betyr det samme for alle deltagere i konversasjonen. Hvis jeg sier ordet “hest” og det bildet som kommer opp i hodet ditt er “hund” vil vi jo snakke litt forbi hverandre, vil vi ikke? Du vil ikke skjønne hva jeg mener når jeg snakker om vanskelighetene med å sitte på en hoppende hund og jeg vil ikke skjønne hva du mener når du sier at du lekte ball i parken med hesten din — men vi vil begge fantasere frem noe slags bilde av hvordan dette kanskje kan ha foregått i praksis. Kanskje vil vi begge bare smile og late som om vi forstår hverandre, men tenke hva fanden prater de om? Dette er ikke utypisk for typisk menneskelig kommunikasjon.
Det er sant som de sier: antagelser er feiltagelsenes fortropp. Dagens antagelse er morgendagens feiltagelse. Hvis jeg “antar” at jeg har forstått en beskjed – uten å forsikre meg om at jeg faktisk skjønner hva som ble sagt – så har vi jo en feiltagelse som ligger der og bare venter på å materialisere seg, har vi ikke? Det er ikke likegyldig om jeg bringer med meg en hund eller en hest hvis vi skal ut i skogen og slepe tømmer (men en litterær Quentin Tarantino ville kanskje laget en ti minutter lang dialog over misforståelsen). Det vi skal frem til her er at språket kan aldri bli bedre enn den forstanden som bruker det — fordi forstanden er jo den mentale redskapen vi bruker til å “forstå” ting, er det ikke? La oss for våre formål her og nå anta at det er slik. Vi bruker forstanden når vi forstår noe, men vi misbruker den når resultatet er en misforståelse. Hva består forskjellen i? Etter min mening den samme gamle leksa om dårlig kommunikasjon. Hvor mange ulykker og alskens annen elendighet kan spores tilbake til dårlig kommunikasjon? (Dessuten tror jeg neppe det finnes noe voksent menneske som ikke vil nikke bekreftende til at “dårlig kommunikasjon” er det største problemet i enhver type romantisk affære.) Det er egentlig et mindre problem når folk helt opplagt lyver og bløffer – da kan man jo i det minste ta tak i det som fenomen i seg selv – enn når de bare ikke forstår hva som blir sagt til dem, de bare “antar” noe, og så ender de med å snakke usant basert i “misforstand”. Hva gjør man med sånt? Fordi vedkommende “mener det godt” og det ene med det andre, de bare har for vane å føkke opp alt de får mellom fingrene, har man jo et veldig begrenset register av tiltak man kan sette inn for å rette opp situasjonen. Man må jo bare kvitte seg med dem. Gi dem sparken, holde seg på avstand fra dem, blokkere nettprofilen, slå opp det romantiske forholdet, hva som enn er nødvendig ut fra konteksten.
Som en generell betraktning om livet og den menneskelige tilstand kan vi si at jo mer uvitende noen er, jo mer selvsikre vil de være i forhold til det lille de vet. Sånn fungerer begrepet “ekspertise” i den moderate enden av intelligensskalaen (som sannsynligvis også er grunnlag for den utbredte skepsisen til “ekspertise” hos den samme gruppen). Hvis noen behøver bevis for denne påstanden tilbyr jeg dem internettet. Her vil du finne alle svar du ikke ønsker å høre på alle spørsmål du ikke bør stille. Samt et variert utvalg av andre knask og knep. De som allerede vet hva begrepet kritisk tenkning betyr er allerede beskyttet, men de som ikke klarer å skille mellom god og dårlig informasjon er som harepus alene i en mørk skog befolket av rev. Eller sagt med andre ord: de er mat. Prøv og gjett hvor i denne verden man vil finne det største antall svindlere samlet på et knappenålshode. Svaret er naturligvis der hvor de finner maten sin. De kaller det oppmerksomhetsøkonomien fordi kommersialiseringen av internettet har medført at “oppmerksomhet” er den varen alle transaksjonene handler om (selvsagt bortsett fra alt sånt som er direkte kjøp og salg av fysiske produkter). Reklamepenger tilfaller de som har så og så mange lesere, lyttere, følgere; poenget er uansett at de representerer en ferdig profilert demografisk gruppe som reklamekjøperne ønsker å eksponere produktene sine overfor. Si for eksempel hvordan det på YouTube finnes hvos mange kanaler som helst som handler om diverse håndverksmessig selvhjelp i hjemmet, som ofte har mange millioner følgere hver seg (samme gjelder forresten ofte mat, interiørdekorasjon, hage og ellers alt annet som er orientert mot “hjemmet”). Det er jo veldig verdifullt å reklamere på sånne kanaler for de som selger elektrisk håndverktøy og annet som en hjemmets tapre arbeidshelt behøver for å få ting gjort. Det blir fort seriøse penger av det.
Er det et problem at folk misforstår ting? Det kommer an på tid, sted og sammenheng forøvrig. En profesjonell innstilling er naturligvis å anta at man misforstår inntil man føler seg rimelig sikker på at man er på bølgelengde med alle andre som er involvert i saken, slik at alle i det minste misforstår de samme tingene på den samme måten, dermed vil man være “uten skyld” — selv om det egentlige problemet er at man var uten forstand. Det er som regel vanskelig å se forskjell på forstand og misforstand før ting har kommet så langt at det er for sent å legge om strategien på noen helhetlig måte, man må bare fokusere på skadebegrensning. Hvis det var enkelt ville jo alle gjøre det hele tiden. Det er ikke nok at noe er “oppfattet” for at det skal være forstått. Ble det oppfattet med forstanden eller misforstanden? Hvis man for eksempel prøver å avtale tid og sted for et møte er det jo et problem hvis man bommer med et par kilometer eller et par timer. (Kanskje noe mindre hvis man bare kan ringe hverandre på mobilen for å synkronisere nærmere så snart man oppfatter at den forrige oppfattelsen faktisk var en misoppfattelse.) Små feil i kommunikasjonen er alltid enklest å rette opp før man beveger seg til en utførelsesfase hvor feilene får et stort spillerom slik at de kan vokse seg ut av kontroll. Alle husker filmen “Spinal Tap” hvor bandet skal få laget en scenedekorasjon som ligner på Stonehenge, problemet er bare at arbeidstegningene var oppgitt i meter mens de som laget dekorasjonen utførte den i tommer, så resultatet ga ikke akkurat det “mektige” inntrykket som bandet hadde sett for seg, kan man si. (Ifølge ryktene er denne vitsen basert på en sann historie, bare at det var det motsatte problem, jeg tror det var Led Zeppelin som leverte en tegning i tommer til et fransk firma som utførte jobben i meter, slik at det allerede i overkant store Stonehenge ble så idiotisk stort at det i praksis var ubrukelig på scenen.)
Det første alle tenker når man sier ordet renessansen er selvsagt Leonardo da Vinci, men det andre er mer åpent. Selv vil jeg gå for Marsilio Ficino, filosofen som fornyet nyplatonismen – skal vi si han var en nyplotinist? – (jeg sverger, det er verre å holde rede på alle disse åndssjangerene og tankeretningene enn på antallet sære nisjesjangere innenfor metallmusikk). Uansett, han gjenintroduserte hermetikken, som i dette tilfelle ikke betyr mat på boks men en gammel mysteriereligion som noen hevder er genuint oldegyptisk mens andre sier er reinspikka hellenisme, noe som kanskje bare er akademisk interessant, gamle saker er det uansett. Hermes Trismegistos – den trefoldig store Hermes – som hermetikken er oppkalt etter, var en “forgresket” versjon av egypternes gud for visdom, Thoth. Han ses ofte avbildet som en mann med ibishode i egyptisk gravkammerkunst — og han var hva man trygt kan kalle “en kompleks karakter”.
Ordet “hermetisk” betyr at noe er lukket, avstengt og ikke inviterende. Forseglet er kanskje et passende ord å fremkaste som synonym. Det finnes ingen inngang. Denne betydningen kommer fra hermetikernes konsekvente hemmelighold av alt de drev med. og lite inviterende holdninger til omverdenen generelt. Selv liker jeg å leke met tanken om at “filosofiens far” Pythagoras kanskje var hermetiker. Som type og ut fra alt vi vet passer beskrivelsen bra, men det er kontroversielt å foreslå at hermetikken er eldre enn hellenismen, som jo begynte med Alexander den store, mange hundre år etter Pythagoras. Blant all annen kokkelimonke folk spekulerer i rundt egyptisk historie, med alle sine mysterier, virker det imidlertid ikke urimelig å fremkaste at det kanskje fantes en hemmelig elite av “hermetikere” (selv om de naturligvis ikke brukte et slikt navn) som fokuserte på destillatet av all viten Egypt hadde samlet opp, altså i praksis “ren kunnskap” som var strippet for all ritualisme, bare “tankens kunst” eller filosofi om du vil. Thoth var etter sigende den som brakte menneskene både språket og skrivekunsten, så det vil jo være til Thoths ære å fjerne seg fra det sosiale og symbolske i språket for å danne “rene logiske sekvenser”. Men hva vet jeg?
Marsilio Ficino er ikke akkurat noen rockestjerne blant filosofer, men han var en svært viktig “influenser” i sin samtid og den enkeltperson som mer enn noen annen drev frem de understrømmene av alkymi og “okkultisme” som det var så mye av under den tidlige modernismen (og forsåvidt enda mer av nå i den postmoderne epoken). Svartedauen drepte flest i den første bølgen, men pesten fortsatte å komme tilbake over de neste hundre år, og det var først i renessansen ting begynte å se lysere ut i Europa. Folk ble skremt av covid, men de ville ikke engang hatt tid til å reflektere over saken hvis verden ble rammet av en ny pest som drepte halve befolkningen på et år. Alt ville rast sammen på en ganske total måte, forekommer det meg. Uansett, man kan jo skjønne at det var “en ny tids optimisme” når det virket som om den helvetes pesten endelig hadde tenkt å kutte ut med alle disse ekstranummerne sine. Ficino utga de latinske oversettelsene sine rundt året 1460 og hundre år senere kom Edward DeVere til Italia, hvor han kom til å tilbringe de neste seks måneder. Alle som liker Shakespeare har lagt merke til at han ofte hadde et italiensk tema i skuespillene sine — men det finnes intet rom for at den historiske personen William Shakspear – som er gravlagt i Stratford – engang i teorien kunne ha besøkt Italia. Så hvorfor så mye italiensk? Stratfordianerne svarer som de alltid gjør at “sånn var han bare, han var jo et geni”. Alt kan diktes. Det ser vi jo, bare se på Shakespeare. Han var en fullstendig “nobody” fra landsbygda, helt uten bakgrunn og utdannelse, som tilfeldigvis fikk jobb som skuespiller for “The Queensmen” (som blant annet Edward DeVere var beskytter for) i et par år — før han plutselig ble tatt av en veldig bølge av kreativ kraft som fikk ham til å skrive denne uforlignelige samlingen av ekstraordinær litteratur før han like plutselig ble ferdig, sluttet å skrive, trakk seg tilbake til landsbygda igjen og døde i stillhet der noen år senere. Det var ikke noe oppstuss rundt begravelsen hans i 1616. Ingen skrev at den store Shakespeare er død eller engang noe som helst. Han bare forsvant. Det var først i 1623 da den såkalte folioutgaven av Shakespeares samlede verker ble utgitt at balubaen begynte, og siden har vi hatt det gående. Hvem var William Shakespeare? Hint: Studer hva han skrev om.
Vrangforestillinger er feilaktige (urealistiske eller idiosynkratiske) forestillinger om andres motiver og handlinger som forsvares med stor energi og affekt og som ikke lar seg rokke. Vrangforestillinger kan variere fra å være vage og lite utkrystalliserte og ikke bli fastholdt særlig iherdig, til alvorlige former hvor forestillingene er stabile og systematiserte og klart påvirker tenkning og sosiale relasjoner, samtidig som pasienten holder urokkelig fast ved dem. Hvis vrangforestillinger er det eneste eller mest fremtredende kliniske trekket uten at det foreligger påvisbare andre sykdommer eller kjemiske påvirkninger som kan forklare tilstanden, kalles tilstanden vrangforestillingslidelse eller paranoid psykose. Indusert vrangforestillingslidelse (dobbeltgalskap) er en tilstand hvor to eller flere personer som er nært knyttet til hverandre deler en vrangforestilling.
Dette med å “ha rett” er et interessant psykologisk fenomen. Vi kan splitte det i to komponenter, hvor den ene er aktiv – “ha rett til” – og den andre er passiv, “ha rett i”. Man har rett til å gjøre alt man vil og man har rett i alt man sier. Sånn er det med den saken. Den er biff, ravioli og mors hjemmelagde kjøttkaker. Retten er satt, dommen har falt og alt er ferdig diskutert. Har du noen gang møtt en sånn type? Man sier gjerne at de er “vrange”. Et klassisk anslag til forviklingskomedie er når man for eksempel møter dem i plan- og bygningsetaten. Det er ikke alltid sant at det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse, ihvertfall er det ikke billigere. Hva sier boka? Vi må sjekke boka. Reglene må følges enten man forstår dem eller ikke. Ikke forskriftsmessig utførte bygningsarbeider kan bli et problem senere, for eksempel i forbindelse med et skadeoppgjør med forsikringsselskapet etter en husbrann. Hver tusenlapp selskapet kan spare på utbetaling av forsikringsoppgjør er en tusenlapp de kan bruke på bonusutbetalinger til direktørklassen.
Visse ting er sant. Det er for eksempel ingen vrangforestilling å tenke at samfunnets økonomiske system er rigget til fordel for de rike og mektige. Sånn er det jo. Imidlertid er man på bærtur hvis man begynner å lete etter “de som har skylda” for at verden er urettferdig og de rike føkker de fattige, både globalt og lokalt, i fortid, nåtid og fremtid. Det finnes ingen subjektiv skyld hos noen av aktørene for at systemet er som det er, de bare utnytter muligheter de kan se. Hvis noe er profitabelt og gjennomførbart uten å være ulovlig eller på andre måter noen slags kilde til trøbbel, så kjører man som regel bare på. Folk er grådige og de har dårlig moral. Javel. Og så? Alle vet allerede alt det der. Det går an å kritisere individer for hårreisende ting som de selv gjør, motivert av profitt, men man kan ikke klandre dem for at systemet er laget sånn at det går an å tjene penger på måter som er forkastelige på alle vis, bortsett fra at de ikke er direkte ulovlige. Et politisk problem krever en politisk løsning, som i praksis betyr markedsregulering. Det viser seg at Marx hadde rett. Et fritt marked vil bare medføre at det gamle systemet – altså føydalismen – vil etablere seg i en annen form og fremprovosere kapitalbaserte maktstrukturer. Det eneste middelet vi har til forsvar mot dette – altså fascismen – er en møysommelig og gjenstridig demokratisk prosess.
Jeg har hørt, sett eller lest mange historier om folk som “kom seg ut” av for eksempel spillavhengighet, narkomani eller diverse religiøse kultbevegelser som opererer langt uti tåkeheimen, men jeg tror ikke jeg noen ganger har hørt om noen som ble kurert av pengeavhengighet, det vil si denne patologiske tilstanden som noen ganger inntreffer hos noen individer. De vil bare ha mer og mer. Jo mer de spiser jo større blir de, og jo større de blir jo sultnere blir de. Det virker ikke som om det finnes noen grenser. Folk som allerede har nok penger til å finansiere opptil flere hundre normale livsløp (med rikelig lommepenger til å gjøre hva de ville) går fortsatt til ytterligheter for å grafse til seg enda mer. Hva er det som driver dem? Fra min synsvinkel virker de minst like hypnotiserte som disse som sitter og stirrer på hjulene som spinner inni “den enarmede banditten” (hvor man ikke engang behøver å stå på beina og dra i en lang spak lenger, man kan sitte i en stol og trykke på en knapp). Ved nærmere ettertanke kan jeg forresten godt se for meg at noen har et hypnotisk forhold til å sitte å stirre på tallene fra det eller det “markedet” ettersom de flimrer over skjermen. Greit nok, de er penere kledd, har finere bil, bor bedre og spiser sunnere mat, og det er jo noe, men hele opplegget har en “narkoman” form for tomhet i kjernen sin. Det er ingenting der som han Patrick Bateman sa om sitt eget speilbilde i filmen “American Psycho” (som man godt kan tolke som en allegori over “den sene kapitalismen” og dens ofre, som vimser rundt og snakker om penger og forretninger på samme måte som sprøytenarkomane snakker om dop og det neste skuddet).
Alle mennesker har egoistiske tendenser, men for å bli en fullblods narcissist må det foreligge et selvnytende element. Man må digge seg selv, som det heter. Like det man ser i speilet. Sånne ting. Ofte vil man også ha urealistiske forventninger til tjenestevillighet hos andre, men dette er ikke noe formelt krav. Mange av de vi kaller “store teaterpersonligheter” – skuespillere, dansere – har alltid vært fette narcissistiske, fra ryggmargen til fingerspissene. Begrepet “diva” finnes med god grunn. Det er dette som gjør dem magiske på scenen eller foran kamera, men det er også dette som – ikke uofte – gjør dem tragiske som menneskeskjebner. Så langt de som skjønner hva de skal gjøre med tendensene sine, verre er det med dem som er “skuespillere i livet” og som dikter opp sin egen historie etterhvert som de går. Si han der brasiliansk-amerikanske spøkefuglen som for tiden vanker i de amerikanske regjeringskorridorene, George Santos, alias Anthony Devolder, pluss sikkert flere andre navn som han har brukt etterhvert som det har vært behøvelig. Det ville vært bedre for alle hvis han hadde blitt skuespiller istedet. Da ville han jo fått brukt denne trangen til å “være tusen fjes” på en mer nyttig måte enn et klassisk liv som svindler og lystløgner. (Man er lystløgner når man fortsetter å dikte opp ting selv om man ikke behøver å lyve akkurat der og da, eventuelt kan man være en tvangsløgner – det vil si psykotisk – men dette er mer sjeldent; de er som regel klar over at de lyver, de bare greier ikke å la være.) Hvordan akkurat denne affæren vil utvikle seg er uklart. I mellomtiden kan vi som slipper å ha noe med dette å gjøre more oss på bekostning av de som må. Hatt en fin dag på jobben kjære? Det ender vel med at han blir arrestert en eller annen gang om ikke veldig lenge.
For de fleste praktiske formål kan vi slå fra oss tanken om at vi har rett. Vi har aldri rett. Det er ikke sånn verden fungerer. Kanskje vi har noe som ligner på den rette idèen om ting, men det er det beste vi kan få til. Det som virkelig teller er hva vi gjør. Det er der man opplever den typen “forskjell på folk” som er meningsfull utenfor våre egne fantasier om hva som er hva. Alle vet at det kan være så som så med det folk sier og hvis det virker som om det de sier stemmer dårlig med det de gjør, så bør man som en hovedregel følge med på hva de gjør og vie mindre oppmerksomhet til ordene deres. Kanskje de bare prater for å tåkelegge ting. Man hører jo om sånt. Folk blir jo helt tulleruske når en dyktig forfører masserer den skjøre lille egoblomsten deres med vakre ord og vènt mål. Senere sitter de gråtende igjen med gjeldsbrevene, skammen, kjønnssykdommen og det ene med det andre, alt sånt som onde riddere etterlater seg på sin vei. Skjer hver dag. Folk ønsker å tro på ting og da går det som det går. Man bør gjøre det man kan for å tilegne seg kritisk sans og sunne informasjonsvaner. Spesielt må man være skeptisk når man “liker det man hører”. Det er da sjansen er størst for å bli lurt. “Vandrehistorier” er noe som passer seg dårlig å drive med hvis man er målbart mye eldre enn i tenårene. Voksne mennesker sjekker om de har rett før de påstår noe. Dette har aldri vært enklere enn det er nå, så man har ingen unnskyldning for å fare med løgn og bløff. Enten er man lat eller så har man onde hensikter. Som regel er folk bare late og slurvete, de legger mer vekt på om historien er morsom enn om den er sann, men det er i dette landskapet folk som har onde hensikter kamuflerer seg. Det er her de opererer. I Bermudatriangelet mellom løgn, ønsketenkning og engasjerende fortellinger.
Dyplæring er en læreprosess som brukes innenfor maskinlæring, og som går ut på å «trene opp» såkalte «dype kunstige nevrale nettverk». Dette er en sentral metode innen maskinlæring – hvor det er et prinsipp at datamaskiner skal tilegne seg kunnskap (lære) om noe den ikke vet eller kan fra før.
(Store norske leksikon)
Vi kunne naturligvis sagt at vi bruker dyplæring til å trene opp mennesker også, men vi liker ikke å snakke om disse tingene. Det er ikke komfortabelt. En slik dyp lærdom kan for eksempel være hvordan det offentlige er vår uvenn fordi det nekter oss å gjøre ting vi har lyst til, mens det private er vår venn fordi det bringer oss ting vi har lyst på. Vi kan snakke om disse tingene på mange vis, men dette prinsippet er en “dyp” plattform for delt realitetsopplevelse som vi tar for gitt. Byråkrati er det onde. Privat initiativ er det gode. Man “tenker” ikke slik i noen bevisst forstand, men dette er det fundamentet som mer avansert billeddannelse hviler på.
Livssyn, livsanskuelse, mer eller mindre sammenhengende og teoretisk begrunnet oppfatning av menneskelivets vilkår, funksjoner, oppgaver, mål og mening. Betegnelsen brukes noen ganger synonymt med moral. Begrepet brukes også om trossamfunn.
(Store norske leksikon)
Fenomenet tro sitter ofte ganske dypt hos folk. Det er ikke nødvendigvis faktabasert, men det er alltid basert i “forventninger”. Vi tror at A vil medføre B, som igjen vil medføre C, og så videre, i en relativt ryddig algoritmisk sekvens, fordi dette er hva vi forventer. Det er hva vi har lært der nede i dypet. Dovenskapen vil få sin straff. Hver gang noen sier noe som resonnerer dypt inne i oss slik at det fremstår som “sannhet” så er det fordi utsagnet trigger dyplæringen vi har fått på det ene eller det andre viset. Dette er ikke “virkeligheten” i noen meningsfull forstand, men det er det vi har blitt trent opp til å tro på. Det er ekstremt vanskelig – men ikke umulig – å bryte dette “indre glasstaket” av dyplæring som ofte regulerer hva vi tror er mulig og umulig i dette livet. Folk gjør det forsåvidt hele tiden, vi hører jo diverse historier om de som har utrettet store ting i forhold til å bryte egne grenser og finne ukjent potensiale i seg selv, men de fleste går for det kjente, trygge og sikre; selv om det eventuelt er et selvdestruktivt mønster over langen. Det føles alltid bedre å følge programmet enn å riffe rundt i et psykologisk hackerland hvor man selv skriver koden for “realitetsopplevelsen”. Det sistnevnte er jo veldig risikabelt. Folk mister noen ganger vettet når de begynne å tukle med elementene i sin egen dyplæring. Det vi kaller “faste holdepunkter i tilværelsen” er ikke noe man uten videre kan oppgi på ustraffet vis, ihvertfall ikke uten at man har noe som er like “heavy” å erstatte dem med.
Vi vet allerede at den verden vi observerer med sansene ikke er den “virkelige” verden — det er bare et lite utsnitt fra den kategorien av informasjon som er biologisk nyttig for oss (og som i tillegg er ytterligere customisert av vår individuelle dyplæring), hvilket utlagt betyr at informasjonen forsåvidt er korrekt, den er bare veldig avgrenset. Det er – mildt sagt – mye vi ikke ser, hovedsaklig fordi det ikke er relevant for oss som materielle skapninger med visse livsbehov (mens andre skapninger har helt andre behov og derfor opplever en helt annen verden enn oss). Virkeligheten opererer, som man sier i etterretningsmiljøene, på en “need to know basis”. Hjernen din har blitt trent – enten av deg selv eller av “noen andre” – til å presentere slik informasjon som du “etterspør” på bevisst eller ubevisst måte. Det folk pleier å si er at “man ser det man ønsker å se”, men de er ikke alltid klar over hvor mye rett de har i dette. Vi snakker om fysiologiske mekanismer som delvis overlapper med den individuelle psykologien (men bare delvis). Folk kan bokstavelig talt trenes opp til å se en helt annen verden. Det er ikke noe magisk eller mystisk med dette, det er bare biologi. Vi har visse evner og egenskaper, selv om vi ikke bruker dem, deriblant en noen ganger ganske vill fantasi som det generelt sett lønner seg å fange inn og disiplinere. Det er ganske vanlig å oppleve mange små øyeblikk, som regel flere ganger om dagen, når hele virkelighetsbildet liksom flimrer litt, eller stiller seg på skrå, kommer i ulage, det ene med det andre, poenget er at “hjernen spiller oss et puss” ved å foreslå en verdensforklaring som er helt koko. Teknisk sett kaller vi det hallusinasjon når man ser noe som ikke er der, og illusjon når man ser en ting som en annen ting. Det kan ofte være vanskelig å skille det ene fra det andre. La oss si det finnes “glidende overganger”. Dessuten er det et problem at bevisstheten og underbevisstheten bruker forskjellige kodespråk. La oss si – dog bare som en vag metafor – at den ene bruker Microsoft og den andre bruker Apple. De kan kommunisere med hverandre (og gjør det hele tiden), men det er veldig vanskelig å styre denne prosessen. Poenget er uansett at det er sånn underbevisstheten varsler oss om noe. Den sender et “bilde” som ikke stemmer med resten av bildet, så å si. Det var en litt pussig ting. Vi får beskjeden men det er ikke sikkert at vi forstår den, derfor vil den ofte komme flere ganger.
Det er ganske vanlig å tukle med underbevisstheten. Ganske grovt sett kan vi si at det er dette religioner gjør for (eller mot) folk. Det finnes en sone av uro langs kanten av det våkne selvet og “den man er mens man erfarer drømmesøvnen” som ofte er hvor folk oppbevarer angsten sin. Diverse “troll i eske” spretter opp til stadighet i denne skumringssonen av sinnet. Hvor skvetten man er av natur har mye å si for hva slags utbytte man synes man får av den religiøse fordypningen. Vi har alle sikkert møtt den typen praktisk fæling som ikke lar seg skremme eller forstyrre av noe og som bare fnyser, spytter og erklærer at religion er noe nevrotisk kjerringfjas. De tar ikke feil — men de har ikke rett heller. At noe ikke er relevant for deg betyr ikke at det er irrelevant for alle andre. Etter min mening er det av rent pragmatiske hensyn bedre om folk fordyper seg i en religion som gir dem slike “svar” som de synes at de behøver enn at de virrer rundt i en tilværelse uten mål og mening hvor den eneste følelse som virker logisk er vrede. (Og/eller depresjon.) Det er jo slik at alle kan føle at det finnes “noe mer” enn det hverdagslige menneskelivet, men de vet ikke engang hvor de skal begynne å utrede hva denne følelsen betyr, så de slår det fra seg som “nerver” og fortsetter med slike fornuftsoppgaver som de har på listen sin. Denne jobben må gjøres før vinteren kommer. Det er ingen mangel på eventyr, sagn og fortellinger om “sjelens fantasireise til en annen verden” hvor man møter et utvalg karakterer, blir vist og forklart ting, det ene med det andre, til slutt vender man tilbake dit hvor man kom fra, etter måten klokere enn man var før. Mennesker har diktet opp verdensforklaringer like lenge som vi har eksistert som egen art. (Det er imidlertid variabelt hva man anerkjenner som medlemmer av vår art, selv inkluderer jeg alt fra siden omtrent to millioner år, altså homo erectus og hele pakka, men det vanligste er å anerkjenne bare “moderne homo sapiens”, det vil si fra og med omtrent førti tusen år siden.) Det er i prinsippet ikke noen forskjell mellom det å dikte opp historier om Seinfeld, George og Elaine og more seg over alle forviklingene de havner oppi mens man samtidig reflekterer litt over “moralen i fortellingen” – i Seinfelds tilfelle ofte hva man gjør og ikke gjør i diverse sosiale situasjoner – og det å dikte opp historier om Odin og Tor som vandrer på jorda og opplever ting. Poenget er uansett å lytte til historiene og trekke slik lærdom ut av dem som man synes man behøver, noe som har en tendens til å variere ettersom man passerer gjennom forskjellige stadier av livet.
Samuel Longhorne Clemens (1835-1910) er best kjent under sitt forfatternavn Mark Twain. Han kom opp med ganske mange kortfattede vittigheter i løpet av karrièren sin – ryktene om min død er betydelig overdrevne – og blir stadig sitert både her og der på grunn av sine skarpe observasjoner. Det var Mark Twain som ga rådet “skriv om det du kjenner” til de som lurte på hva slags innfallsvinkel man bør velge til et forfatterskap. Imidlertid brukte han også dette prinsippet som analytisk metode i forhold til bokverk og produksjoner hvor forfatterens identitet er ukjent eller omstridt; forfattere vil skrive om det de kjenner. Hva annet skal de vel skrive om? Det går naturligvis an å dikte opp en fullstendig fantasiverden og befolke den med gud-vet-hva, men det enkleste er å beskrive ting man selv har sett og følelser man selv har erfart. Dette gir en helt annen form for flyt som en godt utdannet leser raskt vil oppdage hvis den er der (eller ikke).
En annen skikkelse fra litteraturen som Mark Twain hadde visse problemer med var William Shakespeare. Det var “det vanlige”, nærmere bestemt det såkalte identitetsspørsmålet. Hvem var William Shakespeare? På èn måte er dette noe alle vet. På en annen måte er det noe ingen vet. De lærde strides. Mildt sagt. På den ene siden har vi “den offisielle historien” om mannen fra Stratford. På den andre siden står et knippe mer eller mindre velformulerte alternative teorier om hva som er hva, blant annet den historien jeg selv foretrekker, nemlig den om Edward DeVere, 17. jarl av Oxford. Det finnes flere forslag, men jeg bryr meg ikke om dem. De spesielt interesserte vil finne mer enn nok guggel om dette på nettet til å holde seg underholdt hvor lenge som helst. Tro meg. Det finnes mye. Naturligvis også mye vås, men dette med identitetsspørsmålet har vært blodig alvor helt siden mannen fra Stratford – som ingen benekter eksistensen av – ble gravlagt.
Når det gjelder produktet William Shakespeare så kan man forsiktig si at det pengebeløpet som hvert år genereres bare av turistnæringen til Stratford og Shakespeare-musèet er “betydelig”. Hvis vi legger Henrik Ibsen sammen med Edvard Munch og vikingene har vi et omtrentlig bilde av interessen for Shakespeare, blant tildels veldig kjøpesterke kulturmennesker. Alle vet at stratfordianerne hater oxfordianerne, samt selvsagt også alle andre ikke-stratfordianere, men særlig oxfordianerne, for de har den beste saken. Problemet med denne greia er at man skal ikke grave lenge i materialet før man skjønner at det er noe som ikke stemmer her. Etterpå går det ikke an å glemme det man har sett, slik er det med den saken, ihvertfall fra et rent fornuftsperspektiv. Problemet er ikke at det finnes noen “konspirasjon” i den forstand, bare så mange som har så mye penger og andre interesser investert i Stratford-historien at de ikke vil høre noe annet. Den historien de allerede har fungerer godt nok for dem, uansett hvor legitime argumenter oxfordianerne reiser. Og sånn går dagene.
Rasisme er et ord som har mange betydninger, men det betyr ihvertfall ikke det rasistene tror. En gang i tiden handlet det kanskje om “rase” på en rettfrem og entydig måte, men nå handler det om holdninger på et dypere plan enn hva som er umiddelbart synlig. Problemet består kort fortalt i at man har identifisert “klassisk rasisme” som bare èn av mange grener på et tre som fortjener et helt annet navn. La oss inntil videre beskrive det som antihumanisme og karakterisere det som trangen til å sortere mennesker i kvalitative kategorier (som riktignok noen ganger kan handle om rase, men som ikke behøver å gjøre det) ut ifra kriterier som det er urimelig å forlange at de skal kontrollere, langt mindre endre på. Det mest aktuelle eksempelet i dagens verden (ikke bare i Norge) er “islamkritikk”. Det er naturligvis rasisme fra ende til annen, uansett hva “de islamkritiske” selv sier. Jeg kjenner opptil flere negre. Skal vi dissekere det med finmasket garn (kanskje ikke noen bra metafor) er islamofobi hva man på gammeldags norsk kaller blanda graut men det henvender seg til det samme kundegrunnlaget av de samme årsaker som rasisme har gjort helt siden det først ble oppfunnet. Det er jo noe.
Hvis jeg skal gjette vil jeg tippe at de som best i hele verden liker SIAN og alle disse som brenner koraner og oppfører seg truende, må være de radikale muslimske miljøene. De som virkelig mener alvor. Ikke i den forstand at de har tenkt å gjøre noe ulovlig, men de tar religionen sin veldig alvorlig og har mye å tjene på at klientellet som kommer til dem kommer med en “oss mot dem” følelse, uansett hvordan de har skaffet seg tanken om at “de hater oss”. Jeg tenker det som omtrent tilsvarer pinsevennene blant de kristne, altså frikirkemiljøer som isolerer seg fra samfunnet for å leve en religiøs livsstil — som ikke typisk pleier å være “normal” og det er heller ikke poenget. De fromme vil jo ikke oppleve seg selv som bedre enn synderne i Samsara og Jahilia hvis de for det meste lever på akkurat den samme måten. Hvis det er helt normalt og på alle måter udramatisk å være muslim vil dette ikke ha den samme “revolusjonære eksplosivitet” i seg som ser så romantisk ut for mange unge mennesker som søker retning og mening i sine liv. Hvis folk skriker skjellsord etter deg bare fordi du bærer en spesiell type antrekk har du jo beviset på at de hater deg på et helt usaklig grunnlag. Sånt gjor troen sterkere. Samholdet blir mer meningsfullt mellom de som føler seg truet og trakassert. Har du møtt mange mennesker i ditt liv? Det er sånn de fungerer. Man kan ikke typisk true dem til å skifte mening. Jeg tror ikke noen kan presentere noe eksempel på at det noen gang har fungert.
En britisk kvinne ved navn Shamima Begum reiste i 2015 til Syria for å bli “revolusjonsbrud” for geriljakrigerne i ISIS. Hun var 15 år den gangen og reiste sammen med to jevnaldrende skolevenninner. Siden har hun satt tre barn til verden, men alle er døde. Jeg så et intevju med henne og hun virket både ubegavet og usjarmerende, en person som det er lett å mislike. Britene har tatt fra henne statsborgerskapet og den seneste utviklingen i saken er at appellretten har stadfestet at dette er innenfor justisministerens myndighetsområde — hvilket er hele problemet. Skal den britiske regjeringen kunne ta fra britisk fødte statsborgere passet sitt bare fordi de ikke liker trynet deres? Myndighetene i Storbritannia sier at hun har et sekundært statsborgerskap i Bangladesh, men myndighetene i Bangladesh sier at hun er født og oppvokst i Storbritannia, har aldri vært i Bangladesh og er ikke “deres” på noen annen måte enn at foreldrene hennes – som også er britiske statsborgere ved dette tidspunkt – en gang ble født der. Hvilket jo høres rimelig ut. Når ble de part i saken? Jeg vet ikke til hvilken grad dette er noe aktuelt i forhold til Norge og revolusjonsbruder som eventuelt kom herfra. Jeg mener jeg kanskje hørte noe, men det spiller ingen rolle. Det eneste riktige å gjøre er å hente skjura hjem og så utrede om hun eventuelt skal tiltales for noe lovbrudd derfra. Det går ikke an å bare ta fra folk statsborgerskapet deres. Dette er for fanden ingen skilsmisse, de gode og onde dagene betyr noe annet på statsnivå. Det er nettopp sånne som Shamima Begum som setter rettsstaten på prøve. En som “alle hater” fordi media har klistret alt det toskete hun har sagt opp overalt er ikke mindre verdig enn idrettshelter og popstjerner. Dessuten er problemet uansett ikke hvor “likandes” vedkommende er og ikke er, det handler om å krysse den grensen som består i å gi regjeringen makt til å ta fra folk statsborgerskapet.
Det er, som man sier, ikke like vesentlig om du selv tror at du er fascist som at fascistene tror det. Hvis de tenker på deg som “deres representant” (i staten, regjeringen, bystyret, nattklubben, bloggen, whatever) så er det av en grunn. De som er entusiastiske til bruk av tvang men skeptiske til bruk av sunn fornuft graviterer som regel mot en fascistisk posisjon. Eller autoritært demokrati som han Victor Orban kaller det opplegget han har sydd sammen i Ungarn. Storebror vet best. Nasjonens fremtid ligger i modernisering av de tradisjonelle verdiene under det faste lederskapet til en visjonær fører. Det ser vi jo gang etter gang. Fungerer alltid like bra. Det er ennå helt i det blå hva som skjer med Storbritannia — men de beveger seg med taktfast marsj i feil retning der også. Det handler jo ikke fullt så mye om man får til å etablere et klassisk fascistisk opplegg med flagg, parader og hele menasjeriet, det som teller er at man får til å ta fra arbeiderklassen all makt og “åpne opp markedet” for uregulert frihandel; også – eller kanskje særlig – innenfor tradisjonell offentlig virksomhet som utdannelse, helse, infrastruktur og militær beredskap. Det er viktig for “saken” at folk lokkes og lures til å fokusere på ting som er nesten helt uten politisk gravitasjonskraft, som muslimer eller LHBT-personer, heller enn alle de privilegiene de har mistet siden det nyliberalistiske eksperimentet ble iverksatt utover på 80-tallet, ikke minst av Margaret Thatcher i Storbritannia. Folk begynner imidlertid å våkne opp til realitetene, eller “bli woke” som de unge sier nå for tiden: Det er sant at systemet er rigget mot dem, av mennesker som lever av å utnytte andre. Det finnes ikke noe “hurra nirvana” som skal komme en gang i fremtiden. Dette er bare drømmen de selger for hva de enn klarer å suge ut av deg her og nå. Systemet er rigget for å flytte verdier fra produksjonsleddet til eierleddet. Det er meningen at det skal finnes en eierklasse som lever av å “ta ut fortjeneste” (selv om de strengt tatt ikke fortjener noe engang i nærheten av hva de tar ut). Det er meningen at folk skal fantasere om hvordan dette kan hende også dem, selv om det både krever “en veldig spesiell personlighetstype” og en god porsjon flaks. Være på riktig sted til riktig tid, klar for å “carpe diem” og den typen ting. Men de fleste er vanlige og flaks er noe de bare hører om. Det som funker for dem er å gå på jobb og forholde seg til det de tjener på det viset. Ergo er de best tjent med et sosialdemokratisk system som er harde på ansattes rettigheter, boligsikkerhet, et fullspektret offentlig tjenestetilbud til alle — og resten av den pakka.
