Måned: mars 2023

Referanseartikkel: NRK.no

Det å “gå i forsvarsposisjon” er et interessant psykologisk fenomen. Fordi jeg har noe personlig erfaring med utelivsbransjen kom jeg inn i denne artikkelen på en veldig negativ måte — det er fette urimelig å forlange at ansatte på utesteder som selger alkohol skal gjete klientellets atferd i forhold til seksuelle tilnærmelser, med mindre det utarter fullstendig. Da må i så fall vaktpersonalet gripe inn, la oss si for å bortvise noen som har blitt påklaget for å være “plagsom”, men det er vanskelig å se hva “mer” de ansatte på utestedet kan gjøre. På et personlig grunnlag kan jeg være enig i at det er mye klein sjekking og mange slibrige typer, men hva skal man gjøre? Det er ikke forbudt å være dust.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Mitt siste år på ungdomsskolen var 1978. På den tiden hadde vi skolebevis som ble fylt ut for hånd av kontorpersonalet, slik at det var ikke urimelig vanskelig å forfalske dem for en begavet amatør. Alt som må til er å endre 1963 til 1960, så er jeg plutselig atten år og har lovlig adgang til utesteder med slik aldersgrense. Jeg var bare femten år men så mer voksen ut ann jeg var. (Det samme kan man forsåvidt si om meg ennå, at jeg ser mer voksen ut enn jeg er.) De slapp meg nå uansett inn og jeg fikk servering. Nema problema. Ikke nok med det, et spill av tilfeldigheter gjorde at jeg fikk jobb der som “ryddegutt” — egentlig en fæl drittjobb som blant annet inkluderer å moppe opp spy etter folk, men bare det å ha en jobb på et utested ga meg en maktposisjon blant mine jevnaldrende. Jeg var en som kunne “fikse” ting.

Som alle vet var det ikke noen metoo-bevegelse på 1970-tallet. Snarere tvert imot, det var ganske harry tilstander på “sjekkemarkedet” og jeg tror ikke det noensinne gikk en hel kveld som jeg kan huske uten at det var slagsmål i lokalet. Enten mellom gjester, eller fordi vaktene banket opp noen for godt mål før de kastet dem ut. Helt standard prosedyre på en normal dag. De som husker den tiden vet at klientellet på steder med attenårsgrense typisk var “atten minus” fordi de som kunne ville heller gå på steder med tyveårsgrense. Det er jo ikke kult å henge sammen med kidsa. Selv var jeg altså femten. De jeg for det meste vanket sammen med var seksten-sytten. En jente som vanket på stedet var bare fjorten. De må jo ha skjønt dette, at en betydelig andel av klientellet var under atten, men alle latet som ingenting og så lenge ting går bra så går det jo bra. Uansett, poenget er at fulle tenåringer er noe jævelskap. Det er ihvertfall sikkert.

Nå for tiden er det sikkert enklere å kjøpe en fake identitet på nettet enn å forfalske skolebevis. Jeg vet ikke hva de såkalt halvvoksne gjør for å skaffe seg adgang til skjenkesteder i 2023. Kanskje det har blitt umulig — hvilket burde slå ut på narkostatistikken. Noe galt kommer jo de unge uansett til å gjøre. Men jeg tror samtidig at de som er tenåringer nå er veldig mye mer bevisste – over hele linja – enn hva vi var den gangen. Det fantes jo knapt fargefjernsyn på 1970-tallet og en typisk telefon hadde snurreskive, ikke knapper. Mobil var det ingen som hadde og det å ha datamaskin hjemme virket like urimelig som å ha tannlegeutstyr i garasjen. Kort sagt, den materielle virkeligheten var helt annerledes. Dessuten var det noe alvorlig galt med moten på 70-tallet. Det er vanskelig å ta sånne fremtoninger alvorlig. Imidlertid ser man på lang avstand i tid at ting ble ikke bedre da 80-tallet kom, bare annerledes. En som så maksimalt kul ut i 1982 ville sett ut som noe fra en annen planet for dagens mennesker. Herregud, hva er det der? Hver tid sin sjarm.

Vi må kunne kalle det et betydelig problem når alle kvinner og et stort antall menn selv føler at de hat vært utsatt for seksuell trakassering en eller flere ganger i løpet av livet. Det er jo ikke så mye som skal til. Kanskje bare en “bemerkning” som gjør det til et creepy øyeblikk — fordi noen introduserer et seksuelt tema i en situasjon hvor slikt er upassende. (For ordens skyld: Det finnes ingen “passende anledning” for å gjøre amorøse tilnærmelser til en arbeidskollega, og minst passende av dem alle er firmaets julebord.) Jeg føler kanskje litt at seksuell trakassering nærmest var vanlig omgangstone på den tiden jeg gjorde min debut i utelivsbransjen. Folk var tildels veldig “pågående” med alskens kleine opplegg for å gjøre seg interessante. Når det gjelder spørsmålet om god og dårlig smak kan jeg bare si at det var 70-tallet, så hva tror du? Kanskje var folk forgiftet av hormonhermende kjemikalier i alle sprayboksene og bly fra eksosutslipp, hva vet jeg, men det var harde tider i sosial forstand. Forsåvidt i økonomisk forstand også, uten at det ene behøver å ha noe med det andre å gjøre, men det fantes “normale omgangsformer” den gangen som ville fått deg arrestert og lagt i jern nesten umiddelbart nå for tiden. Samfunnet har forandret seg veldig. Er dette bra? Jeg personlig synes det, så får andre synes hva de vil. Til tross for hvor mye jeg klager på fenomenet “sivilisasjon” og hvordan det svekker oss som art, er jeg en veldig sivilisert person. Jeg tror ikke det går an å ha fred mellom mennesker hvis vi ikke venner oss til å være høflige og vise respekt. Overalt og alltid. Det er lov å si hva man føler, hvis man for eksempel føler seg provosert av noe, men der stanser det. Det finnes ikke noe sånt som en “vennlig berøring” av noen som ikke har samtykket til dette. Det er et overgrep å bare ta på noen som man ikke allerede har et avklart distanseforhold til. Hvor mye avstand skal vi holde? Dette er alltid spørsmålet. Det er forsåvidt normalt å håndhilse på fremmede mennesker man blir presentert for — men det er ikke normalt å rykke helt inn “for å gi dem en klem”. Da krenker man jo noens private rom og tar initiativ til et nivå av intimitet som den andre kanskje ikke opplever som komfortabelt.

Kommafeil er når man for eksempel har regnet seg frem til 0,5 mens det korrekte svaret skal være 0,05. Sånt skjer i farten. Selv de svært kompetente gjør denne typen dustetabber. Det er blant annet derfor vi dobbeltsjekker ting. Det er jo ikke engang sikkert at man har gjort en regnefeil, kanskje er det bare en skrivefeil. Pennen liksom hoppet bortetter papiret for et øyeblikk og så ble det helt galt.

Mens vi driver og pusler med små ting er denne kommafeilen lite dramatisk. Hva er den praktiske forskjellen mellom 0,5 og 0,05? Hvis vi snakker om noe sånt som alkoholprosent kan vi stadfeste at man vil ikke bli dritings av noen av delene, uansett hvor mye man heller innpå av jævelskapen. Hva annet er viktig å vite? Å flytte kommaet mot venstre reduserer den relative mengden og er defor udramatisk, men å flytte det en plass mot høyre tilsvarer det samme som å gange opp med ti. Det er jo stor forskjell på ti og hundre kilometer. Særlig til fots.

Jo større tall, jo galere blir det. Var det tusen eller ti tusen det kostet? Sånt har litt å si. Vi kaller det avvik på èn størrelsesorden (“order of magnitude”) innenfor det dekadiske tallsystemet. Det er nå vi skal snakke om det å “ta feil”. Det er som man sier menneskelig å feile, men bare innenfor visse rammer. Folk har ikke typisk noen velutviklet realitessans i forhold til forskjellen mellom for eksempel ti og hundre milliarder. Vi kan se at det er tall og at det ene er mye større enn det andre, men vi har ingen “følelse” for hva en slik mengde betyr i praksis. Vi har aldri bruk for sånne tall. Vi lever i en virkelighet preget av moderate mengder.

Kanskje galskapen hos de rike består i “de store talls magi”? Alle som deltar i spillet gjør alt de kan for å flytte kommaet sitt mot høyre. Bli enda rikere, komme opp på neste nivå. Det er jo bare narkomani, men man skjønner hvordan folk kan bli hekta på disse greiene. Alt blir veldig dramatisk. Jeg vet ikke. Jeg har aldri prøvd å være veldig rik. På det meste drev jeg og tuklet med “noen millioner” men opplevde ikke at belønningen (for meg personlig) sto i noe rimelig forhold til innsatsen. Jeg er ingen god forretningsmann. Jeg er ikke grådig av natur. De som lykkes best med forretninger er de som er flinke til å ta med seg alle muligheter som oppstår og forhandle hardt om alle priser, både inngående og utgående. Det er en litt hvileløs tilværelse hvor man må være veldig “hai” og  alltid på hugget. Det passer ikke for meg.

Den tysk-østerrikske psykiateren Richard von Krafft-Ebing (1840–1902) beskrev i 1880-årene en rekke «avvikende» seksuelle atferdsformer som han betegnet som sykelige (patologiske) tilstander. Det normale var heteroseksualiteten med samleie mellom mann og kvinne. Bak normalitetsoppfatningen lå et naturalistisk syn på seksualitetens formål, nemlig artens forplantning. Utfoldelse som avvek fra forplantningens formål, ble oppfattet som tegn på sykdom. Tankegangen gikk ut på at man helst skulle forebygge, eller i hvert fall behandle, perversjoner som for eksempel masturbasjon, ellers kunne de få alvorlige psykiske og fysiske konsekvenser for individet. Synet på hva som er avvikende eller sykelige former for seksuell utfoldelse, har variert over tid. Helt opp til vår egen tid ble masturbasjon oppfattet som en sykelig avviksform, til tross for at praktisk talt alle hadde erfaring med dette fra sin egen seksualitet. Fagfolks oppfatning av homoseksualitet har også gjennomgått endringer fra å bli omtalt som en unormal eller pervers tilstand, til i dag å være en vanlig seksuell variasjonsform.

(Store medisinske leksikon)

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Hva kaller man det når en person er sykelig opptatt av andres seksualitet? Er man da en “kikker”? Kanskje ikke i juridisk forstand, før man har blitt tatt på fersken i å spionere på folk som har sex, mens man hjelper seg selv til en tilstand av nominell tilfredsstillelse med de ene hånden, men et sted må alle ting begynne, og kikkeren har definitivt en greie med hva andre gjør. De har i det minste tenkt på dette noen ganger før de setter det ut i livet. Det er vanlig nok til at det har et eget navn (og en egen paragraf i staffeloven for alt jeg vet — er det ikke noe som heter “krenkelse av privatlivets fred?”) og ingen har noe problem med å forstå konseptet. Det er creepy, men forståelig.

Vi har en naiv naturalistisk fortolkning av “poenget” med menneskelig seksualitet i monoheteroismen — at poenget med seksualitet er forplantning og selv om det ikke er det konkrete formålet akkurat der og da, så bør man tilpasse sin seksuelle utøvelse til det normative kjernefamilieformatet, om så bare som symbolsk representasjon. “Par med barn” er familieidealet, altså “det normale” som alle blir målt opp mot. For eksempel har mye av homokampen i alle år handlet om å bli tatt seriøst på sine egne premisser, at et likekjønnet forhold har de samme opplevelsene av meningsfullhet (og de samme problemene) i å “utforske kjærligheten sammen” eller hvordan det nå formuleres. Det er et monoheteroistisk formatert opplegg. Det er verre å komme og presentere partner hvis man er tre (eller flere) i forholdet. Vi vet at det eksisterer diverse polyamorøse opplegg hvor “alle er sammen med alle” i større eller mindre grad, men det er sjeldent man presenterer seg på denne måten, annet enn innenfor rammer hvor man vet at ingen vil heve noe øyenbryn over slikt.

Hvis man er veldig sær og må “ha det” på veldig spesifikke måter, med kostymer, kuliseer og gud-vet-hva, kaller vi det parafili. Man tenner mer på ting og arrangementer enn på personer. Alt kan bli veldig ritualisert og det er vanligvis viktigere at de som deltar i ritualet oppfører seg på spesielle måter enn at de har spesielle personegenskaper. De prostituerte har i alle år kalt slike klienter “spesialister” — og de blir sterkt foretrukket fremfor nesten enhver annen form for klient. En klassisk forestilling om hvem vi snakker om nå kan være dekadente libertinere og levemenn som fører et veldig utsvevende – og veldig dyrt – liv. I gamle tider kanskje adelsmenn, i nyere tider hvem som helst som har cashish å betale med. Rockestjerner, politikere, forretningsmenn, gangstere, whatever. Det fines svært mye mer varianse i det seksuelle uttrykket der ute enn hva de seksuelt naive kan forestille seg. Nesten ingen praktiserer noen “naturalistisk” tolkning av hva sex er og betyr, de baserer seg bare i hva de selv har lyst (og ikke lyst) til. Det er ikke noe annet “poeng” enn dette. De som eventuelt tar dette med at “sex finnes bare fordi man skal formere seg” veldig seriøst, har som regel mange sære og sosialt mistilpassede idèer om mange andre ting også. Sjansen er stor for at de skal snuble inn i noe slags kultisk arrangement. For de fleste andre er poenget med å ha sex nesten aldri at man har tenkt å lage barn — og man tar ofte – men ikke alltid – konkrete skritt for å passe på at noens graviditet ikke blir noen utilsiktet konsekvens av den seksuelle handlingen. Eller ihvertfall treffer man slike tiltak som man har vett til. Uønskede graviditeter er jo ikke den eneste ubehagelige konsekvensen som kan følge av et utsvevende seksualliv. Det finnes en lang liste.

Egentlig er det ganske forbløffende at èn og samme person – Freiherr Richard von Krafft-Ebing som nevnes i sitatet øverst – egenhendig fant opp mange av de “seksuelle kategoriene” vi den dag i dag bruker for å beskrive folk, oss selv eller andre: Biseksualitet, homoseksualitet, transvestisme, fetisjisme, sadomasochisme … ting som ikke hadde noe navn og knapt var anerkjent som “virkelige ting” før Krafft-Ebing la ned sitt arbeid med å utdefinere kategorier av menneskelig atferd som patologiske, basert i en naturalistisk tolkning av seksualitetens formål som “formeringsakt” og ethvert avvik fra formålet måtte være å forstå som en psykopatologisk manifestasjon. Sinnssykdom. Jeg tror vi nå ser på omtrent et tiår siden fenomenene transvestisme og sadomasochisme ble “friskmeldt” — i den forstand at de ikke lenger betraktes som diagnoser som behøver “behandling” slik at man skal kunne utvikle et sunt og normalt, det vil si “formålsrasjonelt” seksualliv. Det er bare ting folk gjør fordi det gir dem et kick. Man behøver ikke å analysere det noe mer enn som så. Imidlertid er det jo sant at folk noen ganger sliter med en følelse av å ikke forstå seg selv og ikke ha noen kontroll over eget seksuelle begjær og uttrykk, eller kanskje de til og med blir psykotisk utagerende på en seksualisert måte, vi regner i så fall uansett det psykiatriske hovedproblemet som tvangsforstyrrelser i mer generell forstand heller enn seksuelle avvik per se. Den seksuelle komponenten er ikke viktig i diagnostikken. Det kunne like gjerne vært noe religiøst, eller en politisk konspirasjonsfantasi. Poenget er at pasienten opplever tap av kontroll over egen atferd og henfaller til et tvangsmønster som “styrer dem” mot deres egen vilje. Dette er imidlertid ikke tilfelle for de fleste som må regnes som “seksuelle avvikere” innenfor Krafft-Ebings verdensforklaring. Det typiske er at folk utvikler noen slags lystige seksuelle spill og leker som er spesifikke for akkurat det forholdet de er i, med den partneren de har, heller enn at de har “sære interesser” for sin egen del, som må være akkurat slik og sånn for at det skal fungere for dem (som jo kan bli en lille smule patologisk etterhvert).

Pornografiens hovedproblem – jeg anerkjenner ikke “høyverdig erotisk kunst” som egen disiplin slik sett – har i alle år vært at det ikke egentlig lar seg gjøre å avbilde menneskets “indre liv” – selv om ymse stilretninger innenfor kunsten, så som surrealisme og symbolisme har gjort noen ganske hederlige forsøk – og man klarer således ikke å fange opp lysten, annet enn kanskje i litteraturen, man er henvist til å fremstille akten som isolert hendelse, uten kontekst. Alle som har prøvd å ha sex vet jo at selv om kroppen gjør mesteparten av jobben og det sikkert er mulig å beskrive “det som skjedde” som en sekvens av kroppsbevegelser, så forgår det tildels veldig mye inni de involverte partene, som vanskelig lar seg oppfange og avbilde på noe realistisk vis. Heri ligger hele “mysteriet” med parafili og fetisjisme. Noen har kanskje hatt en veldig sterk indre opplevelse – vi snakker “rystet i grunnvollene” klasse kaliber – mens visse ting så akkurat slik og sånn ut, med den følge at de gjenopplever noe av dramatikken den gangen hvis de gjenskaper de materielle omstendighetene som ble printet inn i dem da, som “assosiasjon”. Det er vanskelig å si. Psykologien er et “skittent” arbeidsområde, i den forstand at ting er grumsete og vage, man har aldri mye å jobbe med. Ofte handler det om å improvisere seg frem til et ønsket delmål innenfor behandlingsprosessen. Enhver behandlingsteknikk som beveger pasienten i retning av målet er en relevant behandlingsteknikk. Slik er man nødt til å tenke. Det handler jo om mennesker som skal leve sine individuelle liv, ikke om “kasus” som mer eller mindre passer med modellen.

Referansepunkt for begrepet “sannhet”.

De fleste som søker sannheten om ting går feil før de angang har kommet seg ut av startgropa. Feilen består i mangel på selvkritikk. Hva får deg til å tro at du er i stand til å forstå, kjenne eller være en del av “sannheten”? Etter min mening må vi starte med å kartlegge hva som motiverer deg. Hvorfor ønsker du dette? Når begynte du å tenke slik? Hvilke kriterier for “sannhet” opererer du med?

Alle kan (og bør) bli bedre informert — uten egentlig å sette noen horisont akkurat her, jeg mener i generell forstand, at man venner seg til å dobbeltsjekke ting, tenke èn gang til, utforske informasjonskildens motiver, og resten av menasjeriet som kjennetegner kritisk tenkning. Det er bra redskap å ha med seg. Problemet man står overfor er tofoldig. For det første har vi onde aktører som lyver med vilje fordi de har noen slags plan som sannsynligvis handler om å separere deg fra pengene dine, for det andre har vi troskyldige individer som sprer dårlig informasjon fordi de er dumme og ikke vet bedre. Begge deler er problematiske, men av forskjellige årsaker.

De som har oppdratt barn har lagt merke til at barnets fantasi kan gjøre noen ganske forbløffende kvantesprang noen ganger, med ganske komiske resultater. Dette kan vi si er et av de få frynsegodene småbarnsforeldre har. De får mange mystiske opplysninger fra barnemunn. Imidlertid er ikke fantasien en egenskap som “forsvinner” — den blir bare temperert av standardkrav for informasjonsbehandling som tilkommer etterhvert som man vokser til. Man lærer, som de sier, å “snakke sant”. Du skal ikke tro, du skal vite. Og hva skjer med det tidligere så aktive fantasilivet? Det blir rolig liggende der som “kosmisk bakgrunnsstøy” til den travle bevisstheten, med alle sine spørsmål, og fremkommer bare som drømmesøvn, eller den typen “bilder i hodet” som oppstår når man bare lar tankene vandre fritt i ellers rolige omgivelser. De dypeste delene av personligheten er jo de man etablerte som barn, før man hadde noe språk.

Et vanlig problem i menneskelivet er når man “ønsker å tro” noe — la oss for eksempel si at noen er forelsket i deg. Sånt kan utarte ganske kraftig, alt ettersom hvor sterkt man ønsker å tro det. Vi hører historier om stalking begått av amorøse individer som nekter å innse at dette ikke er gjensidige følelser. Farlige situasjoner har oppstått, foruten selvsagt at hele opplegget er veldig ubehagelig for de som utsettes for slikt. Vi skal ikke engang nevne alle komplikasjonene som kan komme i kjølvannet av et samlivsbrudd. Realitetssansen er ikke alltid like godt utviklet hos folk som viljen til å tro. Hva er det som skjer når folk blir “barnslige” i atferden sin? Å nekte å godta at virkeligheten ikke er slik du ønsker at den skal være kan vanskelig karakteriseres som annet enn barnslig, med mindre vi har en situasjon som er “psykiatrisk” av natur. Vi kan fritt bestemme hva vi skal “mene” om ting, men vi er ikke fri til å selv velge hva som er fakta og hvordan virkeligheten virker.

Hvor kommer idèene fra? Dette spørsmålet – som forblir ubesvart – må vel være det eldste av alle “klassiske” filosofiske spørsmål. Mange tenker på menneskesinnet som et “databehandlingsorgan” som er digitalt i vendinga, men jeg tenker på det som en analog billedgenerator, som noen ganger skifter ham og blir til en støysender. Folk har mange mystiske “tanker” som noen ganger til forveksling kan ligne på småbarnas fabulerende mentalakrobatikk. Jeg hadde egentlig tenkt å bevege meg i retning av vitenskapsteori – eller teori om teori hvis du vil – med dette skrivestykket, men jeg gidder ikke. Klokka går og jeg har andre ting å gjøre. Slikt å gjøre, slikt å føre. Det har dæven døtte meg kommet snø i natt. Det er nødvendig å måke. Jippi, liksom. Sånn er vinteren.

Dette er ikke Emile Zola.

Arbeid er i fysikken en energioverføring ved at en kraft forandrer posisjonen til en gjenstand i kraftens retning, eller av en «dekomposisjon» av kraften i bevegelsens retning. Når et arbeid utføres på en gjenstand, øker i alminnelighet både dets potensielle og kinetiske energi, men det kan også overføres til varme eller friksjon. I spesialtilfellet der kraften som driver et arbeid er konstant, defineres arbeidet som skalarproduktet av vektorene kraft og vei. Sagt på en enklere måte er arbeid kraft anvendt gjennom en strekning, arbeid = kraft ganger strekning. Det innebærer for eksempel at hvis man bruker en kraft for å flytte på et legeme, så har man utført et arbeid på legemet. Arbeid er mekanisk energioverføring, det vil si energioverføring som skyldes påvirkning av krefter. Et positivt arbeid betyr at energi tilføres en gjenstand. Negativt arbeid betyr at gjenstanden mister energi; man sier gjerne at gjenstanden gjør et arbeid på omgivelsene.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

(Wikipedia)

Hvis jeg registrerer et firma og skriver en ansettelseskontrakt for meg selv – la oss si jeg bruker en advokat for å få alt formelt korrekt og registrert – vil jeg teknisk sett ha en jobb. Spørsmålet er bare om jeg også vil ha en lønn. Hvis virksomheten ikke tjener penger hjelper det ikke hvor mange papirer jeg har og hvor formelt korrekte de er, da får jeg ikke lønn. Hadde jeg vært ansatt av noen andre enn meg selv (eller nære slektninger) ville lønna mi ha vært sikret gjennom statens lønnsgarantifond. Det ville tatt lang tid og involvert konkursbehandling og det ene med det andre, men pengene ville ha kommet inn til slutt. Imidlertid vil ikke staten garantere økonomien til de som benytter seg av sin frie rett til å etablere firma og starte økonomisk virksomhet “for egen regning og risiko” — som i praksis som regel betyr et privat aksjeselskap i den nedre enden av kapitalskalaen. Eventuelt kan man starte selskap helt uten kapital, det er bare å registrere seg på nettet og sette i gang, men det anbefales ikke hvis man tenker å ta økonomisk risiko, fordi et fullstendig privat foretak på eget navn medfører automatisk at man garanterer for virksomhetens økonomi med alt man eier. Hvis man starter aksjeselskap taper man bare aksjekapitalen.

Jeg startet mitt første firma i 1983. Jeg var tyve år gammel. Det endte ikke bra. Hva jeg ikke hadde tatt med i beregningen er at folk kan være så kyniske at de holder igjen betalingen, fordi de satser på at da kan du ikke betale momsen i tide og kemneren vil slå deg konkurs, slik at debitoren kan forhandle frem en “bedre pris” med konkursboet, som prioriterer kort prosess og raskt oppgjør. Trikset består, antar jeg, i at man ikke forteller dem at dette er en aktuell probemstilling. Man bare later som ingenting og truer med inkasso. Folk er jo ofte sånn at hvis de sanser en svakhet i opplegget ditt så vil de prøve å utnytte det fortjenestepotensialet de eventuelt ser i dette. Sånt er ikke forbudt. Det går an å leve ganske komfortabelt av å raide selskaper. Etikk er en luksusvare i forretningslivet. Ikke engang selveste loven blir alltid fulgt, ihvertfall ikke på noen planmessig måte. “Tøying av grenser” er noe dagligdags. Det handler mer om hva du kan slippe unna med enn om hva som er lov. Det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse, sier folk. Kanskje blir det ikke engang oppdaget. Livet går videre og alle er like kloke. Så lenge ingen klager eller anmelder noe er det som regel slik det går. Det private næringslivet er et ormebol av kjeltringer på alle nivåer, simpelthen fordi mangel på etikk er en konkurransefordel i det store spillet om å samle seg flest gullmynter. Det er ikke relevant om det man driver med er nyttig så lenge man tjener penger og “slipper unna med det”.

Min definisjon av arbeid – se ovenfor – er svært konservativ. Alt kan være en “jobb”, i den forstand at man får betalt for å gjøre som man får beskjed om, men det er ikke sikkert, eller engang vanlig, at man utfører arbeid i stillingen. For eksempel er ikke aromaterapi og massasje arbeid, selv om det er “aktiviteter”. Det er ikke nødvendige helsetiltak, det handler bare om velvære. Det går an å leve et liv i lidelse, så det går ikke an å si at velvære er nødvendig, selv om det er ønskelig. Hvis vi skal definere velvære som en sosial nødvendighetsartikkel som staten garanterer for – i likhet med helse og utdannelse – vil vi måtte snakke om helt andre innslagspunkter enn spabehandling. Først og fremst bolig. Hvorfor betraktes ikke bolig – i Norge, som er beryktet for tøft klima – som en sosial nødvendighetsartikkel? Eller for å si det på en annen måte, hvorfor har vi ikke husleieregulering? Svaret på dette gåtefulle forholdet er at folk blir aldri så forsiktig oppfordret til å kjøpe sin egen bolig (slik at man “betaler leie til seg selv”), hvilket i praksis betyr at man går inn i et økonomisk langtidsforhold til en kreditor som skal ha penger på huslånet hver måned. Flytting blir problematisk, hvilket i dominokonsekvens betyr at bytte av jobb blir problematisk. Det oppstår vegger i livet. Man er ikke fri til å bevege seg som man lyster. Det er derfor visse intellektuelle kaller dette opplegget nyføydalisme, man er i praksis en leilending hos banken. Det er jo banken som eier boligen din så lenge du betaler på lånet. Hvis det blir noe kødd kan de bare selge den på tvangsauksjon, ta det de får og klistre resten på deg som personlig gjeld — som i praksis vil sende deg på leiemarkedet, frem til gjelda er nedbetalt. Du vil aldri få noe nytt boliglån hvis du allerede har restgjeld etter tvangssalg av bolig. Glem det. Kanskje NAV har noe slags opplegg for å garantere et boliglån for de som har havnet i klemma sånn sett, men det blir jo bare samme situasjonen om igjen, med ny kreditor, pluss sikkert noen som “følger opp saken” fra NAV sin side. Høres det ut som “velvære”?

Jobbing var i utgangspunktet et skjellsord på norsk. En “jobber” ble oppfattet omtrent sånn som vi i dag tenker når vi hører ord som bolighai, konkursrytter eller finansakrobat. Altså noen som utnytter systemet uten å selv utføre noe produktivt arbeid. Trikse og mikse i en gråsone uten noen egentlig etikk – alt er lov så lenge man kan slippe unna med det – og uten noe mer verdig formål i livet enn å grafse til seg alt man kan av penger og andre goder. “Mest mulig fortjeneste for minst mulig innsats” er i prinsippet en kriminell livsinnstilling, selv om man ikke teknisk sett gjør noe straffbart — eller når det straffbare man gjør er så arbeidssomt og komplisert å bevise at det i praksis aldri skjer. Denne lave standarden for etikk er ikke bare noe moralsk foraktelig, det er også et sikkerhetsproblem. Narkoøkonomien er på verdensbasis nå større enn både overnattingsnæringen og transportbransjen. Sammenlagt. Vi snakker altså om seriøse penger. Narkokarteller er i vår tid bedre finansiert og utstyrt enn statsmaktens tiltak for kontroll og bekjempelse av fenomenet narkotika. Markedet er mer eller mindre mettet på tilbudssiden til enhver tid. Hvem som helst kan få tak i hva som helst. Det å ha pengene klare når noe skal betales kalles likviditet. Det var dette som var problemet mitt i den lille historien innledningsvis. Jeg hadde penger “utestående” men debitor var en luring som aldri hadde tenkt å betale det vi var enige om. Sånn er det i hele næringslivet, det er alltid mas med penger. Bortsett fra i narkobransjen, der har de helt andre midler til rådighet. Du kan ikke bare slå ut med armene og si sorry, men jeg har bare ikke pengene. I beste fall vil du bli møtt med spørsmålet hvor mange timer vil det ta før du kan ha pengene her? I verste fall? Gudene vet, men jeg hører at de har “metoder”. Alle er nødt til å betale det de skal, når de skal, og det finnes ingen akseptable unnskyldninger. Narkobransjen er veldig likvid og deri består problemet. La oss si det handler om tilbud og etterspørsel i markedet for penger. Har man dem når man behøver dem? Kankje møter noen ganger de som har et likviditetsproblem de som har et hvitvaskingsproblem. Sånn kan forretninger oppstå.

Avslutningsvis er det å si at det på toppen er et bilde av Emile Zola. Det er ikke Emile Zola.

Symbolsk representasjon av noe som er sant er ikke det samme som sannhet.

Jeg hører dem snakke om kvinner men jeg har selv aldri møtt noen. Det virker som et statistisk fenomen, eller kanskje mytologisk. De sier at man bør behandle kvinner annerledes i dag, Bedre, sier de. Bedre enn hva? spør jeg. “Bedre enn de ønsker” svarer noen. “Bedre enn de fortjener” foreslår andre. “Bedre enn vanligvis” kommer det fra salen. Det er et adjektiv som jakter på sitt substantiv.

Hvis man av noen grunn havner i kategorien “kvinne” bør man forvente lønnsfall. Kvinner tjener ikke penger, ihvertfall ikke under normale omstendigheter. Dessuten er de provoserende. Alle sier det. Hun provoserte meg, sier de. Jeg vet ikke hva det handler om. Folk er ofte veldig følsomme. De får det jo ikke slik de vil ha det. Er det for mye forlangt å få det slik man vil ha det?

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Bør man utvikle en egen policy for hvordan man behandler kvinner? Eller skal man bare behandle dem som vanlige mennesker? Jeg var usikker på dette da jeg var liten så jeg spurte min mor. Man leser jo så mye rart. Hun svarte at den eneste egentlige forskjellen på kvinner og menn sitter i kjønnsorganene, som man i de fleste sosiale situasjoner ikke har bruk for. Resten må jeg tenke ut selv.

Livet skal liksom ha noen slags pedagogisk effekt. Man lærer mens man lever, sier de. Bullshit, sier jeg. De fleste starter som idioter og ting blir ikke bedre etterhvert som de får “egne idèer”. Hvorfor identifiserer folk seg som kvinne når de har så mye å tape på dette? Kanskje de bare har blitt oppdratt sånn. Offervilje og den typen ting. “Ta det på seg”. Både klær, skyld og oppgaver.

Jeg hører dem snakke om kvinner men jeg har selv aldri møtt noen. Det er aldri sånn de presenterer seg. Hei, jeg er kvinne. De har alltid et navn. De er “noen” — de er ikke representanter for en kategori.

Psyke var en prinsesse som pådro seg Venus’ sjalusi på grunn av sin skjønnhet. Venus gav sin sønn Amor til oppgave å sørge for at Psyke bare kunne forelske seg i en foraktelig mann. Men Amor ble selv forelsket i Psyke. For å skjule forholdet plasserte han henne på et fjernt sted, besøkte henne bare om natten, og gav henne streng beskjed om at hun aldri måtte forsøke å se hvem han var.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Mange myter handler om ting vi holder skjult for oss selv. Den greske myten om Amor og Psyke er en klassisk fortelling om kroppens krav og sjelens lengsel, formatert slik at alle skal kunne “ane” hva det snakkes om. Du må aldri prøve å forstå hva som motiverer deg. Jeg var selv en kickbokser i tungvektsklassen en stund — og sjokkerte en vakker dag alle mine treningskamerater med å si høyt at det vi driver med her i klubben er egentlig en form for ritualisert homoseksuell sadomasochosme. Ikke alle, men noen hatet meg etter dette. De klarte aldri å forholde seg til realitetsinnholdet i det jeg sa. Folk flest synes jo at det de “mener å gjøre” er den viktigste standarden de bør dømmes etter, slik at hvis de “mener det godt” så er de gode mennesker, om enn kanskje noen ganger uheldige.

Slik jeg ser det så er du homo hvis du liker å holde på å brytes med andre svette mannskropper, ferdig diskutert. Du er kanskje ikke homo i noen gjennomført seksuell forstand, altså kanskje ikke “homoseksuell” men definitivt “homososial“. Man trives sammen med andre svette menn på en måte som er halvt oppgitt, halvt inneforstått. Man slikker hverandres kropper uten å bruke tunge. Hvor går grensene? Hvis du vil slikke min så skal jeg slikke din. Vi er alle kompiser her. Det jeg skal frem til her er naturligvis begrepet “homofili” løsrevet fra sine “aktive” seksuelle komponenter. Det er ikke mystisk. Det er ikke spesielt. Det er bare seksuelt, nærmere bestemt “passiv seksualitet”, altså ikke noe man gjør men noe man føler. — slik at man i praksis kan ha et homo seksualliv men et hetero følelsesliv, og omvendt. (Det omvendte er det historisk sett mest sannsynlige siden dette er det mest sosialt aksepterte.)

Trangen til “fysisk engasjement” med en annen menneskekropp er i utgangspunktet alltid en seksuell lyst. Dersom trangen består i lyst til å beherske og dominere – få dem til å gråte og be om nåde – så er dette likevel en seksuell markeringstrang som er på orrhanens nivå i all sin organiske kompleksitet. Alle vet at vi er idioter. Det er derfor vi gjør idiotiske ting. Grunnen til at vi aldri forstår hvorfor vi fortsetter å gjøre idiotiske ting selv om vi ifølge ryktene “vet bedre” er heller ikke mystisk — vi er idioter på et eksistensielt nivå. Dette er vår natur. Vi vet ikke bedre, vi bare “tror” vi forstår noe mer, eller noe annet, enn ekornet og reven. I virkeligheten er mennesket den mest foraktelige og minst respektable av alle dyreartene. Vår allsidighet har gjort oss til superskurker. Vi kommer aldri til å tillate at noen annen dyreart etablerer seg som “intelligente skapninger” — vi kommer til å utrydde dem med insektsprayens logikk. Pek og klikk. Dette er ikke fordi “menneskene” ønsker at det skal være slik, men fordi vi har den naturen vi har og hvis ikke vi kontrollerer den så vil den kontrollere oss.

Spør du meg så vil jeg si at når østasiatene kaller det ekstra hot så mener de sannsynligvis alvor. Jeg har en ernæringemessig fæl uvane med å spise instantnudler av den typen man kjøper i porsjonspakker og som tar bare noen minutter å lage til. Det er jo ikke akkurat helsekost med all den byggkjemien de putter oppi de små posene med buljongpulver som ligger ved, men jeg liker instantnudler og jeg bestemmer over mine egne penger, så da blir det slik. Det er uansett nærmest for “godteri” å regne. Sukker spiser jeg nesten aldri. Søtsaker er noe heslig jævelskap som sannsynligvis representerer det største “skjulte” helseproblemet i vår sivilisasjon. Men nudler skal jeg ha. Det er ikke til å begripe, all denne dobbeltmoralen min, men det virker både fornuftig og sammenhengende fra min egen synsvinkel.

Hvorom allting er, da jeg sto i butikken og skulle kjøpe en fempakke med slike porsjonsposer av det koreanske merket Sang Yang Buldak hadde jeg valget mellom spicy og 2x-spicy, hvorav jeg valgte det siste alternativet — som imidlertid viste seg å være bortimot så hot som noe kan få blitt uten å samtidig være uspiselig. Herregud, det var som å spise lava med skje og etterpå hadde jeg en “sandblåst” følelse i munnen. Genialt. Dette funker for meg. Det er ganske lett å lage mat som er “for hot”, det er jo bare å køle på med mere chili, men det er en kunst å lage retter som ligger akkurat på grensen, uten å trå feil. For å få til det er man nødt til å kunne litt om “munnens erogene soner” så å si, fordi forskjellige typer chili går på forskjellige deler av munnen, svelget og magen, slik at alt handler om den rette blandingen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men nok om det. Jeg traff en tidligere arbeidskollega på kjøpesenteret. Han sto og ventet på at Vinmonopolet skulle åpne, Det ble noe snakk om alkoholen som kulturfenomen og vi skiltes med enighet om at hvis alkohol nylig hadde vært oppfunnet, så ville det blitt griseforbudt over hele verden på grunn av hvor mye galt det får folk til å gjøre. De blir jo spilitter pine sinnssyke av stoffet. Dessuten er det mye å si om barns traumer etter en oppvekst i “alkoholiserte hjem” og alle langtidsskadevirkinger dette har både for barnet selv – som etterhvert vokser opp til å bli en dårlig intregrert voksenperson, preget av dyp (og velfortjent) mistillit til andre mennesker – og resten av det samfunnet som er nødt til å leve med alle de individer som alkoholen har ødelagt, både direkte og indirekte. Senere har jeg tenkt mer på dette. Konklusjonen må bli at hvis alkohol, slik det faktisk blir laget, med gjæringsprosesser og det ene med det andre – som jo ikke er “enkelt” å gjøre skikkelig, men enkelt nok til at alle får til “noe” som inneholder alkohol –  hvis alkohol hadde blitt oppfunnet i dag så ville kunnskapen om hvordan det tilvirkes etter bare noen uker ha spredt seg til hele verden via YouTube, Facebook og andre sosiale media, slik at livet ville blitt en verdensomspennende fyllefest resten av året. De som forsker på rus, rusmidler og avhengighet sier jo også at alkohol er et “perfekt multidop” som slår inn på mange nivåer samtidig og som det er nesten demonisk enkelt å danne avhengighet i forhold til. Bakrus etter fyll kan noen ganger være en fæl opplevelse, men hvis man heller i seg et par kalde øl og sover mer så blir alt mye bedre. Så snart man oppdager kunsten å “justere” på denne måten har vi det gående.

Næringsmidler og nytelsesmidler er nært beslektet med hverandre. Vi kan jo forsåvidt si at man “medisinerer” kroppen når man spiser noe fordi man er sulten. Man føler et sug, eller savn, eller hva vi skal kalle det, kanskje vi bare skal si at man føler sult, siden gjør man noe med saken og etterpå føler man seg bedre. Samtidig må vi stadfeste at sult er noe relativt. En normalt velfødd gjennomsnittsborger i Norge har sannsynligvis aldri erfart sult. Det de kjenner på er det godt vante fordøyelsessystemet som varsler om at det nå finnes noe ledig kapasitet. “Hunger” slik ordet brukes i sammensetningen “hungersnød” er noe helt annet. Det kan for eksempel føles ubekvemt å ikke spise på en hel dag, men hvis man ellers er ved normalt godt helbered vil det ta flere uker før den sulten man kjenner på utvikler seg til å bli noe som faktisk truer helsa di. Alt i denne verden handler om vaner. Norske mennesker har typisk rike menneskers vaner. Vi er svært godt vant. I en global målestokk og sett utenfra er nordmenn latterlig rike, selv om vi her hjemme naturligvis erfarer stor relativ varians i forhold til hvem som får hva innenfor spekteret av tilgjengelige privilegier. Nordmenn er jo på ingen måte bedre enn noen andre folkeslag, bare rikere. Hvis vi var bra mennesker ville vi bygd et godt samfunn. Vi har råd til det. Men fordi vi er onde blir det som det blir. Verden blir styrt av narkomane individer og dopet deres heter “makt”. Penger, politisk innflytelse, sosial dominans, whatever. Så lenge det er makt vil de ha det. Ikke fordi de behøver det, eller engang fordi det er sunt for dem, men fordi de føler “sult” som imidlertid ikke er organismens sult, det er noe i sjelen. Et hull. Noe som mangler, men som man søker å rekompensere for gjennom å “spise”. Økonomisk oksehunger. It’s a beautiful thing.

For å bruke noe trenger man kompetanse, men for å forstå hvordan noe virker trenger man forstand. Jeg “forstår” i grove trekk hvordan en bil virker og kan kjøre den bra nok, men jeg vil ikke karakterisere meg selv som kompetent i forhold til diagnose og reparasjon av tekniske problemer i motoren eller det elektriske anlegget. Det samme gjelder til en viss grad min egen kropp. Som alle andre befinner jeg meg selvsagt i en fremskutt posisjon i forhold til å observere min egen allmentilstand, slik at jeg kan svare på legens spørsmål og så videre, men dette betyr jo ikke at jeg har medisinsk sakkunnskap. Alt jeg kan si noe om er hvordan jeg “føler meg” — som ikke nødvendigvis er relevant informasjon for legens rolle i bildet, ihvertfall ikke i noen veldig detaljert grad. Jeg er til enhver tid og i enhver sammenheng mest interessant for meg selv. Fra legens synsvinkel er pasientens “personlighet” enten normal/nøytral eller problematisk. En medisinsk undersøkelse er jo strengt tatt ingen sosial situasjon, selv om det er minst to mennesker tilstede når det skjer. Legen er interessert i kroppen min på samme måte som mekanikeren er interessert i bilen min. Dette er jobben deres. Min egen interesse er en helt annen form for interesse.

For de veldig spesielt interesserte kan det nevnes at jeg ser “systemisk paritet” mellom Platons syn på idèene og Bohm-Broglies tolkning av kvantemekaniske fenomener gjennom “pilotbølger”. For alle andre sier jeg bare at det virker som om universet har visse “holografiske” tendenser i manifestasjonene sine, basert i hva vi kan observere både i stor og liten skala, både i materiell og mental forstand. Dette gir mening basert i selve hjernens struktur, som ligner hypertekst i den forstand at man kan “klikke på et ikon” så vil et nytt bilde åpne seg, man kan fritt “zoome” ut eller inn av strukturelle noder i bevisstheten — men vi kaller det tvangstanker når det virker som om man ikke styrer sine egne mentale prosesser med sin egen vilje, det er “noe” som “fremtvinger” spesielle assosiasjonsrekker, som igjen trigger følelser som kan bli hvor sterke som helst, og vi kaller det psykose når man lider under dette mentale komplekset over tid. Psykiateren Karl Pribram har gjort et stort nybrottsarbeid i forhold til menneskehjernens holografiske egenskaper, men forskningen hans ligger tett opptil metafysikken på det samme vis som Ukraina ligger tett opptil Russland. Det er noen ganger et vanskelig naboforhold å ha, men det er det man har. Mennesker har jo en enorm villmark i sitt indre – det vi kaller underbevisstheten – som er dårlig utforsket, mangelfullt forstått og ikke kartlagt i noen særlig annen grad enn at noen har skrevet “her finnes monstere” på det blanke arket. Det å studere metafysikk handler etter min mening mest om å studere de enkelte metafysikernes forhold til sin egen underbevissthet og er slik sett ikke uinteressant men det er heller ikke universielt gyldig, uansett hvor sensasjonelt det de har funnet måtte være. Platons syn på idèene sier noe om Platon, men lite om idèene. Mennesket er en absurd skapning. Vi er på den ene hånden biologiske skapninger som lever i en materiell virkelighet, med alt hva dette innebærer, men samtidig er vi på den andre hånden “mentale strukturer” som lever i en drøm.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Når en assosierer noe, kobler en det sammen og det blir en ny helhet. Når en dissosierer, frakobler en seg fra følelser, fra kroppen og fra tankene. Konsekvensene av dissosiering over tid kan bli amnesi; en opplevelse av identitetsforvirring og identitetsveksling. Amnesi innebærer en fremtredende glemsel for ulike hendelser i nåtid og fortid: opplevelse av hull i hukommelsen en ikke vet en har. Det er heller ikke uvanlig å oppleve andre dissosiative symptomer som en følelse av uvirkelighet, at omgivelsene virker ukjente og en forstyrrelse i tid og rom (derealisering) eller en følelse av fremmedhet, ikke kjenne seg selv igjen, en utenfor-kroppen-opplevelse, kjenne seg som en robot, følelse av å være i en drøm og følelsesmessig nummenhet (depersonalisering).

(Store medisinske leksikon)

Tvangstanker medfører “implisitt dissosiativ sinnslidelse” – vi kan si det er en bivirkning – i den forstand at når man gjør det ene, gjør man samtidig ikke det andre; man mister sin frihet i forhold til “mental bevegelighet”. Uansett hvilke dører man åpner havner man alltid i det samme rommet. Trikken må gå dit skinnene går, den er ikke fri til å ta noen alternativ rute. På det samme vis opplever pasienten at de har noen slags “skinnegang” i sitt indre, at uansett om de eventuelt ønsker å gå en annen vei så må de gå dit skinnene går. Det er selvsagt en stor og svært vag gråsone mellom personlighetstrekk og personlighetsforstyrrelser, slik at det er ikke normalt å bruke tvang mot de som har mentale lidelser med mindre de er direkte farlige, man venter til pasienten selv oppsøker behandling. Vi kan jo vanskelig karakterisere de typiske menneskelige problemene i forhold til metafysikken og de eksistensielle angstområdene som sinnslidelser med mindre pasienten selv opplever det slik. Når det gjelder “ren medisinsk somatikk” er det også et høyst relativt fagområde, for eksempel er det å ha “smerter” ikke noe som i seg selv nødvendigvis betyr noe, men samtidig kan det være et symptom på alvorlig sykdom (som ofte inneholder en fase hvor man erfarer et diffust smertebilde), mens det å bekymre seg fordi man føler smerte er en helt egen kategori av lidelse. I de fleste tilfeller hvor pasienten “har mye vondt” kan dette spores tilbake til et usunt bevegelsesmønster, kanskje også et usunt kosthold. Man “sitter fast i en rutine” som kroppen – og/eller underbevisstheten – ikke liker. Vi observerer paritet i fysiske og mentale tvangsmønstre, hvor det å bryte ut av det ene kanskje vil bevirke at man også bryter ut av det andre, uansett hvilken ende man begynner i.

Traumer er et interessant ord, ikke minst fordi ordet “Traum” betyr “drøm” på tysk, men i medisinsk forstand er traumer “en fellesbetegnelse på alle slags kroppslige og mentale skader (psykisk traume) og belastninger som skyldes påvirkning utenfra” (sitat fra Store medisinske leksikon). I den senere tid har det fremkommet mye interessant forskning rundt bruk av sterke hallusinogener i traumebehandlingen, noe som tilsynelatende “rister løs” i forhold til den nylig nevnte skinnegangen av tvangstanker. Pasienten “ser nye veier” og føler seg fri til å velge en annen retning enn sitt tidligere og sykdomsfremkallende mønster. Imidlertid finnes det politiske problemer tilknyttet alle former for stoffer som på selv den mest vage måte kan være “morsomme” for pasienten. En stor andel av befolkningen synes at tvang må være helt greit å bruke, mens de har et problematisk – la oss si freudiansk – forhold til begrepet lyst. Et ganske interessant fenomen som det ikke er urimelig å karakterisere som “eksistensiell masochisme” — men også en reell politisk kraft som vanskeliggjør enhver form for positiv utvikling på de sosiale samfunnsområdene. Som alle vet er jo masochister som regel vesentlig mye mer sadistiske enn “rene sadister”. En masochist koser seg når folk – dem selv naturligvis inkludert – har det vondt og vanskelig mens en sadist vil stille seg likegyldig til saken. Det finnes mye grums i akkurat dette svømmebassenget. Mange idèer om “fortjeneste”. Skadefryd er jo noe vi som regel forklarer med at noen fikk det de fortjente, det handler aldri om vår egen ondskap. Det er alltid “de andre” som er onde, aldri oss selv. Jeg tror ikke at jeg noensinne har møtt noen – ihvertfall ingen såkalt normale mennesker – som identifiserte seg som ond, det folk typisk tror om seg selv er at de “egentlig” er gode, men at det er så mye ondskap i verden at de ikke klarer å leve opp til “dydens krav” og derfor havner de i et mønster av synd og anger. Men de prøver så godt de kan, hvilket selvsagt er løgn, bløff og selvbedrag hele veien hjem. Mennesker er onde. Ferdig diskutert. Vi gleder oss over andres ulykke fordi vi selv er emosjonelt forkrøplede monstere, ikke fordi dette gir mening i skjebnens regnskapsoppgjør. Dette siste er bare det vi “forklarer” vår egen onde nytelse med. De skyldige må få sin straff. 

Alle har sine pappenheimere slik sett. Noen de hater og frykter — som i siste instans bare er en side ved seg selv. Bilder i hodet. Traumer. Det vi tror vi observerer “der ute” er i virkeligheten noe som finnes “her inne”. Det er ikke de andre. Det er du som er Satan. Den onde. Selve legemliggjøringen av det syke, det svake, det demente og det destruktive. Menneskenaturen er som den er. Vi er ikke rovdyr, vi er noe helt annet. Kleptoparasittiske åtseletere og kannibaler, med alt hva det innebærer av instinktliv. Hvis vi fjerner hele den mentale strukturen vi kaller “sivilisasjonen” (samt det teaterdramaet som er vårt eget liv innenfor denne konfigurasjonen) og ser bare på mennesket som biologisk skapning, så er dette vårt fremste kjennetegn: Vi kan spise nesten hva som helst. Andre dyr har ikke det samme brede registeret for variert næringsopptak, de er som regel veldig spesialiserte i forhold til en ganske smal nisje, mens vi kan fordøye det meste. Og da har vi ikke engang begynt å snakke om redskapsbruk, som er mange hundre prosent viktigere for oss enn den mye oppskrytte intelligensen. Om hodet i det hele tatt betyr noe i et vanlig menneskeliv, så er det mer som problemgenerator enn som løsningsmekanisme. Som en hovedregel er folk helt latterlig uintelligente i forhold til hvor smarte de vurderer seg selv å være. Bare de mest disiplinerte individene blant oss klarer å rive seg løs fra sitt naturlige instinktliv og ta personlig føreransvar over både kropp og sinn. Det er ikke normalt å gjøre dette, og det er definitivt ikke naturlig. Det er en kunst, i ordets mest bokstavelige betydning. Altså noe kunstig, menneskeskapt, noe som “selve naturen” aldri ville ha frembrakt.

Det var en gang for lenge siden, jeg tror det var i 1979, at jeg var på ferie hos bessforeldrene. De bodde langt på landet. Stedet hadde imidlertid (og har forsåvidt ennå) en utmerket lakseelv, så det var alltid mer “aktivitet” der enn hva man skulle forvente ut ifra beliggenhet, så de hadde en unormalt bra økonomi som politisk entitet og det ene med det andre, la oss kalle det et typisk norsk småsted, preget av landbruksøkonomi, men ellers med de vanlige greiene. Skole, kommunehus, sånne ting. Veldig lite interessant på alle normale måter, men folk er folk, de lever og de lager bråk. Hvor gammel er du? Jeg stoler på at du vet hvordan ting er.

Noen fiskere fra østlandet hadde rotet seg inn på samfunnshuset ved en anledning da selveste Blåblus skulle spille til fest der. Følgelig var det mye folk og stor trengsel. Som en venn av meg sa ved anledningen: Wow, Blåblus skal spille, dette er er like stort som Gasolin! Hvis du ikke har de kulturelle referanserammene som kreves for å forstå dette utsagnet er det dessverre ingen som kan hjelpe deg. Problemet ditt er at du er alt for ung og det vil du alltid være. God tur. Ikke still deg i veien for hjuldamperne. Skovler er ikke nådige. Uansett, disse fiskerme vi nettopp snakket om visste jo ingenting om noenting. De trodde de bare skulle på fest. Men før midnattsklokkens klang hadde det allerede vært et tosifret antall slagsmål blant de lokale om hvem som eide rettighetene til å banke opp østlendingene. Skjebnen deres var avgjort, nå handlet resten bare om diverse børshandel rundt selve begivenheten. Sånn fungerer det frie markedet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Selv ble jeg imidlertid ikke på stedet og det var aldri interessant hva som skjedde med disse offerlammene. Dette var uansett et miljø som var preget av storvokste gutter med fiskeøyne, kledd i overalls, som kom kravlende ned fra fjellet med en halvflaske hjemmebrent på baklomma. De kom for å slåss. Alle visste dette. Hvis du ikke vil delta i balubaen må du gjøre som Askepott og forlate selskapet før midnatt. Det var da alle de “godt voksne” gikk hjem. Nå var det den nylig kjønnsmodne ungdommens tur til å lage trøbbel på dansegulvet. Det var dette de ventet på. At sjølingan skulle forlate stedet. Åpne den interessante delen av kvelden, liksom. Du vet hvordan det er. Jeg gikk selv i trening ved en kickbokserklubb ved denne tiden. Jeg likte å pule og slåss, men hadde ellers ingen store planer. Jeg var jo bare 16 år. Det er alltid spennende når en knyttneve smeller mot ansiktet ditt. Sånt vekker håp. Kanskje det fortsatt finnes levende mennesker i verden.

Jeg vet ikke hva folk driver med nå — og er vel forsåvidt ikke veldig interessert heller. Min tid i denne verden er snart over. Snart skal jeg dø og det var det. Ingen ble noe klokere. Hvordan står det til med deg? Har du det bra? Er du klar for å dø? Det er ikke mitt problem, men hvis du spør meg så burde du reflektere over disse tingene. Livet er kort og din tid er ute før du vet ordet av det.