Det er ikke gøy når det blir tyve minusgrader. Ihvertfall ikke når det uka i forveien ble flørtet med vår og milde vinder. Plussgrader, til og med, men det varte jo ikke. De var her bare lenge nok til å fremkalle takras. Interessante lydeffekter mens det står på, men nå er alt tilbake til det samme kalde vanlige i Østerdalen. Dette er frøsne regioner. Ofte kaldest i landet, ihvertfall sør for Karasjok. Hva er det kaldeste du noen gang har opplevd? Det passerte såvidt tredve her i januar, men jeg har sett verre. Dette har vært en etter måten mild vinter.
Mild for Norge – og særlig Østerdalen – betyr ikke nødvendigvis noe som helst for resten av verden. De har forlengst gått i katastrofemodus, lenge før vi kommer til de “normale minus ti” som for det meste gjelder gjennom hele vinteren her. Da jeg bodde i Barcelona opplevde jeg en dag med snø. Det var ganske uvirkelig. Ikke selve været, men all panikken det skapte. For meg betyr ikke et par minusgrader annet enn at været er stabilt i forhold til valg av fottøy. Jeg tenker ikke noe mer over saken. Men for barcelonerne var dette svære greier. Gatebildet var preget av festlige smell fra kjøretøy som mistet fofestet og skled inn i hverandre. Det var ikke en god dag for bilbruk.
Uansett, sånn sier de det skal bli resten av uka. Altså tyve kalde og det som verre er. Fantastisk. Akkurat hva jeg behøvde. Da strømmen ble ekstra dyr ble også veden mer kostbar. Sånn er det. Det ene drar det andre med seg, og kulda følger etter. Jeg kommer til å slippe opp for ved før våren kommer. Jeg har en reserveplan, men den medfører arbeid jeg helst ville sluppet å gjøre. Hva kan man si? Livet er fullt av arbeid som man helst ville sluppet å gjøre. Når har man noensinne flaks? Det beste man kan håpe på er at planen var god nok, som den åpenbart ikke var i forhold til akkurat denne vintersesongen, men det kommer flere. Bedre lykke neste gang.
Dette hendte på den tiden da jeg jobbet som journalist. Noen mystiske tildragelser på tettstedet Skomfjord hadde gjort folk urolige og jeg satt og leste om dette nede på drikkestedet Ronnys Øl & Pølse – som det er meningen at man skal forkorte til RØLP – da blikket mitt falt på det nederste bildet blant de mange som illustrerte artikkelen, og jeg forsto at dette var en sak for meg. Jeg var jo Anarkåre. Spalten min het Anarkåres hårete vilkår. Hvem vil Anarkåre kåre til ukas mest hårete? Jeg skrev sånne ting. Det var veldig populært. En ekte merkevare. Et underholdningsprodukt. Hva kan jeg si? De betalte godt. Og jeg likte å sitte nede hos Ronny og drikke.
Hva kan vi si om at A står på I? som den gamle barneregla sier. Svaret er naturligvis falleri fallera. Det var dette som skjedde i Skomfjord. En eller annen spøkefugl drev og stadig skrev en A oppå bokstaven O (den første) på skiltet som sier SKOMFJORD når man kommer kjørende sørfra, og med dette mente de formodentlig å endre navnet til Skamfjord (av årsaker vi skal komme tilbake til), men alt jeg så var anarkistsymbolet, altså en A med ring rundt, som er sånn den første bokstaven i logoen til Anarkåres hårete vilkår var designet. Det var, som man sier, et tegn. Hva annet kunne jeg gjøre enn å dra dit og etablere en sak? Det virket ferdig avgjort der og da.
Jeg vet ikke om humøret hans var spesielt godt i utgangspunktet, men bussjåføren var ihvertfall bare smil og kompis etter at jeg bestakk ham med en femhundrelapp for å stanse ved vandaliserte skiltet og hjelpe meg sånn at jeg fikk et avstandsbilde med både meg selv og skiltet i ramma, foruten det nærbildet av Kåresymbolet som jeg selv fikk til å ta. Dette er bra innhold. Folk liker sånt. Jeg var fornøyd. Resten av turen inn til bussterminalen satt jeg foran og lyttet til sjåføren, som åpenbart var pratesyk etter den lange turen over fjellet. Du må passe deg for han Sivert var noe han gjentok flere ganger. Han Sivert lurer alle han møter trill rundt. Vel, jeg kan ta vare på meg selv. Jeg har sett mange snåle ting og vært på steder folk frykter å gå. Jeg er Anarkåre. Jeg har kommet for å skue hunden på håret.
Skomfjord er ikke noe stort sted og det har heller ingen heite attraksjoner, så hotellet var for det meste tomt, bortsett fra noen laksefiskere som satt for seg selv og snakket utenlandsk. Nederlendere? Jeg forsto ikke språket og det var uansett ikke noe poeng i å konversere med dem, så vi bare nikket til hverandre i forbifarten og lot det være med det. Utenfor var det et typisk arrangement med hovedgate frem og tilbake hvor de forretningsdrivende har fasade ut mot gata, mens hvis man går bare èn gate opp eller ned på tvers av hovedgata finner man boliger. På grunn av helligdagen var det meste stengt, men på gatekjøkkenet fant jeg to elskverdige unge damer bak disken, foruten et knippe andre undommer rundt et bord, og ingen av dem var sjenerte for å uttale seg om Skomfjordaffæren. Imidlertid opplevde jeg det som noe mer interessant at også de – samtlige av dem – snakket om “han Sivert” og advarte meg mot knepene hans. Det var så jeg begynte å tenke at dette kanskje var en bedre historie for Anarkåre. Alle andre skrev jo allerede om de andre greiene.
Etter å ha utforsket resten av Skomfjord – det besto i praksis bare av å spasere opp og ned hovedgata et par ganger – gikk jeg på hotellet, tok en dusj og satte meg i baren. Irish Coffee er en genial oppfinnelse og jeg var allerede i gang med den andre da han kom og satte seg på barkrakken ved siden av. Hei på deg, Sivert heter jeg. Jeg vet ikke hva jeg hadde ventet, men dette var en helt normalt utseende fyr. Jeg tok hånden han strakte ut og presenterte meg tilbake. Kåre med håret sa Sivert. Jeg var ikke imponert. Hva er det som kommer til å skje nå? “Battle of da rhymes”? Herregud. Jeg sa at varemerket mitt er Anarkåre og jeg var der på grunn av skiltet. Ikke den store saken? spurte Sivert. Vel, både ja og nei, jeg leste om saken da jeg så et bilde av skiltet. Det ene er på grunn av det andre. Jeg ville ikke vært her hvis det ikke var for det bildet. Sivert satt og nikket ettertenksomt en stund før han sa noe mer. Vet du at jeg kan slikke mitt eget øye? Men bare det venstre. Jeg rekker ikke bort til det høyre med tunga. Hva fanden prater han om? Slikke seg i øyet? Jeg var genuint forbløffet. Hva har dette med noe som helst å gjøre? Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Hva kan man si? Det går åpenbart ikke an å slikke sitt eget øye, verken det høyre eller det venstre, så det ble til at jeg sa hva jeg tenkte, at han må ha en umenneskelig lang tunge for å gjøre noe sånt.
Nei nei svarte Sivert, tunga mi er helt normal. Det er et triks. Men bare jeg kan gjøre det fordi jeg har et spesielt talent. Jeg vet ikke hvorfor det endte med at jeg veddet en femhudrelapp på at han ikke kunne gjøre det, kanskje mest fordi denne seddelen er det verktøyet jeg foretrekker som universalnøkkel. Penger åpner alle dører og det ene med det andre. Men jeg burde ha forutsett det som i ettertid virker fette åpenbart, han hadde glassøye. “Bare det venstre” my ass. Han sa det jo rett ut. Jeg likte ikke dette. Imidlertid vendte samtalen seg mot saken en stund, pluss at jeg drakk et par Irish Coffee til mens jeg lyttet til Sivert. Han var en dyktig forteller. Jeg var fjetret. Men så sa han plutselig at han kan bite sin egen albue. Jeg foreslo at han bare kunne slikke den slik alle andre gjør. Jeg var jo sur ennå fordi han hadde lurt meg forrige gang og nå minnet han meg på det. Har han en kunstig arm? Herregud, mannen er jo en Frankenstein. Nei nei svarte Sivert, det går ikke an å slikke sin egen albue, alt jeg kan gjøre er å bite den, men det er et triks. Jeg er nødt til å bruke den andre hånden for å få det til. Og hva tror du skjedde? Det kostet meg en femhundrelapp å finne ut at han hadde gebiss. Det begynte å bli irriterende. Du kjenner sikkert også den følelsen. Når folk leker katt og mus med deg mens de blunker blygt og later som ingenting.
Røyker du? Sivert sa han ville spandere en sigarett for å trøste meg. Men, som han sa, ikke noen vanlig sigarett. Dette er magisk tobakk som gir folk lystig humør. Hva, en joint liksom? Okay, jeg så ikke den komme. Men jeg tar hva jeg kan få. Et eller annet med når nøden er stor og det ene med det andre. Var det noe kjerringa gjorde? Spise fluer? Herregud, folk sier så mye rart. Vi gikk ut på parkeringsplassen. Det var fint og stjerneklart. Litt kjølig, men helt greit uten jakke likevel. Det var stille en stund. Jointen gikk frem og tilbake. Jeg mener — det var stille. Bokstavelig talt lydløst. Plutselig hørte jeg en dør som slamret, så noen sekunder senere en bilmotor som startet. Jeg vet ikke hva som var i den jointen, men det var akkurat som lydene hadde noe slags metallisk ekko, som samtidig var “dempet” på en snål måte. Det liksom bølget i lufta rundt meg. Da sa Sivert: Vet du at jeg kan pisse på deg uten at du blir våt? Det er et triks. Jeg har et spesielt talent. Dette ga meg et fniseanfall og det ble ikke bedre av den diskusjonen som fulgte, rundt hvordan man definerer “våt”. Det endte som du sikkert allerede har forutsett og som jeg også burde ha gjort den gangen. Selvsagt ble jeg våt, der jeg sto på parkeringsplassen utenfor hotellet i Skomfjord mens en fremmed mann pisset meg opp og ned lårene. Som jeg selv sa: Hei, jeg blir jo våt!
Sivert kremtet og sa oppsann, det ser ut som om du vant denne gangen. Heldigvis veddet vi ingen penger nå. Han hadde rett. De to andre gangene hadde jeg betalt for å se protesene hans. Denne gangen hadde han pisset på meg gratis. Sånn er livet i Skomfjord, eller kanskje jeg skal si Skamfjord. Det er bare mannvann sa Sivert. Det går bort i vask. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Imidlertid følte jeg meg rimelig sikker på at jeg ikke kom til å skrive noe om det store mysteriet i Skomfjord, så derfor gjør jeg ikke det. Denne historien er ferdig fortalt. Moralen er at man aldri skal la seg påpisse av fremmedfolk, selv om de har gode argumenter.
Semiotikk er studiet av sosialt betingede tegnsystemer og den mening de kan gi. (Wikipedia)
Bokstaver og tall er tegn (eller “symboler”), men det er også smilefjes og trafikklys. Semiotikk – noen ganger brukes også ordet semiologi – fokuserer på det kognitive forholdet mellom selve symbolet (kalt signifikanten) og det symbolet betyr (kalt signifikatet). Dette er selvsagt ikke det eneste arbeidsområdet innenfor semiotikken, men det er det eneste vi har tenkt å fokusere på her og nå.
Problemstillingen består i at det i de fleste tilfeller ikke er noe åpenbart forhold mellom signifikanten og signifikatet. Det er for eksempel ikke noe ved ordet hest – verken i lyd eller skrift – som gjør det selvinnlysende at vi snakker om det velkjente ridedyret, dette er en kulturell konvensjon. Vi er enige om ordets betydning — og ser for de fleste formål, praktiske eller teoretiske, ikke noe poeng i å krangle om hvorvidt det finnes bedre eller mer egnede ting vi kan kalle det nevnte dyret: Ordet hest fungerer tilfredsstillende for alle. Forholdet mellom signifikanten og signifikatet er ukomplisert. Hesten har ingen hemmeligheter. Imidlertid finnes det andre ord – og “symboler” mer generelt – hvor forholdet mellom selve ordet og det ordet betyr er veldig mye løsere i fisken. Meningsinnholdet er variabelt, kanskje av politiske årsaker. I George Orwells kjente roman 1984 finner vi mye semiotisk forviklingskomedie rundt “nyspråk” og “dobbelsnakk” som noen ganger ser ut til å materialisere seg også i virkelighetens verden, ikke minst i form av diverse diskusjoner på nettet.
Selve språkets mening henger på konvensjoner, som er foranderlige over tid. Vi kan selvsagt ergre oss over hvordan for eksempel et ord hadde en annen betydning for førti år siden, eller kanskje det ble uttalt på en litt annen måte, men hvis vi ønsker å bli forstått må vi bare tilpasse oss den konvensjonen som gjelder uten å sippe over at ting ikke er slik vi ville ha foretrukket at de skulle være. Det finnes strengt tatt ingen regler når det kommer til språket og dets betydning, særlig ikke når vi beveger oss utenfor sånt som står oppført i de offisielle ordlistene, men som likevel er i daglig, normal bruk ute blant befolkningen. Talespråk og skriftspråk er ikke det samme. De er selvsagt nesten helt like, men forskjellige konvensjoner gjelder. Mange språk – for eksempel tysk – opererer med et formelt “høyspråk” som ikke er noens egentlige dagligspråk, men det gjelder som standard for skriftspråket og i veldig formelle sammenhenger; statsseremonier og den typen ting. Eller hvis man vil være posh så kan man venne seg til å bruke høyspråket i dagligtalen, noe som for Norges vedkommende ville medføre at man hørtes ut som en fjernsynskommentator fra 50-tallet, la oss si “Filmavisen”, men folk gjør jo sånt. Vi har “korrekt bokmål” som ingen snakker og vi har “korrekt nynorsk” som heller ingen snakker. Og så har vi folk som ønsker å være korrekte.
Min egen politiske bevissthet ble født på 70-tallet – med dagens språklige konvensjoner kan vi si at jeg ble woke i året 1977 – som på mange måter var en litt annen tid enn den vi lever i nå. For eksempel kan jeg huske at man kalte det “politisk korrekt” når noen stemte i tråd med gjeldende partilinje, men mot sin egen – offentlig velkjente – private posisjon i saken. Folk ble veldig skuffet når sånt hendte. Noen ganger skrev de til og med om det i avisen. Nå blir man sant fordyde meg kalt “politisk korrekt” bare fordi man prøver å ikke være en kødd. Verden har ikke blitt klokere, bare eldre. Vi kan si at propaganda er et redskap folk bruker for å tåkelegge forholdet mellom signifikanten og signifikatet, blant annet gjennom å jobbe inn “alternative betydninger” av ord og begreper. Det er for eksempel hensiktsmessig for visse politiske interesser at når man sier ordet “markedsregulering” så ser folk for seg nazistenes gasskammere. Dette har de mer eller mindre lyktes med i USA. Vi kan kalle det svart magi når sånt skjer – trollmannen kontrollerer sine zombier ved hjelp av kodeord – men vi kan også kalle det endringer i konvensjonene. Spiller det noen rolle hva vi kaller ting? På 80-tallet fantes en snakkis som ble kalt “haukerefleksen”. Det handler angivelig om hvordan kyllinger – og fugleunger generelt – reagerer instinktivt med å “trykke” mot bakken og holde seg ubevegelige når man plutselig skygger for lyset over dem. Dette skal visstnok være en medfødt egenskap som handler om haukens (og andre rovdyrs) plass i disse fuglenes evolusjonsprosess. Uansett, dette handler ikke om fugler men om mennesker. Folk reagerer jo med angstskrik når man viser dem et hakekors, men de legger ikke merke til vanlig hverdagsfascisme. Dette er en “semiotisk haukerefleks” som imidlertid ikke handler om medfødte instinkter, men om trening. Hvis man reiser litt i Asia vil man legge merke til hakekors både her og der, det samme vil man finne i historiens arkiver, men for Europas vedkommende er saken at hvis man har tenkt å huske nazistene så går det ikke an å ta fra dem hakekorset for å resirkulere det til annen bruk. Det er nødt til å bety det det betyr. Noen “rehabilitering” er ikke mulig.
Nå er jo signifikanten og signifikatet i forhold til ordet “nazisme” veldig bundet opp i begrepet industrielt folkemord, som i praksis betyr å ta livet av så mange som mulig så raskt som mulig, med de midler man har for hånden, under mottoet “drep alle sammen så vil Gud selv ta til seg de han vil ha” — som ifølge konvensjonen er noe Dominic Guzman uttalte under albigenserkorstoget som begynte i juli måned år 1209 og varte i tyve år. Vi kjenner ikke noe eksakt tall for hvor mange som ble drept den gangen, men ting var tildels veldig ute av kontroll så vi kan i det minste si at det var “veldig mange”, kanskje det bikket en million i løpet av hele perioden. Senere har det vært mye mer. Det finnes alle mulige slags tradisjoner for “særlig flid med drapshandlinger” men det var liksom noe spesielt med nazistene. Vi regner dem som klassens flinkeste sånn sett. Faktisk har vi så høye forventninger til dem at vi ikke riktig klarer å akseptere at noen kan være nazist med mindre de stiller med hakekors, ridestøvler og seriemorderens sosialt elegante omgangsformer. Vi “glemmer” at 99% av alle nazister var det vi ofte kaller helt normale mennesker. De som faktisk gjorde alle de tingene vi nå i dag skyver inn i signifikatet “nazist” var bare en håndfull individer mens de som “bare” støttet det politiske komplekset som åpnet opp for denne galskapen var – og er – millioner. Kan det skje igjen? Dette har vært spørsmålet helt siden år 1945. De første allierte styrkene som rykket inn i territoriene som hadde konsetrasjonsleire trodde jo ikke sine egne øyne. Videre fremrykning brakte dem i nærkontakt med ruinene av en fullstendig alternativ virkelighetsoppfatning. Mye av det de så var ikke til å begripe. Kunne alt dette virkelig spores tilbake til bare èn manns forrykte fantasiliv? Og så var resten bare opportunisme? Det ville vært mest bekvemt for alle hvis det var slik, så da sier vi det sånn. Vi vet hvem gjerningsmannen var. Han het Adolf.
Jeg har selvsagt prestert å igjen havne i frontalkollisjon med denne plattformens o store naziblogger som ikke forstår verken hva ord betyr eller hva språket har makt til å gjøre. Er jeg idiot eller hva? Argumentet hans denne gangen er at “stokastisk terrorisme er et knep som hvem som helst kan bruke til å kneble sine meningsmotstandere” — noe som teknisk sett er sant, men dette handler ikke om undertrykkelse ved hjelp av et smakfullt utvalg skjellsord, dette handler om korrekt eller ukorrekt bruk av et begrep som ikke fantes før nettet kom.
Hva er stokastisk terrorisme? Stokastikk er et statistisk begrep som brukes om noe som er “omtrent forutsigbart” men man kan ikke si noe eksakt om når, hvor eller hvordan det kommer til å skje. Det kommer til å regne i sommer virker som en rimelig sannsynlig spådom, men det er verre å presentere en liste med datoer for eksakt når. Imidlertid er ikke regnet noe mennesker rår over. Det kommer (eller ikke) uansett hva vi gjør (eller ikke). Man begynte å snakke om stokastisk terrorisme i forbindelse med fenomenet “ensom ulv” som begår terrorhandlinger uten å ha noen påviselig tilknytning til organiserte grupper som er kjent for sine ekstreme tilbøyeligheter. Hvorfor skjer dette?
Norge har jo pådratt seg et skoleeksempel på kategorien “ensom ulv” innenfor en kontekst av stokastisk terrorisme. Bokstavelig talt. Han som begikk ugjerningene for snart tolv år siden er en sentral karakter innenfor forskningen på denne tematikken. Hele manifestet hans besto jo mer eller mindre av ting som var klippet og limt fra nettet. Følelsene var hans egne og handlingene var hans egne, men det utkastet til ideologi han forsøksvis presenterte som “forklaring” på det han gjorde var et konglomerat av mange andres tanker, hentet fra ting som var publisert på nettet. Tropene hans var velkjente. (Altså “tematikken”. Det skal kanskje uttales “tråper” – jeg vet ikke – for å skille det fra klimasonen troper.) At han selv eventuelt er “gal” – i det minste i praksis, om ikke i formell diagnose – en noe av poenget. Gale mennesker er stokastisk forutsigbart. Før eller siden dukker de opp for å gjøre gale ting.
Så hva er problemet her? På et mer – hva skal man si – personlig plan mener nazibloggeren at han har en sak mot meg fordi jeg har truet ham på livet. Det er ukorrekt. Det jeg er skyldig i er å fortelle ham at nazistene er kanskje vennene hans akkurat nå, fordi de synes at han sier morsomme ting, men de er ikke kjent for sine liberale holdninger til seksuelle avvikere, hvorav de homofile utgjør den overlegent største gruppen som kan kategoriseres på sine egne premisser. For eksempel bokstaven T i det mye brukte LHBT-akronymet utgjør jo mindre enn èn prosent av befolkningen, mens de homofile vanligvis regnes å utgjøre omtrent ti prosent. Men det blir teknisk pedanteri, poenget her er at nazistene aksepterer til syvende og sist bare hvite, streite, monogame mennesker som er “familieorienterte” og sterke på de tradisjonelle verdiene, hva nå enn de måtte være for tiden. Røkla utgjør et problem som de på en eller annen måte må “kvitte seg med” for at man skal kunne få det samfunnet man fortjener og behøver. Kort fortalt, det er stokastisk forutsigbart at nazister før eller siden kommer til å bestemme seg for at nå er tiden inne for å rydde unna de homofile. Er dette en trussel? Jeg vil si det er en advarsel.
Jeg er ikke pasifist – i den betydning folk vanligvis legger i ordet – men jeg er definitivt ikke noen aktivist heller. Jeg er en føkkings forfatter. Jeg skriver om ditt og datt men ellers er jeg “helt normal”. Spiser og sover. Går i butikken. Tar oppvasken. Sånne ting. Folk er nødt til å gå fysisk til angrep på meg for at jeg skal utgjøre noen trussel mot dem og deres. Å gjøre meg sint er “stort arbeid for ussel lønn” som man sier. Jeg er ikke selv heller noen sosial sadist. Jeg opplever ingen slags “rush” eller “kick” når folk blir sinte, redde, eller hva det skal være. I den grad jeg har noen “sak” i politisk forstand så er dette fred og velstand. Jeg gidder ikke å jobbe for noe annet enn det. Poenget med livet er å leve det — noe jeg presumptivt nok antar er hovedmotivasjonen også hos de fleste andre. Men lever bedre når man ikke lever med strid. (Da mener jeg spesifikt konflikter, jeg er ikke redd for litt arbeid, eller engang tungt og endeløst arbeid.) Imidlertid er det mye jungiansk psykologi ute og går med disse nazibloggerne, og da mener jeg spesifikt det Jung oppdaget om “skyggen”. Det er verdt noen minutters utforskning hvis konseptet er ukjent, men det handler kort fortalt om å eksternalisere sine egne indre demoner. “Den jævelen man ser i andre er den jævelen man bærer i seg selv”, for å ganske kraftig parafrasere en annen fyr som skrev bøker om jungiansk tematikk, nemlig den kristne mystikeren Johan Eckhart på 1200-tallert. Det er ikke urimelig å anta at den ene var påvirket av den andre.
Hvorom allting er, påvirkning er naturligvis nøkkelkonseptet her. Som blogger er man jo influenser, er man ikke? Alle sier det, kanskje noe justert etter hvor mange lesere og følgere man faktisk har, men hvis man har “noen tusen” lesere så er man antagelig på det jevne i forhold til internasjonalt gjennomsnitt for hvor mye oppmerksomhet en forfatter kan forvente å få. Men veien går begge veier som det gamle ordtaket sier, det skjer ikke uofte at sånne influensere selv blir influert av hele influensaen, så å si, i den forstand at de “spiller for sitt publikum” — de digger når folk kommer med kommentarer som “bra sagt” eller “helt enig” og da går det som det går. Klikkdannelser handler som regel om ganske irrasjonelle ting. Folk bruker følsa, ikke hodet. Hva slags næring behøver den sarte lille egoblomsten? Det er hva ting handler om. Når bloggen inviterer til følsefest mens saken som presenteres er hva man kaller “mye skrik og lite ull” kan vi etterlyse poenget med det hele. Handler det bare om å røre i trollgryta og holde den varm? Det er den følelsen man får noen ganger.
Vår venn William Shakespeare sa blant annet dette: Intet er mer alminnelig enn følelsen av å være spesiell. Sånn sett er jeg en alminnelig type. Jeg føler meg jo spesiell. Etter min mening er det ikke urimelig å si at jeg har “min egen stil”. Alle som gidder kan skrolle seg gjennom mange hundre bloggposter jeg har skrevet og selv observere med sine egne øyne at jeg foretrekker å snakke om idèer. I den grad jeg snakker om mennesker så er dette for å illustrere et annet poeng som ofte (men ikke alltid) er et element fra filosofien eller psykologien. For eksempel nevnte jeg kong Sverre Sigurdsson nå nettopp, som posterboy for begrepet ambisjon. Han hadde litt av det, dessuten er han en av historiens kjendiser. En interessant type på mange måter, men sannsynligvis ikke grei å omgåes med. Veldig “maktmenneske”.
Jeg ville ikke karakterisere meg selv som “ambisiøs”. Riktignok var jeg litt svimete og forfengelig i tyveårene – særlig på den tiden jeg var “forretningsmann” – men ved dette stadium av livet er jeg ferdig med å danse fancy i discokonkurransen. Alt er veldig pragmatisk nå. Jeg lever mer som en munk enn som en greve, også når jeg skriver. Jeg er ikke “rikt tilstede” i mitt eget materiale, med mange detaljer fra mitt eget liv og alt det der, men jeg er definitivt tilstede som “fortellerstemme”. Disse er imidlertid to forskjellige ting. Min oppgave er å holde fokus på det jeg snakker om mer enn det at jeg snakker. Fortellerstemmen er et verktøy, det er ikke selve jobben. Jeg er ikke interessant. Men det jeg snakker om er hva jeg selv oppfatter som “interessant materiale”. Hva andre synes får være opp til dem. Det rår ikke jeg over.
Skal man engasjere seg i forhold til andre bloggere? Jeg synes ikke det. En på alle måter mye bedre idè er å beherske seg, særlig når man er uenig i det som blir sagt, og ekstra særlig hvis man opplever det som støtende og provoserende. I den voksne verden fungerer ting slik at man sier ifra èn gang – kanskje to, siden livet handler om symmetrier, man har to armer og et annet kinn, det finnes alltid to sider av en sak, det ene med det andre – men “tre er en flokk” som folk sier. Da begynner det å bli latterlig. De fleste vil for eksempel være enige i at det er seksuell trakassering hvis man må si nei til noen fire ganger eller mer i forbindelse med et “sjekkeforsøk”. Det bør holde med èn gang. Men folk er som de er og før man vet ordet av det oppstår noe slags mannskit av noen slags dustegrunn. Dette ser vi jo gang etter gang. Det er vanskelig å styre “seg” men det er umulig å styre andre. Alt man kan gjøre er å “oppfordre” — men hvor mange ganger skal man gjøre det? Etter at argumentet ditt har blitt oppfattet og “tatt til etterretning” er det ikke noe mer å si. Hva skulle “mer” eventuelt bestå i? Da blir man jo som de amorøst innpåslitne sjekkerne som ikke forstår at nei betyr nei. Saken er ferdig diskutert.
Jeg vet ikke om ordet perkele – hvor P skal uttales som B og K skal uttales som G – kan regnes som “utenlandsk” (ordet er det samme på finsk, men det var samisk da jeg lærte det) — men hvis vi tar bort dette var det første utenlandske banneordet jeg lærte pårke madånna, som jeg tror var italiensk da jeg lærte det men de spansktalende bruker det også, så … latin? Det betyr uansett hellige jomfru, hvorfor? og tilsvarer omtrent det samme som vi mener når vi sier “herregud” (og nærmest føler lyst til å legge hendene foran ansiktet). Typisk sånt som man sier når treåringen som var uten tilsyn i to minutter har brukt tiden på å være “kreativ” med noe de fant. Banner folk mye? Det vet jeg egentlig ikke, det skal bannes veldig mye eller veldig kreativt før jeg legger merke til det. Jeg har som regel helt andre pappenheimere med folks språk enn om de bruker noen bannord litt sånn her og der, for eksempel det jævla innholdet i det de sier. Poenget, liksom.
Poenget er at det er ikke alltid noe poeng i å diskutere ting. En ung dame her på bloggen tilsto for meg at hun lider under en ritualistisk tvangsforstyrrelse som handler om “omsetning av meninger” — la oss si det handler om sekvensen observasjon, refleksjon, konklusjon, distribusjon. Man ser noe, tenker gjennom det man ser, danner en mening om fenomenet og presenterer denne meningen for andre. Slik kan en diskusjon oppstå. Eller et stykke tekst, slik også jeg gjør ganske ofte; la oss si noe jeg leser noe på siden til NRK og så blogger jeg om det etterpå. Det er jo omsetning av meninger, men jeg opplever ikke at dette er noe jeg må gjøre, og det er da heller ikke den typen skriveteknikk som dominerer bloggen min. Men det skjer. Et problem med dette er imidlertid at plutselig står man der med meningers mente meninger om andre meningers meninger og disse meningenes meningsfulle eiere, mens selve poenget gikk tapt for lenge siden. Vi er redusert til en flokk aper som står og skriker til hverandre. Men redskapen er fancy, det skal vi ha.
Jeg kommenterer ikke særlig ofte til ting som jeg leser i andres blogger, spesielt ikke når de driver med meningsomsetning som jeg synes er helt “på trynet”. Hva er poenget? Agendaen min er ikke “selvfremføring” — det er bedre å si at jeg skriver på en performativ måte. Hensikten er å forbedre mitt eget språk. Andre effekter må være å forstå som bivirkninger. Det er bra å trimme intellektet litt, slik at det ikke dovner og mister spensten sin. Alle som selv har prøvd å skrive noe vet at det er enklere å formulere ting i hodet enn å få de ned på papiret, eller altså skjermen hvis vi skal være pedantiske. Ofte ligner skrivegjerningen på et “planlagt stevnemøte med happy ending”. Det virker som en god idè mens man tukler med den i hodet, men det blir ikke alltid slik man hadde tenkt. Det vi erfarer nok en gang er at materien er treg, selv om man er kvikk i oppfattelsen.
Nesten ingen liker å diskutere “brennende tema” som religion og politikk, selv ikke de som ofte gjør det. Det de liker er å vinne diskusjoner mot “vanskelige motstandere”. Litt sånn gunfight på en måte. Holmgang, tvekamp, den typen ting. Gjerne med stort publikum. Det er ikke saksorientert, det handler om å karnøfle motstanderen. Folk som diskuterer politikk på nettet ligner på unger som leker politikere — når alt de vet om politikk er ting de har sett på fjernsynet. Det blir jo ikke – hva kaller man det – realistisk. Det handler ikke om den virkelige verden.
Det finnes mange fantasifulle teorier om en “alternativ” virkelighet, hvor ting kanskje betyr noe annet eller fungerer på en annej måte, men disse kan så langt bare påvises i språket. Fysikken er som den alltid har vært. Skal man ha noe gjort så er det den samme gamle, treige materien man må bakse med. Det finnes ingen fancy triks. Virkeligheten består av ting som virker. Hvilket bringer oss til idèen om en egen psykologisk virkelighet so eksisterer separat fra, men parallellt med, den fysiske virkeligheten. Brainspace, som noen sier.
Hva betyr det at noe har en “psykologisk virkning”? Selve ordet virkning betyr at det er en “hendelse” som involverer energi. Eller altså at det som skjer er massivt. Det merkes i kroppen. Når vi sier at noe skjer “i virkeligheten” så er det nettopp dette vi mener. Det er definitivt ikke innbildning. Det som skjer har en effekt og denne effekten kan måles med utstyr. Jeg vet ikke nok om EEG og hjernescanning til å uttale meg — men jeg mener å ha hørt at i den grad noe har en psykologisk virkning så er også dette noe de kan lese av på skjermen. Det skjer ting der inne. Hvis noen blir vist et sjokkerende bilde eller fortalt en sjokkerende nyhet så vil man se en effekt med måleutstyret.
Avhengighet kan bety så mye. For det første finnes det mye man kan bli “hekta” på, for det andre finnes det stor individuell varians når det kommer til toleransegrenser og den typen ting. Jeg kjenner selv folk som har “syslet med heroin” på et etter måten behersket vis i førti år og mer; de har åpenbart funnet frem til en måte å omgås med dette sterkt avhengighetsskapende dopet uten å ramle nedi dyregrava. Vel, det er jo fint for dem, men betyr det noe? Ikke mer eller mindre enn at fenomenet avhengighet sannsynligvis har en freudiansk komponent i seg; pasienten “binder seg” (eller ikke) til ting, mennesker og symboler på grunn av hva de representerer mer enn på grunn av hva de er. Så blir spørsmålet om det å “diskutere på nettet” på den måten folk typisk gjør egentlig er mer representasjon enn ekte vare. Egentlig er det noe annet man behøver, men dette er hva som for øyeblikket fyller hullet der det andre – mangelen – skulle ha vært. Hvis man begynner med heroin fordi man har en desperat lengsel etter “noe” i livet vil man sannsynlihvis opparbeide seg et annet og mer patologisk forhold til stoffet enn hvis man har alt man behøver, stoffmisbruket er fordi man kjeder seg.
Vi tar dette med oss over i seksjonen for informasjon og kaster frem den tanke at de som “søker” på nettet – en desperat lengsel etter “noe” i livet – vil være mer sårbare overfor de avhengighetsskapende aspektene ved nettet enn de som bruker det fordi de kjeder seg. Sørlig når og hvis de “etablerer seg” på en eller annen måte, sånn at de har noe å forsvare. Da har vi det gående. Rusen sin må de jo ha. I enkelte gamle filmer kan man more seg over at alle røyker hele tiden, selv når de er i butikken og det ene med det andre, saken er at i våre dager sitter alle og tukler med telefonen sin. Folk røyker ikke lenger, hvillket er bra. Det er jo en på alle måter ganske koko ting å begynne med, og enda mer koko å ikke slutte med hvis man allerede har begynt. Hva har egentlig røyking på plussiden i det hele tatt? Det er dyrt, forsøplende, usunt og antisosialt. Det har ingen nytteverdi overhodet. Men folk liker det likevel. En separat, psykologisk virkelighet. Det finnes allerede programmer for å kurere “telefonavhengighet” som til en viss grad ligner programmer for røykeslutt, blant annet ved å bevisst skaffe seg et apparat av gammel type, som ikke har nett. Men er det telefonen som er problemet? En nevrotisk trang til å “diskutere og oppdatere” kommer jo ikke fra telefonen. Det er noe annet som foregår. Noe psykiatrisk.
Siden vi allerede snakker om psykiatri kan det nevnes i forbifarten at dette har vært en formidabel vekstnæring over de seneste førti år, men allikevel er det altså en krise i psykiatrien. Man hørte ikke særlig mye om sånt på 80-tallet, men per i dag må pasienttrykket være større enn noensinne — målt i hva slags prosentandel av befolkningen som er under pågående behandling for mental sykdom. Hva gjorde man med sånt før? Det virker ikke rimelig å påstå at folk er mer “svakelige” nå enn de pleide å være (selv om mange stadig forsøker) så vi må flytte blikket over på miljøforhold. Har samfunnet endret seg? Sykdom som ikke skyldes fysisk skade, gift eller patogener må jo skyldes at man har tilegnet seg et sykdomsfremkallende vanemønster, la oss for eksempel spekulere litt og foreslå “stress”. Har man for det meste en stabil og ordnet tilværelse eller er man ofte “på tuppa”? Stresshormoner er ikke bra for kroppen og sikkert ikke for sinnet heller. “Spenninger” (det kan være vanskelig å lokalisere sånt) vil ofte medføre et diffust men svært merkbart smertebilde. Piller mot stress, piller mot smerter, kanskje man også røyker heroin om kvelden for å “koble av” — og slik kan man holde det gående en stund, men selve problemet er jo det samme. Det som fremkalte sykdommen foreligger fortsatt. Mijøfaktorene er de samme, selv om man har oppnådd en nominell grad av kontroll over symptomene. Kast gjerne smarttelefonen og kjøp en gammel Nokia med knapper hvis du tror det hjelper, da får man jo knapt tekstet, men hvorfor – eller hvordan – havnet man i en sånn situasjon til å begynne med? Hva er det som mangler i dagens verden?
I det herrens år 1571 gjorde det engelske parlamentet en liten endring i ordlyden til loven om kongelig arverekkefølge, fra “dronningens rettmessige avkom” til “dronningens naturlige avkom” — som i praksis betyr at man forberedte grunnen for at et barn født utenfor ekteskap kunne komme på tronen uten å få jussen mot seg fra føste dag. De kalte jo Elizabeth 1 jomfrudronningen fordi hun forble ugift, ikke fordi hun var “kjønnsnøytral”. Hun hadde bestemt seg for å være eneherskerinne uten noen “ektemann med selvstendige meninger” som forstyrrende element i det politiske bildet. Imidlertid var det åpenbart ikke ved det tidspunkt lovendringen fant sted kjent at Elizabeth ville bli den siste Tudor. Ryktene sa jo at det fantes opptil flere “uekte barn” der ute. Hun var definitivt seksuelt aktiv, som man sier, og dette var alminnelig kjent, selv om ingen snakket om det — på grunn av alle spionene til han Robert Cecil, jarl av Salisbury, sønn av William Cecil, den reelle makten bak tronen. Hvis han fikk noe på deg var du ferdig. Da kunne du enten jobbe for ham resten av livet, eller de kunne der og da ordne det slik at “resten av livet” ble en veldig kort prosess for deg.
Robert Cecil etterfulgte den om mulig enda mørkere og mer beryktede skikkelsen Francis Walsingham, som hadde flyktet fra England da “Bloody Mary” kom på tronen (han dro til Padua hvor han etterlot et dokument hos en dominikaner som senere ga det til Giordano Bruno), men da Marys halvsøster Elizabeth kom på tronen i 1558 vendte han hjem og jobbet seg inn i stillingen som spionsjef ved hoffet, slik at der satt han da Giordano Bruno kom til London om våren i 1583 hvor han spionerte på diverse katolske konspiratører ved den franske ambassaden (hvor han bodde), til fordel for Walsingham. Dette er en affære med mange forviklinger. Muscovy-kompaniet ble jo stiftet i 1555, som det første av sitt slag i verden, og Walsingham var tungt inne på eiersiden. (Kompaniet eksisterer forresten den dag i dag, som det også gjorde gjennom hele Sovjettiden, bare at nå er det en såkalt NGO – “non governmental organization” – som jobber med veldedighet mot diverse sosiale grupper i Russland.) Det var en mann som het Olbracht Laski og som hadde vanket ved hoffet til Stefan Bathory. Han kom til England i september 1583 for å påvirke “noen ved det elizabethanske hoffet” til å avslutte Muscovy-kompaniets våpensalg til Ivan 4 Vasilijevitxj “den grusomme” av Russland. (Det var en situasjon nede i området rundt der Litauen, Polen, Hviterussland og Ukraina ligger nå i dag. Det har vært mange av dem.) Laski lyktes ikke med hovedoppdraget sitt, men han fikk med seg hoffmagikeren John Dee (og makkeren hans Edward Kelley) på noen slags vaudeville-aktig turnè i østblokklandene, noe som ryddet bedre plass for vår venn Francis Walsingham. (Det var sikkert han som orkestrerte hele opplegget med Olbracht Laski, sånt var typisk for Walsingham.)
Vi har imidlertid ikke tid til å dvele mer ved det veldig interessante 1580-tallet, vi skal jo til 1603 og den ikke ukontroversielle tronfølgeren James 6 Stuart av Skottland, som da også ble til James 1 av England, ikke minst hjulpet frem til en konfliktfri maktovertagelse av Robert Cecil, som startet sin korrespondanse i sakens anldning samtidig med at de henrettet Giordano Bruno og Elizabeth 1 signerte papirene for stiftelse av Det britiske østindiakompaniet som noe av det siste “jomfrudronningen” gjorde. Alt dette skjedde i år 1600. John Dee hadde lenge vært en ivrig pådriver for at Elizabeth skulle etablere et britisk imperium. Det er viktig å sette tre streker under ordet “britisk” her, for det var slett ikke vanlig å beskrive noe som “britisk” på den tiden. Det var noe John Dee fant på. Han hadde “sett det i stjernene” eller noe. Hvem vet, han var jo John Dee. Det er fortsatt ingen som helt klarer å tyde hans rolle i hva vi generelt sett (og ved hjelp av en liten dose kynisk humor) kan kalle det store Shake-Speare-spillet. Men i og med at man i 1603 fikk James 1 og 6 som konge i både England og Skottland hadde man kommet et betydelig syvmilssteg nærmere drømmen om et ekte britisk imperium, gitt at det var dette man fantaserte om den gangen. Var det dette de ønsket? Det vet vi ikke, men vi vet hva som skjedde. Vel, ihvertfall litt av det. Vi vet for eksempel hva de skriver i historiebøkene. Noe må man jo skrive, ne c’est pas? Sånn er verden. Folk krever informasjon. Derfor produseres det innhold. Slik har det alltid vært, bare mediene har skiftet. Siden han Johan Gutenberg oppfant dette med “fonter” (eller bevegelige typer som man kalte det den gangen) mot slutten av 1400-tallet, hadde denne greia med trykte bøker vokst seg både stor og feit. Det var ikke lenger “samme faen” om man kunne lese og skrive, for i år 1600 fikk man tak i innhold. Bøker var i vanlig sirkulasjon. Hvem hadde giddet å kjøpe en PC til hjemmet hvis det ikke var for internett? Don kedd yerself laddie som de ville sagt i Glasgow. Du lurer bare deg selv. Og akkurat som halvlitersflaskene med brus som kom sent på 70-tallet vente folk til konseptet med å kjøpe flasker med drikke, slik at snart var de klare for å betale for halvlitere med vann, så vente hjemmedataen folk til internettet, slik at alle ville ha smarttelefon da disse kom. Dagens situasjon er mer eller mindre at alle har tilgang til alt, hele tiden. Hva blir det neste?
Håp er sjelens nasjonalsang. Som alle vet er overskriften her en linje fra Bjørnstjerne Bjørnsons “Norsk Fædrelandssang” fra 1859, bedre kjent som Ja vi elsker — etter oppfordring fra Bjørnson tonesatt av hans fetter Rikard Nordraak i 1863, og siden for det meste brukt som det ukritiske nasjonale selvskryt det hele tiden var ment å være. Håp. Det er når alle reiser seg, legger hånden på hjertet og synger med. Også kjent som det motsatte av tvil. Tre andre kongenavn nevnes i andre vers av sangen; Harald, Håkon og Olav. De er alle mer “streite” enn kong Sverre Sigurdsson, i den forstand at vi er mer sikre på hvem de var, hvor de kom fra og hva som lå under deres krav på kongsmakt. Han siste er en genuint mystisk skikkelse. Færøying, visstnok. Etter eget sigende sønn av Sigurd Munn, men vi vet ikke om han virkelig trodde dette eller om det var noe han bare fant på som et ledd i propagandakampanjen sin.
Som jeg pleier å si når jeg er misfornøyd med maten: Dette taler aroma midt imot og smaker som om det er tilvirket i endetarmen. Det er som alle ser en parafrase over Bjørnsons formulering “fra dets høie Sverre talte Roma midt imot” som etterhvert har etablert seg som en alminnelig vending i det norske språket. Man “taler Roma midt imot” når man konfronterer makta som rår uansett sammenheng forøvrig, uttrykket er ment å henspille på en spesiell form for moralsk mot som folk ofte finner beundringsverdig, men i Sverres tilfelle handlet det nok mer om pragmatikk. Etter at han beseiret Jon Kuvlung – munken fra Hovedøya – i 1188 ble det lakonisk sagt at dette var første gang Sverre ble godt mottatt i Bergen. Ti år senere var han i krangel med selveste paven. Sakens kjerne var naturligvis penger og makt – når er det noensinne noe annet? – men det kan man jo ikke si høyt. De geistlige hadde stor verdslig makt i norsk middelalder.
Det sies ellers om kong Sverre at han var kortbeint og tykkfallen, men “lang i ryggen” slik at han så mest staselig ut når han satt i høysetet, en mening han etter alt å dømme selv delte, eller ihvertfall var hans store ambisjon til enhver tid å sitte i høysetet og gjøre kongegjerninger, selv om mye av tiden gikk med til ymse former for “feltarbeid”. Hvor går skillelinjen mellom håp og ambisjon? I utgangspunktet ligner disse følelsene på hverandre, men jeg tror håpet regnes som mer eterisk og “åndelig” mens begrepet ambisjon har noe nærmest seksuelt over seg. Det er definitivt tilknyttet håndfaste, materielle realiteter. Håp er uttrykk for en lengsel, ambisjon er uttrykk for en plan. Jeg tror vi kan si at forskjellen mellom de to ligger i “viljens posisjon” i bildet. Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves sier de håpefulle, mens de ambisiøse betrakter venting som et onde i seg selv. Den som venter handler ikke. Hvis det er noe man ikke kan gjøre per i dag fordi man må “vente” på det ene eller det andre, så bør man bruke tiden til å gjøre noe annet som man behøver å få gjort. Det er jo elementært. Vi kan kanskje fortsette med å antyde at “ventemodus” er en sjelstilstand som man går inn i for eksempel på flyplassen eller i køen på et offentlig kontor, men ikke alle behersker dette trikset like godt. Små barn, for det første. De er ikke velkjente for sin tålmodighet. Det er derfor man kan bli uglad når man forstår at et par eksemplarer av arten skal dele flykabin med deg de neste ti timene. Herregud.
Hvis man fjerner tålmodigheten fra håpet og erstatter den med “vilje til å ta ansvar” ender vi kanskje med ambisjon. Man ønsker å se noe skje, men man har ikke tenkt å sitte og vente på at “noen andre” skal gjøre noe — man tar saken i egne hender, som folk sier, så får det briste eller bære. Hvis det ikke går som man vil skal det ihvertfall ikke være fordi man aldri prøvde. Det er bedre å angre på det som gikk på trynet enn på det som man unnvek og unngikk fordi man var redd eller feig eller hvordan man nå skal forklare det etterpå. Det kom bare aldri noe beleilig tidspunkt, så det ble ikke gjort. Dette er en verre flekk på sjelen enn de gamle syndene man kan sitte og filosofere over når man blir eldre. Man ender uansett med å tenke “herregud for en dust jeg var den gangen” men aktiv synd er morsommere enn unnlatelser. Jeg synes ihvertfall det, så får andre synes hva de vil. Mens vi forteller gamle historier om kong Sverre kan vi forresten ta med at det er bedre underholdning for tilskuerne når et individ er preget av rastløs ambisjon enn når de er stoisk tålmodige. Hva annet skal vi snakke om enn sånt som andre gjør hvis vi selv aldri gjør noe, verken ondt eller godt? Der er jo derfor Gud har gitt oss nyhetsmedia; slik at vi skal kunne studere det folk gjør og danne oss meninger om det. Prate om det i lunsjpausen på jobben og det ene med det andre.
For å komme til en innledende konklusjon: Er alle muslimer farlige muslimer? Nei. De fleste er normale mennesker som det aldri er noe kødd og drama med, ihvertfall ikke noe mer enn alle andre. Finnes det farlige muslimer? Ja selvfølgelig. Mennesker er farlige dyr, særlig når de drives av sterke følelser — som har en tendens til å samle seg i de delene av sinnet hvor man også finner de religiøse tilbøyelighetene. Fra mitt synspunkt er alle disse store institusjonsreligionene halvt paranoid psykose og halvt ritualmagi, som er en interessant kombinasjon i den forstand at den frembringer mye bisarr atferd hos ganske mange, men det virker ikke “trygt”. På den annen side, hva kan man gjøre? Folk vil ha religion, så da blir det som det blir. Det er en idiots ærend å prøve å forstå mennesker. Vi er ikke rasjonelle skapninger.
Religionsfrihet er et interessant ord. Fra en religiøs persons perspektiv må det bety frihet til å holde på som de vil, eller rettere sagt slik den eller den religionen påbyr, men fra et ateistisk perspektiv betyr det frihet fra religion, eller rettere sagt det den eller den religionen påbyr. Vi aner konturene av en konflikt. Hvem skal dømme? Det skal jeg sier staten. Hva er dommen? Den er faktisk ganske salomonisk, som man sier: Religion er ikke relevant. Ingen kan bruke religion, verken sin egen eller andres, til å forklare, dømme eller unnskylde noen form for menneskelig atferd. Hva sitter vi igjen med da? Et interessant spørsmål er om de farlige muslimene hadde vært farlige også hvis de ikke hadde vært muslimer. Finnes det for eksempel noe slags politisk motiv noe sted i bildet?
Amerikanske nynazister har nesten alltid et sterkt, for ikke å si dominerende element av “evangelisk kristendom” i pakka si. Europèerne er mer hedenske av seg, nesten litt “bronsealder” i stilen, men de er begge enige om at muslimer er de nye jødene. De er fritt vilt. Foreløpig bare på pratestadiet – med enkelte tilløp til “plutselige voldshendelser” – men krefter på begge sider (altså både nynazister og “islamister”) drømmer om en åpen “kulturkrig” — noe selvsagt ingen stabile og fornuftige mennesker, muslimer eller andre, ser noe poeng i. Religion er en privatsak, ferdig diskutert. Det virker like håpløst å diskutere religion som å diskutere smak i matveien og seksuelle tilbøyeligheter. “Det bare er sånn” blir uansett svaret, med eller uten mange ord i forkant. Noen bruker religion som unnskyldning . se ovenfor – for diverse gørr i kategorien for “husbråk” så som undertrykkelse og mishandling av ektefelle og barn, men i ethvert slikt tilfelle må eventuelt kriminelt straffeansvar utredes på individuell basis. Religion er ikke relevant. Religion verken forklarer eller unnskylder noe som helst.
Et fellestrekk for alle nazister, fascister, falangister – regla er like lang som Gorgon Vaktmesters “reparere, regulere, repetere” så vi kaller dem bare “det postmoderne alternativhøyre” nå – er at de liker å sortere mennesker i meningsløse kategorier. Utsagnet “han er muslim” betyr ikke noe mer enn “han er rødhåret” eller “han er snekker”. Det har ikke noe innhold, det er – som sagt – en meningsløs kategori, bortsett fra at det selvsagt har en hemmelig mening for medlemmer som er innviet i kultens måte å tenke på. Det er svære greier for dem. Vi andre bare gjesper. Det er uinteressant informasjon. Har muslimer lov til å spise fisk? Kom med noe som har betydning. Noe relevant. Det går ikke an å si at alle muslimer banker kjerringa si så lenge alt man behøver for å motbevise dette er bare èn muslim som ikke gjør det — men på den annen side, hvis du vet noe om noen så ta det til de som har makt og myndighet til å gjøre noe med saken, ikke bare spre rykter. Ikke alle som hører ordene dine er hva man kan karakterisere som stabile mennesker. Det er små marginer i denne verden. Kanskje er det en vakker dag akkurat noe du sa som “inspirerte” en eller annen voldelig psykopat til å gå over streken. Tenk på det du Hedda.
