Heath Ledger – avbildet ovenfor i sin mest ikoniske filmrolle som “The Joker” – har et navn som ligger litt for nært Heath Cliff til at jeg er helt villig til å tro på det. Jeg tipper det er hva man kaller et kunstnernavn og at han egentlig heter noe helt annet. Spiller det noen rolle? Han er jo død nå, hvem han enn var. Bortsett fra de som kjente ham personlig – familie, venner og så videre – husker folk ham som “noen annen”, det vil si for den eller den filmrollen, ikke minst den på bildet. Imidlertid er ikke The Joker – håper jeg – en karakter som folk forveksler med den virkelige verden og Heath Ledger har uansett spilt for mange forskjellige roller til at folk ville trodd han “virkelig var” noen av dem.
Dette forholdet endrer seg litt når vi ser på skuespillere som har jobbet i et tiår eller mer med å fremstille noen i en fjernsynsserie av den typen som bare går og går, la oss si for eksempel “NYPD Blue”. Folk har ikke den fjerneste idè om hvem den virkelige personen som har denne jobben som skuespiller er, eller engang hva de heter, de forholder seg bare til en fiktiv rollekarakter som de synes de kjenner godt etter å ha fulgt dem i noen år. Eller ihvertfall godt nok til at de har lyst til å lekse opp noen sannhetens ord for dem. Sånt skjer hele tiden. Noen ganger oppstår truende eller ustabile situasjoner, når folk har opparbeidet seg sterke følelser i forhold til en fiktiv karakter og ønsker å markere dette på en tydelig måte nå som sjansen er der. Det jeg tenker er at sånt må jo være veldig surrealistisk for skuespilleren. Hva skal man si? Hva skal man gjøre? Det er svært vanskelig å forholde seg til individer som har uklare grenser mellom fantasi og virkelighet.
Selv har jeg møtt 99% av alle “vet du ikke hvem jeg er” typer mens jeg jobbet som dørvakt og fandens oldemor kom trekkende med de mest usannsynlige ting. Vet du ikke at dette er det dummeste av alle tenkelige argumenter du kan komme med? Hvis hvem du er virkelig hadde spilt noen rolle ville vi ikke hatt denne diskusjonen. Hvilket bringer meg til den eneste gangen jeg har konfrontert noen som virkelig var noen i en sammenheng hvor spørsmålet ikke var bare dumt. Det hendte mens jeg ledet lossingen av en semitrailer med materialer til en jobb på Oslos vestkant. Det var en prosedyre som ville ta tyve minutter uansett hvem som kom og skulle forbi i gata, noe som var umulig mens denne lossingen pågikk. Vedkommende som hisset seg opp var en svært kjent person, så selvsagt visste jeg hvem det var da spørsmålet kom. Vet du ikke hvem jeg er? Imidlertid er også jeg hvem jeg er, så jeg bare møtte blikket og sa som sant var: Det er sannsynligvis ingen som vet hvem du er, minst av alt du selv. Så gikk jeg min vei. Samtalen sluttet der. Jeg mener, jeg driter i hvem eller hva folk tror de er. For meg er de bare aper. Pattedyr ute av psykisk balanse. Det finnes ingen som er “bedre” enn meg — men heller ingen som er verre.
For meg personlig virker det komisk når folk bekymrer seg for hva “de andre” tenker om dem. Sannsynligvis tenker de ikke noe spesielt. Du er ikke viktig for dem. Hvis det finnes noe slags sladder som er verd å fortelle så kommer dette til å skje, fordi noe skal man jo snakke om, men selv ikke dette betyr noe mer enn at folk typisk prater om sånt som er i vinden nå i dag. I morgen prater de om noe annet. Verden går videre. Hva er det som gjør at folk er så jævlig følsomme? Jeg tenker vi kan gjøre et lite eksperiment. La oss si at det å være paranoid blir gjort til noe straffbart. Jeg vet ikke hvorfor. Det bare er sånn i dette eksperimentet. La oss også innføre skuddpremie på de paranoide, ikke i bokstavelig forstand men sånn at de som ringer inn til sentralkontoret for paranoiasaker og melder fra om noen de tror er skyldig i å være paranoid får en tusenlapp hvis det viser seg at de hadde rett. (Jeg vet ikke hvordan de finner ut om folk “virkelig” er paranoide eller om de bare er av den skvetne typen, men de har sikkert sine metoder.) Uansett, sånn er eksperimentet. Følg nøye med på omgivelsene og se etter de paranoide. Det vanker en tusing på deg hvis du anmelder noen som er skyldig i dette straffbare forholdet.
Ville det lønt seg å være bekymret for hva de andre tenker hvis man levde i et slikt miljø? Det kan hende de tror at du er paranoid. Kanskje de angir deg? Man vet jo aldri. Folk er skumle. Jeg vet ikke hva som ville skjedd i eksperimentet vårt, men jeg husker Øst-Tyskland. Der fikk de til et ganske spesielt “angiverregime” fordi folk ble oppfordret til å følge med og si fra hvis de så noe mistenkelig. Og det gjorde de jo. Folk er mistenkelige. Hva annet kan man si? Det er jo folk som gjør alle de gale tingene i samfunnet. Man må følge med og passe på hverandre. Vi vet ikke hva som kommer til å skje, men vi ser på nyhetene så vi vet hva som kan skje. Folk er farlige. Det går ikke an å si noe annet. Er de verre nå enn før? Noen sier dette men tallene sier at kriminalstatistikken knapt noensinne har vært lavere, til tross for at det aldri har vært flere mennesker her på jorda. De som forsker på disse tingene antydet at et bedre spørsmål kan være hvorfor kriminaliteten økte så mye gjennom hele etterkrigstiden, før den begynte å gå nedover igjen rundt årtusenskiftet. Min umiddelbare tanke er selvsagt blyforgiftning. Et av symptomene skal visstnok være at man blir psykopatisk i vendinga. ADHD, den typen ting. De som er nysgjerrige kan lese om det på nettet. For eksempel spekulerer noen i om det var blyforgiftning som gjorde såpass mange fra den romerske overklassen såpass koko – det var jo bare de som hadde råd til blyrørene som trengtes til fancy opplegg for rennende vann innendørs – men jeg vet ikke om dette er noe som eventuelt lar seg bevise. Blyforgiftning er ihvertfall en helt ukontroversiell forklaringsmodell i forhold til tallene i amerikanske kriminalstatistikker sammenholdt med den relative distribusjonen av bly i bensinmotorer. Dette er mer eller mindre godtatt, selv om noen ikke liker det bildet som fremkommer. Bensinen er forresten “renere” nå men det er fortsatt ikke bra å puste inn eksos.
Korrupsjon er det å bestikke eller ta imot bestikkelser og derved få eller gi en utilbørlig fordel i anledning sitt arbeide. Korrupsjon er straffbart. Straffen for korrupsjon er bøter eller fengsel i inntil tre år. Medvirkning straffes på samme måte. Grov korrupsjon straffes med fengsel inntil 10 år. Om korrupsjon gjelder et beløp på over 100 000 kroner, eller involverer offentlige myndighetspersoner som for eksempel politiansatte eller personer med særlige offentlige ombud, vil handlingen normalt bli regnet som grov.
For noen dager siden snakket vi her i spalten om semiotikk, altså læren om “tegn” og deres betydning innenfor kulturen. Hvis man uten å si noe mer gir noen en konvolutt med et ikke ubetydelig pengebeløp oppi – la oss si tyve tusen – er dette en handling som betyr noe, men hva betyr det? Hvis du for eksempel jobber som saksbehandler innenfor plan- og bygningsetaten er det sannsynligvis en veldig dårlig idè – i betydningen kriminelt dårlig – å ta imot denne konvolutten. Alle som ser på situasjonen utenfra med nøytrale betrakterbriller vil gjette på at det handler om å kjøpe seg noen slags særfordeler tilknyttet saksbehandlingen. Det er et klassisk eksempel på korrupsjon. Selv om man eventuelt har en annen historie om hva meningen var med å gi og ta imot disse pengene vil dette sannsynligvis bare bli oppfattet som løgn og bortforklaringer. Noen ganger er en ting akkurat hva den ser ut som.
Nå som Lula er tilbake som president i Brasil bør vi kanskje se på Lava Jato – “bilvasken” – som er årsaken til at han havnet i fengsel, men også hvorfor Dilma Rousseff ble avsatt og Bolsonaro etterhvert kom til makten. De sa det handlet om korrupsjon – sentrert rundt økonomien til det statlige oljeselskapet Petrobras – men det viser seg at påstandene koker ned til at de “kjøpte stemmer” ved å gi penger til de fattige gjennom det såkalte Bolsa Familia-programmet: Folk fikk litt ekstra sosialhjelp – rundt en femhundrelapp i måneden, eller nok til en pose (“bolsa”) matvarer – mot at de vasket øra på ungene sine og sendte dem på skolen. Tanken var å bare begynne et sted for å rydde opp i Brasils enorme fattigdoms- og kriminalitetsproblemer, men den politiske høyresiden definerte det som et forsøk på å kjøpe stemmene til denne samfunnsgruppen ved å gi dem penger de ikke har jobbet for. Samtidig opplevde Brasils “øvre middelklasse” en innstramming i sine økonomiske betingelser, som de var mer enn villige til å identifisere som konsekvenser av sosialisme, det ene med det andre, det er jo aldri særlig vanskelig å hisse opp folk, selv når de ellers har det bra, så Lava Jato var en kampanje i fremgang, offisielt rettet mot politikernes korrupsjon, men kanskje egentlig litt mer rettet mot Lulas politiske “utjamningspolitikk” i sin alminnelighet.
Uansett hva man ellers kan si om Brasil er det et fysisk faktum at de har “særlig forvaltningsansvar” for Amazonaskomplekset. Deler av den Søramerikanske regnskogen går også over grensene og inn i andre land, blant annet Colombia og Peru, men den overlegent største delen av akkurat denne kaka ligger innenfor Brasils statsgrenser. Det er en internasjonal sak av presserende viktighet at de ikke høgger ned og brenner opp denne regnskogen, fordi den har en regulerende effekt på klodens klimasituasjon. Imidlertid finnes det – selvfølgelig – interesser som ønsker å “utvikle” disse landområdene av økonomiske årsaker. Bolsonaro var deres mann, Lula i mindre grad så. Sistnevnte er først og fremst “folkets president” — men ingen kan ha noen slags politisk maktposisjon noe sted uten å ta hensyn til de som kontrollerer pengene. Det blir jo som i den gamle vitsen om den gangen organene kranglet om hvem som var viktigst. Hjerte, mage, lunger, lever og nyrer hadde alle sin tur til å presentere saklige argumenter, men så bestemte plutselig rasshølet seg for å nekte å samarbeide mer. Dermed ble alle de andre ganske raskt ganske dårlige, som man jo blir når man ikke “får det ut av seg”. Det er derfor vi senere sier at “rasshølet vinner alltid”. Det eneste vi kan gjøre er å forklare det at hvis ikke alt det andre fungerer på en bra måte vil heller ikke rasshølet kunne ha noe bra liv. I økonomisk terminologi betyr dette at man gjør bedre forretninger i et marked som er preget av at folk har penger som de akter å bruke på ditt og datt, hva vet jeg, de beveger seg nå ihvertfall rundt på markedsplassen og vurderer tilbudene de ser. Det er ikke bra for noen at det finnes fattigdom og nød i samfunnet. Det blir bare trøbbel av sånt. “Fred og velstand” er ikke uoppnåelige politiske utopier, det er rimelige og pragmatiske krav om visse standarder i livet. Imidlertid erfarer jo alle at alt blir “uoppnåelig” hvis man aldri gjør noe for å oppnå det. Det eneste som skjer helt av seg selv er mannskit. Når har man noensinne flaks?
De skiller mellom aktiv og passiv korrupsjonskultur, hvor den aktive preges av at folk ber om “drikkepenger” for å gjøre jobben sin, mens den passive er når korrupsjonen er så etablert at folk ikke engang gidder å løfte blikket før man vifter med noen penger foran dem. Norge har slik sett en aktiv korrupsjonskultur. Det er nesten aldri noen god idè å presentere den tidligere nevnte konvolutten med tyve tusen kroner for å “få fortgang i saken”, det vil sannsynligvis ikke ende bra for deg, du må vente til det kommer noen som er “aktiv”, det vil si når det blir sånn at de bent frem ber om penger (eller andre ting) for å prioritere deg foran andre. I andre land fungerer det imidlertid sånn at man allerede i utgangspunktet antar at man må betale for å få ting gjort, i ethvert ledd av enhver prosess, så man bare gjør dette uten å mukke. Det er sånn verden fungerer. Dette er normalt. Passiv korrupsjon er i prinsippet det samme som man gjør hvis man ankommer et hotell og fra første øyeblikk av gir alle en femhundrelapp i drikkepenger. Uansett hvem de er, hvis du er i kontakt med dem på noen måte, bare gi dem penger. I løpet av kort tid vil alle behandle deg som selveste kongen, som jo var poenget hele tiden. Det er sånn smøring fungerer. Du kan sitte tolv timer i kø og fylle ut hundre skjemaer, eller du kan gi noen en konvolutt med penger, så ordner de opp for deg. Hvis det er inneforstått at det er sånn ting fungerer lever man i en passiv korrupsjonskultur. Det lyder litt bakvendt, men det er logisk nok. Samtidig er det sannsynligvis noe man må si, noen slags magiske ord. Her er en gave til deg og familien fordi du er flink og gjør en god jobb. Jeg vil ikke anbefale folk å prøve dette i forhold til norske byråkrater – det kan “gå bra” men mest sannsynlig det stikk motsatte – men det finnes mange land i verden hvor ting fungerer omtrent sånn. Kanskje lønna til de offentlig ansatte er så latterlig lav at det i praksis blir som på serveringssteder i USA: De ansatte får en minstelønn ingen kan leve av, men det er alminnelig forstått at de lever av drikkepengene, så de har en “passiv kultur” for dette slik sett. Kundene må “bestikke” dem for å jobbe. Jo bedre man betaler, jo bedre betjening får man.
Det er noen ganger litt utydelig hvor grensene går. Hva er akseptable “drikkepenger” og hva er korrupsjon? Jeg tror ikke det er problematisk i forhold til jussen å for eksempel “legge igjen tips” på denne måten i kommersielle sammenhenger — selv om det er bra fette opplagt at alle vil prioritere deg i kundebehandlingen sin når du er en “sjenerøs sjentelmann” på dette viset. Nå kommer han som alltid gir alle masse penger. Hva kommer til å skje? Du vil få den beste behandlingen stedet har å tilby. Men er det korrupsjon? Vi kan i det minste si at det er sånn korrupsjon fungerer, aktivt eller passivt, som en “sorteringsmekanisme” i forhold til rang og prioritet overfor det systemet man forholder seg til. Vi kan grovt sett si at hvis det går an å kjøpe fordeler så er opplegget korrupt. Men er det forbudt? Det er lov å kjøpe fordeler i forhold til roomservicen på et hotell eller hos frisøren, men ikke i forhold til plan- og bygningsetaten. Det er åpenbart en fordel for “de som har penger” hvis man for eksempel kan kjøpe seg prioritet i forhold til helsevesenet, eller betale seg ut av “vanskeligheter med loven”, eller hva som helst annet som må kategoriseres som typiske hverdagsproblemer fra det offentliges perspektiv, selv om de ikke er hverdagslige for de som opplever problemet. Imidlertid er ikke Norge tradisjonelt en sånn type samfunn som deler ut billetter på “business class” til de som betaler ekstra. Hvis problemet ditt er at du trenger pass så finnes det ingen “spesiell passkø” mot et særlig honorar. Du må bare stå der og vente sammen med resten av bermen. (Det vil si, jeg antar de har noe slags opplegg for å skjerme “særlig eksponerte individer” som bare vil vekke uro i venterommet med sitt synlige nærvær, men jeg tror ikke de må betale noe ekstra for dette.) Det private næringslivet har et visst handlingsrom for “smøring” som er – eller i det minste skal være – fullstendig fraværende fra offentlige tjenester. Likevel har de skarpe grenser også i det private, av typen “kanten av stupet” målt etter hvor viktig det er å være på riktig side av streken. Det finnes ingen fast grunn på den gale siden. Bare et langt fall gjennom konsekvensenes kafkaeske dimensjon.
Denne saken har ikke utviklet seg bra verken for BBC eller Tory-partiet. Det skandaløse består i at Gary Lineker uttrykte mishag over den sittende regjeringens asyl- og flyktningepolitikk på Twitter, hvor han blant annet sa at “ordbruken minner om Tyskland på 30-tallet” som et ukjent antall andre allerede har gjentatt inntil det kjedsommelige, Det er allerede opplest og vedtatt – som politiet sier – at toryene har blitt mer “fascistiske” i vendinga enn noen setter pris på. Blant annet velgerne. Meningsmålingene er brutale.
Det er vanskelig å tenke seg noe menneske blant de levende eller de døde som er mer arketypisk Tory enn Margaret Thatcher, og hun ville sannsynligvis grabbet tak i den ene og brukt ham til å banke den andre med for å få orden på det sirkusmenasjeriet av innavlede idioter som er dagens konservative parti i Storbritannia. Herregud. At det går an. De som husker den klassiske serien “Yes Minister” husker at den harselerte mye med inkompetente politikere og deres problematiske forhold til kyniske byråkrater. Det virker imidlertid som de har mistet det segmentet av kompetente politiske dyr som skjønte hva som var intelligente trekk og hva som var noe mindre så.
Hvem var det som trodde at det var en god idè å gå til angrep på Gary Lineker? Ikke alle synes at fotball er viktig, men til gjengjeld finnes det mange – særlig i Storbritannia – som synes det er veldig viktig. Nesten religiøst viktig. Og Lineker har ti millioner sånne som “følgere”. Resten av matematikken burde ikke befinne seg på høyskolenivå. Dessuten nekter de andre fotballheltene å spille på lag (sorry, jeg kunne ikke dy meg) hvis ikke Lineker får være med. Dermed har jo BBC et alvorlig problem. Grunnen til at de har flest følgere til sine programmer om fotball er jo fordi de har de beste kommentatorene. De som har vært der ute selv. Navn alle kjenner. Hva gjør de nå?
“Ytringsfrihet for Gary Lineker” er neppe en parole noen hadde trodde de noen gang kom til å se, men nå finnes den allerede. Problemet for BBC er at de ikke har noe saklig argument. De har gitt etter for politisk press og alle kan se det. Det finnes hvor mange eksempler som helst på hvor frivol i uttrykket det var lov å være for BBC-medarbeidere den gangen Jeremy Corbyn var det som hisset opp folk. Det fremkom også tildels mye rart i løpet av pandemitiden. Folk sitter med andre ord i glasshus og det hele ender sannsynligvis med at noen på sjefsnivå i BBC må gå av. Sjefer vokser på trær men de har ikke råd til å miste hele den topphylla med gamle fotballhelter som jobbet for dem helt frem til denne affæren begynte å bringe farvannet i kok. Vi får se — men dette pleier å være den vanlige prosedyren.
Grensen for om man er en boomer går ved året 1964. Senere enn dette betyr at man er noe annet. Slå det opp selv. Fødselsåret avgjør hva slags kategori man tilhører. Selv er jeg født i 1963, så saken er biff og blomkål for mitt vedkommende. Jeg er en av skurkene. Ifølge hva jeg hører er det min generasjon som har gjort mesteparten av alt det gale. Det hjelper ikke hva man selv synes. Det hjelper ikke hva man selv har gjort og ikke gjort — hele boomer-generasjonens samlede verker blir lumpet sammen i en stor gryte og gitt politisk varmebehandling, krydret opp med ukvemsord og fordelt i jevnstore porsjoner til alle som tilhører denne gruppen. OK boomer. Det er din skyld. Ikke fordi dette er rimelig og rettferdig, men fordi noen må få skylda og du ble utvalgt gjennom akklamasjon. Gratulerer. Kjendislivet venter.
Selv er jeg lite begeistret for enhver type “generasjonskonflikt”. Man må være temmelig amøbe for å tro at generasjonstilhørighet i seg selv betyr noe — selv om det er et gyldig argument at det å tilhøre den eller den generasjonen automatisk medfører at man har blitt eksponert for visse “viktige kulturforhold” som for boomer-generasjonen for eksempel (og blant annet) kan bety Den kalde krigen. Det var svære greier en stund og nærmest umulig å ikke bli påvirket av, noe som blant annet betyr at de som sitter med samfunnets toppjobber – mer eller mindre over hele verden – med få unntak er individer som ble dypt påvirket av Den kalde krigen i løpet av sine yngre år. Hva har dette å si for den pågående situasjonen i Ukraina? Hele opplegget fremstår som en historisk anakronisme. Russlands vestgrense er i virkeligheten bare “truet” – i den grad dette er et relevant ord – av varer og mennesker som beveger seg dit de tror de gode markedene befinner seg. Tidsalderen for forretningsmessig strategiserte militæreventyr er ugjenkallelig forbi. Krigen har utspilt sin rolle som politisk verktøy.
Det er mange lenestolsstrateger som fantaserer om mye rart der ute. Mitt vage og generelle inntrykk er at ukrainere flest oppfatter det som om de kjemper en eksistensiell kamp – det er “vinn eller forsvinn” – mens russerne virker som om de ikke helt forstår hvorfor de er der de er og gjør det de gjør. Slik sett er de i det minste motivert av helt forskjellige ting, men hva dette betyr i praksis – om noe – gjenstår å se. Alle som har prøvd å spå om fremtiden har lagt merke til at det sjelden blir slik som man hadde tenkt, enten det dreier seg om egne planer eller meninger om ting som man betrakter på avstand. For eksempel følte jeg meg rimelig sikker på at russerne ville valse over ukrainerne i løpet av noen få dager, toppen noen uker, da krigen begynte — men slik gikk det jo ikke, og nå er det “helt i det blå” hvordan ting vil utvikle seg videre. De som har greie på denslags sier at den russiske militærmaskinen var i katastrofalt dårlig forfatning da denne affæren startet, mye verre enn noen hadde trodd, og at dette skyldtes at bevilgede penger gjennom flere tiår hadde forsvunnet i det store korrupsjonssvelget heller enn å bli brukt i henhold til sitt formål. Lyder dette utrolig? Jeg synes ikke det. Tross alt er det noe helt annet å vedlikeholde avansert og kostbart utstyr enn å produsere det og vise det frem i storslåtte parader. Vind, støv, fuktighet, temperaturforandringer, det ene med det andre, alle vet at tekniske ting ofte går istykker av uforklarlige årsaker. Særlig når man trenger dem som mest.
Amerikansk politikk er hva man på det dominante språket der kaller a shit show. Virkelig. Kanskje ikke så mye det vi får i filtrert form på norske nyhetskanaler, men debattnivået hos mediene i USA er mildt sagt “variabelt”. Jo mer de snakker om begrepet woke jo mindre forstår jeg av hva det betyr. Første gang jeg sjekket var det et noe over hundre år gammelt uttrykk for “politisk bevissthet” blant svarte i USA, spesifikt det å være klar over (og ta med i beregningen) at systemet er rigget mot deg hvis du er svart amerikaner. Klassebevissthet, ville man kanskje kalt dette i europèiske samfunn. Jeg diskuterer ikke premisset. Jeg har vært i USA. Rasisme, i en vesentlig mye mer ondartet og hatefull form enn noe vi typisk finner i Norge, er sjokkerende alminnelig der. Kanskje det var sånn her for hundre år siden? Det blir så man ofte føler seg pinlig berørt på folks vegne. Går det an å være “sosialt utviklingshemmet”?
Ikke alle svarte er woke og ikke alle woke er svarte. Mange er også uenige i premisset for hele begrepet woke. Etter deres mening kan det ikke finnes noe slikt som “strukturelle forhold i samfunnsmekanikken” som på systematisk vis undertrykker de svarte (eller noen annen definerbar gruppe) fordi dette er grunnlovsstridig. (At statistikken beviser påstandene om “strukturell rasisme” avvises som juksing med tall, og/eller rene tilfendigheter.) Dessuten er det hate speech å kalle hvite mennesker rasister. Noen er det sikkert, men de fleste “ser ikke på folks hudfarge”. De er saklige og profesjonelle mennesker. Dette mener de jeg antar vi må kalle “anti-woke”, som virker å ha et “utvidet” bruksområde for ordet woke. Faktisk virker det som om de kaller alt og alle på venstresiden woke nå for tiden. Dermed har ordet mistet all mening og vi er igjen redusert til en gruppe skrikende sjimpanser. Så sjarmerende.
Det er selvsagt meningsløst å blankt avvise samfunnsstrukturer som fenomen. Alt jeg ser er mennesker. Lovverket er en struktur. Skattesystemet er en struktur. Skoleverket er en struktur. Til og med bankenes normale politikk i forhold til utstedelse av boliglån er en samfunnsstruktur som legger føringer for demografisk variasjon (eller mangel på dette) ute i lokalsamfunnene. Hele poenget med å ha en politisk “ordning” av noe slag i det hele tatt er jo så de som sitter med makten kan lage regler og strukturer som folk kan innrette livene sine etter. Dette er for fanden jobben deres. Og hvis ordet “strukturen” ikke faller i smak kan du erstatte det med systemet. Det har i det minste alle hørt om. Populære sanger og det ene med det andre. Man er altså woke hvis man har oppdaget strukturene som jobber mot seg. Men hvis man liksom myser litt når man ser på saken — er ikke det å være woke egentlig litt likt en paranoid fantasi? Jeg skal ikke utelukke at det finnes individer som får i seg litt for mye Møllers Tran, eller noe annen slags kjemisk entusiasme-juice, men folk som fremstiller paranoide fantasier har ikke vanligvis streite, økonomiske statistikker å vise til. (Eller hvis de har det så bruker de som regel tallmaterialet på en ganske “alternativ” måte.) Objektivt sett virker det som en likefrem sannhetspåstand at svarte mennesker i USA, samt visse andre demografiske grupper, er overrepresentert på alle lister over fæle ting. Hvordan forklarer man dette?
Som Ludvig Wittgenstein sa: Hvorom man ikke kan tale, derom må man tie. Men han befant seg ved grensen av hvor langt man kan gå med filosofien som grunnlag for menneskelig kommunikasjon, hvilket er ganske eksakt der språket slutter. Hvorom man ikke kan tale. Det er noe annet å nekte å snakke om noe fordi du ikke ønsker at det skal være slik. Selv om noen som mener de har vært utsatt for dårlig behandling verken kan bevise eller engang sannsynliggjøre dette må man jo i det minste lytte til det de har å si før man avviser det som vrøvl. Når et antall individer, uavhengig av hverandre, alle kommer med den samme historien, så må det jo være noe som foregår. Hvis dette lar seg utrede og behandle uten revolusjonære krav til metoder eller budsjetter har man jo det man kaller “en god politisk sak” som man vil vinne stemmer på. Eller man kan satse på å vinne stemmer ved å styrke uløselige konfliktlinjer i samfunnet, basert i forhold som gjør folk redde og sinte. De prøver å gjøre barna dine til transvestitter. Det er ikke pent å skremme folk. Det kan føre til farlige situasjoner. Er ikke det noe vi alle lærte allerede mens vi var små? Jeg mener dette var noe vi barna alltid ble fortalt etter at vi hadde gjort noen revestreker. Det er jo komisk når man får folk til å løpe skrikende rundt uten mål og mening, for eksempel ved hjelp av kinaputter under utedoen. Voksenverdighet er en plutselig krympbar størrelse, noe som hermed regnes å være demonstrert for det barnslige vitenskapsakademi.
Mennesker med paranoid personlighetsforstyrrelse er alltid på vakt og tror at andre hele tiden forsøker å fornedre, skade eller true dem. De tolker andres handlinger fiendtlig eller foraktfullt. Personen er følsom for krenkelser og har ofte overdreven tro på egne kunnskaper og evner. Typisk for paranoid personlighetsforstyrrelse er at vedkommende er mistenksom, utilgivende, langsint, selvopptatt, kverulerende og følsom. De kan fremstå som annerledes, og de blir i unge år gjerne mål for mobbing.
Alt eksisterer i varierende grader, slik at det går an å ha et snev av paranoia i personligheten sin, dette henger mye på om man har god kognitiv selvkontroll – altså at man selv styrer hva man skal tenke, man blir ikke “forfulgt av tvangstanker” – men veien til et psykotisk sammenbrudd er selvsagt aldri lang for de som venner seg til å bruke mistenksomhet som sosialt verktøy. Det er ofte barndomstraumer som skaper paranoia. Pasienten har kanskje vært utsatt for overgrep eller omsorgssvikt, slik at hele konseptet med å “stole på folk” fremstår som noe ukjent eller urimelig for dem. Ofte velger de et “objekt” – altså noen som “har skylda” – si for eksempel en konspirasjonsfantasi eller noe religiøst – men det kan også være en person fra familie eller omgangskrets, eller til og med en offentlig kjent person, som pasienten mener “står bak det som skjer”. Paranoide individer er svært vanskelige å leve sammen med. For det første er de som regel sykelig sjalu. For det andre tror de uansett ikke på noe folk sier, mens de selv lyver kategorisk “fordi det er dette folk gjør”.
Vi vet med sikkerhet at det finnes mye underdiagnostisert psykiatrisk lidelse ute i befolkningen. Folk bruker imidlertid sin indre Reodor Felgen til å snekre sammen noe slags mestringsverktøy — som ofte kan være imponerende komplisert i forhold til hvor liten effekt det har, så jeg antar vi slik sett kan karakterisere mange personlighetstrekk som “dekorasjon” mer enn som nyttige livsstrategier som er utarbeidet på et rasjonelt grunnlag. Man sanser at det er noe nevrotisk der, men alt er pent innpakket og presentert som et tilstrekkelig respektabelt fasadearbeid. Pasienten fungerer i sin hverdag, som er kriteriet for å karakteriseres som “mentalt oppegående nok” (det vil i praksis si at man ikke behøver behandling), selv om vedkommende eventuelt er en veritabel fusseball av bisarr ritualatferd. Poenget med en offentlig helsetjeneste er aldri å påtvinge noen behandling de ikke ønsker, men å tilby alle slik behandling som de behøver. Mentalt syke som aldri søker behandling vil neppe bli “plukket opp” på noe vis, med mindre de begår noen slags galimatias som får dem arrestert og så videre.
Saken er at det er jo ikke forbudt å være gal. Hvis man ellers klarer å ta vare på seg selv og ikke steller i stand noe slags jævelskap kan man være akkurat så kokkelimonke som man vil. Staten jobber som nevnt ut ifra en “funksjonalistisk” standard. De kommer ikke til å gripe inn mot noen som “fungerer”, bare de som får akutt psykotisk sammenbrudd og blir utagerende på farlige måter. Men selv de vil bare bli justert ned til nominell bakkekontakt ved hjelp av medikamenter, siden er det tilbake til hverdagen. Langvarig terapi hos psykolog er etter hva jeg forstår svært vanskelig å komme inn i. Ventelistene sies å være opptil flere år lange. Hva gjør man i mellomtiden?
Blikkretningen er riktignok valgfri, men enkelte ting suger mer enn andre, for å velge ordene med litt dobbel betydning — siden det jo er slik at det finnes oppmerksomhetsmagnetisme i fullt arbeid der ute, Blikket flytter seg dit hvor det skjer noe, både i bokstavelig og overført betydning. Første prioritets fokus handler alltid om de mest akutte nødvendighetene, blant annet ting som kommer brått og uanmeldt for å gjøre krav på oppmerksomhet mens man egentlig holder på med noe annet. Sånt skjer. Forstyrrelser kommer.
Vi liker litt fart og spenning i livet, men vi liker også forutsigbarhet. Fart og spenning mister fort underholdningsverdien sin når dette er alt man har, hver time av hver dag. Variasjon er nøkkelen til trivsel for de fleste normale mennesker. Selv de der psykoene som liker rushet de får når de utsetter seg for livsfare liker også å ta seg noen hviledager av og til. Sannsynligvis handler dette om at naturen gjorde oss til veldig allsidige skapninger som liker å utforske og tukle med ting. Rutiner er både til velsignelse og forbannelse for vår art.
Hva slags prioriteringer vi velger handler typisk om hva slags tidshorisont vi jobber innenfor. Hva slags planer man har for de neste ti år er en helt annen problemstilling enn hva slags planer man har for de neste ti minutter, men hvis man er det folk kaller en strukturert person så er det en vag forbindelse mellom de to. For å oppnå et langsiktig mål må man først og fremst ha et langsiktig mål, først da kan man pleie og stelle det som en annen stueplante man tar med seg overalt og alltid passer på. Folk har forskjellig legning. Noen liker det langsiktige og metodiske, mens andre foretrekker det impulsive og improviserte. Noen skjønner ikke hvordan det går an å leve uten å ha langsiktige mål som overordnet redskap for styring av livet, mens andre skjønner ikke hvordan man kan leve med den typen “begrensninger” som følger av å ha langsiktige prioriteringer. Imidlertid behøver ingen å “forstå” noe mer enn at folk er forskjellige.
På dette kaleidoskopiske fundamentet av forskjeligartethet bygger vi et samfunn. Som vi ser er det ikke akkurat fast fjell, men det er de grunnforholdene vi har å jobbe med. (Kanskje “den norske båt” er et mer realitetsorientert politisk byggverk enn “det norske hus”.) Saken er uansett at både utålmodige vingleaper som “må være der ting skjer” og machiavelliske programoperatører som planlegger alle detaljer for de neste hundre år kommer til arbeidsmarkedet for å se etter en jobb. Hvor er deres type personenergi etterspurt? Heldigvis har de som fant opp Norge lagt opp ting slik at det skal være både en langsiktig offentlig sektor og et kortsiktig privat næringsliv. Staten har i prinsippet evig liv og beveger seg derfor litt som timeviseren på en klokke – det skjer ingenting når man ser på – mens man sjelden finner noe privat foretak som planlegger for mer enn noen få år om gangen, fordi markedet jo er bevegelig i alle dimensjoner og det ene med det andre. En offentlig institusjon – si for eksempel “skoleverket” eller “politiet” – forventes å bestå på noenlunde det samme vis av noenlunde den samme grunn også om hundre år, mens hva som helst kan ha skjedd med en privat eiet bedrift i løpet av dette tidsrommet.
Teknisk sett er mye av det jeg kaller “staten” funksjoner og arbeidsområder som tilligger fylke, kommune eller andre og mer obskure deler av “det offentlige” — men jeg liker ordet staten ikke minst for likheten med ordet satan. Noen ganger er jo staten et banneord. Også på samisk. Eller vi kan si at storslåtte fantasier om nasjonens vakre fjord og fjell, med flagg og bunad og hei hurra, utgjør Gud i dette bildet, mens Satan er han som driver innkrevingssentral og setter folk i fengsel. Det er viktig å ha orden på teologien. Staten han steike og fortære er sånn som man banner når man er sint på “noe” (som man ønsker at denne magiske skapningen skal komme og føkke opp) mens staten velsigne og bevare deg er en mer “kinesisk” type forbannelse, som ved første øyekast ser ut som noe positivt, helt til man tenker gjennom hva det betyr i praksis. Det er uansett best å holde seg på litt avstand fra staten hvis man har dårlig tid. Særlig hvis denne angivelig dårlige tiden bare er et litt misvisende begrep for et sett med personegenskaper som fremkommer på mange vis. Rastløshet, virketrang, “kløe”, utålmodighet, nysgjerrighet; vi kan fortsette å ramse opp ord men alle ser allerede hvor dette bærer hen: Det private næringsliv.
Det er selvinnlysende at hvis man beveger seg gjennom livet med en gjennomsnittsfart på to meter i timen så vil man ikke lykkes godt som fiskehandler, eller i noen som helst annen jobb som handler om å håndtere bedervelige varer for den saks skyld. Få ting er mer forutsigbare i samfunnet enn at folk vil ha mat, følgelig må betydelige mengder av dette til enhver tid fremstilles og distribueres ut til befolkningen. Selv om staten helt sikkert kunne ha gjort denne jobben – og sikkert har noen slags beredskapsplaner for eventuelle unntakstilstander – er det i alles beste interesse at privatfolk håndterer den typen ting som trenger å flytte seg raskt, motivert like mye av ønsket om å ikke tape penger som ønsket om god fortjeneste på varene. Staten behøver jo ikke å ta sånne hensyn (og derfor gjør de det heller aldri). Ingen har lyst til å havne i forbrukerenden av det institusjonskjøkkenet staten ville ha etablert hvis det var den som hadde ansvaret for å mate befolkningen. Herregud. Jeg ser for meg noen slags “Mors moderne kokebok” fra 1972. Fleskepudding og kardemommefromasj. Samt ikke minst byggbrød med potetkrem og rosiner. Nam nam. Noen ganger blir den kulinariske nytelsen så stor at åndelig orgasme inntreffer.
Moral er navnet på de standardene man har (eller ikke har) for “hva man vil være med på” — og som alle vet er moralen variabel, men la oss for tankeeksperimentets skyld si at den laveste akseptable standard for moral som folk flest opererer med der ute er “loven pluss”, som i praksis betyr at de gjør ikke noe ulovlig, pluss at de tar vanlige hensyn til andre mennesker. Det er alt de fleste forlanger av seg selv og andre. Ingen bringer ordet moral inn i samtalen så lenge det er avklart at “loven pluss” er gjeldende operativ standard i situasjonen. Dette er noe folk begynner å knurre om først når de mistenker at noen i rommet jobber etter standarden “loven punktum” eller lavere, som i praksis som regel betyr at de har tenkt å føkke noen, men – for det meste – ikke på noen ulovlig måte. “Loven punktum” er den moralske tilstand som gjelder når ingen har noen tillit til hverandre. De antar at folk vil lure dem hvis de får sjansen til det, men ingen kommer til å direkte rane hverandre, det er ingen situasjon hvor trusler og vold er et aktuelt alternativ, det er bare det at de vil snyte deg hvis du ikke følger nøye med på hva de gjør med hendene sine og sjekker om det de putter oppi posen er det du betalte for. Den typen ting. Altså en økonomisk fiendtlig men sosialt fredelig situasjon. Det verste som kan skje (og som forsåvidt forventes) er noen runder med kjeftbruk, før handelen avsluttes og alle går hver til sitt. Sånn er det private næringsliv. Alle har dårlig tid og moralen er variabel men det er et virkeområde som har fart og spenning. Hvis man kjeder seg i det private næringsliv er dette sannsynligvis fordi man selv er en kjedelig type. Kanskje man ville ha trivdes bedre hvis man jobbet for staten.
Det har vært mye frivol spekulasjon rundt hva kunstuttrykk innenfor sjangeren hard rock og heavy metal gjør og ikke gjør med sine fans, blant annet sa den svenske statsministeren en gang – riktignok i en spøkefull tone, men han sa ordene – at hvis man ser på kartet vil man legge merke til at demokratiet står sterkest i de landene som har et stort metallmiljø. Sverige, Finland, Norge, Tyskland. Store land når det gjelder metallmusikk. Sterke demokratier. Er dette tilfeldig eller er det “noe” der?
Andre har reagert annerledes. Historisk sett har metall alltid vært for musikk hva horror er for film. Dårlig smak er noe av poenget. Eller det er i det minste ikke noe argument som kan brukes mot metallfans. Fortell dem at du synes musikken deres er vulgær og støyende og de vil se uforstående på deg. Uansett, av denne grunn har estetikken både hos band og fans typisk dratt seg i retning av det skremmende og det sjokkerende — noe som selvsagt har blitt tatt bokstavelig i visse kretser. Det var mye bråk om disse tingene på 80-tallet og opptil flere artister ble trukket for retten og forsøkt påført straffeansvar for ting fans hadde gjort “under påvirkning av musikken deres”.
Med noen fotnoter og forbehold – sånn er det jo alltid – er de fleste historikere, fra fagfolk ned til den mest uformelle synser, enige om at sjangeren ble oppfunnet av Black Sabbath – som selv imidlertid i alle år har nektet for at de er et metallband, de identifiserer seg som “hardrockere” – mens det var Judas Priest som la til de sadomasochistisk utseende scenekostymene, med svart skinn, uniformseffekter, armbånd med stålnagler og resten av pakka. De var også de første som definerte seg selv som et heavy metal band, fra og med 1975. Det var forsåvidt mye fuzzbasert musikk på 70-tallet men det er nærmest for bronsealderen å regne i metallsammenheng. Jernalderen begynte ikke før i 1980. Da kom det de kaller NWOBHM, altså den nye bølgen av britisk heavy metal. (MTV hadde også litt å si.)
Psykologiske undersøkelser viser entydig at musikk generelt har en målbar positiv effekt på mennesker og filosofer har vært opptatt av musikk siden oldtiden. All kunst er bra men det er noe spesielt med musikk. Man “reflekterer” over andre kunstuttrykk, men musikk går rett i fletta uten å ta omveien rundt hjernen. Tingen med metallfans er at selv om de kan se ut som faen sjøl noen ganger – og vil sannsynligvis takke deg hvis du påpeker det (på en aldri så snarkete måte) – så oppfører de seg generelt sett mye bedre enn andre drita musikkfans som kommer i flokk. Det skal de ha. Sannsynligvis henger det sammen med at de er veldig fokusert på musikken. Samholdet er viktig, men det er musikken som er grunnlaget for samholdet, ikke omvendt. De tar det veldig seriøst. En hvilken som helst metallfan kan lekse opp for deg i timesvis om band, sjangere og hva det hele betyr — mens de intellektuelle blant dem (som typisk er flere enn folk tror) i tillegg kan gå noen runder med psykologiske og filosofiske komponenter som er relevante for saken.
Trass er vedvarende og halsstarrig negativ reaksjon overfor påvirkning fra omverdenen. Trass er i vår kulturkrets ofte et utpreget fenomen i 2–3-årsalderen (trassalderen) og i første del av puberteten. Det er omstridt om trass her er et allmennmenneskelig trekk som hører med til modningsprosessen, eller kulturbetinget som en reaksjon på oppdragelsessystemet. De fleste forskere synes å mene at en viss modning av jeg-bevissthet, vilje og selvhevdelsestrang går raskt for seg i de to omtalte perioder; konflikter med miljøet kan lett føre til trass.
Det er mange atferdstrekk hos mennesket som er typiske for alle, uansett kulturtilhørighet og bakgrunn forøvrig, og det vi skal se på her og nå er er den svært vanlige tendensen til å “føle protest” på et tidlig stadium av nesten enhver situasjon i livet, bortsett fra de gangene når man føler at man selv kontrollerer spillets regler. For eksempel reagerer nesten alle negativt på en plutselig introduksjon av “autoritet” på det ene eller andre viset, slik at man får et rytmebrydd i forhold til hva man hadde sett for seg — si at man blir plukket ut til en stikkprøve i tollen på grenseovergangen. Da vil man kanskje “føle protest” selv om man etterkommer ordren. Det oppleves som urettferdig.
Den engelskspråklige delen av nettet har etablert karakteren Karen. Man kan kanskje se for seg en snobbete og bortskjemt borgerfrue som inntar holdningen “jeg skal be om å få snakke med din overordnede, takk” når hun er misfornøyd med noe, hvilket er ofte. Sånn er Karen. Hun er ikke grei å ha med å gjøre. Hun klager, men på en myndig og kommanderende måte. Slik jeg ser det er Karenfiguren full av protest litt på samme måte som 2-3 åringen som nevnes i sitatet ovenfor, men i en voksen kropp. Hva er det hun vil? Det er jo et patologisk personlighetstrekk når man stadig blir krenket, indignert og vonbroten over den minste lille ting som ikke går på skinner for deg. Livet i sin alminnelighet må være en slitsom erfaring for denne personlighetstypen. Materien er jo treg, dum og motvillig.
Det kan umulig være noen vanlig erfaring blant voksne, normale mennesker at de for det meste får det som de vil. Det er ikke sånn ting fungerer i denne verden. De fleste opplever sannsynligvis at “de må gjøre alt de må, slik at de kan få gjort noe av det de vil”. Matematikken på individuelt detaljnivå varierer men prinsippet forblir det samme. Nødvendighetene styrer for det meste livet, men noen ganger er man fri til å gjøre som man vil. “Livets søndager” som de sier. Noen definerte en gang begrepet effektivitet som “det å gjøre de riktige tingene i riktig rekkefølge på en god nok og rask nok måte”. Det høres enkelt ut men mange sliter fælt med dette. “Gale ting i feil rekkefølge på en slurvete og forsinket måte” er ikke så uvanlig som man skulle tro. Det blir alltid noe slags kødd med noe. Alltid. Sånt må man bare leve med.
Vi lever i en postmoderne tilstand preget av enorme mengder “informasjon” som man nærmest får skutt inn i hodet fra alle kanter og til enhver tid, men menneskesinnet er fortsatt førmoderne i grunnleggende struktur og funksjoner. Vi er dyr, ikke dataprogrammer. Biologien dikterer betingelser som fantasien ikke rår over — og vi svarer med å føle protest. Kanskje jeg må, men jeg skal i det minste klage hele veien. For drøyt hundre år siden så fremskrittsoptimistene for seg en tilværelse hvor menneskene var befridd fra tungt, skittent, farlig, kjedelig og nedverdigende arbeid ved maskiners hjelp. Det var den gangen. Det ble ikke helt slik som de tenkte. Deres fremtid er vår nåtid, som ikke er noen dans på roser. Vi er visstnok rikere enn noensinne, men samtidig opplever folk at de må jobbe flere timer for dårligere lønn, målt i rå kjøpekraft, enn for tyve år siden. Hva skal man tenke om dette? Hvor blir det av alle pengene? Tja, si det.
