Måned: april 2023

Aristoteles Onassis (1906-1975) ble regnet som verdens mest glamorøse mannsperson i de siste tyve årene av livet sitt. Hans private yacht “Christina O” – oppkalt etter datteren – var det aller helligste for det som den gangen ble kalt the jet set — mennesker som reiste verden rundt og frontet konseptet “rikdom og berømmelse” på en måte som virker nesten ubegripelig i dagens verden. Han hadde forbindelser til hvalfangstrederne i Sandefjord – Anders Jahre, Erling Dekke Næss med flere – og besøkte Norge flere ganger. Journalister var marginalt mer høflige på den tiden, men minst like ivrige i sin jakt på “gode historier”, slik at Ari – som alle bare kalte ham – kunne når som helst tilkalle en av dem for å få budskapet sitt ut blant folk. Nema problema. Når Ari snakker sitter alle stille og tar notater.

Ved en anledning ble han – verdens rikeste mann – spurt om hva slags råd han vil gi unge mennesker som ønsker å bli rike. Han tenkte seg litt om før han oppga tre punkter. For det første, se alltid bra ut. Vær brun og blid, fin i tøyet og høflig mot alle. For det andre, gå bare på de beste stedene, ha med deg mange folk og gi mye tips, men vær aldri synlig beruset. For det tredje, bruk andres penger. De to første handler åpenbart om “salesmanship” og personlig imagebygging, men det tredje er litt mystisk. Hva betyr det å bruke andres penger? Det første man tenker er kanskje at han for eksempel får andre til å ta regningen på utesteder og denslags, og det kan man forsåvidt ikke utelukke, men det er ikke dette han mener. Han mener “bruk andres penger” når du gjør forretninger. Dette er helt normalt nå. “Skaffe ekstern finansiering” er nærmest en selvfølge når man åpner et stort prosjekt, men ting var annerledes i de såkalt gode gamle dager.

Annonsørinnhold

Stort salg: Opptil 70 prosent på fritidsfavoritter

Før året 1962, da Harold Sydney Geneen overtok som toppsjef i International Telephone & Telegraph (ITT) var det ingen som egentlig brukte “strukturerte finansprodukter” annet enn til esoterisk bakromshandel mellom banker. Det vanlige var – som i tilfellet Ari Onassis – at sjefen var en “stor personlighet” som regjerte småkongedømmet sitt på føydalt vis. Slik personlighetskult finnes riktignok den dag i dag, et nærliggende eksempel er jo den nesegruse beundringen for et avskum som Elon Musk man typisk finner blant de mindre begavede deler av verdens befolkning, men det vanlige er at toppsjefen er en kompetent “teknokrat” som har planøkonomisk innstilling til sin ledergjerning: Bedriftens hensikt og eksistensielle formål er å jevnt produsere en avkastning på, la oss si fem prosent av arbeidskapitalen. Gjerne mer, da vil det jo vanke bonus, men definitivt ikke mindre. Vi leker ikke butikk her i bedriften. Under Geneen bygde ITT seg opp til å bli et “holdingselskap” som brukte den samme lønnsomhetsstruktur i alle enkeltbedrifter de eide, mens bedriftenes spesifikke virksomhet var uten betydning.

Folk aper jo etter sånt som de ser andre gjøre og som åpenbart virker for dem. Det varte ikke lenge før “alle” drev med rasjonalisering av driften i forhold til en strukturert lønnsomhetsmodell, basert i holdingselskap, uavhengig av de enkelte bedriftenes “egenkarakter”, noe som etterhvert ledet frem til dagens logistiske “just in time” situasjon hvor alle fortjenestemarginer utnyttes for hver minste tiøring de er verd, og alle arbeidstagere opplever at de bare er èn månedslønning unna personlig økonomisk ruin. Folk ser ikke lenger forskjell på verdiskaping og verdisetting. En vare er verd det markedet er villig til å betale. Så kom året 1973 og sosialisten Salvador Allendes valgseier i Chile, som blant annet medførte nasjonalisering av telefonselskapet ITT den gangen eide, slik at de startet en kampanje for “rettferdighet” som endte med at CIA organiserte et statskupp til fordel for generalissimo Agusto Pinochet. Samtidig fantes Milton Friedman, som drømte om en nasjonal økonomisk struktur som støttet den “moderne” finansstrukturelle bedriftsmodellen — og Chile vant lotteriet over hvem som skulle være forsøkskanin for det vi nå kjenner som nyliberalisme. Vi kan naturligvis snakke om Mises og Hayek, med flere, men det var Friedman som var den store apostelen for det som gjør at Arbeiderpartiet nå i dag fremstår nærmest som et lite tulleparti på meningsmålingene.

Det er ikke urimelig å si at året 1973 var da nyliberalismen – som har vært katastrofal på minst tyve forskjellige måter – bet seg fast i verden og dermed dømte oss alle til den rituelle offerdøden på alteret for de gode fortjenestemarginer, men det var radarparet Thatcher & Reagan som gjorde jævelskapen til parareligiøs dogmatikk på den politiske høyresiden. De valgte så å si å slippe løs Fenrisulven. I den grad folk har verdisyn som for eksemplel “å gjøre skikkelig arbeid” nå i dag så regnes dette som en økonomisk funksjonshemning i et marked hvor man bare leverer det man må for å tjene det man synes man bør. Det er både uprofesjonelt og politisk subversivt å “sprenge akkorden” på noen målbare parametre innenfor virksomheten. Etter min mening ble Arbeiderpartiet sterkt svekket av EF-affæren i 1972, men de mistet ikke gangsynet fullstendig før et stykke utpå 80-tallet i takt med at den såkalte “høyrebølgen” manifesterte seg i diverse nyliberalistisk politiske grep som for eksempel å oppheve husleiereguleringen og starte opp alskens “byfornyelse” på ideologisk grunnlag. Videre fragmentering av det vi kan kalle “arbeiderklassens interesser” – arbeiderklassen er forstått som “de som baserer sin økonomi på å jobbe for lønn” – har for det meste bestått i å utvikle det såkalte boligmarkedet, slik at dette nå i dag har blitt pyramidalt fordyret til et punkt utenfor rekkevidde for de som ikke allerede har kapital. Boligen betraktes nå som “primær investering” heller enn “fundamentalt livsbehov” — og alle oppfordres til å engasjere seg i denne ville dansen rundt gullkalven med argumenter som at “det er bedre å betale leie til seg selv” som virker nominelt fornuftig ved første øyekast, men man skal ikke matematisere mye før man oppdager at dette er en politisk fundamentert løgn.

Jeg har selv aldri stemt på noe annet enn Arbeiderpartiet — og det ser jeg heller ikke for meg at jeg noensinne kommer til å gjøre, bortsett fra at jeg vil stemme på de som har baller nok til å bare tvangsmelde Norge inn i EU uten å rådspørre det såkalte “folket” som faen ikke har peiling på hva de prater om mesteparten av tiden, men meninger, det skal de ha. Å organisere en ny folkeavstemming er åpenbart et politisk selvmordsprosjekt. Nordmenn er ovetroiske fjøsnisser når det kommer til EU, samme som i England (vi kan jo ikke si at det var “britene” som stemte for Brexit, siden det var flertall for å bli i unionen blant alle de andre britiske landene, altså Skottland, Wales og Nordirland, det var bare England som ville ut — og vi har ennå til gode å se konsekvensene av dette på britisk samveldenivå). Det virker ikke som om folk skjønner at EU er først og fremst et fredsprosjekt. Frihandel og fri bevegelse av mennesker er et middel, ikke et mål. Per i dag har Norge en rimelig stabil avtale som gir oss mange privilegier men ingen politisk makt i forhold til EU. Vi er i realiteten en vasallstat, men det er bra sånn. Det er ikke realistisk å gå for fullt medlemsskap via den demokratiske kanalen “folkeavstemming” og det virker også lite sannsynlig at noen skal klare å tvinge dette gjennom, selv om det ville vært en kjempestor megafordel for alle “vanlige mennesker” (som imidlertid sitter vettskremte, med øyne store som tinntallerkener, etter all den nihilistiske propagandaen fra den skamløse nei-siden). Det ligner litt på fenomenet “Obamacare” i USA. Han tvang gjennom en bedre helsepolitikk som “alle var mot” men nå som de har vent seg til det er det ikke måte på hvor bra alle synes det er.

Jeg synes forresten at det er verd å legge merke til at Toms tall på den 1. april var 22222.

Det er hva jeg kaller en sofistikert spøk.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Det er ugeit å spekulere i hvordan han fikk til dette. La oss kalle det en tryllekunst.

Uansett, 2x2x2x2x2 = 32 så det eneste jeg egentlig kan gjøre er å foreslå en passende sang.

Fra mitt synspunkt er religion en pussig kombinasjon av overtenkning og underforståelse som i ethvert praktisk henseende må være å likestille med paranoide vrangforestillinger, bortsett fra visse forhold rundt kulturell attribusjon av “mening” — hvor religion antas å være en vektor i retning av meningsfylde, mens psykose regnes som en manifestasjon av meningstomhet. Imidlertid har vi ingen god – i betydningen allmengyldig – definisjon av fenomenet religion. Det er en “stor sjanger”. Jeg liker ikke egentlig når de sier at religion handler om tro på overnaturlige makter og deres “spill” i verden – det er jo bare en konspirasjonsteori – det er nødt til å være noe mer enn dette. Riktignok er jeg i utgangspunktet skeptisk til menneskers intellektuelle egenskaper, men jeg tror ikke at de typisk er fullstendig kørka heller.

Stikkordet er verdenshypotese. Altså det man i det aktuelle samfunnet oppfatter som en rimelig forklaring på hvem vi er og hva vi driver med, i metafysisk forstand, som skapninger med selvinnlysende “eksistens” men noe mindre opplagt “formål”. Det er svært normalt å oppgi en manglende følelse av “mening” som det grunnleggende problemet når man henfaller til antisosial atferd og mindre heldige strategier for mestring i hverdagen, som for eksempel rusmidler, eller andre ting som fyller det samme hullet, la oss si sex og religion. Eller mat og ikke minst ymse former for “politisk engasjement”. Uansett vil de fleste si det samme – i det minste her i Norge – som er at de føler seg ikke bekvemme med å uttale seg om “meningen med livet” i noen slags objektiv forstand, men de kan si noe om ting de selv opplever som meningsfulle. Hvilket er diplomatspråk for “jeg har ikke fette peiling men jeg gjør så godt jeg kan”.

Annonsørinnhold

Stort salg: Opptil 70 prosent på fritidsfavoritter

Hvordan man i praksis skal forholde seg til livet er etter min mening det grunnleggende filosofiske problemet. Resten er bare prat. Hvilke er de nyttige strategiene og hva er bare selvbedrag og bortkastet tid? Åpenbart må man kartlegge “hvem man er” — i betydningen hva slags personegenskaper man har og hvilke muligheter/begrensninger dette medfører i forhold til hvordan man ønsker å disponere sin levetid. Det eneste i denne verden som man noensinne kan ha full kontroll over er seg selv, og selv dette er et mesterstykke av selvdisiplin hvis man virkelig oppnår det. “Vedlikehold av selvet” er uansett en livslang oppgave som først og fremst handler om å ikke “stivne” i vanemessige mønstre som i praksis begrenser friheten din. Det store spenningsfeltet i livet er imidlertid forholdet mellom selvet og verden. Eller rettere sagt, selvet og verdenshypotesen. Vi kan jo strengt tatt ikke kjenne “tingene i seg selv”, bare deres observerbare attributter. Vi ser at de matematiske størrelsene i vår moralfilosofi så langt er selvinnsikt, verdiattribusjon, verdenshypotese og livsstrategi. Hvem er jeg? Hva er meningen med alt dette? Hvordan fungerer det? Hva skal jeg gjøre? Fire vesentlige spørsmål. Mange muligheter for å trå feil.

Jeg kaller religion degenerativt fordi de kommer med svar. Dette er veldig presumptivt. Imidlertid er det også en vei som går begge veier, i den forstand at det er like mye (om ikke mer) “behovet for svar” som er den degenerative mekanismen. Det holder ikke mål å bare skylde på leverandøren når vi observerer narkomani. Eller i beste fall kan vi gjøre det til en debatt om høner og egg — som alle vet ikke går noe sted. Vi har en klassisk tankefeil foran oss når sirkelargumentasjon oppstår. Individet har et unikt ansvar for sitt eget ve og vel. Det er ikke rimelig å forvente at noen andre skal oppleve dette som en viktig sak. Kanskje dine foreldre, søsken, kjæreste … typisk nære folk som “vet hvem du er” (ikke egentlig) og som behøver deg til noe. Men flesteparten av alle mennesker aner ikke engang at du eksisterer — og i den grad de gjør det så handler dette mindre om “deg” enn den legenden du har skapt, om et “navn” som assosieres til visse eventyrlige kvaliteter som er verd å snakke om, eller hvorfor ikke bare kalle det hva det er, et varemerke. Som Apecalypso. Kongelig norsk leverandør av bullshit. Det handler ikke om “meg” men om navnet. Alle leserne mine er masochister som liker litt hard medfart i tenkamentet. Sånn er det her. Alt er bare lag på lag med bløff og villfarelser i et landskap av speil og tåke. Men nå er det snart midnatt og aprilsnarren må gå i dvale til neste år. Så snart er det bare det vanlige alvoret, inkludert den påssmoderne humoren som jo er en alvorlig sak.

Varnakulturen – som eksisterte i omtrent 500 år fra og med år 4600 før vår tidsregning – er oppkalt etter byen ved samme navn i Bulgaria, den regnes som den tidligste “sivilisasjonen” i Europa og er ellers kjent for funn av gullgjenstander tilknyttet de lokale gravskikkene som i vekt utgjør mer enn alt annet som er funnet av gullgjenstander i hele verden sammenlagt fra alle tider frem til da (senere har det imidlertid tilkommet mer, spredt over mange steder i verden, men dette var jo i steinalderen). Hvis man er glad i bling er dette stedet hvor denne skikken først virkelig fikk bein å gå på, eller i det minste å “hvile” på, for vi vet jo strengt tatt ikke om de levende menneskene var like rikt dekorert, bare at det var en oppsiktsvekkende mengde tilvirkede gullgjenstander gravlagt sammen med de døde.

Gull er som alle vet et av de tyngste elementene som forekommer i naturen — og det blir “laget” under særdeles voldelige omstendigheter ute blant stjernene, enten gjennom såkalt nukleosyntese under en supernovaeksplosjon – altså når en svært stor stjerne har brent opp alt drivstoffet sitt og kollapser – eller når to nøytronstjerner kolliderer, som er enda mer bisarr hendelse. Jeg tror ikke de gamle i Varna ville hatt noe imot denne informasjonen, selv om det sannsynligvis ville tatt litt tid å peke og forklare. Det samme gjelder forresten også alle andre elementer som er tyngre enn jern. Alle har et “eksotisk” opphav. Det vanlige forløpet for en vanlig stjerne er at den holder på til alt har blitt til jern, så er det kroken på døra. Skal man ha tyngre stoffer enn dette kreves altså kraftigere metoder. Menneskekroppen bruker svært lite eksotisk materiale, men det er mer enn ingenting og alt har vært igjennom opptil flere gigantiske eksplosjoner ute i verdensrommets dyp slik at vi kunne leve. Det er ikke bare romantisk fjas. Vi er faktisk laget av stjernestøv. Direkte og bokstavelig talt.

Annonsørinnhold

Stort salg: Opptil 70 prosent på fritidsfavoritter

De måler alt mulig rart som foregår der ute. Det nye hotte er gravitasjonsbølger som oppstår når eksotiske objekter kolliderer, det vil si enten nøytronstjerner eller svarte hull, eller en av hver. Opplegget heter LIGO og de har et nettsted for spesielt interesserte, hvor man etterhvert har bygget opp et lite arkiv over slike hendelser som har blitt oppdaget med denne metoden. De har til og med lydeffekter. Interessant hvis man har sansen for denslags. Det største svarte hullet de har oppdaget der ute kalles TON618 – navnet skjemmer ingen – og er 66 milliarder ganger mer massivt enn sola. “Skyggen” – man kan jo ikke se selve objektet – er så stor at hele vårt solsystem, til og med omløpsbanen til Pluto, får plass innenfor. En stor slabol, med andre ord. I den grad “det bunnløse kosmiske mørket” er en virkelig ting, så er det denne typen av enveiskjørt gravitasjonsbrønn. Vi kan ikke beskrive hva som “skjer” der inne. Alt bare forsvinner. Hva vi imidlertid kan observere er at det vi kaller tid og rom slutter å fungere normalt allerede lenge før man kommer i fysisk kontakt med skyggen (og da er det jo ingen vei tilbake). Er det slik alle ting til slutt ender? Gitt lang nok tid vil universet til sist bare være befolket av svarte hull? Mange tror det. Ingen vil noensinne få se. Hva tenker jeg? Ingenting, egentlig. Jeg bare synes det er interessant å følge med på nyhetene fra verdensrommet.

Legenden om gralen eller gral-krøniken dreier seg trolig opprinnelig om keltiske myter i forbindelse med fruktbarhetskultus, men disse ble tidlig satt i forbindelse med sagnkretsen om kong Arthur og ridderne av det runde bord. I Chrestien de Troyes’ fortelling om Perceval fra 1180-årene trenger ridderen inn i en borg der den juvelprydede gral oppbevares, men våger ikke å stille de nødvendige spørsmålene og kan derfor ikke helbrede kongen. 

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Lekre kjoler til alle anledninger

Kristendommen ser såpass snål ut som den gjør fordi den i mange hundre år la ned mye tung innsats på jobbe inn alle lokale myter og trosforestillinger i sitt opplegg, slik at fordums helter ble gjort om til helgener, legendariske kvinneskikkelser ble jobbet inn i Mariakulten, og så videre. Dette til en slik grad at man kan ofte bruke det “apokryfe” (altså ikke-bibelske) kirkematerialet som et slags arkeologisk grunnlag for å spore enda eldre idèer. Bevisverdien er riktignok tynn i seg selv, men hvis man har flere ting teller det som tilleggsindisium. Dette er mindre aktuelt i våre dager – de religiøse fritenkerne havner som regel i det politiske konspirasjonsmiljøet istedet – men vi har hvor mange “gamle historier” som helst om tildels svært avvikende (fra bibelen) kultisk praksis som likevel tradisjonelt har blitt regnet som “kristendom”. Hvordan står det til med dette emneområdet i dagens verden?

Selv har jeg i alle år kalt meg gnostisk ateist bare for å være ekstra tydelig på at jeg ikke er agnostiker. Dessuten har jeg en personlig sans for estetikken i den hellenistiske kulturkretsen, ikke minst den nyplatonistiske metafysikken, det ene med det andre, lang historie. Grovt sett kan vi si at jeg studerer idèmaterialet fordi dette hjelper i forhold til å kontekstualisere visse irrasjonelle tildragelser man kan observere i den prosaiske verdenshistorien. Hvorfor velge rød fremfor blå pille? for å si det med en tidsriktig internettmetafor. (Eller kanskje helst det omvendte. Blå pille betyr jo at alt fortsetter som før.) I sitatet ovenfor finner vi allerede mye informasjon om gralsmyten – selv om Fiskerkongen (som er den som skal “helbredes”) akkurat her befinner seg utenfor bildet – særlig dette med å “stille de nødvendige spørsmålene” som vi kan se krever mot, som igjen muligens sier noe om at spørsmålene er kontroversielle ev natur.

Ordet filosof kommer som alle vet fra det greske filos Sofia – en venn av Sofia – som selvsagt er den samme Sofia som gnostikerne holdt hellig som “visdommens gudinne”, symbolisert av en en perle i en kopp, som man kan observere på visse dager av året oppe på himmelen når månen danner en sigd og står posisjonert foran planeten Venus — et symbol som senere ble tatt i bruk av muslimene. De som ønsker å virkelig koke hodet anbefales å ta seg et dypdykk ned i denne materien. “Stille de nødvendige spørsmålene” my ass. Man slipper ikke uten videre ut igjen med den mentale helsa intakt. Ikke desto mindre er poenget med filosofi å formulere bedre spørsmål. Glem dette med “svar”. Det finnes ingen svar, bare prosessen med å formulere stadig mer presise spørsmål i forhold til hva eksakt det er man søker å vite, samt ikke minst hvorfor. Hvorfor vil du vite dette? Hva slags kunnskap kan vi danne og hva slags standarder bruker vi når vi vurderer om det vi tror vi vet er sant? Skal vi være ektremt strenge vet vi jo ikke mer enn at vi lever akkurat nå, men dette vil en gang opphøre. Dette virker som to sikre faktapunkter, men veien fra det ene til det andre synes uklar og åpen for mange slags tolkninger.

Det gnostiske grunnprinsippet er at menneskesjelen er en “kopp” som har kommet til denne verden for å gjenfinne “perlen”. En kopp kan naturligvis fylles med både det ene og det andre, hvilket er noe av poenget. Man glemmer oppdraget med å finne perlen fordi man får det travelt med å utrede alt mulig annet. Kanskje får man et liv som vinbeger. Kanskje blir man en spyttebakk. Kopper er universelt anvendelige ting. Eller kanskje vi heller bør si beger fordi det er et essensiellt poeng at gralen ikke har noen hank, den representerer radial symmetri. Altså en fundamentalt annerledes måte å organisere materien enn den bilaterale symmetrien man finner i blant annet mennesker, hvor man kan observere at den ene siden av kroppen er speilvendt i forhold til den andre. For å gjøre en lang historie kort: Poenget er å komme seg bort fra den naturlige tendensen til å danne bilaterale symmetrier i tenkningen og over i det radialsymmetriske, som symboliseres av å bringe perlen til toppunktet, eller “den metafysiske nordpolen”, som er en singularitet. Hvis man av noen grunn havner på den geografiske nordpolen vil man jo ikke kunne bevege seg i noen annen retning enn sørover. Øst og vest har ingen mening der. Man må forstå den metafysiske nordpolen som en mental tilstand, ikke et “sted” i noen geografisk forstand. Den “reisen” man legger ut på for å spore opp perlen og bringe den til nordpolen er jo en metafor for selve livet.

Dette har jeg skrevet som en skrøne fordi i dag er det den første april og da skal man liksom narre folk. Det er jo vanlig å være nysgjerrig i forhold til de såkalte hemmelighetene, som livet visstnok er fullt av. Jeg sier som hu sjøla i det norrøne diktet Voluspå: Vil du vite mer eller hva? Selvsagt vil du det. Du er jo narkoman. La meg så fortelle deg at hemmeligheten er at det ikke finnes noen hemmelighet. Meningen med å organisere denne fasanjakten i de elysèiske hager er å holde deg beskjeftiget langs et forutsigbart spor, fordi dette kan brukes som grunnlag for å bygge en økonomi. Ikke ulikt tanken med å selge deg en haug planker og noen rustne spiker på avbetaling over tredve år. Så lenge du er opptatt med å “gjøre det riktige” innenfor det hamsterhjulet du har havnet i, som selvsagt er stø kurs fremover, så vet alle hvor de har deg. Du er en slave. Du har koppen full med å holde kroppen full slik at du kan gjøre mer av det samme i morgen. Finnes det engang “noe annet” enn dette? Ikke for de som ikke tør å stille de nødvendige spørsmålene.

De fleste skjønner intuitivt at det ikke er noen god idè å snike seg usett inn i arbeidsområdet til en gravemaskin. Alle sikkerhetskurs tilråder at operatøren ikke bare stanser arbeidet, men også utløser sikkerhetsbryteren i venstre armlene før noen beveger seg inn i nærheten av faresonen, slik at det rett og slett ikke kan “skje et uhell” fordi man kommer borti en knapp, og det ene med det andre. Mennesker er aldri under noen omstendighet “trygge skapninger” men aller minst når de opererer maskineri som har stort skadepotensiale. Jo farligere jobben er jo flere rituelle sikkerhetsprosedyrer og sjekkpunkter vil man tilføre prosessen med å få den gjort, slik at man i størst mulig grad sjalter ut diverse “menneskelige variabler” underveis. Vi opererer aldri under den presumptive antagelse at mennesker for det meste er rasjonelle og ved full bevissthet mesteparten av tiden. Vi har jo intet erfaringsmateriale som støtter en slik antagelse.

Personlig opplever jeg det som ubegripelig at folk er skeptiske til maskineri som kan befri oss fra ustabiliteten i den såkalte menneskelige intelligensen når man står overfor komplekse oppgaver med mange bevegelige deler. Hva er det de er redde for? Selvsagt er datamaskinen “smartere” enn deg, på det samme vis som gravemaskinen er “sterkere” enn deg, vi har jo laget dem for at de skal ha disse egenskapene. Jeg klarer ikke selv å komme på noen form for formålsrettet menneskelig hjernevirksomhet som ikke kan og bør settes bort til maskineri dersom dette overhodet er mulig. Jeg opplever ikke mennesker som intelligente og ihvertfall ikke som stabile og kompetente i forhold til å planlegge og gjennomføre nødvendige arbeidsoppgaver, eller engang oppdage at slike foreligger i god tid til å ta seg av problemet mens det ennå befinner seg på et “billig” stadium. Hva er det de er redde for? Tap av kontroll? Idioter. De har aldri hatt kontroll.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Den seneste utviklingen er at teknomilliardærene har fått noia. De vil stanse neste generasjon av ChatGPT (bruk guglemaskinen hvis du ikke vet hva dette er) “inntil videre”. Sannsynligvis begynner det å gå opp for dem at de er i ferd med å slakte gåsa som så langt har lagt gulleggene for dem. Så snart en “generell” maskinintelligens foreligger er det kroken på døra for alle teknobedrifter. De vil være like overflødige som “menn med spader” i en økonomi som bruker gravemaskin. Det vil si at det vil bli aktuelt å sende dem inn for å sjekke ut noen slags anomalier på detaljnivå (som alltid vil forekomme) — men man trenger bare noen få til dette. Borte er de store hærskarer som måtte til for å gjøre store gravejobber med spade “i de gode gamle dager”. Maskinene gjør grovarbeidet nå. Nesten ingen står og ser på en gravemaskin som jobber mens de opplever intens “nostalgisk” lyst til å selv utføre dette arbeidet, bare med spade. Der går arbeidsplassen min tapt. Det går an å få jobber med håndgraving av grøft og denslags på privatmarkedet, men nesten ingen vil ha dem.

Folk vet ikke typisk hva intelligens er, eller hvordan det virker. Er det dette som skremmer dem? Herregud. De ligner hester som bråstanser fordi de blir skremt av en plastpose som henger på et gjerde og blafrer i vinden. Slapp av, fola fola blakken, det er ikke farlig. Hjernen bør betraktes som en analog billedgenerator som ikke følger formelle krav til logisk stringens. Den “bløffer” oss vel så ofte som den konstruerer et “sant” bilde av det vi betrakter. Sånn sett består det største problemet med kunstig intelligens at vi tenderer mot å kopiere de kognitive prosessene vi selv bruker, bare for å oppdage at de er ubrukelige utenfor det menneskelige formatet. Vi er jo først og fremst biologiske skapninger som har “interesser” dominert av forhold rundt livsprosessene. Maskiner fungerer ikke slik og det kommer de heller aldri til å gjøre. Nesten all personlig energi som et menneskelig individ besitter går med til å drifte organismen. Sånn fungerer det for alle dyr. Vi har noe kapasitet for aktiviteter styrt gjennom “fri vilje” funksjonen, men det skal ikke mye avvik til i avdelingen for stabile livsfunksjoner før vi er indisponible i forhold til formålserettet virksomhet ute i den materielle virkeligheten. Det er kostbart å drifte “selvet”.

Antropomorfisme er en opprinnelig gresk betegnelse på tilfeller der man overfører menneskelige egenskaper til ikke-mennesker, som guder, dyr, fantasifigurer, naturfenomener eller gjenstander. Slik overføring er særlig utbredt innenfor mange religioners mytologi og ikonografi, og er også utbredt i eventyrverdenen, der dyr snakker og har menneskelige følelser. Når vi tillegger våre kjæledyr menneskelige følelser, er også dette en form for antropomorfisme.

(Store norske leksikon)

En svært vanlig paranoid vrangforestilling er den som handler om vanskelig definerbare “viljer” som jobber mot enda mer vanskelig definerfare “formål” ute i verden. For det meste er det imidlertid ikke slik fysikken fungerer. Det er ikke engang slik psykologien fungerer, på et eksternt plan – som antropologisk mekanisme i sosiale felt – men individets eksistensielle angst gjør det slik likevel. Det er, som jeg alltid sier, komisk (men også tragisk). Folk prater i eininga om alle disse følelsene sine – eller eventuelt meningene – som om dette noensinne har betydd noe for noen andre enn dem selv. Hvis man har hatt en normal psykologisk individutvikling bør man allerede som barn ha oppdaget at ingen bryr seg et sekund om deg og følsa di på noen genuin måte, det handler bare om å trøste deg i en tilstrekkelig grad til å få deg tilbake inn i den performative rollen du spiller i opplegget deres. “Den du er for dem” er selvsagt viktig for dem, men mindre så for deg. Den klassiske konflikten her er naturligvis foreldrenes forventninger til sine barn og konfliktene dette noen ganger skaper i forhold til individets opplevelse av hvem de er og hvordan de bør leve sitt liv. Egenviljen begynner jo å bli tydelig allerede i to-tre års alder — og derfra og ut handler det egentlig bare om hvor sofistikerte strategier de utvikler og implementerer på personlighetsnivået. Foreldre og andre autoritære krefter i barnets liv kan gjøre – og gjør også som regel – mye skade på individet i løpet av barndomsprosessen. Noen ganger blir det så grovt at folk trenger profesjonell hjelp til å rydde opp i det roterommet psyken deres har blitt under de tidlige delene av livet, men for det meste får folk til å “etablere sin voksenpersonlighet” uten større problemer enn de hadde med å skifte ut melketennene.

Jeg ser ikke for meg at noen kunstig intelligens noensinne kommer til å utvikle “personlighet” slik vi normalt definerer dette. Hvorfor skal de det? Egenvilje er jo ikke en del av designet — og det finnes så vidt vi vet ingen form for “immanent fri vilje” der ute som eventuelt kan ta bolig i maskinen og etablere livsprosesser. Hva enkelte paranoide fantaster tror er en usaklighet. En maskin defineres av sin eksterne funksjon. Et menneske defineres av sin interne egenvilje. Disse er ikke sammenlignbare størrelser og det er egentlig litt “blasfemisk” når folk gjør det. Sammenligner du deg selv med kjøleskapet ditt? Har du paranoide tanker om at kjøleskapet kan ta kontroll over temperaturen i huset ditt? Naturligvis ikke, du bare bruker det etter sitt formål uten å analysere denne relasjonen nærmere. Kjøleskapet tilfører ikke flaskepilsen god drikketemperatur fordi det ønsker deg vel, det er fordi dette – blant annet – er innretningens designede formål. Det skjer på en passiv måte som ikke impliserer begrepet vilje, annet enn fra din side, når du plugger inn stikkontakten og skrur det på. Siden kan du selvsagt sette deg ned og filosofere rundt mysteriene bak dette vidunderet som er flaskepils med god drikketemperatur og hvordan vi har klart å oppnå noe så nyttig, betraktet mot hva slags toskepakk vi vanligvis er, men forklaringen er til syvende og sist av teknisk art. Vi behøver ikke kjøleskap for å regulere lokale temperaturforhold med tekniske midler, men dette er en løsning som fungerer godt nok til sitt formål.