Jeg klarer ikke å se for meg noen advokat som ville gi sin klient noe annet råd enn “hold kjeft” når de er under tiltale i en straffesak — særlig når den tiltalte er det man kaller en person med høy mediaprofil. Vi behøver en strukturert PR-strategi. Derfor er hva jeg faktisk ser for meg et knippe advokater som sitter med fjeset i hendene og stønner mens Trump som vanlig går frem på like sofistikert vis som et nesehorn i porselensfabrikken. Han er åpenbart en “utfordrende” klient å hanskes med. Verdens mest spesielle mann, sin equa non. Også kjent som en patologisk narcissist av verste slag. Det er ubegripelig for meg at noen overhodet vil jobbe for en sånn type, langt mindre hyre ham inn i den politiske toppjobben. Herregud. Men der er vi. Sånn er realitetene. Amerikas 45. president er satt under strafferettslig tiltale.
Dette er i seg selv ikke noen overraskelse. Jeg mener, ingen er overrasket. Dette kommer ikke til å ende bra var sannsynligvis den mest tenkte tanken blant alle mennesker i hele verden da de første gang hørte at Donald Trump hadde vunnet valget. Ihvertfall i den grad de har realitetssansen i orden. Sånt er jo variabelt. Uansett, det er dette vi kaller stokastisk forutsigbarhet. Vi vet at det kommer til å gå til helvete. Det vi derimot ikke vet er på hvilken måte; når, hvem, hva, hvor, hvordan, hvorfor; typisk sånt som politiet spør om, eller i dette tilfelle retten. Mannen er jo ikke bare fette inkompetent, han er direkte gal. Det var rett og slett umulig at det kunne ende bra med Trump som statssjef i USA. Men det var lov å håpe, en frihet mange benyttet seg av til en slik grad at man måtte mistenke at de var fulle av dop og beroligende medikamenter. Er det noe poeng i å snakke om Trumps tilhengere? Jeg synes ikke det. De er nazister. Ferdig diskutert.
Skal vi spille nazibingo? Se hvor mange punkter på sjekklisten som stemmer? Det er ikke mange månedene siden jeg lyttet meg gjennom det såkalte Mannerheimlydbåndet – det eneste kjente opptaket av Hitler mens han snakket med “normal stemme” – fra 1942, ved et tidspunkt da krigslykken var i ferd med å snu for den store føreren, og Carl Gustaf Emil Mannerheim var jo ikke akkurat noen jomfru i krigsfaget så han “testet” Hitler på subtilt psykologisk vis, blant annet ved å røyke en sigar under møtet. Tanken var at hvis Hitler – en fanatisk ikke-røyker som faktisk vurderte alminnelig tobakksforbud i Tyskland et øyeblikk, men ble frarådet dette – ikke reagerte på Mannerheims sigar så var dette et tegn på svakhet. Hitler behøver noe, så han vil ikke risikere noe som kan gjøre finnene sure. Opptaket kuttes brått etter ti minutter så vi får ikke høre samtalens konklusjon, men i løpet av det vi hører fremstår Hitler som den sosialt inkompetente tosken han var. Vi kan med en viss rett si at Adolf Hitler er et “stort navn” — men de som tror han var en “stor mann” er den samme typen evneveike naziamøber som liker Donald Trump. Det eneste store med noen av disse to rævklovnene er dysfunksjonen. Som mennesker er de avskum. Imidlertid er de som følger dem enda verre. En Trump-tilhenger er – akkurat som en Hitler-tilhenger – et vesentlig mye dårligere menneske enn de patologisk sinnssyke monstrene de skjenker sin lojalitet, hengivenhet og – som vi ser – alle sine sparepenger.
Hvordan blir kursen videre nå? Vi observerer Stockholmsyndrom hos det republikanske partiet, som etter alt å dømme har bestemt seg for at dette er den store føreren de har lengtet etter så lenge. Hvis det ikke hadde vært så dødelig farlig ville dette ha vært bent frem latterlig og lite annet. Trump har mer enn 50% av stemmene i meningsmålinger over hvem republikanerne ønsker som presidentkandidat. På annenplass følger Ron DeSantis, som er en om mulig enda verre type enn Trump i det at han er like ond som person, men mye “sleipere”. Imidlertid har han ikke Trumps psykopatiske vilje til å gjøre “hva som helst” så lenge det er til hans egen fordel. Ron DeSantis blunker når ting begynner å bli intense rundt ørene hans. Han lar seg kue. Han har ikke “den siste meteren” som må til for å oppnå slik beslutningsmyndig perfeksjon som en Hitler eller en Trump — som etter min mening er hva forførerkraften deres handler om. Svake og redde mennesker tror at sosiopatisk hensynsløshet er en styrke. De vil følge slike som kan frelse dem fra den eksistensielle usikkerhetsfølelsen deres. Dette er forutsigbart på en direkte og utvetydig måte, ingen stokastisk matematikk må til for å forstå det. Freud er en mer nærliggende autoritet å henvende seg til for å forstå nazisme både før og nå. Eller hvorfor ikke både Freud og Marx? Da får vi jo såkalt kulturmarxisme, som dette ynkelige pakket hater mer enn noe annet, fordi det eksponerer dem som de degenererte skadedyra de er. Pessimistene blant oss leker med tanken på at Trump på noe vis vil seile uskadet gjennom hele den serien med rettsprosesser som står i kø og venter på ham, for deretter å vinne valget og bli president på ny. Det kan bli ganske stygt. Folk av hans type har en tendens til å ta alt personlig og søke hevn.
Det er etter alt å dømme varierende oppfatninger om hva det betyr å være “ekte norsk”. Jeg har to forslag — og siden jeg er meg vil jeg ikke godta – eller engang vurdere – noen andre alternativer. Enten betyr dette etterkommerne etter de som kan dokumentere at familien deres var bosatt her før år 872, da Norge formelt ble etablert som stat, eller så betyr det alle nålevende mennesker som har norsk statsborgerskap (eller lovlig krav på dette uten at de har gjort kravet gjeldende). Jeg driter i folks rase. Om de er religiøse eller ikke betyr heller ingenting, så lenge dette ikke gjør dem gale og motiverer dem til å oppføre seg som drittsekker.
Her er en gåte: Hva har Apecalypso til felles med personen på bildet ovenfor? Det er etter min mening et ikonisk fotografi som fanger opp mye mer enn hva man umiddelbart kan se. La oss kalle det en ytring om ytringsfrihet i det tyvende århundre. Det er tatt i året 1955 – tror jeg, pluss minus et år eller to – og det er tatt i Egypt. Du kan se at han smiler der han poserer fordi han vet at dette øyeblikket vil bli husket som et symbol for “noe”. Samtidig var daværende statssjef i Egypt – president Gamal Abdel Nasser, han som kalte seg Al Rais, føreren – i ferd med å forberede et dramatisk politisk skritt som ble endelig formalisert i 1956: Nasjonalisering av Suezkanalen.
Hvem husker disse tingene nå? Vi ser fortsatt sporene etter Storbritannias systematiske utplyndring og ødeleggelse av India langs ruten de tok for å bringe byttet hjem: Snarveien gjennom Middelhavet ble støttet av de tre fremskutte basene Gibraltar, Malta og Suez. Hva handlet de såkalte verdenskrigene på 1900-tallet om? Vi kan studere dette for eksempel ved å se på hva som eksisterte før urolighetene og hva som oppsto i etterkant, for siden å trekke linjer fra det ene til det andre og lete opp slike aktører som passer overens med de motiver som vi mener de må ha hatt for å gjøre som de gjorde, dermed kan vi knytte en sløyfe på det hele og presentere det som et pent innpakket stykke historie. Sånn var det ting skjedde. Svaret på gåten er det vi sitter med i dag. Spørsmålet er hvordan vi havnet her.
Det er forsåvidt sjeldent å høre noen kalle det “kolonialvarer” nå for tiden. Altså diverse produkter som kommer fra “koloniene”: Krydder, kaffe, te, sukker, det ene med det andre. Bananer i lange baner. Det som er verd å bite seg merke i er imidlertid ikke så mye hvor disse varene kom fra, som hvordan de ble fremstilt. Slaveøkonomien i Europa endte med Svartedauden på 1350-tallet, som reduserte befolkningen til en slik grad at selve maktfundamentet bortfalt. Den uten sidestykke verste pandemien i den kjente delen av verdenshistorien får koronagreia til å ligne på et ubetydelig nys, selv om det opplevdes som svært dramatisk blant de som jobbet i helsevesenet da jævelskapet var noe nytt og uoversiktelig. Publikum var og er for det meste “like kloke” — og det er ikke ment som et kompliment.
“Hatet mot vesten” er en grov misforståelse, eller skal vi kanskje heller kalle det et grovt propagandatriks. Det som foreligger er et høyst berettiget hat mot slaveøkonomi som vi også finner blant både høyre og venstre (og de som er tvert imot) her hjemme. Ingen liker å bli utnyttet og misbrukt. Rasjonelle og normalt mentalt avbalanserte mennesker er i utgangspunktet villig til å levere arbeid mot betaling. Sånn er livet. Alle skjønner for det meste dette, gi og ta noen støyende ungdomsår når man går i samme fella som mennesker har gjort til alle tider: Jamen vi kan jo bare. Nei. Uansett hva du kan komme på så har det allerede vært prøvd og blitt forkastet. Livet er en materiell tilstand som vil opphøre hvis man ikke gjør nødvendige materielle ting for å vedlikeholde og fremføre den. Utfordringen er å holde fred med alle andre som har de samme grunnleggende interessene: Overleve dagen, med mat i magen.
Hva slags kodefeil i tenkamentet er det som forårsaker at slaveøkonomi oppstår? En “naken modell” av situasjonen forutsetter minst to aktører, hvor den ene er villig til å bruke tvang og vold mot den andre, mens den andre – med eller uten forutgående motstandskamp – “gir opp” og tilpasser seg situasjonen “inntil videre” fordi voldsmakten er for sterk. Man vil bare bli skadet eller drept. De fleste mennesker er jo ikke “heroiske” av natur. Du løper ikke mot de som skyter på deg, med bredsiden foran, for å si det sånn. Overleve dagen. Et mål alle bør kunne identifisere seg med. De fleste konflikter som er eller har vært (eller kommer til å bli) i denne verden handler om økonomiske forhold, etter at man har skrelt bort all vås og svada som de prøver å bortforklare grådigheten med. Det finnes en debatt rundt hvordan vi skal og bør definere “rettferdige økonomiske forhold”. Deler av denne debatten er saklig. Andre deler er imidlertid grunnet i propagandatiltak til fordel for de priviligerte samfunnsklasser. De etablerte, som allerede sitter med bukten og begge endene. De foretrekker “det tradisjonelle” — særlig de delene som handler om hvordan det er rett og rettferdig at et lite mindretall “lever som grever” mens så å si alle andre er nødt til å leve i en kronisk tilstand av pengeknapphet, det vil si ting vil rett og slett ikke gå rundt for dem hvis de “gjør som de vil”. Jeg kjenner for eksempel ikke mange som ville tåle å tape tre månedslønninger på rad. Det ville bety kroken på døra for hele husholdningsøkonomien deres, med mindre de har verdisaker de kan selge for å klare seg gjennom knekken. De fleste har ikke det, eller rettere sagt: Når det er nedgangstider er det jo ingen som vil kjøpe noe til en “riktig” pris. Kankje man rasker med seg noe som ligger ute til skambud, men når alle “setter seg på gjerdet” så kommer dette med at “en skigard kan ikkje vara evig, veit du” og hele driten ramler sammen.
Det virker som det er omtrent femti tusen mennesker som er sysselsatt i den såkalte finansnæringen i Norge. Problemet med serviceyrker er imidlertid at de produserer ikke mat. Ikke engang indirekte. De tar seg ikke av noen og de fremstiller ingen objektive verdisaker. Hele bølingen er hundre prosent parasitter. De tar ut store lønninger for å gjøre hva som essensielt sett koker ned til sosialt skadeverk. Men sånn er ting organisert. Det er et politisk valg. Høyrepolitikkens første bud er jo: Du skal ikke gjøre fysisk arbeid. Problemet med fysisk arbeid er at det regulerer følelsen av makt og avmakt som ligger i forholdet mellom materiens bevegelighet, menneskets begrensede krefter og det ene med det andre. Man får en helt annen livsfølelse når man befinner seg i en virkelighetstolkning hvor det fremstår som rimelig at man kan tjene årslønnen til en “vanlig arbeider” – altså noen som jobber for lønn – bare ved å flytte noen papirer, snakke litt i telefonen og ellers bare loffe rundt hjemme i tøfler og silkeslåbrok. Hva er det vi observerer? Det er slaveøkonomiens siste skanse. Formålet var jo aldri å være jævlig mot folk i og for seg selv, dette var bare et nyttig middel til å generere personlig makt og rikdom. Det vi kaller staten er en politisk entitet vi har etablert for å fjerne dette alternativet. Det skal ikke gå an å tjene seg feit på andres ulykke. Det skal ikke gå an å bruke tvang og vold mot andre for å generere fordeler for seg selv. Alt sånt strider mot den grunnleggende rettsfølelsen hos alle som aksepterer premisset om at menneskeverd er en ikke-målbar størrelse som ikke kan transporteres, reduseres eller på noen måte “bortforklares” med snedig retorikk. Det finnes rett og slett ingen som er “bedre” enn noen som helst andre. Den frommeste helgen er ikke et hår bedre enn selv den verste forbryter. Helgenen har selvsagt færre “uoppgjorte saker” med andre mennesker og samfunnet som helhet, men dette handler om å være smartere, ikke bedre. Bedre disiplinert, høyere personlig utviklet, den typen ting. Bedre egenskaper er imidlertid som bedre klær. Det endrer ikke statusen til den kleptoparasittiske tukleapen som befinner seg under alt dette som ser så flott ut. Men det ser bra ut. Det er noe. Det hjelper. Det er enklere å like mennesker som ser bra ut, og da mener jeg ikke at de er “naturlig pene” men at de åpenbart har lagt ned litt innsats på å forbedre fremtoningen sin. Det forteller en historie om noen som “bryr seg om” hvordan de blir oppfattet av omgivelsene. Det betyr ikke “veldig mye” men det er en god start. Det inngir en intuitiv følelse av at det går an å forhandle med vedkommende.
Det er i øyeblikket uklart om vi lever i en apokalyptisk tidsalder. Jeg tror det, men jeg håper jeg tar feil. Håp er imidlertid ingen strategi, og disse klimagreiene ser på ingen måte bra ut. Jordbruksmessige uår ser ut til å komme seilende som det mest aktuelle geopolitiske problemet på lang sikt, selv om verdenshandelen for øyeblikket fremstår som “relativt stabil” i det minste som intensjon blant de som lever av noen slags virksomhet langs kjeden. Folk har lyst til å fortsette sine normale liv der de er så langt dette lar seg gjøre i praksis, og de som i praksis ikke kan ha noe normalt liv der de er har lyst til å forflytte seg til steder med bedre muligheter. For øyeblikket finnes det noe i nærheten av hundre millioner flyktninger i verden, hvorav tre fjerdedeler er “internt dislokaliserte”, altså at de er på flukt innenfor sitt eget lands grenser; på grunn av konflikter, naturkatastrofer og det ene med det andre. Folk rømmer jo ikke hjemmefra uten grunn. Noe som ennå ikke har skjedd, men jeg venter på det, er en såkalt “våtpære” type sammentreff av lokal temperatur og relativ luftfuktighet, hvor grensen går ved “våtpæregrad 32 celsius” – som tilsvarer 32 grader ved 100% mettet luft – som intet menneske kan overleve. De siste somrene har vi hatt over 50 grader i de varme strøkene av verden, så alt som kreves oppå dette er et plutselig innsig av svært fuktig luft — og simsalabim, vi vil se mange tusen døde. Dette vil naturligvis skremme de som overlevde, fordi de hadde noen slags metode for å kjøle seg ned, slik at en dominoeffekt sannsynligvis vil være regulære folkevandringer nordover. Dette kan skje allerede i sommer, men det vil skje innenfor en tidshorisont som betyr “i løpet av levetiden til noen som lever nå” selv om det kan bli snakk om noen tiår. Vi er allerede langt hinsides skjema for klimamålene i Parisavtalen av 2015. Tre grader virker mer sannsynlig. “Global oppvarming” er imidlertid ikke et begrep som først og fremst handler om temperatur, men om hvor mye fuktighet lufta kan bære. Ustabilt vær er hva vi typisk vil observere, i form av “mer av alt” på mye mer dramatiske måter. Er dette bra for landbruket? Jeg tror ikke det. Vi får trøste oss med det økonomene sa på 80-tallet: Landbruk utgjør jo bare tre prosent av nasjonaløkonomien. Andelen er for liten til å forsvare særtiltak.
Dette er de tre tingene som dominerer hovedstedenes internasjonale kjendisstatus som “ord” mer enn som bare navnet på en by. Det finnes naturligvis mer tilknyttet de nevnte byene, og det finnes mange flere byer i verden som har et ord heftet ved seg som kommer som nærmest automatisk assosiasjon, tenk bare på Moskvaprosessene eller Romatraktaten. Men jeg synes altså at det er litt komisk hvordan de tre skandinaviske hovedstedene har fått konsepter som på en vag måte synes passende, innenfor en slags poetisk dimensjon.
Dansker er vage og tvetydige, svensker er psykopater og nordmenn lager avtaler som ikke respekteres.
Det er mye mer sannsynlig at en danske vil forstå hva du sier hvis du snakker fort og utydelig, sluker halve ordet og gjør alle konsonanter til ubestemmelige wah-wah-lyder. Ganske fascinerende det der egentlig. Rasmussens røkte ørret med ripsgelè. Jeg opplever det som “variabelt” hvor vanskelig det er å forstå dansker. Noen er håpløse — men det er forsåvidt visse norske dialekter også. Hva skal man tenke når det minste felles multiplum for kvikk språkforståelse er at vi snakker engelsk?
Sverige har aldri egentlig vært et sted jeg reiser “til” (annet enn for grensehandel) men det er jo et sted man reise “gjennom” hvis man skal langt nordover eller sørover. Hvis jeg for eksempel skulle kjørt til Finnmark ville jeg definitivt ta ruta langs Østersjøkysten og videre gjennom Finland. Det er sikkert panoramafint å tråkle seg gjennom fjell- og fjordlandskapet som utgjør E6 nord for Trondheim, men hvis man skal komme fort frem og holde drivstoffkostnadene nede er det østruta som gjelder. Alle vet dette.
Amerikanere har ikke ofte noe realistisk idè om noen deler av Skandinavia. Jeg foreslår at de skal tenke på det som søsken som noen ganger hater hverandre og krangler om de mest ubegripelige “interne” dusteting, men de er fortsatt søsken. Amerikanere er jo noen slags “alenegjengere” i verden slik sett. Hvem kan de sammenligne seg med? De har ingen. Jeg mener seriøst, hvem liker egentlig amerikanere? Ingen jeg har møtt, ikke engang de selv. Man bare “forholder” seg til dem, som regel på noe slags forretningsmessig grunnlag. Man ber ikke amerikanere hjem, liksom. De er en fremmed rase. De kan ingenting, vet ingenting, og har ikke peiling på ting som ikke kan måles i penger. De har til en viss grad eksportert denne mentaliteten, men den fungerer jo dårlig i territorier som har mange tusen år med “historie”.
Seriøst, om jeg måtte velge bare ett av de “store” landene å forholde meg til, så ville jeg velge Tyskland. Deretter Frankrike. Storbritannia ser jeg ikke for meg at jeg noensinne kommer til å besøke igjen. Det går ganske fort nedover med dem nå, men de må sannsynligvis oppleve genuin hungersnød før de våkner opp og erkjenner at imperiets dager definitivt er forbi — et problem vi forresten gjenfinner i den russiske mentaliteten, men de har i det minste enorme landområder som kan utvikles til noen grad, selv om klimaet er vanskelig. Britene har jo strengt tatt ingenting. Det er som om Hedmark fylke – eller altså, det er jo ikke et fylke lenger – skulle melde seg ut av Norge fordi de er så stolte og uavhengige, det ville jo ikke endt bra, selv om de eventuelt fikk til særhandelsavtaler med Paraguay og Burkina Faso. Det er på dette nivået av idioti britene har havnet. Hvem hadde trodd at de noensinne ville få se noe sånt?
Jeg så at noen hadde skrevt noe om Andræv Teit men han er gårsdagens nytt. Han “representerer” ikke annet enn at han er en hallik som er svær i kjeften. Opplegget hans er slik jeg vurderer det en kalkulert mediejippo som er designet for å hanke inn mest mulig cashish på kortest mulig tid, og sånn sett må man jo bare ta av seg hatten for hva han har fått til. Han selger ikke engang fløff, folk får rett og slett ingenting for pengene, bare en vag følelse av “å være med på noe betydningsfullt” som imidlertid bare foregår i deres eget hode.
Det finnes mye arkivmateriale hvor man kan observere den unge Tate i sammenhenger hvor løgn ikke virker. Jeg sikter selvsagt til hans karrière som fighter. Verdensmester i en eller annen klasse innenfor en av gud-alene-vet hvor mange organisasjoner som kårer sine egne verdensmestre på sine egne premisser. Til syvende og sist er dette showbiz og alt handler om pengene. Uansett, det man vil se er at han er en “tenkefighter” som åpenbart vurderer og kalkulerer alt han gjør. Men han mangler “den siste meteren” av rå primalgalskap som må til for å hevde seg helt i toppen. Han har et bra hode, men tilsynelatende ikke noe hjerte.
Altså, jeg ser på han Andrew og tenker at han er jo bare en liten tass. Hva kan han være? 70-80 kilo? Vi ville ikke ha blitt matchet av noen som vet hva de driver med, for jeg er jo supertungvekter med rundt 120 kilo matchvekt. Han ville måtte ha truffet meg men mange gode slag og spark mens jeg bare trenger å treffe ham med èn halvbra lefse, så er det full stopp og game over. Jeg slår hardt. Dessuten er jeg en rabiat villmann som helt sikkert ville vært berserk hvis jeg levde på den tiden, ikke en tobeint kalkulator som “tenkeslåss”. Selvsagt er jeg alt for gammel til å drive med “boyfighting” (som jeg kaller det) nå for tiden – man bør helst komme seg ut av det før man fyller tredve – men jeg kan nok om faget til å se hva de gjør (og ikke gjør) når de er i ringen, og dette forteller mye om en mann.
Han første er fordi vi er ganske jevne i kroppsmasse og øvrig fysisk fremtoning, men han andre fordi vi har samme personlighetstype. Det er en fæl kombinasjon — men jeg er heldigvis for gammel til å ha kommet inn i riktig tid til å begynne med MMA og alt det der, det ble aldri noe mer enn K1 (kickboxing) for mitt vedkommende, selv om jeg også trente litt judo, aikido og sånne greier som handler om manipulasjon av vekt og tyngdepunkt. Greia var at du måtte nesten lære å slåss på den tiden – andre halvdel av 70-tallet – eller så måtte du bare finne deg i å få bank. Jeg vet ikke hvorfor. Sånn var det bare. Du behøvde ikke å slåss mye, bare nok til at alle ser at det ikke er “uproblematisk” å gå løs på deg. Dette kommer til å gjøre mer vondt for deg enn for meg. Å havne i slagsmål ble regnet som helt normalt. Det var også helt normalt å ha en prügelknabe som tyskerne sier. En hakkekylling (eller egentlig flere) som man banket opp av og til, mest for treningens skyld. Som regel en av de “feige” som mumler noe om at de ikke liker å slåss, men alle må slåss i denne gjengen, hvis ikke må de finne noen andre å vanke sammen med. Er det sånn ennå? Sikkert i noen miljøer, men jeg vil egentlig anbefale å få disse tendensene inn i ordnede former.
Hvis du ikke kan slåss har du åpenbart et problem i et miljø som har voldelig omgangstone. Hvis du ikke kan slåss kan du heller ikke på noe realistisk grunnlag “velge å ikke slåss”. Det blir jo som å “velge” å ikke skifte registerreim på bilen selv. Hva slags valg er det? Du kan jo ikke det du liksom velger å ikke gjøre, så du vet strengt tatt ikke hva du snakker om. For eksempel er det vesentlig mye verre å gå rundt og engste seg for å få bank enn å faktisk få det — ihvertfall så vidt jeg vet. Men det vet man jo ikke hvis man ikke kan slåss. Ser du poenget? Hvis man føler den aller minste “gru” ved tanken på å bli slått i ansiktet av noen som mener å gjøre dette (og mer) så bør man snarest oppsøke en egnet kampsportklubb for å danne seg et realitetsgrunnlag å måle disse tankene mot. Det er selvsagt ikke behagelig å få en knyttneve midt på snyteskaftet, men det er ikke noen “big deal” heller. Det går over. Hva som imidlertid aldri går over er å la seg true og kue av bøller, som faktisk ofte bløffer om hva slags hardkokt jævel de liksom er, men det vet man jo ikke hvis man ikke kan slåss. Fra en sunn sikkerhetspolitisk tenknings ståsted bør man naturligvis ta alle trusler alvorlig og så langt det lar seg gjøre unngå fysisk konfrontasjon, men noen ganger pådrar man seg bøller som åpenbart har “blinket deg ut” av en eller annen grunn, og da kan det bli nødvendig å “korrigere” det de tror de vet om virkeligheten. Det er ikke alltid skremselstaktikk virker etter sin hensikt.
Hvorfor sender så mange FUMere – frustrerte unge menn – alle sparepengene sine til Andrew Tate? Det hjelper ikke.
Naturen er organisert på en slik måte at en fryktløs harepus vil neppe overleve dagen. Haren er et defensivt dyr. Hvis man presser den inn i et hjørne vil den sikkert utføre et så truende skinnangrep som den klarer, men bare for å skape rom til å smette forbi trusselen slik at den kan gjøre som harer gjør: Utnytte en kombinasjon av fart og plutselige, brå sidebevegelser som gjør det vanskelig for ulv eller rev å bare løpe etter og snappe den mellom kjevene i fart. Plutselig er jo ikke haren der lenger, den smatt sidelengs på en desorienterende måte, slik at rovdyret kom ut av rytmen i angrepet sitt. Dette lykkes ikke hver gang, men ofte nok til at de harene som overlever og formerer seg er de som er flinke til å forvirre fienden. Ingen vet hvor haren hopper. Innenfor en kontekst av “sjamanistiske kraftdyr” indikerer valget av harepus som personlig symbol at man ubevisst signaliserer at man er “et bevegelig mål” slik sett. Harepus lar seg ikke fange av “fasthet”.
I likhet med alle andre virveldyr – faktisk de fleste dyr overhodet – er harepus en bilateral symmetri med encefalisering, hvilket i klartekst betyr at harens biologi er organisert som en “sylinder” med en definert inngang og utgang, slik at næringsopptaket har en “intern” og lukket form for dynamikk. Eller for å si det enda mer tydelig: Haren tilhører den gruppen av dyr som spiser med den ene enden og driter med den andre. Det følger av denne typen organisering av livsprosessene at sanseapparatet og databehandlingsutstyret samler seg rundt inngangen til fordøyelsesapparatet, ofte i en distinkt kroppsdel vi kaller “hodet”. Det er dette som er “encefalisering” og det gir individuelle eksemplarer av det dyret vi studerer en distinkt medfødt retningssans, altså ferdig definerte idèer om hva som er fremover og bakover, opp og ned. Når det gleder sidebevegelsene kommer den bilaterale (“tosidige”) symmetrien inn i bildet. Deler av menneskekroppen er en radial symmetri som organiserer seg rundt tarmkanalen og fordøyelsesprosessen. Både den endoderme og den eksoderme (“innenfor og utenfor huden”) strukturen er i prinsippet radial, det er på det mesoderme (“i midten”) nivået at bilaterale strukturer oppstår. Altså “tosidighet” — at kroppens høyre og venstre side fremstår som speilvendte bilder av hverandre. Hvis vi ser på de eldste delene av hjernen observerer vi at ryggraden med knoppen på toppen er radiale strukturer, men så blomstrer det ut en storhjerne utenpå der igjen, som er diagonalt spaltet i forhold til hvilken av kroppens side hjernens sider styrer. Vi må forstå disse tingene for å forstå fryktens funksjon i kroppen.
Vi må si noe om selv en middels til dårlig fungerende menneskehjernes rå prosessorkraft. Hele menneskekroppen opererer omtrent med en utgangseffekt på 100 watt. Hjernen – og bare hjernen – sluker hele 20% av all vår tilgjengelige energi til enhver tid, slik at den går altså på 20 watt, som er … jeg vet ikke hva … en mixmaster? En brødrister? Det er ihvertfall ikke stort man kan drive med 20 watt på verktøysfronten. Men hjernen bruker altså 20 watt til å operere med en petaflop i kontinuerlig databehandlingskapasitet — det er en kvadrillion operasjoner hvert sekund, altså tusen trillioner, som igjen er tusen milliarder, som igjen er tusen millioner. Vi snakker altså om “ganske store tall” som sikkert vil kreve mange megawatt med elektrisk strøm for å kunne gjenskapes i et computersenter. Jeg aner ikke. Jeg er ikke flink med datamaskiner. Imidlertid er jeg ganske flink med menneskehjerner, eller rettere sagt jeg har ganske bra styring på min egen, som blant annet gir meg den egenskap at det blir enkelt å “lese” andres. Den dypeste delen av menneskehjernen – “plomma” – er det vi med vår vanlige sans for upassende metaforer noen ganger beskriver som “reptilhjernen”. Den er absolutt og fullstendig fryktløs; den kjenner bare retningen “fremover”. Frykt er ikke en nyttig følelse for noen organisme som ikke har bilateral symmetri. Meitemark, maneter, sjøanemoner, den typen ting. De har uansett ikke “sidebevegelser” på sitt repertoar av aktuelle livsstrategier. (Og forsåvidt i enda mindre grad slike dyr som organiserer seg på “fraktale” måter, som for eksempel koraller og visse typer sopp, de kan jo ikke bevege seg overhodet. Og ja, sopp er mere dyr enn planter.) Noen tilstander av ekstrem opphisselse og panikk – vi snakker nå i realiteten om hormonkaskader som oversvømmer hjernen – kan noen ganger drive folk til å handle ut fra “reptilhjernen”, og senere beskriver de dette kanskje som “tunnelsyn” ut fra at de ikke var fokusert på noe mer eller annet enn “rå overlevelse” der og da. Men de husker følelsen, og dette er det vesentlige poenget.
Her er et annet vesentlig poeng: Vaner er ikke det samme som disiplin. Det blir faktisk mer rimelig å si at vaner er det motsatte av disiplin, siden styringen jo er satt bort til en periodisk algoritme i kroppen. Men det er bedre å ha gode vaner – i praksis at man er godt trent – selv om man strengt tatt ikke har styring, enn å bare være et omvandrende katastrofeområde som er troendes til hva som helst. Vaner stilles jo opp som strategisk tilsvar til “periodisk repeterende omstendigheter”, slik at man alltid reagerer på måten A når man støter på omstendigheten B, og så videre. Dette handler om en slags metafysisk pingpong med livsenergien på det bilaterale nivået. Skal, skal ikke. Vi opplever dette som “fri vilje” men samtidig er vi fanget av denne dobbeltheten. Kroppen blir et speil av verden og verden blir et speil av kroppen. Vi er ikke i stand til å se “selve verden”, bare et bilde av “oss selv i verden” fra en bilateral personlighetsposisjon. Ikke før selvet blir skremt inn i en radial symmetri opplever vi klarhet uten ambivalens — vi ser hva vi må gjøre fordi vi ser det vi tror er “selve virkeligheten” mens det eneste som har skjedd er at vi har endret noen parametre i mottaksapparatet, slik at vi observerer verden i “mono” heller enn i “stereo”. Vi ser at det vi kaller “selvet” er flyttbart mens det vi kaller “egoet” er en låst strategisk posisjon som følger av bilateral encefalisering. Hvis man har et svakt eller skadet ego har man ikke noe “trygt hjem” i sin egen personlighet, noe som vil tendere i retning av unnvikende atferd, løgnaktighet og kortsiktige vinningsstrategier – altså karakteren hos en typisk småkjeltring eller annen form for upålitelig type – men hvis man samtidig kan huske at man har erfart radial symmetri vil man typisk projisere sin egen ustabile egotilstand ut mot omverdenen og betrakte alle andre som løgnere og svindlere fordi vanemønstrene deres administreres fra en bilateral egoposisjon som gjør dem “tvetydige” — og fra perspektivet til en radial symmetri er alle bilateralt organiserte skapninger “farlige” i kraft av sin fundamentrale ustabilitet.
Vi har ennå ikke snakket om idèer, bare om biologi. Frykt er jo ingen idè, det er en energi i kroppen som skjerper sansene og gjør musklene eksplosive, styrt av elektrokjemisk aktivitet i hjernen, som igjen er motivert av sanseinntrykk – eller skal vi kanskje heller si slike kaskader av stresshormoner som trigges av spesifikke stimulanter i den aktuelle skapningens livsmiljø. Som vi innledet med å si: Hvis harepus er fryktløs så vil ikke harepus overleve dagen. Dette er hva instinkter handler om. Men spørsmålet er hvorfor harepus er nazi — det er jo er en svært sammensatt psykiatrisk diagnose, som imidlertid hviler på noen elementære biologiske forhold. Spesifikt det at pasienten ikke opplever komfort innenfor det som skulle vært vedkommendes naturlige egotilstand. Det foreligger en “forskyvning” som pasienten assosierer med en eksternalisert “verdensvilje”, eventuelt noe som en vag og vanskelig definerbar gruppe av menneskelige aktører står bak. Angsten gnager på sjelen. Harepus blir nazi fordi harepus er redd, men frykten blir omstøpt til svart hat i sjelens alkymistiske verksted, og hatet blir påsatt et kikkertsikte som er mer eller mindre fastlåst i retning av “de som gjør det” — altså konspirasjonen som skremmer og opprører harepus så fælt. Han ser “dem” hver dag og på alle kanter. Samfunnet er infisert av agenter som jobber både i det åpne og det skjulte med å ta fra harepus og vennene hans både økonomisk livsgrunnlag og sosial trygghet. Dette er svært dramatisk for dem. Det er nesten så de får lyst til å gråte når de ser på hva som har skjedd med det vakre landet og de vakre, ufordervede menneskene som en gang levde der i harmoni med naturen og hverandre. Men det var før “de fremmede” kom med sine unaturlige og avvikende væremåter. Nå er alt nesten fortapt. Sivilisasjonens siste håp består i en modig elite som blogger om “fjerning av uønskede grupper”, utøver symbolsk vold mot slikt som “de fremmede” holder hellig, og ellers engasjerer seg i alt sånt som man rimeligvis kan forvente fra nazier.
Hva skal man tenke om alt dette? Som jeg stadig sier, etter min mening er nazisme – eller hva man eventuelt foretrekker å kalle det – en form for degenerativ mental sykdom som inntreffer hos borgerskapet når de paralyseres av angst for å miste privilegiene sine, men for at de skal komme noe sted behøver de en hær av “nyttige idioter” fra en arbeiderklasse som er forbitret over å ha blitt fratatt den sosiale sikkerheten alle tok for gitt før nyliberalismen kom med si frie markedstenkning. Generelt sett kan vi si at hvis et individ som plukker opp partiprogrammet til noen nazister – la oss si for eksempel Fremskrittspartiet – føler at “de snakker direkte til meg” så er det fordi det er akkurat dette de gjør. Argumentene er designet for å vekke angst og harme, samtidig som de presenterer seg selv som “et alternativ til de etablerte elitene” uten å bli alt for spesifikke, siden dette jo bare er sludder og pølsevev. Det finnes i realiteten ikke “mange måter” å styre et statsapparat. De koker alltid ned til om man ønsker ting sterkt nok til å betale hva det koster. Alt har jo en pris. Vi snakker ikke nødvendigvis om “penger” men om ressursknapphet. Det finnes ikke uendelig mye av alle ting. Vi kan flytte allerede eksisterende ting, men vi kan ikke uten videre trylle frem nye ting. For eksempel finnes det ikke mere “nytt land” noe sted i verden. Alle territorier befinner seg under den juridiske myndigheten til en internasjonalt anerkjent statsmakt — og i den grad noen slik styring ikke foreligger kaller vi det “feilede stater”, et uttrykk vi forresten også bruker om land og territorier som har degenerert til rå maktpolitikk — hvor vold, tvang, tortur, innesperring og “forsvinning” er hverdaglige metoder. Det går ikke an for noen å “ta nytt land” noe sted, uten å komme i konflikt med den allerede eksisterende befolkningen, slik som vi kan observere nå i dag, med situasjonen i Ukraina. Alle skjønner dette. Hva de derimot ikke skjønner er at “en strøm av flyktninger” er ikke det samme som en fiendtlig invasjonsmakt. Noen kaller det “intellektuelt uærlig” når slike argumenter fremkommer. Jeg kaller det nazisme. Det har ikke noe med uærlighet å gjøre, de vet hva de driver med.
Dessverre er vi belemret med såkalte nypaganister som tar til seg og systematisk føkker opp gammelt historisk kildemateriale, men på den annen side så har folk alltid – med mindre de har gjort en innsats for å disiplinere og forbedre seg – vært lallende idioter. Derfor blir det som det blir. Saken er at vi har bare èn historisk kilde til den angelsaksiske gudinnen Eostre – også kjent som Ostara – og det er kirkefaderen Bede, som skrev om dette på 700-tallet i sin bok Om tidsregning, hvor poenget var at angelsakserne lenge før Bedes tid pleide å kalle denne tiden av året “Eosturmonath” og avholde festivaler til denne gudinnens ære. Jacob Grimm (med flere) tar riktignok opp temaet igjen på 1800-tallet, og i disse tyske kildene finner vi flere versjoner av hvem som kom først av haren og egget — men det begynte med en skadet fugl. Enten var den nesten frosset ihjel eller så hadde den fått brukket vingene, men Ostara helberedet uansett fuglen ved å skape den om til en hare, som imidlertid fortsatte med å legge egg, som på magisk vis blir til fargesprakende små kunstverk hver gang Ostaras festival kommer opp. Det er vanskelig å forholde seg til denne historien. Den mangler tilsynelatende mytologisk fundament og det er vel få som tror annet enn at dette er en moderne oppfinnelse som noen har diktet opp for å “forklare” påskeharer og påskeegg.
En ting vi kan reflektere over er imidlertid at på engelsk heter påskeharen easter bunny, altså det som på norsk ofte oversettes med ordet “harepus”, det vil si kaniner. Hva vet vi om kaniner? Vel, de formerer seg jo som kaniner, ergo er de et ikke urimelig fruktbarhetssymbol. Det samme vet vi om egg. Alle kulturer på alle steder i verden regner egg som et fruktbarhetssymbol, av åpenbare årsaker. Vi kan følgelig påstå at påskeharen og påskeegget er ikke forbundet på noen annen måte enn det minste felles multiplum at de begge er fruktbarhetssymboler. Hva påskelammet angår så kommer vel det inn i bildet fordi lamming foregår på denne tiden av året, så det er “mer av det samme” i en kult som oppsto for så lenge siden at vi forlengst har mistet kontakten med selve meningsinnholdet, om ikke med de materielle omstendighetene som forelå og fortsatt foreligger, som realitetsgrunnlag for kultdannelsen. Denne tiden av året er jo ekstremt viktig for jordbrukskulturer i den europèiske klimasonen — kanskje i noe mindre grad nå, selv om det å forholde seg teknisk til sesongens optimale forhold for vekst er det aller minste som må til for å lykkes som bonde. Man behøver ikke lenger å synge å danse til noen guders ære. Landbruksministeren tar seg av alt sånt. Men i steinalderen, da folk først begynte med organisert jordbruk, var det jo uklart hva slags makter som styrte disse tingene og hva man eventuelt måtte gjøre for å holde seg på godfot med dem. For tiden følger jeg med på utviklingen innenfor en veldig interessant retning ev arkeologisk analyse, hvor premisset er at disse anleggene – altså diverse “megalittiske” konstruksjoner fra steinalderen – er bygget slik at det naturlige spillet av lys og skygger på bestemte datoer og årstider gjenskaper et mytologisk “hellig bryllup” mellom himmel og jord som skjer hvert år om våren, slik at vekstsyklusen kan begynne på nytt. Bortsett fra det som ble oppført i stein og derfor fortsatt står der den dag i dag vet vi at de hadde ganske mye mikkmakk oppført med tømmer også, slik at det er rett og slett veldig mye vi ikke ser når vi studerer disse tingene og vi har lite mer å gå på enn vage spor og mer eller mindre rimelige antagelser.
På rent personlig og spekulativt grunnlag vil jeg her og nå ta et stort sidestepp og peke på Asterion; monsteret i labyrinten — som vi kjenner for eksempel fra den greske myten om helten Tesevs som reiste til Kreta for å befri kong Minos fra “minotauren” – angivelig en mann med oksehode – og som brukte “en rød tråd”, spunnet spesielt for formålet av den vakre Ariadne, for å ikke gå seg vill i labyrinten, Navnet Asterion betyr imidlertid “kommet fra stjernene”, så der har vi forsåvidt både saltmat, søtmat, feitmat og gull for de som liker å fantasere om skapninger fra verdensrommet som en gang kom til jorda for “noe” (her finnes stort rom for mange og lange gitarsoloer), men ingen kan si verken hva dette “noe” var eller hvorfor vi ikke finner fysiske spor etter dem. Kanskje snakker mytene bare om tanker og forestillinger om hvordan naturen virker? Det enkle er ofte det beste, som supermarkedskjeden sier, og man har jo selvsagt “tapt diskusjonen” hvis man er nødt til å introdusere romvesener eller overnaturlige skapninger – eller hvorfor ikke begge deler? – for å få matematikken til å stemme. Det finnes alltid et “skjult” – okkult – realitetsinnhold i alle menneskenes myter. Hvis noe slikt ikke finnes så er det ikke en myte. Men denne skjulte meningen er alltid hva vi nå ville beskrive som et banalt forhold. Det er jo ikke akkurat nervepirrende spenning forbundet med det å så frø i vår verden, selv om vi også kan filosofere rundt livets mysterier og den “magiske” tilfredsstillelsen folk ofte opplever når de høster ting de selv har dyrket og lager noe godt med det. Vi skjønner jorda, sola, årstidene og hele sulamitten på en helt annen måte nå. Selvsagt kan vi leke at vi er hedninger; stikke noen blomster i håret, danse rundt maistangen og det ene med det andre, men i den grad man opplever dette som dødsens alvorlige saker er man jo klin spikke kørka i materialtørka. Eller kanskje bare dritings.
Jeg gidder ikke å snakke om Jesus. Det blir for dumt. Alle husker selvsagt “året med fire keisere” – altså år 69 – da det var borgerkrig i Roma etter at Nero begikk selvmord og Galba, Otho, Vitellius og Vespasian kom i rask rekkefølge. Samtidig pågikk det som kalles Den første jødiske oppstanden i Jerusalem slik at året etter – altså år 70 – skjedde brenningen og raseringen av “det andre tempelet” og alle dets skatter ble ført til Roma som krigsbytte. Et par spillebrikker i dette bildet var keiser Vespasian, som etablerte det flaviske dynastiet, og Flavius Josefus – en tidligere general og kommandant for den jødiske hæren som overga seg til Vespasian og ble slaven hans i år 67. Det var Josefus som oppfant “den romerske Jesus” — og man kan vanskelig unngå å legge merke til hvor forskjellig han er fra den “østlige” Jesus. Der ligger frøet til den senere splittelse mellom romerkirken og østkirken, som består den dag i dag. At han ble “korsfestet, død og oppstanden” er naturligvis bare vås. Det samme er hele løgnhistorien om “den enbårne sønnen” og bla bla ukeblad. Han hadde jo søsken. Moren hans var ikke jomfru, hun var ugift. Ugifte kvinner ble jo inntil ganske nylig også i Norge betegnet som “jomfruer”. Sånt var uansett veldig skandaløst på den tiden, så dette unge paret var enten på rømmen eller bortvist fra sine familier (ikke usannsynlig). Alt de senere har klart å runke ut av denne dustehistorien i form av makt og penger er imidlertid forbløffende. Folk tror på hva slags bullshit som helst, og det er akkurat som det rabler fullstendig for dem når man peker på at det der er jo for faen direkte dustete å tro. Skal man bare late som ingenting når åpenbart psykotiske mennesker setter i gang med de bisarre greiene sine? På en måte er det antropologisk interessant å bevitne for eksempel en katolsk påskeprosesjon i Sevilla, Spania — det er jo ganske dramatiske greier. Samtidig er det “bare” teater og ritualer, som imidelertid har den klassiske funksjonen at det styrker de sosiale båndene i nærmiljøet. Altså i prinsippet det samme som steinalderbøndene holdt på med da de fant opp sin versjon av vårmønstringen og bygde steinsirkler og det ene med det andre.
Når det gjelder selve ordet påske så stammer dette åpenbart fra det jødiske pesach – altså “hoppe over”, i den forstand at legenden sier Moses påla alle israelitter å lage et merke av “lammets blod” over inngangsdøren sin – mange foretrekker å tro at merket var segol, altså en trekant laget med tre prikker, som senere har kommet til å bety “mi vida loca” (mitt gale liv) blant kriminelle – slik at den dødsengelen som skulle komme som den tiende egyptiske landeplage for å drepe alle de førstefødte sønnene ville se at dette var et helliget hus og derfor “hoppe over” akkurat denne adressen. Spar meg, jeg er bare liten. Som vi er, det er litt av hvert i det såkalte påskebudskapet. Men egentlig bare noen veldig populære feriedager som folk typisk bruker på noen veldig norske ting. Som å reise til fjells for å spise appelsin og gå på ski. Blant annet Odd Børretzen raljerte litt over hvordan nordmenn løper etter vinteren langt inn i ville fjellheimen når først våren endelig begynner å få melketenner. Selv har jeg ingen mening om dette. Det begynner å bli sikkert snart tyve år siden jeg var på “påskefjellet” for å puste inn den store hvite tomheten. Det har etterhvert blitt sånn at jeg føler det som mer “meg” å bevege meg i retning av våren. Sånn er det med den saken og nå får det dessuten være nok prat for nå. Over til de lystige toner:
Finnene har valgt en konservativ statsminister som støtter seg på nazipartiet. Det er grenser for hvor bra det kan gå. Profilsakene hos de såkalte “sannfinnene” er motstand mot klimatiltak, strengere innvandringspolitikk og større avstand til EU. Eller spriten och självmordet som det heter i den finske saunakulturen. De konservative vil som vanlig tyne mest mulig penger ut av flest mulig, på vegne av den lille gruppen rike mennesker som eier dem, så nå blir det å bygge ned velferdstiltak for å finansiere skattelettelser. Det vanlige. Høyrepartier gjør alltid det samme, forutsigbart som et velsmurt gjøkur. De lover hva som helst til hvem som helst for å vinne stemmene de behøver for å gi enda flere penger til de som allerede har mer enn nok. Siden angrer folk på at de stemte konservativt. Dette er minst like forutsigbart.
Som alle vet er geografien et vesentlig element innenfor realpolitikken. “Større avstand til EU” er et interessant valg når man ser på hvor Finland befinner seg sånn rent geografisk sett. “Strengere innvandringspolitikk” betyr som vanlig bare at de ikke liker å se så mange svarte mennesker bevege seg fritt rundt omkring. Sanne finner er jo Lemmikäinen og Väinämöinen på nye eventyr i Tuonela, sponset og filmet av PR-avdelingen til Koskenkorva. Perkele. Mina rakastan sinua. Skal vi supa eller prrrrrata? Motstand mot klimatiltak er også en pussig posisjon å innta, med mindre man glorifiserer selvmordet. Det er i det hele tatt mye å ta tak i her, men alt er deprimerende. Sannfinner, my ass. Alle som henfaller til et argument om at de er “sanne representanter for nasjonalitet X” er evneveike. Dette er alt de har. Herregud. Det går i praksis ikke an å komme noen vei med noe de har på den politiske ønskelisten sin, så hva forventer de skal skje nå?
Naziproblemet går igjen som et lurvete spøkelse i alle vestlige land, noen riktignok verre enn andre. Hvorfor? Det er åpenbart mange som er misfornøyde med konsekvensene av “globalisering”, hvor den største og meste fremtredende gruppen av tapere har vært lavt utdannede mennesker innenfor industri og landbruk — noe som i tillegg har kaldkvælt typiske småsteder og lokalsamfunn som pleide å lene seg på den typiske “hjørnesteinsbedriften” og/eller drive med noe tilknyttet landbruk i liten eller mellomstor skala. Det at Norge nå i dag importerer mer enn halvparten av all maten vi behøver – altså ikke bare ting vi ikke kan dyrke selv her hjemme – har selvsagt hatt alvorlige konsekvenser for alle ledd i hele denne sektoren. Det er typisk høyrepolitikk at vi alle nå lever på nåden – eller i praksis grådigheten – til en håndfull svært rike individer, de såkalte “matvarebaronene” (som egentlig er et ganske motbydelig ord). Slik er det i Norge, men ikke bare i Norge. Slik er det overalt hvor de har innført nyliberalistisk økonomi, i praksis at “markedet regulerer seg selv”, noe du selvsagt må være fette dust for å tro på. Harmen er uansett stor blant de som har blitt rammet av dette, så nå vet de ikke hva annet de skal gjøre enn å bli nazister. Derfor er det finske nazipartiet valgets seierherre, mens alle andre er tapere.
En spansk YouTube-kanal som jeg følger hadde nylig et hjertesukk over utlendinger – særlig briter – som etter å ha bodd mange år i Spania fortsatt ikke forstår spansk, mens de samtidig hisser seg opp over at for eksempel betjeningen i lokale butikker ikke snakker engelsk. Hva skal man tenke om dette? Som norsk tenker jeg formodentlig det samme som alle andre norskinger, at det er ikke rimelig å forvente at folk i utlandet skal forstå norsk, slik at hvis jeg ønsker å bli forstått i Tyskland, Frankrike, Storbritannia eller Spania så bør jeg tilegne meg noen gloser av det lokale språket. Behøver vi å analysere dette nærmere? Det finnes nok praktiske årsaker til at ting blir slik uten at vi behøver å trekke inn sånt som “respekt for den lokale kulturen” og det ene med det andre. Det er en helt annen sak.
Turisme er prostitusjon av landskap og lokalmiljø uansett hvordan vi snur og vender på det. Virksomheten genererer penger men den har også en “utmattende” effekt på lokalbefolkningens alminnelige menneskesyn. Særlig der det er lagt opp til at det skal være heisatur og full fest døgnet rundt med masse billig alkohol og “russementalitet” blant klientellet. Det er ikke noe personlig. Litt nedlatende og passivt aggressive holdninger mot turister generelt er sannsynligvis bare en mestringsmekanisme man legger seg til for ikke å bli sprø av det man må gjøre for å tjene til livets opphold. Er dette vanskelig å forstå? Jeg synes ikke det. Sånn er vi jo i Norge også. Det blir mye skitsnakk om turister og andre duster på tur uten at folk nødvendivis “mener noe vondt” med dette. Det er bare typisk folkelig småprat.
Jeg klarer ikke å identifisere meg med den holdning at lokalbefolkningen på et sted bør være takknemlig fordi jeg kommer dit og bruker penger der, selv om det er meningen at dette skal skje. Jeg er fornøyd så lenge de er profesjonelle i forhold til jobben sin. Hva de siden føler om det ene og det andre er ikke min sak. Jeg har som vanlig ikke særlig høye forventninger til mennesker og innretter meg deretter. Klarer de å levere det vi har avtalt? Glimrende. Jeg forlanger ikke mer. Nå må det imidlertid tillegges at jeg som regel sikrer meg god behandling ved å skamløst smøre betjeningen med gode drikkepenger og komplimenter, pluss at jeg selvsagt anerkjenner deres allvitende autoritet i forhold til selve stedet, dets historie og alt hva som ellers foregår i den lokale kulturen. Kunsten er å “samarbeide” slik at de føler at de får gjort jobben sin på en smidig måte — noe som ironisk nok faktisk noen ganger medfører at de blir “takknemlige” bare fordi du ikke er en drittsekk som utnytter det skjeve maktforholdet mellom den som betaler og den som gjør ting for penger.
Man bør være diplomatisk i dette livet. Grovt sett kan du si at det spiller ingen rolle for meg hvem som er sjefen så lenge vi følger min plan. Jeg har tenkt meg et sted og derfor er det dit vi skal og ikke noe annet sted. Basta bastante, ferdig diskutert. Vi skal fra A til B, men om vi velger rute x, y eller z på kort sikt er ikke noe jeg gidder å bry meg med hvis jeg kan unngå det. Sånn sett er jeg han som sitter i baksetet, ikke sjåføren. Det er ikke mitt inntrykk at for eksempel taxisjåfører typisk er glad i denslags kunder som vil detaljstyre rutevalget, men de finner seg i det fordi det er jo du som betaler for turen. Igjen, det magiske trikset er å gi dem tipsen før turen begynner, slik at det tidlig blir etablert at det dreier seg om “smøring i forkant” og ikke om “betaling i etterkant” når det kommer til begrepet service. Min erfaring er at dette fungerer bedre. Man får bedre service når man overlater til den man betaler å selv definere servicenivået på tjenesten. Jeg har hørt folk si at de gir tips som “belønning”, basert i hva slags service de opplevde, og det må de jo gjerne gjøre hvis det de tror de driver med er å trene en hund til å gjøre sirkuskunster, men hvis de virkelig ønsker god service, så bør de bestikke personalet i forkant av selve handelen.
Hva tenker folk typisk om utlendinger som bor i Norge i mange år uten å noensinne lære et ord norsk? Det er jo for eksempel ganske greit å komme seg rundt her i landet bare med engelsk. Tysk og fransk er heller ikke sjeldne språk å kunne i Norge. De er jo valgfag på ungdomsskolen. Spansk er litt annerledes, siden det ikke kommer særlig mange spansktalende turister til Norge. Det går mest andre veien. Uansett, jeg har inntrykk av at folk generelt stiller seg litt meh til dette spørsmålet. Er det latskap? Noen slags form for trass? Det er uansett snålt når noen bor lenge på et sted uten å forstå noe av det lokale språket. Det er jo et signal om “noe” som kan tolkes i mange retninger. Så lenge de ellers oppfører seg som folk vil vel de fleste imidlertid bare trekke på skuldrene av hele greia. Spiller det noen rolle? Det er jo deres problem at de avgrenser sine egne kommunikasjonsmuligheter. Det beste er som regel å bare la folk være i fred med særhetene sine. Man har jo ikke lyst til å bli “blandet inn i noe” man ikke aner verken årsaksforholdene til eller rekkevidden av. Folk er forskjellige. Selv har jeg svært liten tålmodighet med den typen som er “kontaktsøkende” uten å egentlig ha noe ærend, man får umiddelbart en følelse av at de bare “fisker etter informasjon” som de kan bruke i sin daglige gjerning som lokal sladrekjerring (som ikke er en kjønnsspesifikk betegnelse noe mer enn er begrepet “formann”). Sånt appellerer til mine onde og sadistiske sider. Jeg liker ikke “pissprat på tomgang”. Enten har du noe å komme med, og i så fall bør du komme med det så raskt som mulig, eller så er du her for å kaste bort tiden min, og det er ikke pent. Jeg føler lite annet enn vag avsky når voksne mennesker oppfører seg som barn og hundevalper. Egentlig en ganske vanlig egenskap blant godt voksne menn som har mer fortid enn fremtid, så vidt jeg kan se, men ikke ofte noe folk typisk forstår helt av seg selv.
Altså, nettet har jo ikke akkurat fjernet denne greia som folk har – og som de alltid har hatt – med å spane etter det nye og trendy for å hive seg inn i forkant av bølgen og “surfe” på energien i “et plutselig synkronisert atferdsmønster som ingen forstår” men som det definitivt går an å bli populær og vinne venner og følgere, til og med tjene penger på hvis man er tidlig ute og posisjonerer seg bra. C’est la vie. Omtrent der ser jeg en slags “fare” med tik tok og andre sosiale media (jeg har ingen favoritter slik sett). De er hyperspredere av både god og dårlig informasjon overfor mennesker som er tildels dårlig utrustet til å se forskjellen. Jeg ser ikke noe “mer” med tik tok bare fordi de har kinesisk eierskap. Hvis de virkelig skal bekymre seg for et nettbasert teknoselskap som samler inn data om folk bør de starte med å se på Google.
Hvis myndighetene ønsker å drepe den tilsynelatende ukontrollerbare spredningen av falsk informasjon på nettet kan de gi plattformene redaksjonelt ansvar – i strafferettslig forstand, med fengsel, absurd høye bøter og hele pakka – for innholdet i alt de publiserer. Det beste ville egentlig være om det var umulig å komme seg på nettet i det hele tatt uten å logge inn med Bank-ID eller annen “sterk identifikasjon” som fjerner all mulighet til å operere anonymt. Alt man gjør vil etterlate spor. Hvis man truer noen på livet klokka ett så vi politiet banke på døra di klokka to. Omtrent noe sånt. Eller for å si det med andre ord: Jeg er personlig tilhenger av ekstrem overvåkning av hele internett, ved hjelp av det mest flæsjete som finnes innenfor kunstig maskinintelligens, slik at man i praksis må være en høyt spesialisert hacker for å komme seg rundt identifiserings- og etterretningsmaskineriet. Hvis man har et problem med dette kan man gi faen i å gå på nettet.
Er dette ideellt? Nei, men det er nødvendig. Folk klarer ikke å oppføre seg som folk — og derfor kan vi ikke ha fine ting. Det er ikke særlig mye vanskeligere enn som så. Man legger ikke dyr parkett og kostbare tepper på et gulv hvor folk søler øl, spyr, pisser og blør; man hiver på et sjikt med sagflis som suger opp det verste ettersom festen går sin gang. Senere rydder vi opp med høytrykkspyler. Der er vi omtrent i forhold til det generelle sivilisasjonsnivået på internett. Hvorfor trodde vi noensinne at det ville bli annerledes?
Spørsmålet er etter min mening banalt: Trenger menneskeheten flere og bedre våpen? Akkurat ved dette øyeblikk har vi en situasjon hvor mer enn halvparten av alle ingeniører som var med på å bygge flyet sier det er ti prosent sannsynlig at flyet vil styrte.og ditt dilemma er om du ønsker å være med på denne reisen. Spør du meg er svaret glem det, og dette kommer også alle fornuftige mennesker til å svare, men samtidig vet vi at det finnes våghalser som tenker positivt og da går det som det går. Flyet kommer definitivt til å lette fra bakken men ingen kan si hva som skjer etter det. Tenk på kunstig intelligens som en hjernekraftforsterker. Nesten som en en maskin i løpet av ett minutt kan utføre like mye “hjernearbeid” som et team av hundre toppforskere i løpet av et år. Hvilket jo er imponerende i seg selv. Spørsmålet er bare hva eksakt det er de jobber med. Hvem betaler dem og hva slags resultater ønsker de å se?
Selv om kunstig superintelligens neppe vil utvikle noen “egenvilje” som er fiendtlig innstilt mot menneskeheten, og det ene med det andre, sånn er jo de tingene mindre intelligente individer typisk frykter, så gjenstår problemet med hvem som kommanderer maskinen til å gjøre hva. Jeg vil at du skal bygge en hundre ganger kraftigere versjon av deg selv. Den første som klarer å utvikle en slik “replikant” vil kunne feie alle andre av banen i løpet av svært kort tid etter at gjennombruddet først har skjedd. Som man kan skjønne har dette visse geopolitiske konsekvenser. De åpenbare teknostormaktene er USA og Kina — men det ville være grovt uansvarlig å tro noe annet enn at det finnes et stort antall mindre aktører – små og mellomstore stater, private konsortium og diverse “hybridinteresser” – som jobber minst like hardt mot det samme målet, men med mindre interesse av å ha noen “offentlig profil”. De beveger seg under radaren.
Kan en kunstig intelligens i seg selv finne på å “søke makt”? Ja, det er dette de ti prosentene med skeptiske ingeniører handler om, men det er ikke egentlig det mest aktuelle problemet. Spør heller om mennesker i seg selv kan finne på å søke makt og bruke alle midler de har, eller klarer å få fingrene i, til dette formålet. En kanon er jo ikke farlig før noen lader den og tar sikte mot noe, men du kan ta deg bra mye faen på at hvis noe er farlig så kommer noen med onde hensikter til å bruke det som våpen for å oppnå hva enn det er de ønsker. Problemet med hele dette emneområdet er etter min mening ikke så mye at vi dårlig forstår maskinintelligens, men at vi dårlig forstår menneskenaturen, eller kanskje heller at de som forstår menneskenaturen ikke blir lyttet til noensinne, for det er jo ikke slik at man etter katastrofen vil ha noe problem med å finne “hva var det jeg sa” typene. Dette gjentar seg gang etter gang. Folk kaster seg i dekning og løper for livet når det brått smeller et sted, men så går det noen minutter og hvis det ikke skjer noe mer er de snart ute og myldrer over hele stedet. En falsk følelse av situasjonskontroll er et av varemerkene til menneskeheten som art. Vi bruker denne egenskapen ofte og aggressivt.
Jeg har ikke inntrykk av at begrepene DAK og DAP er i vanlig bruk lenger. Altså “data-assistert konstruksjon/produksjon”!. Men det er jo der hele problemet med kunstig superintelligens ligger. En maskin som bygger andre maskiner på måter mennesker ikke forstår er ikke en entitet jeg ville forholde meg til på måter som involverer “tillit” – det er ikke sånn man bruker maskiner – men jeg føler liten grunn til begeistring ved tanken på at sånt kan havne mellom hendene på individer med høy ambisjon og lav moral, som jo ikke er et direkte utypisk karaktertrekk blant de som driver med penger, makt og politikk på høyt nivå. Lag en bærbar atombombe kamuflert som en laptop. Når “alt går an” innenfor DAK og DAP vil det ikke gå nevneverdig lang tid før dette møter et annet felt av den menneskelige tilstand hvor også “alt går an”, nemlig avdelingen for perverse fantasier. Selv en på alle måter “uvitende om verdens ondskap” type superintelligens som tjener menneskene uten noen form for “selvstendig” malfunksjon vil snart havne mellom hendene på gale mennesker. Og da har vi det gående.
